STAVKIRKER - en eldgammel byggetradisjon



Jordgravd Palisadeverk
Foto: Wikipedia


Jordgravde hjørnestolper
Foto: Wikipedia
Stolper på sviller over jorden
Foto: Wikipedia

Stavkirkene er blandt landets eldste bevarte trebygninger og er de ypperste bevarte byggverkene i tre som er skapt i vår kulturkrets i middelalderen. Totalt har det trolig vært bygget 2000 stavkirker i Norge, men omkring år 1350 var det trolig i underkant av 1000 stavkirker i Norge. I dag er det bare 28 stavkirker igjen, og de fleste står i indre del av Østlandet og i indre fjordstrøk på Vestlandet. Det er ingen bevarte stavkirker nord for Trondheim, men skriftlige kilder forteller om trekirker så langt det var norsk bosetning i Nord-Norge.

De første trekirkene blir delt inn i tre grupper, dvs. palisade-, stople- og stavkirker. Senere fikk man laftede tømmerkirker og mange stavkirker har slike tilbygg. I følge sagaen lot Håkon den gode reise kirker på Møre omkring år 935. Slik kan det også ha vært da Olav Tryggvason i 995 antagelig lot reise en trekirke på Moster.5 De eldste norske kappeller og trekirker, som ble reist fra midten av 900-tallet, var antakelig stolpekirker hvor hjørnestolpene var gravd ned stående i hull i bakken. Stavkirkene regnes sammen med vikingskipene som Norges viktigste bidrag til verdenskulturarven.

Palisadeverk
Palisadekirkene hadde et palisadeverk som var en selvbærende veggkonstruksjon med jordgravne stolper (palisader), som omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble innerveggene dekket med kløvde stokker (stavplanker) som kunne være avrettet eller utstyrt med not og fjør.

For å hindre tidlig forråtnelse ble stolpene og stavplankene spisset i enden og forkullet gjennom brenning og påført tretjære som fikk trekke inn i treverket. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein, men byggverket var likevel utsatt for råte. Forskning viser at teknikken har vært i bruk opp mot 1100-tallet.

Palisadekirker er ikke påvist i Norge, men den eneste konstruksjonen bygget i denne teknikken som er bevart, er veggene i midtseksjonen av St. Andrew's Church i Greensted i England. Denne er datert til perioden like etter år 1053 (+10/55 år).

Stolpekirke
Stolpekirkene er en kirketype som man antar var vanlig før stavkirkene og etter palisadekirkene, hvor hjørnestolpene var gravd ned stående i hull i bakken. Dette gjorde at de forfalt forholdsvis raskt pga råte. Store hull ble gravet, opptil halvannen meter i diameter og omtrent en halv meter dype. Nederst i hullet ble det lagt en flat stein, hvorpå det ble reist en stolpe som først var brent eller svidd i enden og smørt inn med tretjære. Rundt stolpen satte de så en skoning av stein, og jorda ble spadd tilbake og tråkket fast ned rundt skoningen utenfor steinene. Både bunnsteinen, forkullingen og behandlingen av stolpen med tjære, gjorde sitt til å forsinke råteangrep fra jorden omkring. Året før tømmeret ble felt, kunne man skjære av barken i en ring nede rundt stammen, for å gjøre treet hårdere og lengere holdbart.

Stavplankene, dvs veggene, var løftet opp fra bakken og satt på sviller mellom de kraftige hjørne- eller mellomstolpene. Dette gjorde faren for råteskader mindre og hjørnestolpene av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet.

Mange av de tidligste kirkene i Norge var trolig bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk er bevart. Vi må derfor gå ut fra at denne teknikken nok kunne forlenge byggverkets levetid, men ikke i århundrer. Hull etter stolpekirker, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter ca. 25 stolpekirker i Norge, og indirekte spor av 7-8 til.5


Stavkirke3
Kjennetegnet for en stavkirke er at bygningen har hjørnestolper og veggplanker som hviler på sviller. Veggplankene på sviller kalles stavvegg, og stavveggen har gitt navn til denne type kirker. Bildet lengre nede til venstre viser konstruksjonen av Borgund stavkirke, hvor man ser hvordan stoplene og stavveggene er stivet opp og støttet av såkalte andreaskors, altså X-er. Stavkirkene har ingen jordgravde stolper eller stavplanker, da alt står på sviller over jorden. I 1100-årene ble det vanlig å bygge hele kirken på sviller over bakken. Dette var en betydelig teknisk forbedring, og samtlige bevarte stavkirker står på sviller.

Det er bevart 28 stavkirker og av disse er tre på museum, mens resten står på sin opprinnelige plass. I tillegg kommer Vang stavkirke, som er flyttet til Polen. Rundt 50 andre revne stavkirker er godt dokumentert.

Stavkirkene deles inn i to hovedtyper, type A og type B. Type A er enskipet med hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver i ytterveggene. Type B har indre staver rundt et hevet midtrom, med en omgang med lavere tak.

Type A – enskipet kirker
I type A-kirkene er det lagt fire grove planker på et lavt steinfundament som danner en svilleramme som kan være laftet sammen i hjørnene for å gi bedre stabilitet. Hjørnestavene ble i noen tilfeller utstyrt med slisser i bunnen så de kunne felles ned over knutepunktet, dersom svillene var laftet. Det vanligste er at hjørnestavene er festet med trenagler de i stedene de er ført inn i spor i svillene. På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene, eller tilene, er satt ned i og vegglankene er sammenføyd med not og fjær.

Den siste veggplanken som ble satt inn var avsmalet fra topp til bunn, og ble slått på plass som en kile for å holde veggen sammen. Øverst på veggen er en stavlegje, en bjelke med not på undersiden som plankene er satt inn i. På stavlegjene hviler sperrebindene, som bærer taket. Undersperrer eller saksesperrer er forbundet med disse, og under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser det hele sammen. Ved de nedre delene av hovedsperrene brukte man naturlige bueknær som ble naglet til sperrer og stavlegje for å avstive bygget. Det er også nedfelt en mønsås og ett eller flere par sideåser i sperrene for ytterligere avstiving.

Til sammen gir dette en elastisk og sterk konstruksjon. Bærende elementer som ellers ville vært utsatt for råte er innkapslet. Elastisiteten gir et godt vern mot vær og vind. Stavkonstruksjonen faller ikke ned av seg selv, men den er heller ikke så stiv at den uten videre brekker i en storm.


Foto: Wikipedia, Hakon Christie, 1974

Det er tre undertyper av type A:
Haltdaltypen har rektangulært skip og smalere kor som er tilnærmet kvadratisk. Denne typen var vanligst på begynnelsen av 1100-tallet, og omtales som den enkleste stavkirketypen. Disse bygningene var enkle å utvide ved å bygge ut koret til samme bredde som skipet. Dagens Haltdalen stavkirke på Sverresborg i Trøndelag Folkemuseum er av denne typen, men er en sammensetning av stavkirkene fra Haltdalen og Ålen fra Holtålen kommune i Sør-Trøndelag.

Midtmastkirketypen har en stav midt i kirken som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som type B. Den er særlig kjent fra Numedal og Hallingdal, og opptrådte fra omkring 1200.

Møretypen er enskipet med mellomstaver i veggene. De har ankerbjelker tvers over skipet i høyde med stavlegjene, noe som er unikt for denne typen. De har også avstiving utendørs i form av skorder, grove avstiverstokker som er satt på skrå opp mot veggene og som gir ekstra beskyttelse mot vind. Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er eksempler på denne typen.

Type B – hevet midtrom
Det er i disse kirkene lagt fire grove grunnstokker på et steinfundament. De er sammenfelt i hjørnene, med stokkender som stikker en til to meter utenfor knutepunktene – altså noe som ser ut som tegnet #. Svillene i ytterveggen er innfelt i endene av grunnstokkene. Dermed blir det en dobbeltramme, der den ytre ligger en til to meter utenfor den indre. Midtrommets staver tappes ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket.

På svillene står lavere tilevegger, og mellom stavrekkene og den ytre tileveggen blir det en omgang rundt skipet, med lavere tak enn i skipet. Midtrommets staver er låst til hverandre med naturlige bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. I den øvre delen er det satt inn tilevegger mellom stavene, fra det lavere taket rundt omgangen til hovedtaket. På stavene hviler stavlegjer som bærer sperrene for hovedtaket. De fire hjørnestavene bærer hele tyngden av midtrommets vegger og tak.

Type B deles gjerne i to undertyper:
Kaupangertypen med navn etter Kaupanger stavkirke.

Borgundtypen med navn etter Borgund stavkirke.

Det finnes også overgangsformer, som Torpo stavkirke og Heddal stavkirke som har trekk fra både Kaupanger- og Borgundtypen. Øye stavkirke regnes som en overgangsform mellom type A og type B.

Dekor
I middelalderen var det vanlig at kirkene var rikt dekorert. Dels handler dette om rent estetiske elementer og dels katekese, altså trosopplæring. Bildene som ble malt eller utskåret i kirkene viste gjerne scener fra Bibelen. Det var vanlig med helgenbilder, både to- og tredimensjonale, og selvsagt krusifikser og andre kristne symboler.

Man finner også flere eksempler på bruk av motiver fra mytologi og sagn, altså ikke-kristne elementer som må ha blitt tolerert av prester og biskoper siden de fortsatt er bevart i noen tilfeller. Dyr og fabeldyr har blitt omtolka og brukt i kristen sammenheng. Eksempelvis har eldre tolkninger av Urnesportalen som hedensk kunst blitt avvist av nyere forskning. De kan også være herskersymboler.

Dekoren har form av både maling og treskurd og det er særlig treskurden som regnes som spesiell for Norge, men i de bevarte restene etter stavkirker i Danmark og Sverige, har man funnet liknende elementer. Det var trolig vanlig med treskurd også i andre land, forskjellen kan være at det har blitt bevart mere treskurd i Norge enn i de andre landene.

Mye av de rent dekorative elementene har fellestrekk med dekoren på runesteiner, smykker og illuminerte håndskrifter. I stavkirkene finnes de særlig på gavlene, på toppen av stavene og i portalene.

Portalene
Det er bevart portaler, helt eller delvis fra omkring 140 stavkirker. For omkring 90 av disse portalene, er det det eneste vi bevart fra kirkene portalen kom fra.

Enkel profilportal er særlig brukt på kordører, og består av enkle profiler eller pilastre. Omkring tjue slike er bevart.

Søyleportaler er inspirert av steinarkitektur, og har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. Disse portalene er rikelig dekorert, og ble brukt på inngangsdører og i korskiller. Omkring førti slike er bevart.

Vangeportaler, også kalt praktportaler, har to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt sammen med not og fjær, og bæres av veggplankene ved siden av portalen. Det er bevart, helt eller delvis, omkring 75 vangeportaler.

Byggetradisjoner
Det er lansert flere teorier om hvor inspirasjonen til kirkebyggene er hentet fra, men de to hovedteoriene som har stått sterktest, er Basilikateorien og Hovteorien. Uansett hvilken teori man heller mot, er det alltid snakk om en lokal håndtverktradisjon og en lokal byggeskikk som ble tatt i bruk i kirkebyggingen. Spørsmålet forskere stiller seg, er hvorfor akkurat denne teknikken var så dominerende innen kirkebyggingen i Nord-Europa, og særlig i Norden i så lang tid.

Vi vet ikke hvilke avtaler misjonærene, kongen eller andre byggherrer gjorde med byggerne om kirkene, men drøftingen om byggeoppdraget inneholdt nok problemstillinger som soliditet, økonomi, utførelse, materialbruk, konstruktiv eleganse, forseggjort dekor, lønn og tidsbruk. Byggetradisjonen i tre i Norden hadde grunnleggende likheter, selv om det var utviklet ulike varianter ut fra de krav lokalt miljø, økonomi, materialtilgang og klima satte. Det var derfor ikke noe problem å bygge en kirke i den lokale byggetradisjon da dette ble etterspurt på 900-tallet i Norge.7

Det var formelt ikke noen «kristen arkitektur», da Kirken var primært opptatt av funksjonen og overlot til biskop og byggherre å lage en passende bygning ut fra lokal tradisjon og økonomi. Den internasjonale Kirke satte ikke retningslinjer for kirkenes form eller størrelse, men at bygning hadde ett rom med atskillelse i den ene enden, eller helst to atskilte rom, i tillegg til at bygningen måtte legges orientert, synes å ha vært de viktigste kravene.7

Sporene av de få kapellene eller kirkene som det er funnet arkeologiske spor etter i Norge fra 1000-tallet, er av ulik størrelse og i Ringebu hadde den tidligere trekirken et rektangulært skip på om lag 5 meter x 8 meter og sannsynligvis med et mindre kor i øst. Vi må regne med at de var beregnet på forsamlinger tilpasset folket på den gård eller i den grend kirken ble bygget.7

Til stavkirkene ble det brukt tjære som ble fremstillet ved å brenne furuved i en mile dekket av torv. Tjære er et sammensatt produkt som består av harpiks, treolje og flyktige stoffer som terpentin. I middelalderen var tjærebehandlig av stavkirkene lovpålagt, og skulle utføres av bøndene i sognet hvert tredje år.

Taket på stavkirkene har gjerne flere lag. Spon er det øverste sjiktet som skal beskytte mot vær og vind. Sponene ble opprin­nelig festet med treplugger, som i noen kirker kan sees i himlingen i svalgangen. Spon er helst laget av kantved, det tetteste virket, hvor årringene står vertikalt og parallelt. Sponene kunne være formet på ulik måte, men var som regel kileformet.

To av våre stavkirker er faktisk "signert". I Torpo og Ål stavkirker er det funnet runeinnskrifter som lyder: "Torolf gjorde denne kirke" og det finnes bevarte runeinnskrifter i flere stavkirker.

Basilikateorien
Da Lorentz Dietrichson i 1892 ga ut det første større verk om stavkirkene, omtalte han dem som en oversettelse fra stein til tre av den romanske basilika. Basilikaen var opprinnelig en verdslig bygningstype, som romerne særlig brukte til rettslokaler. Etter at kristendommen ble innført ble dette en av bygningstypene som ble vanlig i kirkebygging. De spredte seg blant annet til England og Irland, og derfra skal de ha kommet til Norge. Dietrichson var ikke den første som hadde vært inne på denne tanken; også Nicolay Nicolaysen var inne på denne tanken. Flere andre stavkirkeforskere har holdt på denne teorien. Fra arkitekthold er det en mer skeptisk innstilling, og en tanke om at inspirasjon fra steinkirker først og fremst kommer til uttrykk i dekoren, ikke i selve byggverket.

Hovteorien2
Hoveteorien baserer seg på at inspirasjonen kom fra de hedenske hovene. Teorien ble framtredende i mellomkrigstida, da man mente at hov blant annet i Uppsala og Arkona på Rügen kunne være et utgangspunkt. Der mente man at det var en bygningstype med kvadratisk grunnplan og hevet midtrom båret av fire master, som kan ha blitt kopiert i stavkirkene. At kirker ble plassert over hedenske kultsteder ville være naturlig, og har klare paralleller i romerske og greske kirker som ble reist på tempelfundamenter. Svakheten i denne teorien er at det ikke er påvist noen sikre hovbygninger. I sagalitteratur nevnes slike, men ettersom de er skrevet ned i kristen tid kan de være påvirket av at kristne utførte sine religiøse handlinger i bygninger, og de er dermed svært usikre som kilder.


Foto: www.arild-hauge.com. Slagen kirkegård med hedenske gravhauger.
Det er funnet stolpehull under flere stående kirker, og noen mener at disse kan være etter hov. Det er en usikker gjetning, for det kan like godt være spor etter en eldre stolpekirke. Det er all grunn til å tro at noen kirker har blitt bygd på eldre kultsteder, men vi har ingen bevis for at det sto liknende bygninger der, og vi vet også at de bevarte stavkirkene ikke kan dateres lenger tilbake enn mer enn hundre år etter at kristendommen ble innført – sjansen for at det sto en eldre kirke der er altså stor.

Dekoren har også blitt brukt som argument for hovteorien, men dette har man i senere år mer og mer gått bort fra. Det er mer sannsynlig at dekoren er inspirert av kristen kunst fra andre land, enn at den er kopiert fra gudehov. En kirke hvor det er funnet nokså gode spor etter hedensk aktivitet er Mære kirke. Der ble det under utgravninger funnet gullgubber. Det ble også funnet spor etter tidligere kirker, som kan dateres tilbake til misjonstida før kristninga av Norge på 1000-tallet. Gullgubbene ble funnet i rester av en enda eldre bygning. Utgravningsleder Hans-Emil Lidén tolket dette som en verdslig bygning, ikke som et hov. Eventuelt kan det ha vært et rom eller en bygning med kultisk funksjon i et større gårdsanlegg

Hvem reiste de første kirkene
De første kirkebygningene som ble reist i Norge var det lokale stormenn som stod for. Dette var en slags arvtager fra den hedenske tiden da bloting var en del av stormennenes ansvarsområde. Kirkebyggingen var bare en måte å fortsette det religiøse ansvaret på, og å holde fast i sin posisjon. Samtidig fikk de direkte kontroll på hvem som ble satt til å være prest i sitt distrikt. Man regner med at overgangen mellom privatkirke (ofte kalt høgendeskirke) og sognekirke var gradvis, men at opprettelsen av erkebispedømmet i Nidaros i år 1152/53, var et viktig brytningspunkt i utviklingen av systemet med sognekirker i Norge. På siste halvdel av 1100-tallet ble det bygget svært mange kirker i Norge, både steinkirker og stavkirker. Som hovedregel er det etter midten av 1100-tallet at det var sognene som eide kirkene, men det har vært lokale forskjeller, så overgangen kan ha tatt minst en generasjon eller to enkelte steder.

Høgendeskirke er fra norrønt, hǿgendiskirkja eller hǿgendakirkja, var en annekskirke eller en privat kirke, samt en kirke bygget for komfort/bekvemmelighet (hǿgindi) for en del av et sogn. En enkeltmann fikk bygge en privat kirke når reisen til en annen kirke ble ansett som (for) lang og strevsom. De private kirkene ble etter hvert inkludert i menighetsorganisasjonen, og ble brukt av andre mennesker i områdene rundt og fikk til og med rett til å motta tiende. Slik dannet de grunnlaget for en ny menighetsorganisasjon, som fra andre halvdel av 1100-tallet og utover delvis erstattet den av regionlovene.

De viktigste kirkelige embetene, som biskop og prest, ble innført samtidig med kristningen av landet, og fra siste halvdel av 1000-tallet, ble det opprettet faste bispedømmer, men det var først etter opprettelsen av erkesetet i 1152/53 at bispedømmene ble inndelt i sogn.

Den første kirken på Garmo i Lom i Oppland skal ha blitt bygget omkring 1021, da Olav Haraldsson dro på kristningsferd gjennom Gudbrandsdalen, og Torgeir Gamle fikk fiskeretten i vannet Tesse av kongen, som takk for at han bygde en kirke på gården sin. Historien regnes som troverdig, siden overleveringen har skjedd via juridiske dokumenter, ikke gjennom Snorres beretninger eller hagiografien rundt Olav den hellige. Dette viser at det er sannsynlig at de første kirkene som ble reist, var av private hjemme på gården, som for eksempel hos bygdens mest betydningsfulle familier.

Disse familiene kunne gjerne hatt et hov eller et norrønt helligsted på gården før kristendommen ble innført, som de lot omgjøre til et kirkelige kultursted. Åsatroen hadde fra gammelt av normalt ikke noen gudshus, men dog er det i sagaene beskrevt noen hov.2 Religionsutøvelsen foregikk mye utendørs, for eksempel i hellige lunder, horg, ve eller i huset hjemme. Hovet kunne være storstua, eller hallen til de rikeste bøndene i bygda.

Som sagaene antyder, kan vi ikke utelukke at det enkelte steder ble reist et hov, en egen sakralbygning som ble brukt til religiøse seremonier. Dersom man hadde resurser til det, var det ingen lov som forbød folk å oppføre en slik bygning. Utgravninger under middelalderkirken på Mære i Trøndelag har brakt for dagen funn som gjør det naturlig å anta at det på samme sted har ligget en førkristen kultbygning. Også i det gamle Uppsala er det gjort funn som tyder på at den kristne kirken er bygd på det samme stedet som det hedenske kultstedet lå.

Fra tidlig middelalder var det vanlig at man ga jordegods til kirken, som førte til at kirken ble en stor jordeier. Avkast fra Kirkens gårder og gårdpartene ble blandt Kirkens inntekter gjennom avtaler om landskyld med festebøndene. Kirken fikk også inntekter gjennom tiendeen, en skat fra bøndene i området, hvor bøndene var pliktige til å gi en tiendedel av avlingen sin til kirken, og gjennom gaver som kunne gis uten vilkår. Tienden ble delt i fire deler, en til presten, en til kirken, en til kongen og en til de fattige. For eks var det betaling for sjelemesser. Ved utgangen av middelalderen eide kirken derfor nesten halvparten av all jord i Norge.

Kirkesalget i 1720-årene
Etter reformasjonen i Norge i 1536/37 overtok kongen eiendomsretten til kirkene og alle dens inntekter, men de mange krigene som kongen av Danmark-Norge førte på 1600-tallet tappet staten økonomisk. Derfor begynte Frederik 4. av Danmark-Norge å selge unna kirker og krongods til privatpersoner for å dekke tapene. Kirkene ble solgt på auksjon, og det var særlig mange kirkeauksjoner i 1723, men de første kirkene ble solgt før det og kjøp, salg og videresalg fortsatte på 1800-tallet. Med kjøpet av en kirke fulgte jordegodset og inntektene, men eieren fikk også vedlikeholdsansvaret for kirken. Salg av kirker, inventar og materialer fra dem ble solgt på såkalte kirkeauksjoner.

