HELLIGE HVITE STEINER - FALLOSSTEINER

Det er funnet over et femtitalls fallossteiner i Norge på kyststrekningen fra Vest-Agder til Troms, som også gjerne blir kalt "Hellige hvite steiner". Dette er stein av en lys bergart som er formet som et mannlig kjønnslem. Noen av dem er funnet inne i gravanlegg, mens andre har stått oppå eller ved siden av en gravhaug, men dette gjelder for eksempel kun to av de minst 17 fallossteinene som er kjent fra Sunnmøre. På grunnlag av gravfunn er slike stein tidfestet til ca. 200-600 e.Kr.

Det at slike hellige steiner er plassert på gravhauger eller på steder der det senere er bygd kirker, tolkes ofte som et uttrykk for at den har vernende kraft. I henhold til sitt utseende, må de imidlertid regnes som et fruktbarhetssymbol og har sannsynligvis markert et viktig kultisk sted sammen andre kultsteder i området.

Noen fallosstein er også ornamentert. Se flere bilder av fallosstein sist på siden.

Vitenskapsmuseet i Trondheim


Vi vet ikke meget om kulten rundt disse steinene, men i sagadiktet Gudrunkvadet kan en lese:
Jeg vil alle eder sverge ved hellige stenen,
den skire hvite


Etter alt å dømme har fallossteinene vært knyttet til en mannlig fruktbarhets guddom. Noen mener også at disse stenene har vært knyttet til Vølseblotet, en kult for gårdens folk som husfruen ledet, en kult for det spirende livet. Under kan du lese om Vølseblotet.

Vølseblotet
Hestekamper og hesteritt var en del av de norrøne fruktbarhetsritene og var en viktig del på de store blotene, men hesten var også en del av den private fruktbarhetskulten som foregikk rundt på gårdene. I Olav den helliges saga
( Olafs Saga hins helga, Völsaþáttr, Flateyarbok) kan vi lese historien om Vølse - en dyrking av en avskåret hestepenis. (Teksten under beskriver forholdene på en gård hvor et Vølseblot ble holdt slik det er beskrevet i Völsaþáttr i Olafs Saga hins helga i Flateyarbok. Men på grunn av at forfatteren av historien er kristen - som kongen og hans følgemenn som kommer til gårds - er desverre framstillingen av historien preget av dette, men prøv å les scenesetningen og du vil se konturene av "familemoroa" som foregikk i hedensk tid i Norge. Oversatt av Jón Júlíus Filippusson og Arild Hauge uten hensyn til rytme i kvadene.)

Vølse
En avskåret og tørret hestepenis - En Vølse

Der var også en trell og trellkvinne. Bonden var ikke framsynt og tok ikke stilling til ting, men kona var en storlåten kvinne og drev den daglig drift. Bondesønnen var en gledesspreder og ble lagt merke til. Bondedatteren var sensitiv og hadde naturvett selv om hun ikke hadde vokst opp sammen med mange mennesker. Bonden hadde en arbeidshund som het Lærir. De var ikke kristne.

Det hendte en dag sent om høsten at skysshesten dør. Han var feit og fordi at hedenske mennesker brukte hestekjøtt som mat ble den utnyttet. Da den ble flådd skar trellen av avlslemmet ..... Og da trellen har skåret av lemmet og skal kaste den fra seg på bakken, kommer bondesønnen leende og tar lemmet og går inn i stuen. Der var moren, datteren og trellkvinnen. Han vifter med lemmet samtidig med mye ordbruk. Deretter kveder han.
111 þar var ok þræll ok ambatt. bondi uarspakr madr ok ohlutdeilinn en kelling var suarkr mikill ok red miog firir hybyla hattum dagliga. bondason var katr ok gledefullr glennzsugr ok uppiuodslumikill. bondadottir var ellri næm ok natturuuitr þoat hon hefdi æigi vid fiolmenni upp uaxit. bonde alti etiutik stora er Lærir het. onguar skyniar hofdu þau a hæilagri tru.


