Sammensetningene av Ullen med -hov, vin (som i Ullinsin), åker og vang forteller oss mer om disse gamle bygdesentrene. De vitner om at der har det vært helligsteder, tempel eller fredlyste vanger og åkrer viet til guden Ull. Her kom folk i fra bygda sammen til gudedyrkning og kultus av ulike slag. Vi må tro disse viktige, religiøse midtpunktene var med på å skape de første organiserte bygder, "rike" (som Raumarike) og "land" (som Hordaland) i Norge.

På samme viset ser de senere trønderske småfylkene ut til å være bygd opp omkring sentrale kultsteder, Lade i Strinda, Mære i Sparbu, Sakshaug på Inderøy, Haug i Verdal og Alstadhaug i Skogn. Her legger vi merke til haugen, som speiler seg i de tre siste navna, og som vi ennå kan se ved Alstadhaug, må ha spilt en stor rolle. Det har trolig vært gravhaugen til selve folkehøvdingen eller «kongen», som ga trygd og vern til senere ætter.
Alle disse stedene som her er nevnt, har også i kristen tid blitt bygdesenter og kirkesteder.

Stedsnavn sammensatt av Ullen, Ullin eller rettere sagt Ull, trolig også Njord (for eks. Njarðar-heimr, Njarðar-hof, Narðar-øy) er nok helst i fra før vikingtida. Derimot ser det ut til at mange av hov-navnene, både de usammensatte Hov og de sammensatte med -hov, er fra de siste hundreåra av hedensk tid. Mange av disse navnene er minne om offentlig gudedyrkning i sen hedensk tid, ofte kanskje med faste organiserte «hov-kretser»( Magnus Olsen). Her legger vi merke til at gårdsnavn som Hove, Hov og Torshov svært ofte også har blitt kristne kirkesteder og sognenavn i senere tid.

Navn med Frøy, Frøya, Tor og Odin
Av minne etter hedenske guder i stedsnavn som trolig for en stor del hører hjemme i vikingtida, er sammensetninger med Tor, Frøy, Frøya og Odin. Av disse gudene finnes det færrest minne etter Odin i stedsnavnene. Bare noen få eksempler finnes i navn som Onsøy (eldre Óðins-øy og Óðins-vin) eller Osland (eldre Óðins-land). Mye vanligere er Frøy og Frøya, som ofte ikke lar seg skille i fra hverandre i navn, og Tor.

I Samnanger i Hordaland ligger Ulland (gno. Ullarland), Frøland (gno. Frøyland eller Frøyjarland) og Totland (gno. þórsland) ved siden av hverandre, som vitnemål om "land" viet til disse gudene. Navn som Frøyland, Frøynes, Frøyshov, Ulland, Torshov og Torsland er mye utbredt over nesten over hele landet. Navnet Frøyset er særlig vanlig i Trøndelag. Det viser at Frøy og Frøya må ha vært mye dyrka i vikingtida, sikkert for å trygge grøde, avl og vekst, slik som Njord og Ull har vært det i eldre tid.

Navn med hellig-, ve- og horg
Om hedensk religion forteller også mange navn sammensatte med hellig: Helgeland (gno. Helgaland, mye vanlig), Helgebostad, Helbostad osv., men her må vi huske på at Helge- også kan komme av det kristne mannsnavnet Helge, og slike navn er derfor mye yngre - i fra kristen tid.

I det hele tatt skal en være forsiktig med å lese hedenske gudedyrkning ut av for mange navn. De aller fleste stedsnavn som idag begynner på Ve-, kommer ikke av ve (gno. vé = helligdom), men av skog (gno. viðr = skog). Vevika er da ikke den "hellige vika", men "skog vika".
Navn som inneholder det gno. horgr (Horg, Horge, Horgen o.l.), ble før tolka ut i fra betydningen "alter, offersted, tempel". Men nyere forskning har vist at horgr i de aller fleste norske stedsnavnene må ha betydningen "nakne berg, fjellknaus" e.l.

Navn med -rike, -land, -mark, -bu, -by og -bø
Under omtalen av navnene Ullen tidligere er der påpekt at disse sentrale kultstedene må ha vært viktige elementer i framveksten av de eldste organiserte samfunn i Norge. Fra før rikssamlingen har vi vitnemål i stedsnavn om slike territoriale organisasjoner, som "rike" i Raumarike, Ranrike (Båhuslen) og Ringerike, som "land" i Hadeland, Grenland, Rogaland, Hordaland og Hålogaland, og som "mark" i Hedmark, Vinulmark (omkring og østover fra Oslofjorden) og Telemark.
Alle disse "folkelandene" og Trondheimen (det senere Trøndelag) hører hjemme i en eldre tid enn det som er temaet for mine hjemmesider. Det gjør også de mindre samskipnadene, bygdene, som vi møter i bygdenavn på -bu, mest på Opplanda og i Trøndeland: Ringebu, Follebu, Klæbu, Selbu, Sparbu osv.