For eksempel ble Gol og Hemsedal kirker kjøpt på auksjonen i Hemsedal i 1723 av gårdbruker Ole Markegaard. Senere hadde Gol stavkirke flere eiere. I 1877 fraskrev daværende eier Ola Hagenseg alle rettigheter og inntekter knyttet til Gol stavkirke, før den ble solgt til Fortidsminneforeningen og flyttet til Oslo i 1880-årene.6 Disse kirkeauksjonene er årsaken til at inventar og materialer fra stavkirkene som ble revet, ble spredt rundt på gårdene i bygdene, hvor de ofte ble brukt i andre sammenhenger. Mye har senere blitt tatt vare på i museer.

Lover som forandret stavkirkene:
1) Reformasjonen 1536/37
2) Kirkebrannen 1822
3) Lov fra 1851 om at soknekirkene skulle romme 3/10 av alle som bodde i sognet.

1) Reformasjonen
Norge var et katolsk land i 500 år inntil reformasjonen 1536/1537. I Norge kom reformasjonen ovenfra og var et rent resultat av Christian 3.s politikk, i motsetning til Sverige og Danmark hvor det fantes en folkelig luthersk bevegelse. Reformasjonen var ikke bare et religiøst skifte, men også maktpolitisk, og medførte tap av den norske selvstendigheten. Norge ble et lydrike under Danmark da Christian III på egenhånd oppløste Riksrådet. All forvaltning av Norge ble sentralisert til København og dette medførte at dansk ble landets forvaltningsspråk. En økonomisk og maktpolitisk virkning var oppløsningen av klostrene og inndragning av deres gods og inndragning av andet kirkegods. Dette ble i stor grad gitt til danske adelsmenn som skulle sikre dansk kontroll over Norge. Katolske biskoper ble avsatt og erstattet med danske lutherske superintendenter, og katolske prester som var satt inn av biskopen, ble ersattet med prester som var statstjenestemenn og utdannet i Danmark.

I tillegg til det åndelige, hadde den katolske kirke hatt ansvar for omsorg for fattige, som i stor grad skjedde gjennom kirker og klostre. Utdanningsmulighetene var også knyttet til kirken. Alt dette måtte erstattes av andre tilbud, noe som tok lang tid, og i realiteten var det ikke noe skolesystem på plass før allmueskolene kom på midten av 1700-tallet.

Reformasjonen førte med seg et nytt syn på lekfolks betydning i religionen. På kort sikt merket man ikke så mye til dette, for den nye kirkeordningen var preget av behovet for å befeste sin stilling, og presteskapet kom særlig fra Danmark. På lengre sikt førte det til en sterkere deltagelse fra lekfolk i kirkens styre og stell.

For folk flest var den viktigste konsekvensen at kirkens ritualer ble drastisk endret, for eksempl ble gamle helgenfester ikke lengere feiret, Jomfru Maria skulle ikke lenger æres som før og sakramenter som skriftemålet fikk en ny betydning og nytt rituale. I og med at kirken var helt sentral i folks liv, fra dåpen til begravelsen, må dette ha satt følelser i sving hos svært mange.

Før reformasjonen foregikk dåpen ved at man senket hele barnet ned i vann. Mot slutten av middelalderen gikk man mer over til dåp ved overøsing, men Luther foretrakk selv neddypping. Dåpsfat av messing ble etter hvert tatt i bruk, og i løpet av 1600-tallene var det det vanlige i døpefontene. Neddypning av hele barnet ved dåp er grunnen til at døpefontene var store og dype. Døpefonten kunne stå ved inngangen eller på vestsiden utenfor kirken, for man måtte være døpt før å kunne komme inn og motta sakramenter. Etter reformajonen ble det vanlig å flytte døpefonten inn i kirken.9 I begynnelsen i katolsk tid var det kun biskoppen som kunne døpe, men etterhvert fikk vigde prester også rett til å døpe.

I katolsk tid ble dåpsvannet skiftet en gang i året, og dåpefontene hadde et lokk som beskyttet vannet. På lokket til døpefonten i Garmo stavkirke, er det er funnet spor etter en låseanordning, kanskje for å hindre tyveri av det innviede vannet, som kunne være populært i magisk bruk.11 Enkelte kirker hadde også et døpehus med døpefont og et skrifthus (sakristi) som tilbygg som for eks Stangvik stavkirke i Surnadal i Møre og Romsdal.

I Norden fantes det i katolsk tid en form for prekestol, en såkalt lesepult eller en talerstol som sto på gulvet i kirken. I avsnittet om Lisleherad og Heddal stavkirker kan du se bilder av en lespult. Med reformationen i 1536 ble prekestolen som vi kjenner den, obligatorisk inventar i danske og norske kirker. Dette resulterte i en hektisk byggeperiode av prekestoler i kirkene i Sverige og Danmark-Norge. I Norge ble prekestolene gjerne bygd i tre og de eldste typene er fra slutten av 1500-tallet.10

Etter reformasjonen i 1536/37 ble det bygd benker i de fleste stavkirker, slik at folk kunne sitte. Den lange preken gjorde dette nødvendig og det ble satt inn vinduer så folk kunne følge med i bibelen og salmeboken. I vår tid har man forsøkt å sette stavkirkene tilbake til det opprinnelige, men det har ikke alltid vært like lett å rekonstruere dem.

2) Kirkebrannen i Grue kirke i 1822
Kirkebrannen i Grue kirke i 1822 er den største brannkatastrofen i norsk historie. Mellom 113 og 117 mennesker mistet livet da det brøt ut brann under en gudstjeneste. Kirken var opprinnelig en stavkirke fra 1200-tallet, men på 1600-tallet ble det bygget på to laftede sidefløyer og et høyt sentraltårn, slik at kirken med galleri kunne rumme 600–700 mennesker. Alle tre skipene hadde inngangsdør, men dørene slo innover, og i åpen stilling stengte de trappene til galleriet. Beregninger viser at mellom år 1600 og år 1822 hadde kirken blitt påført sytten tonn tjære.

Under en fullsatt kirke, mens presten var i gang med prekenen, begynte det å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirken overtent. Dørkonstruksjonen gjorde det vanskelig å evakuere kirken. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var i utgangspunktet et sterkt press mot dørene ettersom de slo innover.

Kirken brant ned til grunnen i løpet av kort tid og etter branntragedien i Grue kirke ble det vedtatt en lov om at alle dører i offentlige bygninger skulle vende utover. Dette førte til at også stavkirkene måtte hengsle dørene om, fra innovervendt til utovervendte dører, noe som kan ses på en del stavkirkeportaler.8

3) Stavkirkene blir revet
På mange måter kan man si at stavkirkene fikk dødsstøtet i 1851, da ble det vedtatt en lov som påbød at (stav)kirker på landet skulle ha sitteplasser til 30% av dem som sognet til kirken. Det var ofte vanskelig å bygge på stavkirkene, dessuten var de gamle, mørke og kalde. Derfor valgte man som oftest å rive den gamle stavkirken og bygge en ny og større kirke ved siden av den gamle. Dette er bakgrunnen til at flere stavkirker ble revet i tidsrommet 1851-1890, men heldigvis var det mange som så verdien i de gamle stavkirkene og arbeidet seriøst for å ta vare på dem.

Som før forklart var stavkirkene på denne tiden ofte eid av private, og derfor ble det holdt auksjon i bygden over trevirket og inventaret fra de nedrevne stavkirkene. Derfor er det bevart mye fra stavkirker i mange lokale museer rundt i landet, og men oså i privat eie. Likevel er mye av materialene og inventaret fra de nedrevne stavkirkene ofte blitt gjenbrugt i de nye kirkebyggene som ble reist, som flere eksempler viser til lengre nede på denne side.

Mye ble også videresendt til museene i Kristiania, Bergen og Trondheim. I dag kan du finne disse gjenstandene på Norsk Folkemuseum i Oslo, Historisk museum i Oslo, Nasjonalmuseet i Oslo, Bergen museum i Bergen og Vitenskapsmuseet i Trondheim, samt lokale museum rundt i landet. Vang stavkirke ble kjøpt av kong Frederik Wilhelm 4. av Preussen og ble gjenoppført i Brückenberg nær Krummhübel i Schlesien i 1842, som i dag ligger i Karpacz i Krkonoše-bjergene i det sydvestlige Polen. Gol stavkirke ble kjøpt av «Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring» som ga den til kong Oscar II, som bekostet gjenoppføringen på Bygdøy.

Trond Eklestuen var en ivrig oppkjøper av gamle gjenstander i Nord-Gudbrandsdalen, og han kjøpte det meste av stavverket fra Garmo stavkirke på auksjonen som ble holdt, mens døpefonten og dragehodene ble levert til Universitetets Oldsaksamling i Kristiania. Senere kom Eklestuen i kontakt med samleren Anders Sandvig, og sammen fikk de samlet inn mye av de resterende materialene fra kirken. 30. juli 1921 kunne den rekonstruerte Garmo stavkirke gjenåpnes på Maihaugen.

"Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring" som i dag tilsvarer Fortidsminneforeningen, kjøpte mange av de nedrivningstruede stavkirkene på midten av 1800-tallet og er eier av flere stavkirker i dag. Det er ingen stavkirker som fremstår i orginal prakt. De er alle sammen tilbygget, ombygget, restaurert og tilpasset gjennom tidene.

I tillegg til de bevarte stavkirkene i Norge, som er beskrevet senere på denne siden, finnes Hedared stavkirke i Sverige, kirken i Greensted, Essex i England som har en bevart vegg bygget i palisadeverk og gamle Vang stavkirke som er gjenreist i dagens Polen, tidligere Tyskland.

Pussig nok ble det i 1870-årene i Bílá i Tjekkia, bygd en ny kirke med stavkirkearkitektur, som ikke ble bygd for å fremme turistme, men brukskirke og som fortsatt er i bruk. I følge Jurí Langer1 må valg av arkitektur, være at byggherren har hatt adgang til I. C. Dahls malerier fra forrige århundre av norske stavkirker, og blitt inspirert av disse.

Likeledes finnes en kopi av Borgund stavkirke som ble bygd i 1950 i Black Hills i Sør Dakota, USA. En kopi av en stavkirke er også bygd i Epcot-senteret i Walt Disney World i Florida, USA, og til slutt kan det nevnes at i den planlagte Scandinavian Heritage Park i Nord Dakota, USA, er det planlagt reist en kopi av Gol stavkirke. Dette bare for å ha nevt noen av de mange kopier av stavkirker som er bygget for å fremme turisme.


Noter:
¤  1) Alvheim & Eide, Kirkearkeologi og kirkekunst, ISBN 82-90359-60-8, side 217 ff. |⇗
¤  2) Nicolay Nicolaysen: Om hov og stavkirker. |⇗
¤  3) Jørgen H. Jensenius: Om stavkirker av Jørgen H. Jensenius. |⇗
¤  4) Jørgen H. Jensenius: Bevarte stavkirker av Jørgen H. Jensenius. |⇗
¤  5) Jørgen H. Jensenius: Påviste, men tapte Stolpekirker i Norge. |⇗
¤  6) Norges Kirker, Sigrid Marie Christie, Håkon Christie: Gol gamle kirke. |⇗
¤  7) Jørgen H. Jensenius: Stave Church. Fra en omvisning i Gol stavkirke. |⇗
¤  8) lokalhistoriewiki.no: Kirkebrannen i Grue kirke i Hedmark den 26. mai 1822.   |⇗
¤  8) no.wikipedia.org: Brannen i Grue kirke|⇗
¤  9) Salmonsens konversationsleksikon, Bind VI. Anden udgave 1915-1930 side 626 627|⇗
¤ 10) Store Norske Leksikon: Preketol |⇗
¤ 11) Maihaugen museum: Garmo stavkirke, Døpefont fra 1100-tallet|⇗

Litteratur:
¤ Tadeusz W. Lange : Stavkirker, The Stave Churches of Norway. |⇗
¤ L. Dietrichson: De Norske Stavkirker. |⇗
¤ N. Nicolaysen: Norske Bygninger Fra Fortiden. |⇗
¤ Martin Blindheim: Grafitti i Norwegian Stave Churches C.1150 - C.1350. |⇗
¤ Lisbeth_Hag: Stavkirkens opprinnelse i førkristen bygningstradisjon |⇗
¤ Karen L. Holmqvist, 2021: Skrift og språk som identitetsuttrykk i graffiti fra norske kirker i middelalderen|⇗
¤ Dagfinn Hoel: De stående og de tapte norske stavkirker markert i Google My Maps|⇗













STAVKIRKER I NORGE





BORGUND STAVKIRKE - (Lærdal kommune, Vestland)

Borgund
Foto: Simo Räsänen, Wikipedia
Borgund
Foto: Knud Knudsen, 1890
Borgund
Foto: Anke Loska, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.


Foto: visitnorway.com
Borgund stavkirke.

Tegning: Herman Major Schirmer i 1861
Borgund stavkirke.

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Foto: Anke Loska, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Foto: Anke Loska, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.


Borgund stavkirke ligger innerst i Sognefjorden på Borgund i Lærdal kommune i Vestland fylke, ca. 30 km øst for tettstedet Lærdalsøyri.

Adresse: Vindhella 606, 6888 Borgund.      GPS Kordinater: 61°02'50"N 7°48'44"E

Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, og dendrokronologiske undersøkelser (årringdateringer) har vist at tømmeret som ble brukt ble felt vinteren 1180–1181. Kirken er derfor bygget etter dette, og trolig i god tid før år 1200. Under kirken er det funnet spor etter en tidligere konstruksjon, og det antas derfor at det tidligere har ligget en kirke på samme sted. Det er også funnet rester etter en tidligere svalgang under den nåværende, men om den stammer fra en tidligere kirke eller en utskiftning er usikkert.

Kilder kan tyde på at kirken først ble bygd uten svalgang, takrytter og apsis. Roar Hauglid skriver at takrytteren og apsiden stammer fra det 1300-tallet, mens svalgangen er noe yngre. Kirken kan dermed en gang ha vært en enklere og mer beskjeden konstruksjon enn i dag, kun bestående av skip og kor. Før reformasjonen var kirken forholdsvis beskjeden med kun ståplasser og med et korskille som skilte presten og menigheten. Det var sparsomt med lys, kun fire glugger på hver side av skipet, i tillegg til et par glugger i koret, slapp inn lys. Et vindu i skipets vestgavl som i senere tid ble byttet ut med et rundbuet blyglassvindu, muligens på slutten av 1600-tallet, kan ha vært til stede siden kirken ble bygd.

Det middelalderske interiøret i stavkirken står nærmest urørt. Korskillet fra middelalderen ble imidlertid fjernet etter reformasjonen. Det originale tregulvet og benkene som løper langs veggene i skipet er i stor grad bevart, sammen med et middelaldersk steinalter og en kasseformet døpefont i kleberstein. Prekestolen i kirken er fra perioden 1550–1570 og altertavlen stammer fra 1654, mens rammen rundt tavlen dateres til 1620. I kirken er det også bevart et sakramentskap fra perioden 1550–1570 i samme stil som prekestolen. Kirken er viet til apostelen Andreas.

Under restaurering av kirken, utført på begynnelsen av 1870-tallet med arkitekt Christian Christie i spissen, ble benker og et galleri med sitteplasser i andre høyde fjernet. Flere vinduer, blant annet to store vinduer som ble satt inn på nord- og sørsiden på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, samt en himling over koret, ble også fjernet. Målet var å tilbakeføre kirken til førreformatorisk stand. Deler av kirkens innside viser tegn på å ha vært malt, noe som skal ha blitt utført etter reformasjonen; denne malingen ble også fjernet som en del av restaureringen.

Stavkirken deler kjennetegn med en rekke andre stavkirker og har derfor gitt navn til Borgund-gruppen av stavkirker, en undergruppe av stavkirkene med opphøyd midtrom. Borgund stavkirke er den eneste stavkirken som har fått stå så å si uendret siden middelalderen, og dette er muligens grunnen til at den har tjent som modell for restaureringsarbeidet på flere andre stavkirker, som Gol stavkirke, Hopperstad stavkirke og den nå nedbrente Fortun stavkirke (og dermed også Fantoft stavkirke, som er en kopi av sistnevte).

I tillegg er det bygd en rekke kopier av Borgund stavkirke i utlandet, som Gustav Adolf stavkirke i Hahnenklee i Tyskland fra 1908, og Chapel in the Hills stavkirken i Rapid City i USA. I 1995 ble det bygget en kopi i Washington Island i Wisconsin, og i 2014 en ny kopi i Lyme i Connecticut. En modell av Borgund stavkirke ble laget til Verdensutstillingen i Paris i 1889 og står i dag på Musée National des Techniques i Paris.

Til kirken hører en støpul med en klokke fra middelalderen, bygd på midten av 1200-tallet, som er det eneste gjenværende frittstående klokketårnet i stavverk i Norge i dag. Støpulen var antagelig opprinnelig åpen, men ble tildekt i senere tid. Dette kommer frem av at det i regnskapet nevnes at klokketårnet fikk ny dør rundt år 1700. Støpulen har i dag forholdsvis nye klokker, mens en av middelalderklokkene står utstilt i nye Borgund kirke ved siden av. Borgund stavkirke var i ordinær bruk frem til 1868, da den nye Borgund kirke sto ferdig like ved siden av. Eiendomsretten til stavkirken ble overdratt til Fortidsminneforeningen i 1877.

Det er funnet følgende runeinnskrifter i Borgund stavkirke:

Borgund
N 348 Borgund stavkirke I
Foto: Aslak Liestøl.

Borgund
N 349 Borgund Stavkirke II. A og B side
Foto: Aslak Liestøl.


Borgund
N 350 Borgund Stavkirke III
Foto: Aslak Liestøl.

Borgund
N 350 Borgund Stavkirke III
Kalkering av Magnus Olsen.


Tegning: Max Semrau Wilhelm Lübke
Plassering av runeinnskriftene i Borgund stavkirke.


Tengning: G.A. Bull
Borgund stavkirke.

Borgund
N 353 Borgund stavkirke VI
Foto: Aslak Liestøl.

Borgund
N 354 Borgund stavkirke VII
Foto: Aslak Liestøl.


Tegning: Franz Wilhelm Schiertz
Borgund stavkirke.

Borgund
N 356 Borgund stavkirke IX
Kalkering: Magnus Olsen.


Foto: Siri Hagen, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Borgund
N 357 Borgund stavkirke X
Tegning: O. Rygh.

Borgund
N 358 Borgund stavkirke XI
Tegning: Magnus Olsen


Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Borgund
N 359 Borgund stavkirke XII
Tegning: Magnus Olsen

Borgund
N 360 Borgund stavkirke XIII
N 361 Borgund stavkirke XIV
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 360 Borgund stavkirke XIII
N 361 Borgund stavkirke XIV
Tegning: Magnus Olsen


Foto: Anke Loska, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Borgund
N 362 Borgund stavkirke XV
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 362 Borgund stavkirke XV
Tegning: Magnus Olsen

Borgund
N 363 Borgund stavkirke XVI
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 363 Borgund stavkirke XVI
Tegning: Magnus Olsen

Borgund
N 364 Borgund stavkirke XVII
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 364 Borgund stavkirke XVII
Tegning: Magnus Olsen

Borgund
N 365 Borgund stavkirke XVIII
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 365 Borgund stavkirke XVIII
Tegning: Magnus Olsen


Foto: Bjørn Erik Pedersen
Borgund stavkirke.

Borgund
N 366 Borgund stavkirke XIX
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 366 Borgund stavkirke XIX
N367 Borgund stavkirke XX
Tegning: Magnus Olsen


Foto: Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Borgund
N 369 Borgund stavkirke XXII
Foto: Magnus Olsen

Borgund
Grafittii Borgund stavkirke
Foto: Fra "Grafitti in Norwegian Stav Churches"

Borgund
N 370 Borgund stavkirke XXIII
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 371 Borgund stavkirke XXIV
Tegning: Magnus Olsen

Borgund
N 373 Borgund stavkirke XXVI
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 375 Borgund stavkirke XXVIII
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
Borgund stavkirke, Søndre midtromvegg
Foto: AMH

Borgund
N 376 Borgund stavkirke XXIX
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 377 Borgund stavkirke XXX
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Pmmy49
Borgund stavkirke.

Borgund
N 378 Borgund stavkirke XXXI
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 379 Borgund stavkirke XXXII
Foto: Aslak Liestøl


Foto: EMO, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Borgund
N 381 Borgund stavkirke XXXIV
Foto: Aslak Liestøl

Borgund
N 383 Borgund stavkirke XXXVI
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Karin Axelsen, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.


N A25 Borgund Stavkirke runepinne
Foto: Camilla Nordby.


Borgund Stavkirke. Dørslåe
Foto: AMH.


N A26 Borgund Stavkirke runepinne
Foto: Camilla Nordby.


Foto: Bull, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.


Foto: Riksantikvaren
Borgund stavkirke.


Foto: Anke Loska, Riksantikvaren
Borgund stavkirke.

Borgund
Borgund stavkirke Portal
Tegning: A. Mayer
N 348 - BORGUND STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et treskive av furu. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 5317).