Suo bar til a æinu alidnu hausti at æykhestr kallz do var hann miog fæitr ok med þui at heidnir menn hofdu hrossakiot ser til fædu var hesttrinn til gerr ok nyttr. ok j fystu er fleginn var rak þræll af honum .... ok suo sem þrællinn hefir hann af skorit ok ætlar nidr at kasta a uòllinn hea ser hleypr bondason til hlæiannde ok gripr vid ok gengr inn j stofu þar var firir modir hans dottir hennar ok ambatt. hann hristir at þeim unigulinn med morgum kallzyrdum ok quat visu.

Her må dere se
ganske energiske
vingul (lemmet) er skåret
av Vigis far.
Du trellkvinne
denne Vølse
er ganske slapp
mellom låra
111
Her megit sea
helldr ròskligan
vingul skorinn
af uigis fòdur.
þer ambatt
þessi Volsi
allodaufligr
innan læra.

Trellkvinnen ler høyt, men bondedatteren ba han ta denne stygge tingen ut av huset. Fruen står opp og kommer gående bak i fra, tar i fra han lemmet og sier at hverken dette eller annet skal vi kaste fordi alt skal nyttes. Hun går fram og tørker lemmet veldig nøye og pakker det inn i en linduk og legger med løk og andre urter så den ikke skal råtne. Deretter legger hun den ned i kisten sin. Da det lir mot høst, tar fruen den ut hver kveld og sier dyrkelse formularer over den. Og hun holder den som sin gud på samme måte som sin mann og deres barn og alt deres folk.

Og med djevelens krefter vokser den så og styrkes, at den må stå hos husfruen når hun vil, og så tar kona den skikk og tar den inn i stua hver kveld og kveder over lemmet. Deretter gir hun lemmet til sin mann, og så går lemmet i fra den ene til den andre til den til slutt havner hos trellkvinnen. Da skal hver og en kvede over lemmet. Man kunne høre av alles uttalelser hva de syntes om dette.
111
Ambathn skellir upp ok blærr en bondadottir bat hann vt bera andstygd þessa. Kerling stendr upp ok gengr at odru megin ok gripr af honum ok segir at huorki þetta ne annat skulu þau onyta þat sem til gagns ma verda. gengr fram sidan ok þurkar hann sem vandligaz ok uefr jnnan j æinum linduki ok berr hea løka ok ònnur gròs suo at þar firir mætti hann æigi rottna ok leggr nidr j kistu sina. lidr nu suo a haustit at kelling tekr hann upp huert kuelld med æinhuerium formala honum til dyrkanar ok þar kemr at hon uendir þangat til ollum sinum atrunade ok helldr hann firir gud sinn læidande j somu uillu med ser bonda sinn ok bornn ok allt sitt hyski.

ok med fiandans krafti uex hann suo ok styrknar at hann ma standa hea husfreyiu ef hon uill ok at suo gervu tekr kelling þann sid at hon berr hann j stofu huert kuelld ok kuedr yfir honum visu fyst manna færr sidan bonda ok suo huerr fra òdrum þar til sem kemr at lokum til ambattar ok skylldi huerr madr kueda yfir honum visu. fannzst þat a huers þeirra ummælum huersu hueriu þeirra var vm gefit.

Olav den hellige kom til denne gården i lag med to følgemenn. De var alle tre utkledd slik at gårdens folk ikke kjente dem igjen. Han kom i den hensikt å kristne folket og tidsnok til å delta i et av Vølseblotene. Ut på kvelden tar husfruen fram Vølse. (Teksten under beskriver Vølseblotet slik det er beskrevet i Völsaþáttr i Olafs Saga hins helga i Flateyarbok. Under blotet vil du støte på navnene Tormod og Finnr - de er begge kongens følgemenn, men alle tre nevnes også under fellesnavnet Grimr. Oversettelse er gjort av Jón Júlíus Filippusson og Arild Hauge uten hensyn til rytme i kvadene.)