Asgaut Steinnes har ment å kunne se omtrent 50 Huseby- eller Husebø-navn som vitnemål om kongelig administrasjons- eller veitslegårder i rikssamlingen. Ikke minst på Østlandet ser dette ut til å ha mye for seg. Men det knytter seg mye usikkerhet til denne teorien.

Gårdsnavn som forteller om lokale forhold
Mye tyder på at vikingtida har vært en av de store veksttidene i norsk historie og gav individet nye sjangser til å slå seg opp. Botanisk og klimatisk forskning fra de seinere åra viser at klimaforholdene må ha vært gode og somrene var varme. Dermed lå vilkåra til rette for det som alltid har vært kjernen i gårdsdriften: korndyrking.

De navneklassene som her blir nevnt, bærer en stor del av den indre landnåmet i Norge som særmerker vikingtida. Det var mindre dramatisk enn ferdene i vesterveg, men det ekspanderende kulturlandskapet, gjorde bygdene større og la grunnlaget for rikssamlingen.

Navn med -set og -stad
Innover i landet, trolig aller mest på Østlandet, var det tatt opp nye gårder og rydda nye bygder. Et minne om denne veksttida har vi i mange gardsnavn på -stad (gno. -staðir [flertall]) og -set (gno. -setr). Av navn på -stad finnes det ca 2500 i Norge. Tettest finner vi dem i de indre Østlandsbygdene og i Trøndelags fylkene. Av set-navn er det ca 900 her i Norge, flest fra Sunnfjord og nordover til Nordland. Navneendelsen -stad henger språklig i sammen med verbet "standa" (nynorsk), -set med "å sitte" (jrf. med Snorre: "Egil satt hjemme på gården den vinteren") og betydningen i gårdsnavn kan -set og -stad trolig grovt oversettes med "tilholdssted, bosted" for begge disse endelsene.

I navn på -stad er forstavelsen for det meste et manns- eller kvinnenavn, døpenavn eller et tilnavn: Arn(e)stad av Arne eller Ørn (gno. Ørn), Bjørnstad av Bjarne eller Bjørn, Grimstad av Grim eller Grima, Ramstad av Ramn osv.

Set-navna har også ofte et personnavn som forstavelse, men har her finnes oftere natur benevninger, som i Grøset (til gno. grjót = stein), Brattset, Brasset (til adjektivet bratt), Tynset (til elva Tynna), eller ulike kulturbenevninger: Linset, Kuset, Feset og Løset (gno Løðusetr, til laða = løe).

Til sammen forteller -set og -stad navnene om nyrydda gårder, som gjennom navna ofte er knyttet til enkelt mennesker, og andre ganger til ulike sider av gardsdrifta. Når forstavelsen er et personnavn , må vi tro at det til vanlig har vært rydningsmannen som har vært huska. Navn som Løset eller Linset forteller om at det har stått en løe eller har vært dyrka lin på stedet der det senere har blitt en gård. Slike som Kuset, Geitset og Feset er kanskje vitnemål om gamle setrer, som senere har blitt gårder. Ordet setr på gno. er da også nært knyttet til sætr ( nå "sæter", "seter"). Noen forskere har regna med at mange av både -stad og set-gårdene er bygd på tuftene eller vollene til eldre setrer.

Vi finner -stad og set-gårder tett i tett for eks. i en bygd som Vang på Hedmark, men helst i utkantene av den eldste kulturbygda. Stad-klassen er gårdsnavn som ble rydda i et tidsrom som kan omfavne tidsrommet fra 5-600 til omkring 1000 e. Kr. Av set-gårdene er det bare trolig få som ikke er i fra vikingtida.

Når vi på denne måten kan datere navneklassene, så er det dels ut i fra et språklig, for eks. lyd historiske årsaker, dels ut i fra historiske årsaker. Navn på -stad var svært vanlig på Island i landnåmstida, mens -vin og -heim nesten ikke finnes der. De ser ut til å ha gått ut av bruk før den tida. Opplysende er det også at blant alle personnavna som er brukt i -stad og -set gårder, finnes det ikke kristne personnavn.

Navn med -land og -tveit
I vikingtida var det trolig også størstedelen av gårdene med navn på -land og -tveit ble tatt opp. Begge disse navneklassene hører først og fremst hjemme på Sørlandet og Sør-vestlandet. Men land-navn finnes det også en god del av fra Sogn og nordover helt til Troms, mens tveit-navn er det mange av på flatbygdene på Østlandet. Til sammen er det ca 2000 gårdsnavn på -land og ca 600 på -tveit i Norge. Som siste leddet i gårdsnavn betyr land "land som er skikket for gårdsdrift". Første leddet forteller gjerne noe mer om landet, hvordan det lå eller så ut: Håland / Holand (av adjektivet gno. Hár, hór = høy), Brattland, Langland eller hvordan vegetasjonen var der: Birkeland, Espeland, Eikeland (til gno. Birki, espi, eiki = sted der det vokser bjørk, osp, eik.) eller hva slags drift det var der: Høyland, Byggland, Rosseland (til gno. hross = hest).