Innskriften lyder:



emanuel sabaoþ aþo
nai usion agios oþan
naþos ælæison
alfa æþ o

messias soþer
filæhs artifæhas
deus iesus saluat
or agios oþonna
þos ælæison aæl
(g)aagelai ag(e=)la


Emanuel Sebaoth Adonai ... agios athanatos eleison Alfa et O[mega]. Messias Soter Filex artifex Deus Jesus salvat ... agios athanatos eleison ... ... agla.

Teksten er på latin og innskriften inneholder det velkjente trylleordet Agla, som vistnok skal være laget av den første bostaven av ordene i følgende setningen på hebraisk: "atta gibbor leolam, adonai", som betyr Du er sterk i æva, Herre!

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 140.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl.





N 349 - BORGUND STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en stav av bjørk. Innskriften består av en A-side og en B-side. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 5318).

Innskriften lyder:



+ bono bena fin bona bena
bæiofæ

bona benigna ... bona benigna ...

Norsk: "god, fordelaktig.....God, fordelaktig..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 142.
¤ Bilde av innskriftens A-side. Foto av Aslak Liestøl
¤ Bilde av innskriftens B-side. Foto av Aslak Liestøl





N 350 - BORGUND STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



þettas {K}ir{K}ia=n a {K}irkiuuelle

Þetta's {k}ir{k}jan á {K}irkjuvelli.

Oversatt til norsk blir det "Dette er kirken på Kirkevoll".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 144.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl





N 351 - BORGUND STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

Borgund

þo=rir * ræist * runa=r * þessa=r * þan * olaus*mess*o=æpþa=n
...r han * fo=r * he=r um
÷ bæþe= =ge=rþo= =no=(r)ne=r * uæl * o=k * il=la * mikla * møþe
g skapaþu * þær mer


Þórir reist rúnar þessar þann Ólausmessaptan, [e]r han fór hér um. Bæði gerðu nornir vel ok illa, mikla mœði ... skôpuðu þær mér.

Oversatt til norsk blir det "Tore ristet disse runer den Olavsmesseaften (28. juli) da han fór her forbi. Både gjorde nornene vel og ille; stor møie 'skapte' de meg".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 147.




N 352 - BORGUND STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

raþ ret þu runar
uh blint (e)s lo at


Ráð rétt þú rúnar. ... blint er .../uglu(?) át(?).

Oversatt til norsk blir det "Tolk du riktig (disse) runer. 'Blind' er uglens magt(?)".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 150.




N 353 - BORGUND STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Innskriften er en lønnrune innskrift, dvs at runene representerer 1 rune i 2. ætt = h, 4. rune i 3. ætt = o og 5. rune i 3. ætt = r

Innskriften lyder:

hor--

hór...(?)/hórr(?) ...

Innskriften er ristet med lønnruner (2/1, 3/4 og 3/5) og oversettes "utroskap(?)/hor(?)".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 159.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Om lønnruner




N 354 - BORGUND STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Innskriften er et forsøk på lønnruner, men det er 4 kvister på hver side av staven. Som kjent er det jo bare tre ætter i en futhark.

Innskriften lyder:

???

Dette er en lønnrune, men det er 4 kvister på hver side av staven. Som kjent kan ikke kvistene som henviser til ætten, ikke overstige 3.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 160.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Om lønnruner




N 355 - BORGUND STAVKIRKE VIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



pati

pati

Oversatt til norsk blir det "Løs snakk / løst rykte".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 160.




N 356 - BORGUND STAVKIRKE IX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



{K} æ ' b {K}

{K}[yrie](?) e[leison](?) B[enedictus](?) {q}[ui](?)

K-ene er skrevet med latinske bokstaver.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 161.
¤ Tegning av innskriften av Magnus Olsen




N 357 - BORGUND STAVKIRKE X

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

kirkia=n a= =kirkiuuelli a mik

Kirkjan á Kirkjuvelli á mik.

Oversatt til norsk blir det "Kirken på Kirkevoll eier meg (=svalgangen)".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990, s 21.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 162.
¤ Tegning av innskriften av O. Rygh




N 358 - BORGUND STAVKIRKE XI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



kuþ styþi huæn er mik styþer til utfærþar

Guð styði hvern er mik styðr til útferðar.

Oversatt til norsk blir det "Gud understøtter hver som understøtter meg til utferd".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 164.
¤ Tegning av innskriften av Magnus Olsen




N 359 - BORGUND STAVKIRKE XII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

{K} l / pl

"{G}[uð](?) l[auni](?) / ...

Norsk: "Må Gud belønne (?) / ...."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 166.
¤ Tegning av innskriften av Magnus Olsen




N 360 - BORGUND STAVKIRKE XIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

ran t=ryll

Ragn[ar](?) Dryllr.

Innskriften er en blanding av lønnruner og runer.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 167.
¤ Bilde av innskriften av Aslak Liestøl
¤ Om lønnruner




N 361 - BORGUND STAVKIRKE XIV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

kn(u)(a)(s)

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 170.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 362 - BORGUND STAVKIRKE XV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



m(a)tig biorn siriþ

Máttig/málig Bjôrn [ok] Sigríðr.

Oversatt til norsk blir det "(de) mektige Bjørn (og) Sigrid / Mektige (er) Bjørn (og) Sigrid".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 170.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 363 - BORGUND STAVKIRKE XVI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



trnralaba=la=lisa=rnþa=la=ln

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 171.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 364 - BORGUND STAVKIRKE XVII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

tistil mistil ok hn þiriþi þistil

Tistill, mistill ok, hinn þriði, þistill.

Dvs. en magisk formel. De samme ord er også en del av en magisk runeformel som er kjent helt fra vikingtid, på bl.a. på DR 239 (DK Sj 46) Gørlevsteinen i Danmark og Ledbergsteinen på Östergötland som begge gir oss en runesammenstilling i hedensk utforming: þmk iii sss ttt iii lll, dvs. þistil mistil kistil.

Vi finner også formelen i Boses Saga, hvor hvor Bosi's fostermor, Busla, fremsier alle de forbandelser som kan ramme kong Hringr, hvis han ikke oppgir sine vrede og trusler mot Bósi.

Norsk: "'tistill'", mistelten, og den tredje, tistel"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 174.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 365 - BORGUND STAVKIRKE XVIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

tistilsmisohnþrl(e)--

Dette kan være forsøk på samme formel som N 364, i alle fall begynnelsen.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 176.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 366 - BORGUND STAVKIRKE XIX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

tilsbnr

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 177.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Bilde av innskriften. Tegning av Magnus Olsen




N 367 - BORGUND STAVKIRKE XX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

tis

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 177.
¤ Bilde av innskriften. Tegning av Magnus Olsen




N 368 - BORGUND STAVKIRKE XXI

Innskriften er datert til siste del av 1100-tallet og er og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



klemetr * ræist ru(=n)ar þesar sunutah þan er nestr e=r æpt(e)r iol guþ gæte (h)ans o=k in hælka m(æ)r

Klemetr ræist rúnar þessar sunnudag þann, er næstr er eptir jól. Guð gæti hans ok hinn helga mær.

Oversatt til norsk blir det "Klement ristet disse runer søndag som er nærmest etter jul. Gud vokte ham og den hellige Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990, s 21.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 181.
¤ Kalkering av innskriften av Magnus Olsen




N 369 - BORGUND STAVKIRKE XXII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

-(u)(þ) fani sal þira bæikia

Guð fagni sál þeirra beggja.

Oversatt til norsk blir det "Gud motta deres begges sjel".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 183.
¤ Bilde av innskriften. Tegning av Magnus Olsen




N 370 - BORGUND STAVKIRKE XXIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



cl eller sl

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 184.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 371 - BORGUND STAVKIRKE XXIV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



dbc / dbs

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 184.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 373 - BORGUND STAVKIRKE XXVI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



m=a=ria

María

Oversatt til norsk blir det "Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 185.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 375 - BORGUND STAVKIRKE XXVIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



mnri

Marí[a]

Oversatt til norsk blir det "Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 185.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 376 - BORGUND STAVKIRKE XXIX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



n : iþ : rh : i

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 185.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 377 - BORGUND STAVKIRKE XXX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



ka=nuli

Knúti

Dvs. mannsnavnet Knut.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 186.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 378 - BORGUND STAVKIRKE XXXI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



kirkia ÷ sa=nkus ÷ kalikr

Kirkja. Sanctus. Kalikr.

Oversatt til norsk blir det "Kirke. Sanctus (klokke). Kalk".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 186.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 379 - BORGUND STAVKIRKE XXXII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



fuþork h

fuþork h[nias]

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 187.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 380 - BORGUND STAVKIRKE XXXIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



kir

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 187.




N 381 - BORGUND STAVKIRKE XXXIV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

hi banaþo ...

Hi[n] bônnuðu ...

Oversatt til norsk blir det "de forbudte....." eller "de forbannede...."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 188.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 382 - BORGUND STAVKIRKE XXXV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



besse

Bessi

Dvs. mannsnavnet Bessi.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 188.




N 383 - BORGUND STAVKIRKE XXXVI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



a=u=e m=a

Ave Ma[ria]

Oversatt til norsk blir det "Ave Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 188.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl





N A25 - BORGUND STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en liten ca 9,4 can lang og jevntykk pinne. Bredden på sidene varierer mellom ca. 1,2 til 1,4 cm.Kristel Zilmers beskrivelse (12.04.2019): Runepinnen ble funnet i løs fyllmasse under gulvbord i koret til Borgund stavkirke. En side har ornamentikk og en annen side har en runeinnskrift som består av en ufullstendig futhork hvor rekkefølgen på noen av runene er endret. En standardversjon ville sett ut slik: fuþorkhniastbmly.

Innskriften lyder:

fuþorkhn(i)(l)(t)(m)(y)

"fuþorkhniltmy"

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Camilla Nordby




N A26 - BORGUND STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en 28,8 cm lang pinne. Runepinnen er et utformet trestykke funnet i midtrommet i skipet i løs fyllmasse, under gulvplankene til Borgund stavkirke. Den ene enden er naturlig rundet, mens den andre er tilspisset og smalner av. Det er runer på to sider av trestykket, langs den smale enden. I tillegg finnes det en del ekstra riss og kutt langs alle sidene av trestykket. Ikke alle tegnene er identifiserbare. Tegnene nr. 10 og 12 på A-siden, samt nr. 3 på B-siden kan minne om en latinsk ‘c’, utstyrt med ekstra streker oppe og nede. Dette kan være symboler som markerer forkortelser. Etter runene på B-siden finnes det noen ekstra staver, disse har ikke nødvendigvis sammenheng med resten av innskriften. Innskriften er en religiøs innskrift på latin og kan ha ha utgjort en bønn eller påkallelse.

Innskriften lyder:

domine kon?e?(u)md-- -
pa?t

Domine ... ... ...

Runeinnskriften er skrevet på latin, men kan oversettes: "Herre ....

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Camilla Nordby




N A297 - BORGUND STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et kne for oppheng av kirkeklokkene i overetasjen i klokkestøppelen. Klokkestøppelen står på sørsiden av kirken. Materialet som runeinnskriften er risset på, kan være gjenbrukt, da runeinnskriften står på hodet, og flere deler av bygningsmaterialene rundt ikke tilhører orgiginalkonstruksjonen.

Innskriften lyder:



asla=kr(*)s (*) þil (*) riti : ok: þokel suærþ

Áslakr's þil riti, ok Þorkell sverð.

Norsk: "Aslak, som skrev på denne planke og Torkel (på) sverdet"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 3 1988 s. 8 f.
¤ Koordinater: (61;0508, 7.8108)




N A307 - BORGUND STAVSTAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på sør-sørvest siden av den andre staven regnet fra øst, på sørsiden i den indre reisning, 158 cm over det nåværende gulvet.

Innskriften lyder:



ion ÷ ihu

Jón ....

Norsk: "Jon"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 6.
¤ Koordinater: (61;0508, 7.8108)




N A308 - BORGUND STAVSTAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på nordvestsiden av den nordøstre hjørnestaven i den indre reisning, 141 cm over det nåværende gulvet.

Innskriften lyder:



(þ)m-þih-

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 6.
¤ Koordinater: (61;0508, 7.8108)




N A309 - BORGUND STAVSTAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i en bjelke i koret ved døråpningen ut til søndre svalgang, 61 cm over nåværende gulv.

Innskriften lyder:



an(m)(l)

???

eller

an (k)(u)

Ann(?) Gu[ð](?)

Norsk: "Ann(?) Gud(?)"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 7.
¤ Koordinater: (61;0508, 7.8108)


Litteratur om Borgund stavkirke:
¤ Herman Major Schirmer: Borgund stavkirke plansjeverk|⇗
¤ norgeskirker.no: Borgund stavkyrkje|⇗
¤ stavkirke.info: Borgund stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Borgund stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Sogn og Fjordane|⇗





EIDSBORG STAVKIRKE - (Tokke kommune, Telemark)

EIDSBORG STAVKIRKE
Foto: www.arild-hauge.com
Eidsborg stavkirke
EIDSBORG STAVKIRKE
Foto: www.arild-hauge.com
Eidsborg stavkirke
EIDSBORG STAVKIRKEe
Foto: www.arild-hauge.com.
Stolpen i svalegangen med runeinnskrifter.
EIDSBORG STAVKIRKE
Foto: www.arild-hauge.com
Eidsborg stavkirke
EIDSBORG STAVKIRKEe
Foto: Wikipedia, Nina Aldin Thune
Eidsborg stavkirke

EIDSBORG STAVKIRKE
Foto: www.arild-hauge.com
Eidsborg stavkirke
EIDSBORG STAVKIRKE
Foto: www.arild-hauge.com
Eidsborg stavkirke

Tegning: Jan Meyer
Søyleportal i Eidsborg stavkirke


Eidsborg stavkirke har bare 70 sitteplasser og ligger oppe på høyden noen få kilometer over og nord for Dalen og Bandak. Kirken er første gang nevnt i 1354, men den antas å ha blitt oppført på midten av 1200-tallet.

Adresse: Museumsvegen 9, 3891 Høydalsmo.      GPS Kordinater: 59°27'52"N 8°01'19"E

Kirken er ombygd mange ganger, men skipet er opprinnelig. Til å begynne med var den en enkel langkirke med smalere kor. Senere fikk den svalganger. På 1600-tallet ble innerveggene dekorert med veggmalerier som ble avdekket ved restaureringen i 1929. Kirken fikk takrytter i 1727 og ble forlenget mot øst i 1826. Nåværende kor ble oppført i laft i 1845, og samtidig ble kirken panelt innvendig og fikk nytt inventar. Tak, vegger og stolper på skipet er sponkledd over det hele. Det finnes mange folkesagn om stavkirken. Forkullede rester funnet under kirken tyder på at en enda eldre bygning har stått på stedet.

Kirken var viet til de reisendes skytshelgen, Nicolaus av Bari. En liten treskulptur av St. Nicolaus ble hvert år til jonsok båret ut av kirken i prosesjon rundt Eidsborgtjønn som ligger i nærheten. Figuren ble badet i tjernet for å få syndens forlatelse og et godt år. Treskulpturen av st. Nikolas er nå i Kulturhistorisk museum, men kirken har en kopi.

Middelalderens stavkonstruksjon i skipet er noenlunne intakt, og svalgangen er delvis fra middelalderen. Kirken har i dag inngang i vest, men den skal opprinnelig ha hatt sørportal. Det skal også ha vært egen korinngang. Interiøret er preget av 1600-tallet. En rest fra middelalderen er krusifikset over korskillet, og to planker med Maria Magdalena og den hellige Margrete stammer fra Lårdal stavkirke, som ble revet på 1600-tallet.

Ikke langt unna Eidsborg stavkirke finnes det et brynesteinsbrudd hvor de første brynesteinene ble brutt ut trolig allerede på 700-tallet. Brynestein fra Eidsborg har vært en stor eksportartikkel til bl.a. Sverige, Danmark, England og Polen helt siden vikingtiden. Skien var en utskipningshavn for brynestein fra Eidsborg, og handelen med brynestein kan ha vært en av årsagene til at byen vokste frem. Nå er det funnet bryner på den andre siden av Atlanteren, så mye tyder på at vikingene hadde med seg brynestein til Vinland. Den siste brynesteinslasten gikk med båten ned Telemarksvassdraget i 1952.

Det er fundet flere lokaliteter med runeinnskrifter i Eidsborg stavkirke med til sammen 6 runeinnskrifter. Den er en runeinnskrift innendørs på nordveggen ved kirkebenkene, og fem runeinnskrifter i den sørlige i svalgangen.

EIDSBORG STAVKIRKE
Foto: Ukjent, Riksantikavren
Markering av runeinnskrift i Eidsberg Stavkirke

EIDSBORG STAVKIRKE
N 165 Eidsborg Stavkirke II
Foto: Aslak Liestøl

EIDSBORG STAVKIRKE
N 166 Eidsborg Stavkirke III
Foto: Aslak Liestøl

EIDSBORG STAVKIRKE
N 167 Eidsborg Stavkirke IV
Foto: Aslak Liestøl

EIDSBORG STAVKIRKE
Foto: Riksantikvariatet
Grunnriss med plassering av runeinnskriftene

EIDSBORG STAVKIRKE
N A115 Eidsborg stavkirke.
Foto: www.arild-hauge.com
N 164 - EIDSBORG STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i første stolpe i sørlige svalgang.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

---r * (o)(n) * (g)ripr * (g)unar

... Ánn(?)/Ónn(?), Grípr, Gunnarr.

Oversatt til norsk blir det tre navn: "Ánn/Onn(?), Grip, Gunnar".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 252.
¤ Koordinater: (59.4646 ; 8.0219)
¤ Kalkering av innskriften av Magnus Olsen




N 165 - EIDSBORG STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i første stolpe i sørlige svalgang.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

ru(n)(a)r ...

Rúnar ...

Norsk: "Runer ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 258.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 166 - EIDSBORG STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift er ristet ved første stolpe i sørlige svalgang.

Innskriften lyder:

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 258.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 167 - EIDSBORG STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift er ristet på veggen ca midtveis i sørlige svalgang.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

..llllliiiii fuþ(o)r(k) (h)... ...

?????... fuþork h ...

Dvs. at innskriften bl.a. er en fuþork innskrift, kanskje også en innskrift av den en såkalt -istil-formelen.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 260.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 168 - EIDSBORG STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i enden av sørlige svalgang.

Innskriften lyder:

------sb-------------------(h)us---u---n

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 261




N A115 - EIDSBORG STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti, som er ristet inn i nordveggen inne i kirken, ca 80 cm over svillen på ved kirkebenkene.

Innskriften lyder:

þkxmcr

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.


Litteratur om Eidsborg stavkirke:
¤ stavkirke.info: Eidsborg stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Telemark|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Eidsborg stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Telemark|⇗





FANTOFT STAVKIRKE - (Fana, Bergen, Vestland)


Foto: Nina Aldin Thune
Fantoft stavkirke.

Foto: Nina Aldin Thune
Fantoft stavkirke.

Foto: Nina Aldin Thune
Fantoft stavkirke.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Fantoft stavkirke.

Foto: Nina Aldin Thune
Fantoft stavkirke.

Foto: Riksantikvaren
Dørbeslag i Fortun stavkirke.


Stavkirken er opprinnelig fra Fortun i Sogn, men ble kjøpt av konsul F. Gade i 1880-årene. Den ble revet og flyttet i deler og gjenoppbygget i restaurert form på Fantoft utenfor Bergen i 1883, tydeligvis etter forbilde fra Borgund stavkirke. Siden har Fortun stavkirke blitt kalt Fantoft stavkirke.

Adresse: Fantoftveien 38c, 5072 Bergen.      GPS Kordinater: 60°20'21.00"N 5°21'11.99"E

Fortunkirken
Gamle Fortun stavkirke er første gang nevnt i 1323, men antas å ha blitt oppført omkring 1150. I følge noen lokale tradisjoner sies det at den har vært flyttet en gang tidligere, og at den muligens først har stått på Bolstadmoen i Skjolden. Stavkirketomtens steingjerde er fortsatt synlig, og et og annet gravminne er også å se.

Gamle Fortun stavkirke var en kirke med hevet midtrom og opprinnelig var koret smalere og rektangulært med apsis, men i 1664–66 fikk kirken nytt kor i lafteverk, i samme bredde som skipet. Kirken fikk nytt tårn i 1649–51, og i 1696–98 ble det oppført nytt våpenhus på nordsiden ved koret.

Av inventargjenstander fra stavkirken er klokkene fra 1200-tallet fortsatt i bruk i dagens kirke, og altertavlen fra 1600-tallet henger på korets nordvegg. Et relikvieskrin fra stavkirken er i dag utstilt i Bergens Museum. Alterskapet og døpefonten ble imidlertid solgt lokalt, og sies å ha blitt brukt til henholdsvis kornoppbevaring og grisetrau.

Fantoftkirken
Bare de deler fra Fortunbygningen som man mente tilhørte middelalderkirken ble gjenbrukt ved oppsettingen på Fantoft. I forbindelse med gjenreisningen ble kirken derfor radikalt forandret både utvendig og innvendig. På kirkens nordside ble det anlagt en kunstig gravhaug over en steinknaus. Et vikingtids steinkors som opprinnelig stammer fra Tjora kirkegård på Jæren, ble plassert på toppen.

I tillegg til at kirken fikk nytt kor og nytt eksteriør, ble skipet ombygget. Det ble gjort kortere enn det var før flyttingen idet langveggene bare fikk tre par mellomstaver. Hele bygningen ble satt opp på en ca. 35 cm høy gråsteinsmurt grunnmur. Storparten av kirkerommet hadde brun trefarge, men på langveggene i skipets omganger var det rester av 1600-talls malerier i rødbrunt, sort, brunt og hvitt.