Hun tar duken av Vølse og setter den på kneet til bonden og kvad.

Vokst har du, Vølse
og tatt opp,
utstyrt med lin.
støttet med løk.
Måtte Maurnir
motta dette offer
men bonden selv
ta Vølse i fanget.

111 hon rekr af dukana af Uòlsa ok setr a kne bonda ok quat visu.

Aukinn ertu Uolse
ok vpp vm tekinn
lini gæddr
en løkum studdr
þiggi Maurnir
þetta blæti
en þu bonde sealfr
ber þu at þer Uolsa.

Bonden later som ingen ting og kveder verset.

Om jeg bestemte
ville jeg ikke
at dette offer
bæres fram i aften
Måtte Maurnir
motta dette offer
men du bondesønn
ta du deg av Vølse

111 Bondi let ser fatt vm finnazst þo vid ok quast visu.

Munde ægi
ef ek um reda
blæti þetta
borit j aftan.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en þu son bonda
se þu vid Volsa.

Bondesønnen tar over Vølse og vender seg mot sin søster og kveder verset.

Jeg gir deg lemmet
for brudekoner
de skal lemmet
væte i aften
Motta Maurnir
dette offer
nå skal du bondedatter
ta til deg Vølse.

111 Bondason greip vid honnum ok yppir Volsa ok vindr at systur sinne ok quat visu.

Beri þer beytil
firir brudkonur
þær skulu uingul
uæta j aptan.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en þu dottir bonda
drag þu at þer Volsa.

Hun later som ingen ting men følger likevel tradisjonen og tok lemmet uten entusiasme og kveder så verset.

Det sverger jeg ved Gefion
og ved andre guder
at jeg i nød tar
ved det røde lemmet
Motta Maurnir
dette offer
men du vår trell
grip du Vølse

111 Hon gerir ser helldr fatt vm en vard þo at at fylgia hybylahattum tok helldr tæpt a honum ok quat þo visu.

Þess suer ek vid Gefion
ok vid gudin ònnur
at ek naudig tek
vit nosa raudum.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en þræll hiona
þrif þu vid Volsa.

Trellen overtar og kveder.

Brød være mer
enn halv ære
så tykk og voksende
finnes ingen andre steder
som denne Vølse
på arbeidsdager
Motta Maurnir
dette offer
og du trellkvinne
ta Vølse til brystet.

111 Þrællinn tekr vit ok quat.

Hlæifr væri mer
halfu sæmri
þykkr ok okkvinn
ok Þo uidr
en Uòlsi þessi
a uerkdogum.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu Þy hiona
Þrystu at Þer Völsa.

Trellkvinnen tar lemmet veldig kjærlig og favner og klapper Vølse og kveder.

Visst kunne jeg ikke
holde meg fra
å kjøre han i meg
dersom vi lå alene
i gjensidig vellyst.
Motta Maurnir
dette offer
men vår gjest Grimr
ta du i mot Vølse.

111 Ambattin tekr vid honum miog bidliga uefr hann at ser ok klappar honum ok quat visu.

Visst æigi mætta ek
uid um bindazst
j mig at keyra
ef vid æin lægum
j andketu.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu Grimr gestr uorr
grip Þu vid Volsa.

Finnr tok da i mot og holdt den og kveder.

Jeg har vært mange steder
før andnesene (denne gården)
med raske hender
dratt opp segl
Motta Maurnir
dette offer
og du Grimr vennen min
ta i mot Vølse.

111 Finnr tok Þa vid ok hellt a. han quat Þa visu.

Legit hefuig uida
firir andnesium
snæfgum hondum
segl upp dregit.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
enn Þu Grimr gride minn
grip Þu vid Uolsa.

Han gir Vølse til Tormod. Han tar i mot lemmet og tenker hvor dumt Vølse er skapt og smiler og kveder verset.