For det aller meste er land-gårdene utkantgårder i forhold til den eldste bosetningen i bygda. Ofte må vi tenke oss at disse gårdene har blitt til som et slags underbruk, i den første tida kanskje direkte knyttet til en mordergård. Kretsen av land-gårder rundt den gamle kongsgården Seim i Nord-Hordaland er et eksempel på dette. Slike grupper av modergårder og underlagte sekundærgårder vitner om tidlig sosial spalting og grunnlag for høvding makt i førkristen tid.

Det er likevel ikke alle land-gårdene som er perifere og i fra vikingtida. På Sørlandet, der land-gårdene ligger tettest, går nok mange av dem helt tilbake til folkevandringstiden (400-600 e.Kr.), og flere av land-gårdene har senere blitt kirkesteder og bygdesentre. Men det er bare svært sjelden at land-gårdene representerer det aller eldste laget av botsetningen i en bygd.

Enda mer tydelig er karakteren av utkantgårder og nyrydninger ved tveit-gårdene. Betydningen av dette navneleddet (gno. Þveit) er usikker, men må ha vært noe slikt som "avgrenset jordstykke". Første leddet er for det aller meste et personnavn. Noen ganger er det rett fram navnet på en annen gård, som "tveita" da må ha ligget under i eldre tid. Ofte er det også brukt i usammensatt form, Tveita, Tveiten (dativ ental), Tveite, Tveitan (ubunden og bunden form flertall).

Navn med -torp
En mindre navnegruppe er torp-navna, som det finnes flest av på Østlandet, først og fremst i Østfold, som en vestlig utløper fra de gamle norske bygdene i Båhulsen. Det gammelnorske ordet Þorp, har i slike navn trolig hatt betydningen "tett hussamling", slik som det tilsvarende tyske ordet Dorf ennå har. Senere har utviklinga gått i retning av "småbruk, husmannsplass". En kan her sammenligne med gno. Þorpari (= småbonde) og det svenske torp (= husmannsplass). Noen av de usammensatte gårdsnavna Torp og bygdenavn som Torpa kan nok gå langt tilbake i hedensk tid, men ellers er det trolig at de fleste av torp-navna er fra vikingtida og den eldste kristne tiden.

Naturnavn som -øy, -vik, -våg og -sund
Navneklassene -stad, -set, -land, -tveit og -torp fanger ikke på langt nær opp all nyrydding i vikingtida. Det kommer i tillegg en mengde navn med naturnavn som ikke lar seg datere, men sikkert i fra samme periode, for eks. i Nord-Norge og på Ytre Vestlandet, der naturnavn på -øy, -vik, -våg, -sund osv. er de mest vanlige.

Navn på -by, -bø og -tun
Mange gardsnavn på -by (Østlandet - Trøndelag) og -bø (Vestlandet - Nord-Norge),( -by og -bø = gno. býr eller bær = gård) må likeledes være i fra vikingtida. Men her er likevel dateringen svært usikker. Særlig de usammensatte By- og Bø-gårdene kan være svært gamle. På den andre side kan de sammensatte navna på -by og -bø ofte være i fra kristen tid, for eks. navn som Munkeby, Presteby, Kyrkjebø osv..

Denne navneklassen lar oss ellers øyne en annen side av bostedsveksten og det indre landnåmet. Det er gårdsdelingen, som har spilt en stor rolle særlig på Vestlandet, der vilkårene for jordbruk nok kunne være svært gode, men mengden av dyrkingsjord var begrenset. Gårder som Øvrebø, Midbø, Nestbø, Austbø og Vestbø forteller om tidlig gårdsdeling. Det samme gjelder nok også for andre lignende grupper, som Opptun, Midtun og Nesttun, men disse er vanligvis vanskeligere å tidfeste. I det hele vet ikke sikkert så mye om gårdsdelinga i vikingtida, men vi kan regne med at mange av de sentrale storgårdene på Vestlandet allerede i vikingtida var delt i mange "tun" og bøer".

Gårder ryddet i kristen tid

Navn med -rud, -torp, -bøle, -gard og -hus
Bortsett i fra noen få unntak er gårder i navneklassen -rud eller -rød, gårder som ble rydda i tidlig kristen tid og fram til Svartedauen satte en stopper for nyryddinga. Et slikt unntaket finner vi nordover og ned i Gauldalen hvor noen av de usammensatte navnene Rud, Rød, Rødde o.l. visstnok går tilbake hedensk tid. Navn på for eks. -rud, -torp, -bøle, -gard og -hus forteller stort sett om gårdsrydding i fra kristen tid selv om både -bøle og -torp i enkelte tilfeller kan dateres til hedensk tid.

Opplysningene er hentet i fra Jørn Sandnes artikkel i Norrøn Kulturhistorie av Olav bø og Olav Høyland utgitt av Det Norske samlaget, 1974.

Søk etter gårdsnavn og få opplysninger i O. Rygh: Norske Gaardnavne.