I 1994 ble det satt ild til Fantoft stavkirke, og den brandt ned til grunnen og alt som kunne forbindes med gamle Fortun stavkirke, gikk tapt for alltid.

Etter brannen i 1994, var det sterke krefter igang for å bygge en kopi av den totalskadete Fantoft stavkirke. Dette arbeidet ble ferdigstillet sommeren 1997, og i dag står en kopi Fantoft stavkirke på samme sted som.

Det er før nevnt at alt som kan forbindes med gamle Fortun stavkirke, gikk tapt for alltid under brannen i 1994, dette gjelder også runeinnskiftenne i gamle Fortun stavkirke, som fulgte med til Fantoft.

I bilderekken til venstre ser du to bilder av Fortun stavkirke før den ble revet og flyttet til Fantoft. I forbindelse med Fortun stavkirke er det registrert 7 runeinnskrifter. En innskrift er på et relikveskrin som nå er på Bergens museum. De seks andre er innskrifter utenfor eller innenfor i treværket i kirken. Disse runeinnskriftene fulgte med i flyttingen og ble registret i Fantoft stavkirke. Runeinnskriftene gikk tapt i branden i 1994.


N 304 Fortun stavkirke II
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Axel Lindahl, Riksantikvaren.
Fortun stavkirke.


N 305 Fortun stavkirke III
Foto: Aslak Liestøl


N 306 Fortun stavkirke IV
Foto: Aslak Liestøl


Treskurd i Fantoft stavkirke
Foto: Micha.L.Reiser, Wikipedia


N 307 Fortun stavkirke V
Foto: Aslak Liestøl


Treskurd i Fantoft stavkirke
Foto: Micha.L.Reiser, Wikipedia


Foto: John Erling Blad
Fortun stavkirke før den ble revet og flyttet.


N 309 Fortun stavkirke VII
Foto: Aslak Liestøl



Foto: Henry Rosling, Riksantikvarene
Fortun stavkirke før den ble revet og flyttet.
N 304 - FORTUN STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på utsiden på nordveggen.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

hika ihkiporh (þ)

Helga(?), Ingibjôrg ...

Dvs. kvinnenavnene "Helga" og "Ingebjørg".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 83.




N 305 - FORTUN STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på nordsiden av første søyle til venstre for vestportalen.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

askautr

Ásgautr
Dvs. mannsnavnet "Asgaut".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 85.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 306 - FORTUN STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på den anden søyle til venstre innenfor vesstportalen.

Innskriften lyder:



alf=a e=t ...

Alpha et [Omega].

Norsk: "Alpha og Omega."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 85.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 307 - FORTUN STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift ristet tvers over tredje tile øst for nodre dør i skipet.

Innskriften lyder:



aue maria gracia btena dominus lecum benedicla lu in mutie

Ave Maria gratia plena. Dominus tecum, benedicta tu in mulie[ribus].

Dette er en bønn. Den finnes også i en litt mer fullstendig skikkelse på dørringen fra Tønjum kirke (N 347).

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 85.
¤ Bilde av runeinnskriften.





N 308 - FORTUN STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



kuþ

Guð

Oversatt til norsk blir det "Gud"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 86.




N 309 - FORTUN STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på nordvest siden av første søyle innenfor vestportalen.

Innskriften lyder:



(t)r(o)ten min ty mer til þes at ek fa bet=ra

Dróttinn minn, tý mér til þess at ek fá betra.

Oversatt til norsk blir det "Herre min, hjelp meg til at jeg får (det som er) bedre".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 87.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl


Litteratur om Fortun/Fantoft stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Fortun stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Fantoft stavkirke|⇗





FLESBERG STAVKIRKE - (Flesberg kommune, Numedal, Buskerud)


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren

Foto: Fredrik Eriksen, Riksantikvaren

Foto: Ukjent, Riksantikvaren

Foto: Fredrik Eriksen, Riksantikvaren

Foto: Riksantikvaren

Foto: Ukjent, Riksantikvaren

Maleri av Niels Hansen Bragernes, 1701

Foto: Per Ove Hildre


Flesberg stavkirke i Numedal i Buskerud ble antagelig oppført siste del av 1100-tallet og var opprinnelig en langkirke med opphøyd midtrom, innebygd svalgang og halvrund koravslutning, apside, mot øst. Utvendig var kirken sponkledd med tak over tak og takrytter over mønet. Maleriet av Niels Hansen Bragernes fra 1701 viser kirkens opprinnelige utseende, men er første gang nevnt første gang i 1359.

Adresse: Fv40 37, 3620 Flesberg, Norge.        GPS Kordinater: : 59°51'30"N 9°25'30"E

Flesberg kirke er så meget ombygget gjennom tidene at det er delte meninger om man kan kalle det en stavkirke eller ikke. Restene av stavkirken utgjør i dag den vestre korsarmen, men det opphøyde midtrommet ble fjernet ved at stolpene ble revet. Den opprinnelige stavkirken bestod av den delen som bærer takrytteren. Der er ikke mye igjen av den opprinnelige stavkirken. Ombygd til korskirke i 1735.

Flesberg stavkirke er påbygd med tverrskip og kor i tømmer. Taket har mest sannsynlig en gang vært sponkledt. Kirken har vernestatus som fredet.

Lite av inventaret fra middelalderen er bevart, bortsett fra en benkevange som er gjenbrukt på galleriet, og en innrisset løve og et løvehode, samt dekormaling som har blitt bevart under hvitkalkete vegger i stavkirkedelen av skipet. Inngangsdøren mot vest har vanger fra middelalderen med rik treskurd, og rester av sørportalen er bevart under panelet.

Gjerdet rundt stavkirken er gjort av store steinheller som er gravd loddrett ned i sanden.

Litteratur om Flesberg stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Flesberg stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Flesberg stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Flesberg stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Buskerud|⇗





GARMO STAVKIRKE - (Maihaugen, Lillehammer, Innlandet)


Foto: Terje Wiberg

Foto: Fredrik Eriksen, Riksantikvaren


Foto: Olav Sigurd Kvaale

Foto: Iver Schonhowd

Garmo stavkirke - før den ble revet

Tegning: Joachim Frich, 1844

Foto: Ukjent, kulturpunkt.org


Den første kirken på Garmo i Lom i Oppland skal være bygget omkring 1021, da Olav Haraldsson dro på kristningsferd gjennom Gudbrandsdalen, og Torgeir Gamle fikk fiskeretten i vannet Tesse av kongen som takk for at han bygde en kirke på gården sin. Historien regnes som troverdig, siden overleveringen har skjedd via juridiske dokumenter, ikke gjennom Snorres beretninger eller hagiografien rundt Olav den hellige.

Den første kirken var trolig en stoplekirke med jordgravne stolper. Pga. områdets tørre klima har nok dene stolpekirken klart seg til omkring 1200, da stavkirken kan ha blitt bygget. Dette var en enkel kirke med rektangulært skip og smalere kor, og sannsynligvis svalgang. Senere ble kirken forlenget, og i 1690 ble klokketårnet føyd til. Kirken ble utvidet til korskirke ved tilbygging av korsarmer i lafteteknikk i 1730. Korskirker var blitt moderne østafjells, særlig etter at Vår Frelsers kirke (domkirken) i Oslo ble oppført i 1690-årene.

Adresse: Maihaugvegen 1, 2609 Lillehammer      GPS Kordinater: : 61°06'40"N 10°28'34"E

Gjenreising
Garmo stavkirke ble revet og fraktet i deler til friluftmuseet "De Sandvigske Samlinger", Maihaugen, i Lillehammer, hvor den ble gjenreist i 1921. Stavkirken er av en gammel type og ble bygd på 1100 eller 1200 tallet, men det er mulig at den er satt sammen av materialer fra flere andre kirker og bygg i Gudbrandsdalen. Oppkjøperen Trond Eklestuen kjøpte det meste av stavverket på auksjonen, mens døpefonten og dragehodene ble levert til Universitetets Oldsaksamling i Kristiania. Senere kom Eklestuen i kontakt med samleren Anders Sandvig, og sammen fikk de samlet inn mye av det resterende materiale fra kirken. Alle nye deler er spesielt merket, slik at man kan se hva som er originalt.

Av Garmo stavkirkes originale inventar er døpefonten og et maleri på plass i Garmo stavkirke. Flere malerier finnes på Glomdalsmuseet i Elverum, og dragehodene er på Oldsaksamlingen. Korbuen står i den nye kirken på Garmo, mens altertavlen, prekestolen og mange malerier er i privat eie i Lom. Døpefonten av kleberstein er romansk fra 1100-tallet, og er laget i Nord-Gudbrandsdalen. Den har også et trelokk fra middelalderen. I katolsk tid skulle dåpsvannet skiftes bare en gang i året, og lokket skulle beskytte vannet. Det er også spor etter en låseanordning på lokket, for å hindre tyveri av det innviede vannet, som var populært også til magisk bruk. 1 Altertavlen sto opprinnelig i Lillehammer stavkirke og er fra 1695.

Prekestolen kommer fra Hustad kirke i Romsdal, skåret av bygdekunstneren Peder Knudsen Kjørsvik ca. 1730. Fattigblokken fra 1668 kommer fra Fåberg kirke og har en billedframstilling av historien om den rike mannen og Lasarus. Fattigblokken og altertavlen var begge gaver til de respektive kirker fra Georg Reichwein og hans kone Catharina Sverdrup. Inventaret kommer også i fra flere ulike kirker, som prekestolen er fra Romsdal og ellers er resten inventaret fra diverse kirker fra 1600- og 1700-tallet

Noter og Litteratur om Garmo stavkirke:
¤ 1) Maihaugen museum: Garmo stavkirke, Døpefont fra 1100-tallet|⇗
¤ stavkirke.info: Garmo stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Garmo stavkirke|⇗





GOL STAVKIRKE - (Norsk Folkemuseum, Bygdø, Oslo)


Foto: Renate Weiler
Gol Stavkirke, Folkemuseet på Bygdø

Foto: www.arild-hauge.com
Gol Stavkirke, Folkemuseet på Bygdø

Foto: www.arild-hauge.com
Gol Stavkirke, Folkemuseet på Bygdø


Foto: Ukjent, Riksantikvaren

Foto: Birger Lindstad, Riksantikvaren

Tegning: J. N. Prahm.
Gol stavkirke i Gol 1846

Tegning: Blindheim
Grunnplan med plassering av runeinnskriftene

Gol stavkirke sto opprinnelig i Gol i Hallingdal i Buskerud fylke, hvor den antagelig stod i sin opprinnelige form helt til 1600-tallet med hevet midtrom, kor, apsis og svalgang. Dendrokronologiske undersøkelser indikerer at deler av Gol stavkirke ble oppført etter 1216, men den har også elementer som er fra 1157. Den første kjente skriftlige kilden om Gol stavkirke er fra 1309. Kirken var katolsk frem til reformasjonen i Norge i 1536/37.

I løpet av de ca 600-700 årene stavkirken stod i Gol ble den ombygget flere ganger, særlig etter 1600. En ny takrytter ble reist i 1694 i stedet for den gamle. Det stavbygde koret ble revet rundt 1730, og erstattet av et nytt og større kor i lafteverk. Senere ble et sakristi bygget inntil korets nordside og skipet ble utvidet i 1802-03 ved at svalgangene mot nord, vest og sør ble revet og skipets yttervegger rykket ut.

Etter reformasjonen i Norge i 1536/37 overtok kongen eiendomsretten til kirkene og alle dens inntekter, men de mange krigene på 1600-tallet tappet staten økonomisk. For å dekke underskuddet og tapet i statskassen, begynte Kongen å selge ut kirker og krongods til privatpersoner for å dekke tapene. Med kirken fulgte jordegodset og inntektene, men eieren fikk vedlikeholdsansvaret for kirken. Gol stavkirke ble solgt til bonden Ola Markegard i 1723, men var på flere private hender, inntil den siste eieren Ola Hagen solgte Gol stavkirke til "Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring" i 1881, som skjenket den til kong Oscar II på Bygdø. (www.norgeskirker.no/wiki/Gol_kirke).

Kirken ble demontert og flyttet til Bygdø kongsgård i 1885-årene, som i dag en del av Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Bare omkring 1/3 av materialene av den demonterte kirken som fulgte med på flyttelasset, ble ansett å være fra middelalderen. Derfor ble det en sterkt rekonstruert kirke som ble reist, med Borgund stavkirke i Sogn som forbilde. Praktisk talt kan alt det utvendige dateres til 1884-1885, men det meste av hovedkonstruksjonene er intakt i original form. Kirkerommet kan derfor oppleves som autentisk middelaldersk.

Adresse: Museumsveien 10, Bygdøy, 0287 Oslo.      GPS Kordinater: 59°54'29"N 10°41'00"E

I mangel av medfølgende gjenstander fra Gol, ble stavkirken hovedsakelig innredet med gjenstander som allerede tilhørte Kong Oscar IIs samling, slik som et antemensale (alterbordforside) og en benk fra Heddal stavkirke. Det ble dessuten laget nytt middelalderinspirert lysstell av smeden på Bygdø Kongsgård.

På Gol er det satt opp en kopi av den opprinnelige stavkirken, denne ble vigslet i 1994.

Det er funnet flere runeinnskrifter i Gol stavkirke:


N 565 Gol stavkirke I
Foto: Ogneslav


Masker i Gol stavkirke
Tegning: Nicolay Nicolaysen


N 566 Gol stavkirke II
Foto: Aslak Liestøl


Masker i Gol stavkirke
Tegning: Nicolay Nicolaysen


N 567 Gol stavkirke III
Foto: Ogneslav


N 568 Gol stavkirke IV
Foto: Ogneslav






N 569 Gol stavkirke V Del 1 -5
Foto: Aslak Liestøl



N 570 Gol stavkirke VI
Foto: Ogneslav


N 571 Gol stavkirke VII
Foto: Ogneslav


N 572 Gol stavkirke VIII
Foto: Ogneslav


Tverrsnitt Gol stavkirke
Tegning: Tororf Prytz, Riksantikvaren


N 573 Gol stavkirke IX
Foto: Ogneslav


N 574 Gol stavkirke X
Foto: Ogneslav


Vestportal i Gol stavkirke
Foto: Henriksen & Steen A/S, Norsk Folkemuseum


N 575 Gol stavkirke XI
Foto: Ogneslav


Runer på vestvegg Gol Stavkirke
Tegning: Norsk Folkemuseum


N 576 Gol stavkirke XII
Foto: Aslak Liestøl


N 577 Gol stavkirke XIII
Foto: Aslak Liestøl


Treskurd hovedportal Gol stavkirke
Tegning: Ukjent, Riksantikvaren


N 572 Gol stavkirke VIII
Foto: Ukjent, Riksantikvaren
N 565 - GOL STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



-ri(s)t aaa mik

Kristr á(?) mik.

Oversatt til norsk blir det "Kristus eier meg".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 175.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 566 - GOL STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

(g)ys a mik þiat ek erfiþar

Kyss á mik, þvíat ek erfiða.

Oversatt til norsk blir det "Kyss meg, fordi jeg har det tungt".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 178.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)
¤ Bilde av innskriften. Foto: Aslak Liestøl




N 567 - GOL STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



fuþ

Flere innskrifter fra middelalderen består kun av de tre runene fuþ, som vaneligvis blir tolket som begynnelsen til en Fuþark, sælig dersom gjenstanden er skadet, slik at det kan være brudd i innskriften etter de tre runene. De som heller til denne tolkningen, mener at det ikke var nødvendig å skrive hele Fuþarken for å oppnå det en ville med innskriften. Det finnes også flere innskrifter med kun en f som tolkes på samme måte. Imidlertid kan også fuþ bety fuð som er betegnelsen på det kvinnelige kjønsorgan. Ordet i denne betydning er belagt i mange innskrifter fra middelalderen, hvor sammnenhengen ikke gir tvil om hva som blir skrevet.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 180.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 568 - GOL STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



hlbiork

Hallbjôrg

Oversatt til norsk blir det "Hallbjørg".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 180.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 569 - GOL STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



÷ kekhnke ÷ ekng ÷ pddadrdtkkd ÷ ednnr ÷ ardd ÷ skpsdd :÷ kfididmsdefkeddatafisif :÷
: t(o)tas
÷ ego ÷ dini ÷


... ... .. ... ... ... ... ... ego ...

Norsk: "... ... ... ... ... ... ... ... jeg ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 180.
¤ Foto: Aslak Liestøl. N 569 Gol stavkirke V del 1   N 569 Gol stavkirke V del l 2   N 569 Gol stavkirke V del 3   N 569 Gol stavkirke V del 4   N 569 Gol stavkirke V del 5.




N 570 - GOL STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



pater noster k(i) (e)(s) in slis

Pater noster qui es in cælis.

Innskriften er en bønn: "Fader vår du som er himlen"..

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 183.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 571 - GOL STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



non siþ

Non sit.

Oversatt til norsk blir det "skal ikke være".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 183.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 572 - GOL STAVKIRKE VIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



kekhnke

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 184.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Bilde av N 572 Gol stavkirke VIII. Foto: Ukjent, Riksantikvaren
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140).




N 573 - GOL STAVKIRKE IX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



æ t þ f f s s a n t æ t þ f f s s a n t

e[inn] t[veir] þ[rír] f[jóra] f[imm] s[ex] s[jau] á[tta] n[íu] t[íu] e[llifu] t[olf] þ[rettán] f[jórtán] f[imtán] s[extán] s[jaután] á[ttján] n[ítján] t[uttugu]

Oversatt til norsk blir det "en to tre fire fem seks syv åtte ni ti elve tolv tretten fjorten femten seksten søtten atten nitten tyve".

Engelsk: "One, two, three, four, five, six, seven, eight, nine, ten, eleven, twelve, thirteen, fourteen, fifteen, sixteen, seventeen, eighteen, nineteen, twenty."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 184.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 574 - GOL STAVKIRKE X

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.
Innskriften lyder:



kekhnke

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 186.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 575 - GOL STAVKIRKE XI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



ra=þ rett ru(=n)a=r þesar

Ráð rétt rúnar þessar.

Oversatt til norsk blir det "Råd rett disse runer".

Engelsk: "Rightly interpret these runes!"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 186.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)




N 576 - GOL STAVKIRKE XII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



sku-a æih(i)

Skunda eigi!

Oversatt til norsk blir det "Skynd deg ikke".

Engelsk: "Do not hurry!"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 186.
¤ Koordinater: (60.7070 ; 8.9140)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 577 - GOL STAVKIRKE XIII

Innskriften er datert til middelalderen og ristet på baksiden av av portalen. Kirken står på Folkemuseet på Bygdøy, Oslo.

Innskriften lyder:



þet--

þetta(?)

Oversatt til norsk blir det "Dette...".

Engelsk: "this(?)"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 187.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Aslak Liestøl


Litteratur om Gol stavkirke
¤ norgeskirker.no: Gol stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Gol stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Gol stavkirke|⇗





GRIP STAVKIRKE - (Grip, Kristiansund kommune, Møre og Romsdal)

Foto: Oddbjørn Sørmoen, Riksantikvaren

Foto: Fredrik Eriksen



Foto: Fredrik Eriksen

Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren

Foto: www.arild-hauge.com
Rutebåt mellom Kristiansund og Grip.

Kirkens eldre bygningshistorie er ikke kjent, og det er smått med skriftlige vitnesbyrd om kirkelig organisering, men fiskeværet skal ha ligget under biskopen i hvert fall siden begynnelsen av 1300-tallet. Noen mener kirken skal være bygget på 1300- eller 1400-tallet, men mest trolig er at den er bygd i 1470.

Grip stavkirke står på fiskeværet Grip i Nordmøre 15 kilometer over åpen sjø utenfor Kristiansund og er av møretypen. Den er en enskipet stavkirke, og er blant Norges enkleste og minste stavkirker. Kor og skip har samme bredde og alterskapet er fra 1520 og er tilvirket i Nederland. I 1629 restaureres og ombygges kirken. På 1600-tallet får den dekor og inskripsjoner. Kirken ble restaureres på nytt i 1860-70 og fikk nye vinduer med innvendig panel som ble malt hvitt.

Den ble så restaurert til nåværende utseende i 1930–32 under ledelse av John Tverdahl, da den innvendige panel ble helt fjernet, og det utvendige bare delvis. Interiøret ble forsøkt restaurert tilbake til den gamle og egentlige stil. Utvendig ble veggene bekledd med rupanel, asfaltpapp og tømmermannspanel, som ble innsatt med tjære, olje, og dodenknop i en rødbrun farge.

Grip stavkirke er plassert på den stormfulle øya Grips høyeste punkt, 8 m over havet, ute i havgapet på Nordmøre, som stort sett var befolket av fattige fisker- og losfamilier. Det er kanskje ikke for ingen ting at det er en figur av St. Margareta på alterskapet, hun som verner mot uvær og holder sin hånd over sjøfarende. I 1796 blåste de fleste husene på øya på havet i en storm, men kirken ble stående.

Øysamfunnet er i dag helt fraflyttet av fastboende, men det holdes gudstjenester i Grip stavkirke hver tredje uke i sommerhalvåret.