Jeg har aldri før sett
selv om jeg har reist mye
en slik penis
gå rundt benkene
Motta Maurnir
dette offer
men du Adels-Grimr
ta i mot Vølse.

Hann fek Þa Þormode. tok hann vid ok hugde at allgl(ò)ggliga huersu Uolsi er skapadr brosti hann Þa ok quat visu.

Sa ek æi fordum
Þo hefuig farit vida
flent redr fyrri
fara med beckium.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu Adalgrimr
tak enn vid Volsa.

Kongen tar imot og kveder.

Jeg har styrt
vært styrmann
og ordfører
blant alle nasjoner
Motta Maurnir
dette offer
du gårdens hund
og stell med dette svære.

111 Konungr tok vid ok quad visu.

Verit hefuig styrir
ok stafnnbui
ok odduiti
allra Þioda.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu hundr hiona
hirtu baknn Þetta.

Han kaster lemmet på gulvet og hunden tar det opp. Men når husfruen ser dette blir hun veldig rystet og hun kveder verset.

Hvem er den mann
meg ukjent
som gir en hund
et hellig offer
som jeg har tatt inn
og gjennom tverråsen
vite vil jeg om jeg får betalt
for det hellige offer.
legg det ned Lærrir
og ikke la meg se
at du svelger lemmet
ulydige hund.

111 Hann kastade Þa fram a golfit en hundrinn greip Þegar upp. en er kerling sa Þat Þa var hon oll a flugi. bra henni miog vid ok quat visu.

Huat er Þat manna
mer okunnra
er hundum gefr
hæilgt bleti
hefui mig um hiarra
ok a hurdasa
vita ef ek borgit fæ
blætinu helga.
legg Þu nidr Lerir
ok lat mig æiga sia
ok suelg æigi nidr
sartikin ròg.


Kort fortalt kommer kona på gården fram med Vølse
(en avskåret hestefallos som dyrkes som en gud) innpakket i urter, lin og løk. Hun har hatt den liggende i en kiste, og gjennom hele høsten har hun tatt den fram, mens hun sa fram faste formularer. Kona mente den var hellig og hun dyrket den som en gud. Vølse vokste ettersigende utover høsten, og den ble så stor og stiv at den kunne stå av seg selv.

Kvinnen brukte Vølse når hun mente det var nødvendig for å fremme fruktbarheten. Etterhvert tok alle gårdens folk del i denne fruktbarhetsriten. Mens de satt til bords gikk Vølse fra fang til fang, samtidig som de sa fram kvad med tydelig seksuelt innhold. Alle kvadene ble avsluttet med bønn om at Maurnir måtte motta denne gaven.

Maurnir betyr jotunkvinner. Fra andre kilder vet vi at en fallos kan symbolisere frutkbarhetsguden Frøy, og at det her dreier seg om en hestefallos, samstemmer med at hesten var Frøys hellige dyr. Ritualet kan tolkes som et symbolsk bryllup der fruktbarhetsguden Frøy er i ferd med å inngå ekteskap med jotunkvinner. Frøy blir helst fremstilt med en veldig fallos, symbolet på fruktbarhet.

Hestelemmet vandrer fra person til person rundt bordet og ritens hensikt virker klar: Det gjelder i årets mørke måneder å sikre livs- og avlskraften på gården ved å nære kontakten med kvinnelige maktvesen som representerer urkraften og vitalitet. Lin og løk, som Vølse er pakket inn i, er en gammel fruktbarhetsformel som er kjent fra eldre runeinnskrifter - Lina laukaR.