Adgang fra Kristiansund med rutebåt til Grip. GPS Kordinater: 63°13'11"N 7°35'38"E

Litteratur om Grip stavkirke:
¤ stavkirke.info: Gol stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Gol stavkirke|⇗
¤ Rutebåt til Grip fra Kristiansand med Gripruta (Kaibakken 1, Piren, 6509 Kristiansund) |⇗
¤ commons.wikimedia.org: Gol stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Møre og Romsdal|⇗





HALTDALEN STAVKIRKE - (Sverresborg Museum, Trondheim kommune, Trøndelag)


Foto: Thomas Bjørkan

Foto: Håvard Christiansen, Riksantikvaren

Foto: Lisa Monner, NTNU. Portal fra Ålen stavkirke.

Foto: Aslak Kittelsen, Wikepedia

Foto: Olve Utne, Wikipedia

Foto: Aslak Kittelsen, Wikipedia



Foto: Marcus W. Noodt
Haltdalen stavkirke


Tegning: Gerhard Schøning
Ålen stavkirke.


Foto: J. Grimelund, Riksantikvaren


Fra Anders Jonsen Reitan, bygdebok "Ålen", 1936.
Ålen stavkirke.


På Sverresborg museum står det en stavkirke som er sammensatt av deler fra to stavkirker fra Holtålen kommune i Sør-Trøndelag - Haltdalen stavkirke og Ålen stavkirke. Hoveddelen av kirken kommer fra gamle Haltdalen stavkirke, mens skipets vestvegg og portal med dørblad kommer fra Ålen stavkirke. På grunn av denne sammenbyggingen blir stavkirken på Sverresborg noen ganger kalt Holtålen stavkirke, som er det gamle tinglags- og prestegjeldsnavnet man brukte da Haltdalen kommune og Ålen kommune ble slått sammen til Holtålen kommune.

Haltdalen stavkirke er landets nordligste bevarte stavkirke og deler av kirken kan være fra perioden 1150-1199. Kirken er av en enkel enskipet type som var utbredt i Trøndelag og Sverige. Den måler bare 5 x 6 meter og er den eneste bevarte stavkirke av den øst-skandinaviske typen.

Adresse: Sverresborg Alle 13, 7020 Trondheim.

GPS Kordinatorer: 63°25'4.3284"N 10°21'18.292"E

Haltdalen stavkirke gir oss en ide om hvordan middelalderens messer var, da det ikke fantes sittebenker så menigheten måtte stå under hele gudstjenesten. Koret var kun opplyst med vokslys da kirken var uden vinduer, og det fantes ingen form for oppvarming av kirken.

Det ble gitt en kopi av Haltdalen stavkirke til Island i forbindelse med 1000-årsjubileet for Kirken i Norge og Island. Den islandske kirken går under navnet Heimaey stavkirke. Likeledes er det bygget en kopi av Haltdalen stavkirke, men nå med svaleganger, som ble oppført ved den gamle kirkegården i Haltdalen i årene 2003-2004.

Haltdalen stavkirke
Gamle Haltdalen stavkirke lå i bygden Haltdalen i Holtålen kommune. Stavkirken antas å ha blitt reist i 1170-årene, men dendrokronologiske undersøkelser viser at deler av treverket er hogd en gang etter 1159. Kirken er første gang nevnt i skriftlig kilder i 1345. Kirkestedet hvor det nå står en kirke fra 1881 (ved gården Steinn, gnr. 18 eller 193) går tilbake til middelalderen, men eldste kjente omtale av gården er fra 1533.

Kirken ble utvidet i 1704 med et nytt tømret skip, mens det gamle stavbyggede skip og kor, ble gjort om til kor og sakristi som i Ålen stavkirke. Haltdalen stavkirke er blant våre enkleste stavkirker, og har ikke noe hevet midtrom eller takkaskader som Borgund og Heddal stavkirker, men kanskje viser den mer typisk hvordan stavkirker flest var i middelalderen.

Innvendig fremstår stavkirken på Sverresborg i dag som nokså ribbet, men gamle Haltdalen stavkirke har hatt de inventargjenstandene man forventet i en etterreformatorisk kirke. Boken «Haltdalen og haltdalingen» avbilder både altertavlen, prekestolen og et røkelseskar. Dessuten skal det såkalte Olavsantemensalet som nå er i Nidarosdomen, visstnok stamme fra Haltdalen.

Ålen Stavkirke
Ålen stavkirke lå i bygden Ålen i Holtålen kommune og stod ca 70 meter nordvest for den nåværende kirken. Stavkirken er første gang omtalt i 1381. I 1663 ble stavkirken utvidet med et nytt skip i laftet tømmer, mens det tidligere skipet og koret i stavverk, ble henholdsvis gjenbrukt som kor og sakristi på samme måte som i Haltdalen stavkirke.

Kirkestedet er ved gården Kirkshus, som antas å være utskilt fra gården Hov. Ålen i Holtålen kommune har hatt kirke siden middelalderen, og Røros lå i sin tid i dette sognet.

Materialer og inventargjenstander ble dels solgt, dels sendt på museum. Portalen og dørbladet er brukt gjenbrukt i Haltdalen stavkirke, som i dag står på Sverresborg museum. Våpenhuset står imidlertid ennå på kirkegården. Prekestolen fra 1705 og en altertavle (i form av et triptykon) fra 1600-tallet er å finne i Hessdalen kirke.

Med fra Ålen stavkirke fulgte det med en runeinnskrift som er ristet omtrent midt på døren, ca 75 cm over dørens nedre kant. Innskriften er en 10 cm høy binderune og leses "Jon".

Se mere om runneinnskrifter lengre ned på siden.




N 456 - ÅLEN STAVKIRKE

I Ålen kirke som ble revet i 1881 fantes bestandeler av en gammel stavkirke. Gavelveggen i denne kirken ble senere innsatt i Haltdalen stavkirke som i dag står på Sverresborg museum,

Innskriften er en 10 cm høy binderune, som er ristet omtrent midt på døren, ca 75 cm over dørens nedre kant.

Innskriften lyder:

Ålen kirke

i=o=n

Jón

Oversatt til norsk blir det mannsnavnet "Jon.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 17.
¤ Tegning av døren og runeinnskriftens plassering


Litteratur om Haltdalen og Ålen stavkirker:
¤ stavkirke.info: Haltdalen Stavkirke|⇗
¤ Henrik Jenssen: Ålen stavkirke; en gjenoppdagelse gjennom handverket - å lage en middelalderportal|⇗
¤ lokalhistoriewiki.no: Haltdalen Stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Haltdalen Stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Ålen kirke|⇗
¤ Utdrag fra Anders Jonsen Reitan, bygdebok "Ålen", 1936|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Haltdalen Stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Sør-Trøndelag|⇗





HEDAL STAVKIRKE - (Sør-Aurdal kommune, Innlandet)


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren

Foto: Einar Karlsen, Riksantikvaren

Tegning: G. A. Bull, 1853.

Foto: Einar Karlsen, Riksantikvaren

Foto: Kjersti Marie Ellewsen, Riksantikvaren


Hedal stavkirke fra Hedalen i Sør-Aurdal kommune i Innlandet ble oppført som en enskipet stavkirke (langkirke) og ble nevnt i skriftelige kilder første gang i 1327. Stilhistorisk er stavkirken datert til 1150-1200, men årringdateringer viser at tømmeret ble hugget vinteren 1161–1162. Det er grunn til å anta at kirken er reist relativt kort tid etter dette. Kirken bestod opprinnelig kun av det som nå er den vestre delen av skipet. Den eldste delen går i vest-øst-retning og portalen mot vest er blant de best bevarte delene i kirken.

Hedal stavkirke ble utvidet og ombygget til korskirke i 1699 der de nye delene ble utført i laftet tømmer. I 1902 fikk kirken et tilbygg i reisverk. Takkrytteren er fra 1738 og hviler på den laftede delen fra 1699. Den blir også kalt Hedalen stavkirke.

Andre ting som kan datere kirken er funn av mynter fra kong Sverres regjeringstid (1177-1202) i kirken og en runeinnskrift i kirken er blitt datert til 1200-tallet. I forbindelse med arbeider i grunnen under Hedalen kirke i 1902 ble det funnet brannlag og en bjørneklo som kan ha hatt sammenheng med førkristen kult.

Adresse: Hedalsvegen, 3528 Hedal      GPS Kordinater: 60°37'21"N 9°41'26"Ø

Blandt interiøret i kirken er en døpefont i kleberstein fra 1100-tallet som fortsatt er i bruk, et alterskap fra 1200-tallet og et gotisk krusifiks fra slutten av 1200-tallet som kan ha hengt over koråpningen.

Kirken har en Madonnafigur med jesusbarnet tidfestet til 1230-40. Et relikvieskrin av tre og messing og med bibelske motiver fra midten av 1200-tallet tilhører kirken. Dette ble brukt som inspirasjon til kommunens våpenskjold. Relikvieskrinet har bilder av Thomas Becket (1118–1170), erkebiskop av Canterbury som ble drept ved alteret i Canterbury.

Hedalen ble trolig nesten avfolket i lang tid etter svartedauden og ifølge et sagn fra midten av 1300-tallet ble dalen til en uframkommelig krattskog. En jeger skjøt en dag en pil etter en fugl, men bommet og traff i stedet kirkeklokka. Slik fant han kirken midt inne i den tette skogen. Jegeren trodde at dette måtte være en huldrekirke eller en kirke for andre overnaturlige makter, derfor tok han flintstålet og kastet det over kirken. Dette trodde de at kunne sikre gods fra huldra så det ikke forsvant. På stedet der flintstålet falt ned ble det siden lagt en gård som ble kaldt Ildjarnstad.

I kirken skjøt jegeren en bjørn som hadde laget et hi inne ved alteret. Rester av dette skinnet henger fortsatt på veggen i sakristiet og bjørneskinnet er C-14-datert til perioden 1290-1370. Dette skal ha skjedd i 1558 og ble nedskrevet i kirkeboken i 1733. Lignende sagn er knyttet til andre kirker.

Det er funnet flere runeinnskrifter i Hedalen stavkirke:


Foto: Aslak Liestøl
Osculatorium/Pax-tavle med N 71 Hedal stavkirke I


Madonna fra Hedal stavkirke
Foto: Eirik Irgens Johnsen


Foto: Aslak Liestøl. Hedal runeinnskrift nr. II, III, IV og V


Foto: Aslak Liestæl. Hedal runeinnskrift nr. VI


Foto: Einar Karlsen, Riksantikvaren


Foto: Ukjent, Riksantikvaren


Foto: Edmund Schilvold, Wikipedia
N 71 - HEDAL STAVKIRKE I

Innskriften er datert til begynnelsen av 1200-tallet og er ristet på et osculatorium / Pax-tavle - en "kysseplate" av bjørk, brukt under gudstjenester. Innskriften er ristet på hver av sidekantene på Pax-tavlen.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

barþr : andres:son :
gerþi : mik :


Bárðr Andréssonr gerði mik.

Oversatt til norsk blir det "Bård Andresson gjorde meg".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 207.
¤ Bilde av innskriften på de to sider. Foto av Aslak Liestøl



N 554 - HEDAL STAVKIRKE II

Innskriften er ristet på innsiden av svalgangens nordvegg, på planken med glugge, nær nordvestre hjørne. En del av runene mangler.

Innskriften

runeinnskrift

... gæti þín Klemetr ok allir helgir menn, þat sé satt

Norsk: "... vogte deg Klemet og alle hellige menn, det være sant"

Litteratur:
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind 5. nr. 554
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriftene Hedal stavkirke II - V. Foto av Aslak Liesstøl



N 555 - HEDAL STAVKIRKE III

Ristningen er ristet på planken til høyre for nr. II, 75 cm over svillen.

Innskriften lyder:



p patær

... pater.

Norsk: "Pater (fader)"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 164.
¤ Koordinater: (60.6225 ; 9.6907)
¤ Bilde av innskriftene Hedal stavkirke II - V. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Bilde av innskriftene Hedal stavkirke III - V. Foto av Aslak Liesstøl



N 556 - HEDAL STAVKIRKE IV

Ristningen er like til høyre for, og under nr. III.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

+ æ(g)h-

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 167.
¤ Koordinater: (60.6225 ; 9.6907)
¤ Bilde av innskriftene Hedal stavkirke II - V. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Bilde av innskriftene Hedal stavkirke III - V. Foto av Aslak Liesstøl



N 557 - HEDAL STAVKIRKE V

Ristningen står som fortsettelse av nr IV men uten direkte samhørighet.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

patæ r

"Fader"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 167.
¤ Koordinater: (60.6225 ; 9.6907)
¤ Bilde av innskriftene Hedal stavkirke II - V. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Bilde av innskriftene Hedal stavkirke III - V. Foto av Aslak Liesstøl



N 558 - HEDAL STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på planke nr. 16 fra vest i nordre svalgangsvegg, 70 cm over svillen.

Innskriften lyder:

fuþork hnias tblmy

fuþork hnias tblmy.

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 167.
¤ Koordinater: (60.6225 ; 9.6907)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl


N 559 - HEDAL STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på sydsiden av sydøstre hjørnestav, 22 cm over basen.

Innskriften lyder:

fuþork hnias tb(m)l(y)

fuþork hnias tbmly.

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 167.
¤ Koordinater: (60.6225 ; 9.6907)


N A76 - HEDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

nynþba=l

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (60.6225 ; 9.6907)


Litteratur om Hedal stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Hedalen Stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Hedalen Stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Hedalen Stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





HEDDAL STAVKIRKE - (Notodden kommune, Telemark)


Foto: Freddy Arntsen

Foto: Freddy Arntsen

Foto: Freddy Arntsen

Foto: Jørn Andre Fjeld

Foto: Henriksen og Steen. Portal Heddal stavkirke
Heddal stavkirke er trolig bygd i første halvdel av 1200-tallet og er først omtalt i skriftlige kilder fra 1315. Det er påvist ved dendrokronologiske undersøkelser av rester av eldre byggematerialer, at man kan anta at det har vært minst en eldre kirke på stedet før Heddal stavkirke. Koret i nåværende kirke kan ha tjent som skip i en eldre bygning.

Etter reformasjonen var kirken i dårlig forfatning og ble restaurert og delvis ombygd på 1600-tallet, men den danske arkitekten Johan Henrik Nebelong fjernet i perioden 1849–1851 endringene fra 1600-tallet. Etter en ny restaurering på 1950-tallet kom hovedkonstruksjonen i interøriet samt rester av dekorasjonen fra middelalderen og 1600-tallet til syne igjen.

Heddal stavkirke står ikke langt fra Notodden i Telemark og er den største av de bevarte stavkirker med en lengde på 20 meter og en høyde på 26 meter og er en av de vakreste og best velholdte. Hele kirken er sponkledt og er tidligere også kjent som "Hitterdals stavkirke" eller "Ryen kirke i Hitterdal".


Heddalsvegen 412, 3676 Notodden      GPS Kordinater: 59°34'46"N 9°10'35"E

Kirkens interiør bærer preg av perioden etter den lutherske reformasjonen i 1536/1537 og de senere restaureringene. En kirkebenk fra 1300-tallet er i Gol stavkirke på Folkemuseet. En ringformet lysekrone med plass til 23 lys og et antemensale fra 1250 oppbevares ved Universitetet Oldsakssamlingen i Oslo. "Klokkarpulten" hvor Heddal Stavkirkes andre runeinnskift er ristet, oppbevares i dag på Folkemuseet på Bygdø i Oslo.

Et sagn forteller at fem bønder i Heddal slo seg sammen om å reise kirken. En dag traff en av dem, Raud Rygi, en ukjent mann som var villig til å bygge kirken, men bare om han fikk oppfylt en av tre ting; Raud Rygi måtte enten skaffe sol og måne ned fra himmelen, la sitt hjerteblod renne eller gjette navnet på den fremmede. Det siste mente Raud han skulle ha god tid til å greie, og så gikk han med på avtalen.

Men Raud fikk liten tid på seg til å løse gåten. Alt første natta var alle materialene på plass, den andre natta reiste spiret seg og tredje dagen ville kirken stå ferdig. I redsel for livet gikk Raud over jordene sine og grunna over navnet til denne fremmede. Da han var kommet i nærheten av Svintruberget (som man ser sørøst for kirken), hørte han en vakker og sterk sang inne fra fjellet:

"Hys, hys vesle båne, imorgo kjem Finn med måne, sol og kristenhjarte ei skåne til moro og leiker for båne".

Dermed var gåten løst. Byggmesteren var trollet Finn og han bodde i Svintruberget. Slik berget Raud Rygi livet, og Heddal fikk sin kirke. Men Finn kunne ikke tåle klangen fra kirkeklokkene og derfor flyttet han senere til fjellet Himingen.

Der er funnet to runeinnskrifter i Heddal stavkirke som har signum N581 og N147:


Foto: Hans Siegwardt Backer Fürst, Ivar Næss
Tegning av N 147 Heddal stavkirke


Foto: Arbeidslag Heddal Stavkirke.
Klokkarpulten, nå på Folkemuseet på Bygdø.


Foto: www.arild-hauge.com.
Runeinnskriften ristet i svalgangen.
N 147 - HEDDAL STAVKIRKE I

Innskriften er datert til ca år 1250 og er ristet i svalgangen på 4. veggplanke til høyre for søndre inngang.

Innskriften lyder:

-m-rn/mmrn

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 190.
¤ Bilde av innskriften. Foto av www.arild-hauge.com



N 581 - HEDDAL STAVKIRKE II

Innskriften er datert til første halvdel av 1300-tallet og er ristet på den såkalte "Klokkarpulten", som er en del av det opphavelige middelalderrinteriøret i Heddal stavkirke. Orginalen står i dag på Folkemuseet i Oslo.

Innskriften lyder:



ma=rka=rita=r : eiriks(:)totto=r : olafs sylua=r:smiþs :

Margarétar Eiríksdóttur, Ólafs Silfrsmiðs.

Oversatt til norsk blir det "Margareta Eiriksdatter (og) Olav sølvsmed".

Engelsk: "Margarét Eiríkr's daughter's, Ólafr the silversmith's."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 196.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl


Litteratur om Heddal stavkirke:
¤ stavkirke.info: Heddal Stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Telemark|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Heddal Stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Telemark|⇗





HEGGE STAVKIRKE - (Øystre Slidre kommune, Innlandet)


Foto: Renate Weiler

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren

Foto: Franceschi, Giovanni

Foto: Per Egil Søgaard

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren

Foto: Ukjent, Riksantikvaren

Foto: Ogneslav
Maske i Hegge stavkirke

Foto: Ogneslav
Maske i Hegge stavkirke

Foto: Ogneslav
Maske i Hegge stavkirke

Foto: Ogneslav
Maske i Hegge stavkirke

Foto: John Erling Blad
Maske i Hegge stavkirke


Foto: Ogneslav
Runeinnskift N 78 Hegge stavkirke
Hegge stavkirke står i Øystre Slidre i Valdres, Innlandet fylke og var opprinnelig en stavkirke med rektangulært skip og et noe smalere kor, hvor både skip og kor hadde hevet midtrom. Kirken var på vanlig måte orientert med koret mot øst. På taket av skipet var det en takrytter og rundt kirken var det en svalgang. Dendrokronologiske prøver fra antatt opprinnelige deler av stavkirken viser at disse er felt vinteren 1215-1216 og trolig er kirken oppført relativt kort tid etter dette.

Kirken ble første gang nevnt i 1327, men den er minst 100 år eldre og i følge trdisjonen skal kirken være bygd av materialer fra 2 tidligere kirker. Det er brukt tømmer i grove dimensjoner og i tårnet ligger noen av de opprinnelige gulvplanker fra 1200 tallet, de er 50 cm brede og 10 cm tykke.

Inngangsportalen har praktfulle utskjæringer, og selve dørbladet er skåret av en planke på 82 cm bredde. Hegge stavkirke er av basilikatypen med 8 bærende søyler. Altertavlen er skåret av en bygdekunstner i 1780. Klokkestupulen er spesiell, akslingene er ovale, og derfor kommer tonene ulikt.

Adresse: Kyrkjevegen 58, 2940 Presthegge      GPS Kordinater: 61°09'28"N 9°01'25"E

Maskekapitelene som er avbildet over, er opphavet til diskusjonen om disse maskekapitelene i stavkirkene i virkeligheten er avbildinger av norrøne guder, som i den femte masken kan være Odin.

Det er funnet en runeinnskrift i Hegge stavkirke (se til venstre):


N 78 - HEGGE STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på den andre søylen på sydsiden (fra koret). Runene er ristet på søylens vestside, og begynner 101 cm over søylebasen.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

ælæng÷r ÷ anason ÷ ræist ÷ runar ÷ þesar

Erlingr Arnasonr(?) reist rúnar þessar.

Oversatt til norsk blir det "Erling Arnasson (Ånason?) ristet disse runer."

Engelsk: "Erlingr Árni's son(?) carved these runes."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 220.
¤ Klakering av innskriften av Magnus Olsen

Litteratur om Hegge stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Hegge stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Hegge stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Hegge stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





HOPPERSTAD STAVKIRKE - (Vik kommune, Vestland)


Foto: Einar Karlsen, Riksantikvaren

Foto: Kay-Runo S. Hansen

Foto: Renate Weiler

Tegning: Peter Andreas Blix

Grunnriss med plassering av runeinnskriftene


Hopperstad stavkirke står på gården Hopperstad nær Vikøyri i Vik kommune, Vestland fylke. Stavkirken står på sin originale tuft og man antar at stavkirken skal være bygd omkring år 1130. Dendrokronologiske prøver tatt i 1997 på syv forskjellige steder i kirken ga dateringer mellom 1034 og 1116, men ingen endelig datering. I 1982 ble det ved en reparasjon i nordre korsval avdekket et stolpehull, noe som kan indikere at det tidligere har stått en stolpekirke på stedet.

Adresse: Hopperstadvegen 61, 6893 Vikøyri       GPS Kordinater: 61°04'40"N 6°33'59"E

Hopperstad stavkirke som eies av Fortidsminneforeningen har også vært kalt Hoprekstad. Kirken tilhører den treskipete stavkirketypen med hevet midtrom og har gotisk billedutsmykning og skal ha stått noenlunde uendret til 1600-tallet. Da ble skipet forlenget mot vest, og det ble bygget et klokketårn over den nye delen. Mot øst fikk kirken en tømret utvidelse og mot sør et nytt våpenhus med en ny inngang. Den største utvidelsen kom mot nord med den tømrede «Nyekyrkja». Utbyggingen var ferdig på 1700-tallet og fikk stå til ca. 1875.

Ombyggingene på 1600-tallet hadde medført at svært lite av eksteriøret var bevart, men kirken ble rekonstruert med Borgund stavkirke som modell mellom 1885 og 1891. Kirken fikk nå apside med tårn, takrytter på hovedmønet og svalgang. Dette var slik en mente at kirken kunne ha sett ut. Den opprinnelige kirken finnes innenfor svalgangen og har grunnstokker, sviller, veggtiler, stavlegjer og hjørnestaver med store baser bevart. I kirken finner man det best bevarte alterciborium, det er rikt dekorert og trolig fra første halvdel av 1300 tallet.

Kirken er sterk ombygd og den ble restaurert i 1880-årene. Arkitekt Peter Blix kjøpte kirken i 1882 for å unngå at kirken skulle bli revet.

Det er funnet flere runeinnskrifter i Hopperstad stavkirke:


Foto: Nils Olsen Reppen
Hopperstad Stavkirke 1885


Foto: Ogneslav
Runeinnskrifter og grafitti i Hopperstad stavkirke
Foto: Aslak Liestøl
N 392 Hopperstad stavkirke III


Foto: Dariusz_Kula
N 393 Hopperstad stavkirke IV


Akvarell av Peter Andreas Blix, 1882
Hopperstad stavkirke


Foto: Aslak Liestøl
N 394 Hopperstad stavkirke V


Foto: Fríðleif Lydersen
Hopperstad stavkirke


Foto: Aslak Liestøl
N 396 Hopperstad stavkirke VII


Foto: Leif Anker, Riksantikvaren
Hopperstad stavkirke


Foto: Aslak Liestøl
N 397 Hopperstad stavkirke VIII


Foto: Aslak Liestøl
N 398 Hopperstad stavkirke IX


Foto: Arve Wik
Hopperstad stavkirke


Foto: Aslak Liestøl
N 400 Hopperstad stavkirke XI


Foto: Aslak Liestøl
N 401 Hopperstad stavkirke XII


Foto: Micha L. Rieser
Hopperstad stavkirke


Foto: Aslak Liestøl
N 403 Hopperstad stavkirke XIV


Foto: Micha L. Rieser
Hopperstad stavkirke


Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Hopperstad stavkirke


Foto: Aslak Liestøl
N 405 Hopperstad stavkirke XVI


Foto: Nina Aldin Thune
Hopperstad stavkirke


Foto: Aslak Liestøl
N 407 Hopperstad stavkirke XVIII


Foto: Aslak Liestøl
N 408 Hopperstad stavkirke XIX


Foto: John Erling Blad
Tegning av Hopperstad stavkirke fra 1878


Foto: Nils O. Reppen, Riksantikvaren
Hopperstad stavkirke


Foto: John Erling Blad
Hopperstad stavkirke. Dragehode.


Foto: Aslak Liestøl
N 412 Hopperstad stavkirke XXIII


Foto: Arve Wik
Runeinnskrifter og grafitti i Hopperstad stavkirke


Foto: Richard N Horne, Wikipedida
Taket i Hopperstad Stavkirke


Foto: Karen L. Holmqvist
Hopperstad Stavkirke XXIV runeinnskrift funnet 2019


Foto: Micha L. Rieser, Wikipedia
Hopperstad Stavkirke i forhold til Sognefjorden


Foto: Svein-Magne Tunli, Wikipedia
Hopperstad Stavkirke


Foto: Karen L. Holmqvist
Innskriftsplassering i Hopperstad Stavkirke
N 390 - HOPPERSTAD STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. Innskriften er tapt.

Innskriften lyder:



[+ koþ trotin hialli ia(l)o + k(æ)tila +]

Guð dróttinn hjalpi sálu Ketils.

Oversatt til norsk blir det "Gud Herren hjelpe Ketils sjel".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 200.
¤ Tegning av runeinnskriften fra 1626 av Paaske



N 391 - HOPPERSTAD STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. Innskriften er tapt.

Innskriften lyder:



[+ hær huilir : unþir : a=rn
finþr ÷ iaua=r(t)c:son]


Hér hvílir undir Arnfinnr Jatvarðssonr/Hávarðssonr.

Oversatt til norsk blir det "Her under hviler Arnfinn Jatvardsson/Håvardsson".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 202.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Tegning av runeinnskriften fra 1626 av Paaske



N 392 - HOPPERSTAD STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

loka=r fa=l loka=r sin i loka=rspo=nom

Lokarr fal lokar sinn í lokarspónum.

Oversatt til norsk blir det "'Høvel' skjulte sin høvel i høvelspon".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 203.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Tegning av innskriften av Saskia J. Cowan (2021)
¤ Bilde av innskriften av Katrine Andresen



N 393 - HOPPERSTAD STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til ca år 1150 og er ristet på søndre vegg på, på 7. tile regnet fra hjørnet. Innskriften er i 4 linjer og står 134 cm over gulvet og leses neden i fra.

Innskriften lyder:



nu * er * ba=lm*sunua=fta=n
troten* hia=be * þæim| |manni *
er * þesa=r * runa=r * ræist * sua þæim *
er * þær * ræþr +


Nú er palmsunnuaptann. Dróttinn hjalpi þeim manni, er þessar rúnar reist, svá þeim, er þær ræðr.

Norsk: "Nå er palmesøndagsaften (dvs. dagen før palmesøndag). Herren hjelpe den mann som ristet disse runer, (og like)så den som tolker dem".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 208.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Bilde av innskriften. Foto av Dariusz Kula
¤ Teging av innskriften av Saskia J. Cowan (2021)



N 394 - HOPPERSTAD STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



fuþork hains

"fuþork hnias"

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 210.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 395 - HOPPERSTAD STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



a=ue ma

Ave Ma[ria]

Oversatt til norsk blir det "Ave Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 210.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)



N 396 - HOPPERSTAD STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



kuþ min ok hi ælak ma=ria

Guð minn ok hin helga María.

Oversatt til norsk blir det "Min Gud og den hellige Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 211.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Foto og tegning av runeinnskriften av Karen Langsholt Holmqvist



N 397 - HOPPERSTAD STAVKIRKE VIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



kirkiu

kirkju

Oversatt til norsk blir det "Kirke".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 212.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 398 - HOPPERSTAD STAVKIRKE IX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



su=nr

sonr/suðr

Oversatt til norsk blir det "Sønn" eller "Syd"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 212.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 399 - HOPPERSTAD STAVKIRKE X

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



glo=ri-

gloria

Oversatt til norsk blir det "Gloria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 212.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl



N 400 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



hælh(e)

Helgi

Oversatt til norsk blir det "Helge".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 212.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 401 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



sol(i) si-

soli(?) sit(?)

Norsk: "Alene sitte(?)"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 213.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 402 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



au- --r--...

Ave(?) Maria(?)

Oversatt til norsk blir det "Ave Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 213.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)



N 403 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XIV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



styllaug

Styrlaugr

Norsk: "Styrlaug" Navnet Styrlaug finnes også ristet like ved (Se Hopperstad stavkirke XXV).

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 213.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 404 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



sa=n=ta= =mic

Sankt Mik[jáll]

Oversatt til norsk blir det "St. Mikael".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 213.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)



N 405 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XVI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



... m(a=)rtiri(b)us : l=eti(m)ini * e{X}ult=ent * iusti * mirabilis (a)...

... martiribus, letamini exultent justi mirabilis ...

Dvs. bruddstykker av en kirkelig tekst på Latin: "Du gleder deg med martyren. Den retferdige jubel med vidunder".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 213.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 406 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XVII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



a ÷ ra=n
mac

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 215.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)



N 407 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XVIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



synri

Oversatt til norsk blir det "Syd"(?).

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 215.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 408 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XIX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



r= =r ra=r

R[áð] r[étt] r[ún]ar.

Oversatt til norsk blir det "Tolk rett (disse) runer". Dette er en kjent formel.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 216.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Foto og tegning av runeinnskriften av Karen Langsholt Holmqvist



N 409 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

(m)-(t)---(i)(k)

eller

(h)-(d)---(i)(k)

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 216.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)



N 410 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XXI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

fu

fu[þork]

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 216.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)



N 411 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XXII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



guþ hia=lpe þæim er mik ræist in þat ua haukr

Guð hjalpi þeim, er mik reist, en þat var Haukr.

Oversatt til norsk blir det "Gud hjelpe den som ristet meg, men det var Hauk".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 216.
¤ Tegning av innskriften av Saskia J. Cowan (2021)
¤ Bilde av innskriften av Katrine Andresen (2021)
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)



N 412 - HOPPERSTAD STAVKIRKE XXIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



ma=ria

María

Oversatt til norsk blir det "María".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 217.
¤ Koordinater: (61.0775 ; 6.5690)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



HOPPERSTAD STAVKIRKE XXIV

Runolog Karen L. Holmqvist og Johan Bollaert fra Universitetet i Oslo oppdaget to nye runeinnskrifter. Denne innskriftene er ristet på sørvestre side av den nordre søylen i koret, 162 cm over gulvet. Innskriften består av to runer som er omtrent 3 cm høye og innskriften er ca. 1,5 cm lang. Søylen bærer flere andre runeinnskrifter.

Innskiften lyder:



Hopperstad stavkirke XXIV er vanskelig å tolke, men består av to binderuner, hvor hver binderune er sammensatt av minst to runer. Leseretningen er uklar. Runene kan minne om venderuner som må leses i to retninger for å danne et ord, men det har ikke lyktes å finne noen klar mening i dem. Man kan man lese runene o, m, r og kanskje y og a, men leserekkefølgen er ukjent.

Litteratur:
¤ Karen L. Holmqvist, 2021: Skrift og språk som identitetsuttrykk i graffiti fra norske kirker i middelalderen



HOPPERSTAD STAVKIRKE XXV

Runolog Karen L. Holmqvist og Johan Bollaert fra Universitetet i Oslo oppdaget to nye runeinnskrifter. Denne innskriften er ristet på sørvestre side av den nordre søylen i koret 154 cm over gulvet. Runene er om lag 2 cm høye og innskriften er 3,5 cm lang. Søylen bærer også flere andre runeinnskrifter.

Innskiften lyder:





* styllau..

"Styrlaugr" ?

Styrlaug

Norsk: "Styrlaug". Navnet Styrlaug finnes også ristet på veggen like ved (Se N 403 Hopperstad stavkirke XIV).

Litteratur:
¤ www.niku.no
¤ Bilde av innskriften. Foto av Karen L. Holmqvist
¤ Bilde av innskriften. Foto av Karen L. Holmqvist
¤ Karen L. Holmqvist, 2021: Skrift og språk som identitetsuttrykk i graffiti fra norske kirker i middelalderen

Litteratur om Hopperstad stavkirke:
¤ stavkirke.info: Hopperstad stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Hopperstad stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Hopperstad stavkirke|⇗
¤ Karen L. Holmqvist, 2021: Skrift og språk som identitetsuttrykk i graffiti fra norske kirker i middelalderen|⇗
¤ Kirkesteder i Sogn og Fjordane|⇗





HØYJORD STAVKIRKE - (Andebu kommune, Vestfold)


Foto: Per Egil Søgaard

Foto: Jørunn Solheim Hotvedt

Høyjord stavkirke står i Høyjord i tidligere Andebu kommune i Vestfold fylke og har fått navn etter nabogården den ble bygd ved. Kirken ble bygd i to perioder; koret er romansk stil antas å være bygget ca. 1150 og skipet er bygget i gotisk stil ca. 1275. Kirken hadde svalganger fram til 1689 og er en midtmastkirke. Midtmastkirker er stavkirker med en sentralt plassert midtmast som bærer en takrytter med spir og hvor takrytteren er et virkelig tårn og ikke bare et dekorativt innslag. I tillegg til den sentrale midtmasten har kirken 12 bærende staver. Høyjord stavkirke er en av kun tre gjenværende midtmastkirker, de to andre er Nore stavkirke og Uvdal stavkirke fra i Numedal.

Høyjord stavkirke er den eneste bevarte stavkirken i Vestfold, og den sørligste i Norge og kirken er fortsatt i bruk som menighetskirke. Siste restaurering ble foretatt 1948-1953. Opprinnelig var det jordgulv i kirken, med noen paller langs veggene. Her kunne gamle og skrøpelige sitte, resten stod under messen. I dag er det 150 sitteplasser i kirken.

Kirken har 12 bærestolper eller staver, alle ulike, og en midtstolpe. Kirken har vært rikt dekorert. Gamle dekorasjoner som har vært mulig å tyde, er frisket opp av Finn Kraft. 8-10 godt synlige innvielseskors er fra da kirken var ny. På nordveggen er det tegnet en Hansakogg fra ca 14-1500-tallet. Treskjæringen på altertavlen er i Jarlsberg-renessanse fra 1630-40-årene. Prekestol er fra 1848, og er malt av Hans Andersen Sjue. Døpefont i tre er fra 1782, med messingfat fra 1683. Blant kirkens skatter kan nevnes: Vindfløy av bronse fra før 1290.

Kirken har også to kister fra middelalderen, Sølvkalk fra 1791 og et røkelseskar i bronse og altertavle fra 1650. Alterbildene vi ser i dag, "Korsfestelsen" og "Himmelfarten", er malt av Finn Kraft i 1960 og er malt på plate som er satt utenpå de gamle renessansemaleriene.

Adresse: Skjelbredveien 15, 3158 Andebu.     GPS Kordinater 59°22'03"N 10°07'15"E

Kirken har en runestav med runeinnskrift og hakk for bønner:


Foto: www.arild-hauge.com
N 135 Høyjord stavkirke, Tellepinne med runeinnskrift


Foto: Stig Rune Pedersen, Wikipedia
Sidedør i Høyjord stavkirke.
N 135 - HØYJORD STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en fjøl med hakk for bønner. Den oppbevares avlåst i kirken.

Innskriften lyder:



a=u=æ ÷ maria ÷ grakia ÷

Ave Maria gratia

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 159.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Dariusz Kula.


Litteratur om Høyjord stavkirke:
¤ stavkirke.info: Høyjord stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Høyjord stavkirke|⇗
¤ Dendrokronologisk undersøgelse af prøver udtaget fra bygningstømmer i Høyjord stavkirke, Vestfold, Norge (2013)|⇗
¤ Kirkesteder i Vestfold|⇗





HØRE STAVKIRKE - (Vang kommune, Innlandet)


Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren

Foto: Per Egil Søgaard

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren

Foto: Ogneslaav

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren

Foto: Lene Buskoven

Foto: Lene Buskoven

Foto: Iver Schonhowd, Riksantikvaren

Under Høre stavkirke er det funnet rester av en eldre kirke med jordfaste stolper fra 1100-tallet samt flere graver bl.a. også noen for barn. Noen av gravene er brukt for å datere den første kirken på stedet. I en grav har man funnet mynt preget under Magnus den godes tid (1042-1047). De bevarte spor etter stolpekirken består i første rekke av hull etter stolper som har vært gravet ned i jorden. Stolpekirken hadde rektangulært skip og et noe smalere korparti og var atskillig mindre enn den senere stavkirken.

Stolpekirkens plan har i hovedsak vært dekket av koret i den stående kirken og har også vært tilnærmet orientert med koret mot øst. I hver av skipets langvegger var det spor etter to mellomstolper. Skipet var ca. 3,6 m langt og 3,6 m bredt, mens koret var ca. 1,9 m langt og 2,1 m bredt. De jordgravne stolpene har vært plassert i ca. 1 m dype hull med diam. opptil 1,5 m. Stolpene har vært sirkulære med diam. 30–40 cm. Ned i hullet ble det lagt en flat stein for å forsinke råteprosessen. Stolpene ble dessuten svidd i enden og omgitt av en skoning av stein stilt på høykant. I nærheten av kirken ble det også funnet spor etter enkelte andre stolper som syntes å ha tilhørt samme fase.

Høre stavkirke (Hurum stavkirke) (norrønt: Horðinnar) er en stavkirke fra 1179, i bygden Høre øst i Vang kommune i Innlandet. Deler av kirken er dendrokronologisk datert av NIKU til vinteren 1178-1179, noe som stemmer med en runeinskripsjon i kirken, som henviser til slaget på Kalvskinnet 19. juni 1179, der Kong Sverre og birkebeinerne vant over Erling Skakke og baglerne. Det er også funnet mynter fra kong Valdemars tid (1154-1182) og mynter fra kong Sverre tid (1177-1202) på området. Opprinnelig hadde stavkirken rektangulært skip og smalere, apsidalt avsluttet kor, og både skip og kor hadde hevet midtrom. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1327.

Ved undersøkelsene i forbindelse med restaureringen i 1979 ble det funnet i alt 354 mynter under kirkegulvet, derav 237 fra middelalderen. De eldste, ialt 22, skriver seg fra Sverre Sigurdssons tid (1177–1202).

Gjennom tidene er kirken er blitt omfattende reparert og ombygget. Årstall som nevnes i den forbindelse, er 1660- til 1680-årene, 1724, 1740 og 1822. Ved sistnevnte anledning fikk kirken blant annet nytt kor, mens skipet ble forlenget mot vest og utvidet mot nord og sør. Videre var det nye reparasjoner i 1857 og omfattende istandsetting og ombygging i 1888-89. Utvendig panel stammer fra denne ombyggingen, og kirken fikk dessuten sakristi og nytt skifertak.

Kirken har to store vangeportaler inne i kirken. Den opprinnelige vestportalen rammer inn inngangen til skipet. Det som kan ha vært sørportalen, ble flyttet inn i våpenhuset i 1970. Det er mange utskårne masker på mellomstavene i kirkerommet og søylekapiteler med utskårne rankespyende hoder.

Aresse: Hørevegen 350, 2973 Vang     GPS Kordinater 61°09'12"N 8°48'14"E

Stavkirken var sognekirke i middelalderen og ble annekskirke under Vang etter reformasjonen. Ved kirkeauksjonen i 1720 ble den solgt til lokale bønder.

Rett nordvest for Høre stavkirke ligger Kviegårdene på hvis grunn kirken var reist. Her bodde bl.a. kongsdatteren Gyda Eiriksdotter, som nektet å gifte seg med Harald Hårfagre før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ble oppfostret på gården Kvien som ligger rett ved siden av Høre stavkirke. Ved siden av portalen til Høre stavkirke står en bautastein med runer til minne om kongsdatteren Gyda Eiriksdotter. Bautasteinen ble reist på initiativ av læreren og bygdedikteren Hallvard Bergh i 1882, og regnes derfor ikke som historisk ekte runestein, som de 6 andre runneskftene som er funnet i Høre stavkirke. Runene på minnesteinen til Gyde lyder:

guþatutirairikskununks:uashirat:fustri
hunhafþisirfurst:ihuk:aitnuriks:riki:
þumas:auk:halvarþrristurunar:þisar


Dvs. "Gyda, datteren til kong Eirik, var her til oppfostring; hun var den første til å forestille seg et samlet Norges rike. Thomas og Halvard ristet disse runene"

En tidligere betegnelse på kirken var Hordini. Lendmannen Elling satt her som eier på 1100-tallet og det er mulig at Hertug Skule ble gift i denne kirken på 1200-tallet, men andre kilder sier at mor og far til Hertug Skule giftet seg i Høre stavkirke på 1200-tallet.

I litteraturen kan man støte på navnet Hurum stavkirke, men det korekte navn er Høre, og ingen i Valdres vil bruke Hurum-navnet på Høre stavkirke, selv om du kan støte på det i litteraturen. I de tilfellene kirken er nevnt som Hurum, vil du ikke finne Høre-navnet.


Foto: Ogneslav
N 85 Høre stavkirke I


Foto: Hilde Hokstad.
Bautastein til minde om Gyda Eiriksdotter


Illustrasjon: Harald Hårfagres Saga, Werenskiold. Haralds menn frir til Gyda


Klakering: Magnus Olsen
N 88 Høre stavkirke IV


Foto: Geir Ove Andreassen. Detalje av N 564


Foto: Geir Ove Andreassen. Detalje av N 564


Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren
N 85 - HØRE STAVKIRKE I

Innskriften er datert til ca år 1180 og er malt med svart farge på tre.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

askrimr

Ásgrimr

Dvs. mannsnavnet "Åsgrim".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 236.
¤ Tegning av innskriften av Aslak Liestøl



N 86 - HØRE STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



ba=rþ

Bárðr

Dvs. mannsnavnet "Bård".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 237.



N 87 - HØRE STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Nøyaktig samme monogram finnes i Lom kirke (N 31). Et liknende monogram finnes også i Øye kirke (N 80)

Innskriften lyder:
runeinnskrift

m=a=r=i=a

María

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 237.