Særlig interessant er det at kvinnene er de dominerende og handlende i Vølsefortellingen. Hustruen leder kulthandlingen, og trellkvinnen har en viktig rolle. Dette kaster et interessant lys over det vi kaller falloskult, og som vi har vitnesbyrd om i de mange hellige, hvite steiner i fallosform. Vanligvis blir falloskult sett som uttrykksmidler for mannsdominerte miljøer og samfunnstyper. Men av Vølsefortellingen ser vi at det tvert i mot er kvinnen som tar fallossymbolet i bruk. Her er det ikke snakk om autoritet utfra kjønn; fallos er brukt og oppfattet som et symbol. Fallos står for helse, kraft og fruktbarhet, egenskaper som både mann og kvinne måtte tilegne seg i det norrøne samfunnet.

Antagelig er det en lignende fruktbarhetskultus - et symbolsk bryllup mellom guden og jotunkvinnen som kan ha fungert som høvdingenes "skapelsesmyte" og dannet den ideologiske basis for høvdingeættens lederskap, en finner spor etter i de såkalte fallossteinene.

En slik myte kan meget vel være knyttet til ordinær fruktbarhetskult. Sagn forteller at kvinnene danset og sang nakne omkring steinen midtsommerstid, et trekk som harmonerer godt med det vi ellers vet om den norrøne kultens seksuelle symbolikk, f.eks. knyttet til Njord der også kvinner hadde viktige kultfunksjoner. Kulten kan ha vært knyttet til ofringer av mat og øl, samt rituell slakting i forbindelse med høytider og viktige begivenheter.

Gro Steinsland har oppsummert den religiøse mening i en slik kultus som en syntese mellom død og liv fordi det er av døden det nye livet spirer, og i det dynamiske vekselspillet mellom tilværelsens krefter er mann og kvinne med på å nyskape livet. Liv, død og fruktbarhet får derved en kultisk dimensjon basert på årstidsvekslingen. Kulten skal sikre livets vekst og de døde bidrar på sin måte ved å være kontakten over til "den andre siden".

Død og fruktbarhet hang nøye sammen og ritualene skulle sikre den nære forbindelsen mellom de levende og døde. Det er derfor ikke uventet at for eksempel fallossteinen på Glein på Dønna på Helgelandskysten står i nærheten av Hov på øya Løkta. "Hov" betegner som kjent et kultsted i førkristen tid. Nøyaktig hvor dette gudehovet har vært, er usikkert, men vanligvis går en ut fra at Glein var et viktig maktsenter i eldre jernalder og at Hov på Løkta har overtatt denne rolle senere.

Det er mulig at de to stedene kan peke i retning av to ulike typer kultusformer: en folkelig kult knyttet til fruktbarhetsriter omkring fallossteinen, eller en reell fallos (Vølse) fra det slaktede dyr av husholdningens mest avlingskraftige eksemplar og en offisiell kult knyttet til en politisk maktelite og dens behov for å vedlikeholde makt og innflytelse i samfunnet.

Disse to kult-typene kan imidlertid være nøye knyttet sammen ettersom døden også kunne bli tenkt som en kvinne som tok imot de døde når de kom til dødsriket. Her kunne den døde bli mottatt av Hel eller Ran og hennes ni døtre. Bildesteiner fra Gotland viser hvordan svært potente menn rir eller seiler og blir tatt imot av en kvinne med et drikkehorn i hånden. Kanskje var det nettopp til Ran at Helgelands Rana-væringer kom når de ble hauglagt på Glein, og for å sikre en god mottagelse, var det viktig med ritualer som skulle tilrettelegge den dødes reise inntil en ble mottatt på den andre siden.

Bilder av Hellige hvite steiner:

Vitenskapsmuseet i Trondheim

Vitenskapsmuseet i Trondheim

Vitenskapsmuseet i Trondheim

Vitenskapsmuseet i Trondheim

Vitenskapsmuseet i Trondheim

Vitenskapsmuseet i Trondheim

Vitenskapsmuseet i Trondheim

Museet i Ålesund

Historisk museum i Oslo



Foto: www.arild-hauge.com ©

Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|


Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Aarhus 2005

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert 24.07.2008 kl. 12.51.11