N 88 - HØRE STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til ca år 1300 og en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

asigridhi

Á Sigríði

Oversatt til norsk blir det "på Sigrid", ikke "eier (gift med) Sigrid", og heller ikke "Sigrid eier".

Vi har antakelig her å gjøre med en magisk innskrift som er ment å sette noe ondt på Sigrid.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 237.
¤ Kalkering av innskriften av Magnus Olsen



N 89 - HØRE STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

agunnu

Á Gunnu

Oversatt til norsk blir det "på Gunna", ikke "eier (gift med) Gunna", og heller ikke "Gunna eier".

Vi har antakelig her å gjøre med en magisk innskrift som er ment å sette noe ondt på Gunna.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990, s 21-22.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 238.



N 564 - HØRE STAVKIRKE
Innskriften er datert til ca år 1180 ristet på er ristet inn på staven inne i prekestolen.
Innskriften lyder:

Innskrift i Hurum stavkirke

þ(a) ÷ um ÷ þat ÷ su(m)(a)(r) (÷) ---- (:) (þ)(æ)ir : brøþr : ælling(r) (:) (o)k : auþun : hokoa : til : kirkiu : þessar : er : ærlinkr : i(a)... ...(l) : i * niþar:ose ÷

Þá, um þat sumar [létu] þeir brœðr Erlingr ok Auðun hôggva till kirkju þessar, er Erlingr ja[rl fe]ll í Niðarósi.

Oversatt til norsk blir det "Den sommeren da brødrene Elling og Audun lot hogge (tær) til denne kirke, da falt Erling Jarl i Nidaros".

Runeinnskriften har vært brukt til å fastsette alderen på Høre stavkirke. I året 1179 falt Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet i Nidaros.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 169.
¤ Koordinater: (59.61468 ; 10.45916)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Tegning av innskriften av Aslak Liestøl


Litteratur om Høre stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Høre Stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Høre Stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Høre Stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





KAUPANGER STAVKIRKE - (Sogndal kommune, Vestland)


Foto: Bente Teigen

Foto: Anders Lurven Enberget

Foto: Ukjent, www.norgeskirker.no

Foto: Ukjent, Riksantikvaren

Foto: Micha L. Rieser, Wikipedia

Det er flere kilder som har forsøkt å underbygge når Kaupanger stavkirke har bygget. Ved en utgraving 1964 ble det funnet over 1000 mynter fra perioden 1177-1319 og en mynt skal være fra år 1130. Dette regnes som nedre grense for når nåværende kaupanger stavkirke kan være oppført, da undersøkelser av treverket i skipets sørportal i 2005, tyder på at treverket ble hugget omkring 1137, hvilket skulle tyde på at kirken ble oppført i årene etter dette.

Skipet kan opprinnelig hatt en innvendig lengde på 10,20 meter og ble antagelig utvidet i perioden 1200-1350 før befolkningsnedgangen etter svartedauden da skipet ble utvidet mot vest med to staver tilsvarende 3,65 meter, mens nye planker i veggen tilsvarer en forlengelse på omkring 3,45 m. Treverket var trolig innsatt med tjære som beskyttelse fra den var ny og veggplankene er loddrette og skåret med not og fjær, og på innsiden danner plankene en slett flate mens utsiden er en ujevn (bølgende) flatet. Det var en svalgang rundt kirken, men denne ble fjernet på 1600-tallet.

Portalene er ikke utstyrt med drageornamentikk, rankemotiver eller annen rik dekorasjon, slik en del andre stavkirker er kjent for. Over omgangens tak har midtrommet en vegg som hviler på en svill som er felt inn i stavrekken i midtrommet. Veggen dannes av planker satt inn mellom stavene over omgangens tak. I middelalderen gikk omgangens østre vegg også foran koret slik at skipe var lukket med vegger på fire sider. Til koret var det en portalåpning fra skipet. Koret fremsto som et tilbygg til skipet. Veggen mellom kor og skip ble trolig fjernet på 1600-tallet.

Stavene er til forskjell fra de andre eksisterende kirkene i Sogn uten kapitéler, tenger eller andreaskors, noe som de forsvunne Årdal og Hafslo også hadde, det samme hadde Fortun stavkirke som ble flyttet til Fantoft. Både skipet og koret har hevet midtrom, og på mønet over skipet sitter en takrytter omkranset av fire mindre spir. Kirken har utvendig kledning av liggeende supanel. Kaupanger blir regnet som en av de stavkirkene som er best tatt vare på i Norge.

Kirken har vært ombygd mange ganger i nyere tid, og er i dag den lengste stavkirken i Norge. Kaupanger står frem som en langkirke med hevet midtrom omgitt av 22 staver, med 8 staver på hver langside og 3 på hver kortside samt 2 i koret. Dette er det største antall staver i noen stavkirke. Skipets tak ble fornyet i 1600-årene. Da fikk kirken sin altertavle, prekestol og sine to rikt utskårne og bemalte epitafier. Kirken ble sterkt "modernisert" i 1872 med flere innsatte vinduer, ombygd innvendig og malt og fik utvendig panel og og ble hvitmalt. I 1959-65 ble inventar og eksteriør restaurert og ført tilbake, mest som det var 1600-tallet. Da ble bl.a. 1600-årenes malte rankedekorasjoner på veggene fremkalt.

Trass se store endringene gjennom tidene, er det meste av den middelalderske konstruksjonen bevart. I Historisk museum i Bergen er det et antemensale som fra Kaupanger som er en dekorert plate sammensatt av stykker av eik. Dekorasjonene fremstiller scener fra liv til helgener blant annet St. Olav, St. Andreas og St. Nikolas. Antemensalet skriver seg fra siste del av 1200-tallet. To søyler med dekorerte sylinderkapitéler (antatt del av alteret i middelalderen), to dragehoder og et dyrehode ble i 1862 også overført til museet i Begen.

Adresse: Kyrkjegota 1, 6854 Sogndal       GPS Kordinater: 61°11'03"N 7°14'01"E

Kaupanger i Sogndal kommune er som navnet antyder et gammelt handelssted som også har vært et tingsted, og det antas at stedet var utgangspunkt for vikingtokt. Kaupangen lå trolig ved stranden nedenfor Kaupanger hovedgård og den omtales i Sverres saga årene 1183-1184. Kaupanger er satt sammen av "Kaupang" som er en norrøn betegnelse for en handelsplass og "-anger" betyr fjord, havn.

Kaupanger markedsplassen var stor og flittig brukt der den lå på ferdselsveien mellom kysten og de indre bygder og for 1000 år siden var det også et tingsted, dvs et slags administrasjonspunkt for Sogn og brukt som sete for skattefutene. Kaupanger ble omtalt med bytermer i middelalderkilder, som en av 16 tettsentre som nevnes i Norge. Kaupanger ble også omtalt som Lusakaupang, som kan tyde at Kaupanger var en av de minste tettsentrene/kjøpstedene. Baglerkongen Inge Magnusson ble tatt til konge ved tinget her i 1202. Det var da det tredje tinget til å gi ham kongsnavn. Kong Sverre skal forøverig ha latt Kaupanger brenne i 1184 etter slaget ved Fimreite.

Kjøpstaden kan på et senere tidspunkt ha blitt flyttet lenger inn i Sognefjorden og blitt formet som Lærdalsmarknaden på Lærdalsøyri i Lærdal. Man vet ikke når Lærdal tok over, men Lærdalsmarknaden nevnes første gang i 1596. Da hadde den pågått en stund allerede.

Det er gjort utgravninger under kirken og disse viser at det har stått to bygg fra siste halvdel av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet på stedet før den nåværende kirke. Begge bygg var med jordgravne stolper og vegger, og man antar at de var kirker.

I Kaupanger stavkirke er det funnet flere runeinnskfifter:


N 387 Kaupangersatvkirke I
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Kjersti Marie Ellewsen, Riksantikvaren
Kaupanger stavkirke


N 388 Kaupangersatvkirke II
Foto: Aslak Liestøl


N 389 Kaupangersatvkirke III
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Marthe Vårhus Åsen
Kaupanger stavkirke


Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Kaupanger stavkirke


Foto: Riksantikvaren
Kaupanger stavkirke


Foto: Riksantikvaren
Kaupanger stavkirke


Foto: Karin Axelsen, Riksantikvaren
Kaupanger stavkirke


Foto: Karin Axelsen, Riksantikvaren
Kaupanger stavkirke


Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Kaupanger stavkirke


Foto: ÅM, Nasjonalmuseet
Kaupanger stavkirke før restaureringen i 1959–65


Foto: Ukjent, www.norgeskirker.no
Kaupanger stavkirke


Foto: Ukjent, www.norgeskirker.no
Kaupanger stavkirke
N 387 - KAUPANGER STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



ionsmæsodahr er nu

Jónsmessudagr er nú.

Oversatt til norsk blir det "Jonsmessedag er nå".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 199.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 388 - KAUPANGER STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



ek t=rui a guþ

Ek trúi á Guð.

Oversatt til norsk blir det "Jeg tror på Gud".

Engelsk: "I believe in God."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 199.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 389 - KAUPANGER STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



petronile

Petronilla

Dvs. kvinnenavnet Petronille.

Engelsk: "Petronilla"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 199.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N A84 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

munaman-k(þ)(a)-(s)(u)(r)--(y)--(u)r---auhr(f)(o)(t)

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A85 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

kuþ gæ

Guð gæ[ti].

Norsk: "Gud må beskytte"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A86 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

guþ g

Guð g[æti].

Norsk: "Gud beskytte"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A87 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

gud gæte

Guð gæti.

Norsk: "Må Gud beskytte".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A88 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

ur(þ) * * b(u)ra=p

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A89 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

knucmæsodahr --------

Knútsmessudagr ...

Oversatt til norsk blir det "Knutsmessedag ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A90 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

* ah

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A91 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

sih=urþr ÷ reist= =r=una=r þessa=r

Sigurðr reist rúnar þessar.

Oversatt til norsk blir det "Sigurd skrev disse runer".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A92 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

nikolas

Nikulás.

Oversatt til norsk blir det "Nikolas".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A93 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

æias(b)ii

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A94 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

þaii

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A95 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

ehla

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)



N A96 - KAUPANGER STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

þo=rs-æino-su(h)--(r)i-a--rþaþrs--aþæirhæilirbaþ(i)simþatr(s)(i)t

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.1842 ; 7.2334)

Litteratur om Kaupanger stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Kaupanger Stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Kaupanger Stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Kaupanger Stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Sogn og Fjordane|⇗





KVERNES STAVKIRKE - (Averøy kommune, Møre og Romsdal)


Foto: Renate Weiler

Foto: Renate Weiler

Foto: Renate Weiler

Foto: Iver Schonhowd, Riksantikvaren

Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren

Foto: Foto Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.


Kvernes stavkirke står i Nordmøre, på Averøy mellom Molde og Kristiansund og er av den såkalte Møretypen. Denne stavkirketype er kjennetegnet av ett eller flere par mellomstaver i langveggene og mangel på forsterkinger i hjørnene og i andre bygningsledd. Dette gjør at bygget er mindre stabilt for sidetrykk, så det er nødvendig med utvendige skråstøtter, såkalte skorder. Kvernes stavkirke er enskipet og har hjørnestolper og to mellomstaver i hver langvegg. Arkeologiske undersøkelser i 2020 endret dateringen av Kvernes stavkirke, da det ble avdekket at kirken ble bygget i perioden 1631–33, og ikke som tidligere antatt til slutten av 1300-tallet.

Kvernes stavkirke på Averøya er dermed den eneste bevarte stavkirke som er bygd etter reformasjonen, men en kirke på plassen nevnes første gang skriftlig 1432 i Aslak Bolts Jordebok.

Altertavlen i kirken er senmiddelaldersk og av typen triptychon, det vil si i tre deler med senter og to sidefløyer, antakeligvis fra Tyskland eller Holland og er i fra ca 1475. I 1776 ble det bygget et galleri og i 1810 ble det nåværende tårnet bygget. I 1894 kjøpte Fortidsminneforeningen Kvernes stavkirke.

Adresse: Stavkirkeveien 43, 6531 Bruhagen           GPS Kordinater: 63°00'19"N 7°43'19"E

Til Kvernes har folk kommet i uminnelige tider for å dyrke sine guder og gravlegge sine døde. Helligstedet lå høyt og fritt godt synlig for alle som kom inn fra fjordene eller fra øyrikene ute i havet. Man antar at området ved kirken har hatt stor betydning som religiøst og kulturelt samlingssted i førkristen tid. Det er funnet en hvit fallosstein, et hellig fruktbarhetssymbol som vitner om dette. (se bilde over).

Litteratur om Kvernes stavkirke:
¤ stavkirke.info: Kvernes stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Kvernes stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Kvernes stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Møre og Romsdal|⇗





LOM STAVKIRKE - (Lom kommune, Innlandet)


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren

Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren

Foto: Dag Bertelsen

Foto: Ukjent, Nasjonalbiblioteket

Tegning: Riksantikvaren. Grunnplan med runeinnskriftplassering


Lom stavkirke står i Lom kommune i Gudbrandsdalen i Innlandet fylke og ble ifølge dendrokronologisk datering reist med furutømmer som ble felt i årene 1157/1158, og trolig reist rundt 1170. Koret er ikke årringsdatert så det kan være litt yngre enn skipet. Lom stavkirke var opprinnelig en treskipet langkirke med kor og svalgang, og fikk senere ble tilføyet apsis. Kirken er viet til Jomfru Maria, Døperen Johannes og Olav den hellige og er fortsatt i bruk for kirkelyden i bygda.

Kirken nevnes første gang i et gammelt pergamentsbrev fra 1270 og er også nevnt i lang rekke diplomer som gjengis i Diplomatarium Norvegicum gjennom hele 1300-tallet. Kirken er også nevnt i en rekke diplomer fra både 1400-tallet og 1500-tallet.

Stavkirken ble omfattende ombygd og restaurert ved minst to anledninger på 1600-tallet og svalgangen ble fjernet under den ene ombygningen. Kirken har mange dragehoder utvendig, og dragetegninger innvendig og et av de få bevarte dragehoder fra middelalderen kommer fra Lom stavkirke. Det stod inntil 1950-årene på østgavlen av skipet, men ble da tatt ned og erstattet av en kopi. Det samme gjelder mønekammen med et kors på kortakets møne. Originalene ble sendt til Maihaugen, men er nå ført tilbake til bygda og utstilt i stavkirkeutstillingen i den gamle skolebygningen ved kirkebakken.

Det ble gjort en rekke interessante arkeologiske funn på kirkestedet under utgravingene i 1973. Det ble funnet 473 mynter fra Sverre Sigurdssons tid (1177-1202), 945 mynter fra Håkon Håkonssons tid (1217-1263), 424 mynter fra Magnus Lagabøte og hans sønners tid (1263-1319) og 82 mynter fra senere middelalder. Det ble også funnet 59 midelaldermynter fra Danmark, 97 fra midelaldermynter fra Sverige og 139 midelaldermynter fra utenfor Norden, samt flere mynter fra nyere tid. En pergamentrull fra 1200-tallet ble også funnet under kirkegulvet, med noter og tekst til musikk skrevet til ære for St. Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury.

Det er også funnet 6 mynter fra midten av det 1000-tallet, men disse myntene antar man har ligget i jorden før den nåværende kirken ble bygd. Det er funnet stolpehull og andre spor etter en eldre bygning som har målt ca. 9,5 x 5,2 meter. Stolpene har hatt firkantet tverrsnitt og mellomstolper fantes bare i tre vegger, mens den østre veggen kan ha vært åpen. Funnene har vært tolket som sporene etter en stolpekirke, sannsynligvis med et smalere kor mot øst.

Inne i det rektangulære rommet har det stått indre stolper i to parallelle rekker ca. 1 meter innenfor langveggene. Et par graver under kirken må være eldre enn stolpebygget, og siden begge er orientert etter kristen skikk, er de tolket som kristne graver. Gravene under skipets midtgang er gravet ned fra et fast, urent sandlag som har dannet terreng da stavkirken kirken ble bygget. Noen av gravene under stavkirken, er berørt av senere graving av stolpegroper.

Interiøret preges av kraftige staver som bærer skipets høye midtrom og som avstives av Andreaskorsene. Kirken har nå 340–350 sitteplasser og framstår i dag som korskirke.

Adresse: Bergomsvegen 21, 2686 Lom       GPS Kordinator 61°50'23"N 8°33'58"E

En runeinnskrift (N A74) som er funnet i Lom stavkirke fra 1300-tallet er trolig Nordens eldste kjente frierbrev. Runeinnskriften lyder:
"Håvard sender Gudny Guds hilsning og sin vennskap. Og nå er det min fulle vilje å be om din hånd, dersom du ikke vil være med Kolbein. Tenk over dine ekteskapsplaner og la meg få vite din vilje."

I Lom stavkirke er det funnet flere runeinnskfifter:


Foto: Geirid Solberg
Lom stavkirke.


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvare


Foto: Ukjent, Nasjonalbibloteket
Lom stavirke fra Nordiska Taflor, 1865


Foto: Geirid Solberg
Lom stavkirke


Lom stavkirke 1960
Foto: Normann, Nasjonalbiblioteket


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren
Lom stavkirke.


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren
Lom stavkirke.


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren
Lom stavkirke.


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren
Lom stavkirke.


Foto: Henriksen og Steen
Lom stavkirke.


Foto: Henriksen og Steen
Lom stavkirke.


Foto: Karin Axelsen, Riksantikvaren
Lom stavkirke.


Foto: Per Egil Søgaard
Lom stavkirke.


Foto: Per Egil Søgaard
Lom stavkirke.


Foto: Per Egil Søgaard
Lom stavkirke.


N43 Lom stavkirke XIV
Foto: Aslak Liestøl.


Foto: Reidar Marstein
Lom stavkirke.


N44 Lom stavkirke XV
Foto: Aslak Liestøl.


Foto: Fríðleif Lydersen
Lom stavkirke.


Foto: Marthe Vårhus Åsen
Lom stavkirke.


Foto: Reidar Marstein
Lom stavkirke.


Foto: Reidar Marstein
Lom stavkirke.


N 49 Lom stavkirke XX
Foto: Ukjent, Riksantikvaren


N 49 Lom stavkirke XX
Tegning: Heinrich Jürgensen


N 50 og N 51 Lom stavkirke XXI og XXII
Tegning: Heinrich Jürgensen, Riksantikvaren


N 51 Lom stavkirke XXII
Foto: Ukjent, Riksantikvaren


N 52 Lom stavkirke XXIII
Tegning: Heinrich Jürgensen, Riksantikvaren


N A74 Lomstavkirke
Foto: Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet


N A74 Lom stavkirke
Foto: Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet


N A71, N A77 og N A77 runepinner
Foto: Ukjent


N A74 Lom stavkirke
Foto: Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet


Lom stavkirke
Foto: W. Bulach


N A71, N A77 og N A77 runepinner
Foto: Ukjent


Foto: Reidar Marstein
Lom stavkirke.
N 30 - LOM STAVKIRKE I TARGET="no_runer">"

Innskriften er datert til middelalderen og ristet på andre stolpe fra syd i stolperekken langs vestveggen og består av tre runer.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

hti

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 81.



N 31 - LOM STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og ristet på andre stolpe fra syd i stolperekken langs vestveggen og består av en binderune. Nøyaktig det samme monogram som finnes i Øye kirke (N 87).

Innskriften lyder:

runeinnskrift



m=a=r=i=a

María

Dvs. "(Jomfru/sankt) Maria"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 82.



N 32 - LOM STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og og ristet på andre stolpe fra syd i stolperekken langs vestveggen og består av en binderune.

Innskriften lyder:





[a=u... ...r]

Av[e] ...

Dvs. "Ave ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 7 1992, s. 13.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 82.



N 33 - LOM STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på nordvestsiden av sydvestre hjørnestolpe, 142 cm over gulvet.

Innskriften lyder:





[un]

??

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 7 1992, s. 13.



N 34 - LOM STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på den flathugne andre stolpe (fra vest) i søndre stolperekke.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

× bater noster

Pater noster.

Innskriften inneholder de to første ordene i bønnen Fader vår.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 7 1992, s. 13.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 82.



N 36 - LOM STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på den flathugne andre stolpe (fra vest) i søndre stolperekke.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

a=ni - hualis r=eis

Áni(?) á Hváli's reis[t].

Oversatt til norsk blir det "Åne (Arne?) på Kvåle (er det som) risset"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 83.



N 37 - LOM STAVKIRKE VIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



-r---

Det kan se ut som det er forsøkt å riste Krist (?)

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 86.



N 38 - LOM STAVKIRKE IX

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på søndre korvegg, på 8. tile fra sydøstre hjørnestav og ca 1,5 m over gulvet.

Innskriften lyder:

runeinnskrift



t=r=o=t=i=n in=ri

Dróttinn, INRI.

Oversatt til norsk blir det "Herren, INRI".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 86.



N 39 - LOM STAVKIRKE X

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på søndre korvegg, på 8. tile fra sydøstre hjørnestav og rett under N 38.

Innskriften lyder:





(u)iko

viku(?)

Oversatt til norsk blir det en bøyningsform av "uke", og kanskje var det meningen å skrive "....en uke før/etter...??"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 87.



N 40 - LOM STAVKIRKE XI

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på søndre korvegg, på 2. tile fra sydøstre hjørnestav.

Innskriften lyder:





(e)(r)li...

Erli[ngr](?)

Dvs. mannsnavnet "Erling"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 40.



N 41 - LOM STAVKIRKE XII

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på søndre korvegg, på 2. tile fra sydøstre hjørnestav.

Innskriften lyder:





nir

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 87.



N 42 - LOM STAVKIRKE XIII

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på 3. stolpe (fra vest) langs nodre stolperekke.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

gristr ' healb(i) ' þorstæini ' þores'syni '
huarhe sim han fær


Kristr hjalpi Þorsteini Þórissyni, hvargi sem hann ferr.

Oversatt til norsk blir det "Krist hjelpe Torstein Toresson hvor han farer."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 7 1992, s. 14.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 88.
¤ Tegning av innskriften av Saskia J. Cowan (2022)



N 43 - LOM STAVKIRKE XIV

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på 3. stolpe (fra vest) langs nodre stolperekke.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

hic uærsum scribo

Hic versum scribo.

Runeteksten er skrevet i Latin. Oversatt til norsk blir det "Her skriver jeg et vers (eller: en linje)".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 89.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 44 - LOM STAVKIRKE XV

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på 3. stolpe (fra vest) langs nodre stolperekke.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

sihurþr

Sigurðr

Dvs. mannsnavnet "Sigurd"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 90.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 45 - LOM STAVKIRKE XVI

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på 3. stolpe (fra vest) langs nodre stolperekke.

Innskriften lyder:



au

??

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 90.



N 46 - LOM STAVKIRKE XVII

Innskriften er datert til middelalderen og ristet på sydsiden av nestøverste stolpe i nordskipet.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

stat : i friþi * kuþs * osa

Statt í friði Guðs, Ása.

Oversatt til norsk blir det "Stå i Guds fred, Åsa".

Engelsk: "Stand in God's peace, Ása."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 90.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 47 - LOM STAVKIRKE XVIII

Innskriften er datert til middelalderen og ristet på sydsiden av nestøverste stolpe i nordskipet.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

rahna

Ragna

Dvs. kvinnenavnet "Ragna".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 91.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N 48 - LOM STAVKIRKE XIX

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i triforiet, 15-20 cm over høyre del av den 2. buen fra nordvest.

Innskriften lyder:

i(o)f kiutlk / kitutlki / kitutlks

??? ???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 92.



N 49 - LOM STAVKIRKE XX

Innskriften er datert til middelalderen og og er en malt med tjære høyt oppe i nordskipets nordvestre hjørne.

Innskriften lyder:



ek hæfi ue=ærit/uerit þ=ar mani na kranne +
bo/bærþor


Ek hefi verit þar muni na kránni, Bó[tulfr](?)/Bergþórr(?).

Oversatt til norsk blir det "Jeg har vært der man nok kan nå (inn i) kroken. Botulf/Bergtor(?)".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 49.
¤ Tegning av runeinnskriften.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Riksantikvaren
¤ Tegning runrinnskriften av Heinrich Jürgensen



N 50 - LOM STAVKIRKE XXI

Innskriften er datert til middelalderen og er malt med tjære på korsarmer i den rekke av Andraskors som går på tvers over kirkeskipets østgavl, over korbuen.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

bærþo=r

Bergþórr

Dvs. mannsnavnet "Bergtor".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 99.
¤ Tegning av Heinrich Jürgensen, Riksantikvaren



N 51 - LOM STAVKIRKE XXII

Innskriften er datert til middelalderen og er malt med tjære på korsarmer i den rekke av Andraskors som går på tvers over kirkeskipets østgavl, over korbuen.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

sihurþr

Sigurðr

Dvs. mannsnavnet "Sigurd".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 100.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Ukjent, Riksantikvaren
¤ Tegning av Heinrich Jürgensen, Riksantikvaren



N 52 - LOM STAVKIRKE XXIII

Innskriften er datert til middelalderen og antakelig malt fra stige, og finnes derfor på et utilgjengelig sted midt på nordre vegg i koret.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

ranuaih

Rannveig

Dvs. kvinnenavnet "Rannveig".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 100.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Tegning av Heinrich Jürgensen, Riksantikvaren



N A68 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

fu

fu

Dvs. en fu[þork](?)

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.839737 ; 8.566154)



N A69 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

b

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.839737 ; 8.566154)



N A70 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

-tatifb-

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.839737 ; 8.566154)



N A71 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en pinne, amulett.

Innskriften lyder:

markus maþios lukas rafelesen
gafeles gabeles iohanes
faofaifaufauaonima
suspespisuskurusifihsusam

Markus Mattheus Lucas Raphael ... ... Iohannes ... ...

Norsk: "Markus, Natheus, Lukkas, Rafel, ... ... Johannes ... ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.839737 ; 8.566154)
¤ Bilde av N A71, N A77 og N A77 runepinner



N A72 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en pinne, amulett.

Innskriften lyder:

÷ pate=r nostær gui
es i clis maþeu ÷
markus lukas
au maria gracia

Pater noster qui es in cœlis. Mattheus, Marcus, Lucas. Ave Maria gratia.

Runeinnskriften er skrevet på latin.

Norsk: "Fader vår du som er himmelen. Mattheus, Marcus, Lucas. Ave Maria (full av) nåde".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.839737 ; 8.566154)
¤ Bilde av N A71, N A77 og N A77 runepinner



N A73 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en treplate.

Innskriften lyder:

... --niam o=rta=n(t)o kom-
-ro
-facie(t) sta=n(t) o=r-

... [quo]niam (h)ortando com-... ... faciet stant(?) or-...

Runeinnskriften er skrevet på latin.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (61.839737 ; 8.566154)



N A74 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en pinne.

Innskriften lyder:



-a=ua=rþær : cender : g(u)----- : (g)-(þ)ærs : kueþiu : ok sina= =uigan
ok nu er min fuler uili : at : biþia þin : ef þu uilt : æihi meþ
-b(æ)ini : ue(r)- : ---a : þit ra=þ : ok lat (s)(e)hia mer
þin uilia

Hávarðr sendir ... Guðs kveðju ok sína vingan. Ok nú er minn fullr vili at biðja þín, ef þu vilt eigi með [Kol]beini vera. Huga þitt ráð, ok lát segja mér þinn vilja.

Oversatt til norsk blir det "Håvard sender Gudny Guds hilsning og sin vennskap. Og nå er det min fulle vilje å be om din hånd, dersom du ikke vil være med Kolbein. Tenk over dine ekteskapsplaner og la meg få vite din vilje."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet
¤ Bilde av innskriften. Foto av Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet
¤ Bilde av innskriften. Foto av Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet
¤ Bilde av innskriften. Foto av Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet
¤ Bilde av innskriften samlet. Foto av Bengt A Lundberg, Riksantikvarieämbetet
¤ Tegning av innskriften av Saskia J. Cowan (2021).



N A77 - LOM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en pinne.

Innskriften lyder:

kyr(e)r(o)ta ioha=n
næs

marcus
lu
cas matþias pax

porta=ndis salus

... Johannes, Marcus, Lucas, Matthias. Pax portanti! Salus

Runeinnskriften er skrevet på latin men til norsk lyder teksten: "... Johannes, Markus, Lukas, Mateus. Fred for bærereen. God helse! (og hell og lykke for bærereren )"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av N A71, N A77 og N A77 runepinner
¤ Koordinater: (61.839737 ; 8.566154)

Litteratur om Lom stavkirke:
¤ stavkirke.info: Lom stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Lom stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Lom stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





LOMEN STAVKIRKE - (Vestre Slidre kommune, Innlandet)


Foto: Per Egil Søgaard

Foto: Bjørn Christian Tørrissen

Foto: www.norske-kirker.net

Foto: www.norske-kirker.net

Foto: Jon Vidar Krogseth

Foto: Einar Karlsen, Riksantikvaren


Lomen stavkirke ligger i bygda Lomen i Vestre Slidre kommune i Innlandet fylke og er en søylestavkirke, med hevet midtrom og fire frittstående staver/søyler i kirkerommet. I følge årringsdatering er kirken datert til 1179 og blir første gang nevnt i kilder i 1323 og 1334, men den gang under navnet Hvams kirke. Kirken har tre utskårne portaler, arkader og søyle-kapiteler og opprinnelig hadde kirken svalganger.

Det skal være et røkelseskar fra katolsk tid i kirken, mens det såkalte Lomisteppet fra 12–1300-tallet er nå utstilt på Najonalmuseet i Oslo. De to kirkeklokkene er fra middelalderen (ca. 1200 og 1350 sies det) ble visstnok flyttet over til den nye kirken, men er flyttet tilbake til støpulen, da man mente at de klang bedre her oppe i lia. I stedet fikk nykirken nye klokker. Det skal ha vært en støpul på stedet i middelalderen, men den nåværende er trolig fra 1771 hvor nedre delen er laftet.

Kirken har flere middelalderportaler med treutsmykning og dyreornamentikk og et låsbeslag på vestdøra er fra middelalderen. Foten av middelalderdøpefonten (datert til perioden 1150-1200) står i koret, men kummen er gått tapt. Det kjegleformede lokket er bevart og oppbevares i Oldsaksamlingen. Etter en madonnaskulptur er det bare hodet igjen og originalen befinner seg på Valdres folkemuseum, mens det står en avstøpning på alteret i stavkirken.

Adresse: Lomisgoto 18, 2967 Lomen      GPS Kordinater: 61°08'05"N 8°55'26"E

I 1750 fikk kirken nytt kor mot øst og ble også utvidet vestover samtidig som ble veggene i skipet ble flyttet ut i svalgangen for å utvide kirkerommet og og den ytre bordkledningen stammer fra den anledning.

Under den siste restaureringen av kirken ble det utført en arkeologisk utgravning, og 71 gjenstander ble funnet – blant annet deler av smykker og mynter. Den eldste mynten som ble funnet under kirkegulvet er datert til kong Sverre 1177-1202.

Lomisteppet fra 12–1300-tallet fra Lomen stavkirke tilhører en gruppe tekstiler i likesidig dobbeltvev datert til melleom 700- og 1200-tallet. Denne type vevnad er en teknikk som er kjent i Norge fra middelalderen av. Den består av to vevde lag, et mørkt og et lyst som krysser hverande og danner mønsteret. Vevteknikken er en slags plukke teknikk.

Resultatet av denne type vevnad blir at mønsteret kan ses som lyst på den ene siden, og mørkt på den andre. Mønsteret er bygd opp av geometriske enkelt former og kan både være symetrisk og usymertrisk. I Norge har dobbeltvev vært mest brukt i Trøndelag og Gudbrandsdalen. Vevteknikken kan bebevner Flensvev (Flensburgervev)

I kirken finnes en kiste med innrissete runer. Kisten har lik konstruksjon som kister fra vikingtiden, og er nær beslektet med tre kister fra Osebergfunnet fra midten av 800 tallet. Runene på kisten er tolket til å være fra 1200-tallet, men kan være eldre enn stavkirken. Ifølge Leif Anker (4. bind av «Kirker i Norge») er imidlertid kisten av nyere dato, men snekret av gamle materialer.


Foto: Per Gjærder
Kiste fra Lomen stavkirke


Foto: www.arild-hauge.com
Lomisteppet fra 12–1300-tallet fra Lomen stavkirke.


Foto: Nina Aldin Thune, Wikipedia
Portal Lomen stavkirke.
N 74 - LOMEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en kiste av furu. Innskriften er ristet på samme kiste som N 75.

Innskriften lyder:

f

??

Innskriften kan være ment som hele Futharken, ved kun å riste den første runen i Futharken.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 214.



N 75 - LOMEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en kiste av furu. Innskriften er ristet på samme kiste som N 74.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

r : p : k ÷ iii sss ttt iii lll

ristil pistil kistil

Innskriften er en magisk formel kjent fra hedensk tid, men vanligvis er r:p:k skrevet r:þ:k.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Ny lesning r:p:k i Nytt om runer 5 1990, s. 20.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 214.




Lomisteppet fra 12–1300-tallet fra Lomen stavkirke består av to vevlag, det ene av hvitt lin- eller hampgarn og det andre av farget ullgarn. For at mønsteret skal komme fram må renningen i underlag og overlag ha forskjellig farge, og mønsteret plukkes opp med en glatt spile. Der man plukker mønster, blir de to lagene hengende sammen. Mønsteret kommer fram ved at man plukker opp trådene så de to lag vekselsvis skifter mellom å for- og bakside. På den måte kan de to lagene danne mønstre som for eks. båndfletninger og tegninger av mennesker, skip og dyr. Teknikken er en såkalt dobbeltvev og var særlig utbredt i Trøndelag, hvor teknikken kalles Meråkervev, men vevteknikken er også kjent undet navnet Flensvev. Teppet er nå utstilt i Nasjonalmuseet i Oslo.


Litteratur om Lomen stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Lomen stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Lomen stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Lomen stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





NORE STAVKIRKE - (Nore og Uvdal kommune, Buskerud)


Foto: www.arild-hauge.com

Foto: John Erling Blad, Wikipedia

Foto: TormodF, Wikipedia

Foto: Ukjent, norgeskirker.no


Dendrokronologiske undersøkelser har vist at det eldste tømmeret man har funnet i Nore stavkirke ble hogd i 1167. Man antar at Nore stavkirke trolig er reist noe senere. Nore stavkirke er av midtmastkirketypen, og hadde opprinnelig bare lysglugger med bredde på 6–7 cm. langs etter veggene for å tilføre lys til kirkerommet. To av disse gluggene kan fremdeles ses i østveggen, og flere er synlige i gjenbrukte bord. Den ser ut til å ha blitt bygd som en enskipet langkirke, og senere ble ombygd til korskirke.

Det er usikkert om Nore stavkirke var den første kirke på stedet, for under utgravningingene i 1968–1969 ble det påvist eldre graver. Under utgravningene fant man også 276 mynter, hvor de eldste var fra Håkon IV Håkonssons tid (1217–1263). Nore stavkirke er ikke nevnt skriftlige kilder før 1404.

Døpefontens kum i kleberstein er også fra middelalderen, og står i en fot av tre som trolig er fra 1600-tallet. Den har rester av dekorativ maling som er datert til 1600- og 1700-tallet. Kirken har også et røkelsekar i metall fra katolsk tid. Noen av vigselskorsene er bevart på hjørnestaver og veggplanker.

Koret ble tilføyd i 1683 og de laftede tverrarmene er fra 1709 og 1714 er en av bygningdperiodene. Et våpenhus ble tilføyd i 1723, og over vestportalen finner vi Fredrik IVs monogram og årstallet 1723 flankert av løver. Takrytteren er fra 1730, og erstattet en av eldre dato. Sakristiet er også fra 1700-tallet. Det ser ut til å blitt påbegynt omkring 1750, og vi vet at det ikke var ferdig i 1756. I 1772 må det ha vært ferdig, for da nevnes det at kirken hadde dårlig økonomi fordi man hadde bygd sakristi.

Adresse: Fjordvegen (Fv116 1), 3629 Nore      GPS Kordinater: 60°09'52"N 9°00'37"E

Da Nore stavkirke var i bruk var den hovedkirke for Nore prestegjeld og soknekirke for Nore sokn, men ble tatt ut av bruk da den nye Nore kirke sto klar i 1880. Stavkirken var i fare for å bli revet, men i 1888 kjøpte Lorentz Dietrichson kirken, og i 1890 ga han den videre til Fortidsminneforeningen, som fortsatt er eier og som driver den som museumskirke.

Det er funnet flere runeinnskrifter i Nore stavkirke:


Foto: Cathrine Andersen. Nore stavkirke


N 131 Nore stavekirke I
Kalkering: Magnus Olsen


N 132 Nore stavkirke II
Foto Aslak Liestøl


Foto: Ukjent, norgeskirker.no


Foto: Lars-Jørgen Dahl, Nore stavkirke


Foto: Albert Tønnesen, Riskantikvaren
Vegg i koret i Nore stavkirke
N A27 - NORE STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i tre.

Innskriften lyder:

kuþ ÷ maria

Guð Maria

Oversatt til norsk blir det "Gud Maria"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (60.1646 ; 9.0102)



N 131 - NORE STAVKIRKE I

Innskriften som også er kalt Nore I, er ristet nedenfra og oppover på midtstolpen inne i kirken, ca. en meter over stolpefoten. Den er datert til ca år 1200.

Nore stavkirke 1

un þu m(e)r als kþrs

Unn þú mér alls góðs.

Oversatt til norsk blir det "Unn du meg alt godt."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 151.
¤ Kalkering av innskriften av Magnus Olsen



N 132 - NORE STAVKIRKE II

Innskriften som også er kalt Nore II, er ristet nedenfra og oppover på midtstolpen inne i kirken, ca. en meter over stolpefoten. Den er datert til ca år 1200.

Innskriften lyder:

Nore stavkirke 2

ltlsssiiikutramsstltttll

Innskriften består av kutram omgitt av 9 runer på hver side. De 2 X 9 runene er 3 i-runer, 5 s-runer, 5 t-runer og 5 l-runer.

Nore II innskriften er antakelig en magisk innskrift i likhet med runelinjen som er knyttet til galder-diktet Buslubæn, dvs. Bulas forbannelse, som står i Bóses saga:

Boses saga

r.a.þ.k.m.u. iiiiii ssssss tttttt iiiiii llllll

Denne runeteksten tolkes ristil aistil þistil kistil mistil listil ved at hver av de 6 første runene - r.a.þ.k.m.u. - knyttes til en rune i hver av de 5 gruppene med i s t i l.

En kiste i Lomen stavkirke har også en liknende runeinnskrift, men de eldste innskriftene av denne gruppen er innskriftene på Gørlevsteinen på Sjælland og Ledbergsteienen på Östergötland som begge gir oss en runesammenstilling i hedensk utforming: þmk iii sss ttt iii lll, dvs. þistil mistil kistil.

Men hvordan man skal tolke denne innskriften er usikkert, men dens virkning har nok vært ment til å holde skadevesener borte.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 153.
¤ Koordinater: (60.1646 ; 9.0102)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl



N A291 - NORE STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i korets nordvegg, på 3. tilje fra staven i overgangen mellom koret og skipet, 688 cm fra bekledningen over denne staven.

Innskriften lyder:



iaþ

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 2 1987 s. 7.
¤ Koordinater: (60.1646 ; 9.0102)



Litteratur om Nore stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Nore stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Nore stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Nore stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Buskerud|⇗





REINLI STAVKIRKE - (Sør-Aurdal kommune, Innlandet)


Foto: Svein-Magne Tunli

Foto: Wolfmann

Foto: Wolfmann

Foto: Liv Barbro Veimodet

Foto: Hans Olav Lien

Reinli stavkirke ligger i bygda Reinli i Sør-Aurdal kommune i Innlandet fylke. Arkeologiske undersøkelser har vist at det har vært to eldre kirker på stedet hvor den ene brant ned. Reinli stavkirke er reist på en eldre kristen gravplass. Tømmeret i Reinli stavkirke er i følge dendrokronologi hogd i løpet av 1323–1326, men det er også noe eldre tømmer i kirken. En av bjelkene er datert til 1172 og er trolig gjenbrukt fra en eldre kirke. Reinli kirke blir første gang nevnt i skriftlige kielder i 1327.

Reinli stavkirke hadde opphavlig bare et rom, men ble i senmiddelalderen ombygd til langkirke med et klarere definert kor med apsis, hvor skipet og koret har samme bredde. Det ble også bygd en svalgang rundt kirken. Kjernen i kirken er seks store furustaver med hovedinngang er i vest to portaler i sør. De opphavlige lysgluggene som hadde en diamter på bare omkring 20 cm, ble gjort større etter reformasjonen, men i skipets sydvegg er det rester av to slike glugger.

I avslutningen av koret og ved inngangsdøra til koret er det en liten luke i veggen. Hva det to lukene er brukt til er uvisst, men er tolket både som en skrifteluke, åpning til et skap eller en luke for å gi nattverd til spedalske. I middelalderen var det en takryttar med klokker. En ny takrytter ble bygd i 1685 som omtalt som et tårn i 1686. Denne takrytteren ble skiftet ut omkring 1720 med den nåæerende takrytteren. Et galleri som ble satt opp i 1880-årene er senere blitt fjernet.

Adresse: Fv221 1210, 2933 Reinli      GPS Kordinater: 60°49'53"N 9°29'35"E

Innvielseskors, signingskors eller konsekrasjonskors er 12 korsfigurer som plasseres på veggene i en katolsk kirke under vigslingen av bygget og antallet symboliserer de 12 apostlene. Under kirkevigslingen blir korsene salvet med krisma og incensert. Det skal tradisjonelt være et lys under hvert kors og blant stavkirkene er det bare Reinli stavkirke som har bevart alle 12 korsene, hvor de er malt på innsiden av veggbordene med tjære.

På veggene er det både innvendig og utvendig flere innrissede figurer og tegn som trolig stammer fra middelalderen, og den eldste skal være et skip i veggen i apis fra tiden rundt 1160 til 1250. Skipet kan ha vært ristet på gjenbruksmateriale fra en eldre kirke. Det er bl.a ristet et frukbarheitssymbol og et evighetssymbol i svalgangen. Utenfor kirken er det en gammel gapestokk. Bruk at gapestokk ble først forbudt i Norge 17. mai 1845, da de gamle middelalderlovene ble revidert.


Foto: John Erling Blad, Wikipedia
Reinli stavkirke, signingskors


Foto: Tegning av Georg Andreas Bull, 1885
Reinli Stavkirke 1885


Foto: Wolfmann, Wikipedia
Reinli Stavkirke, dør med beslag
Det er funnet runeinnskrifter i Reinli stavkirke:

N ?? - REINLI STAVKIRKE

I gulvet i sydlige svalgang like ved inngangen til koret er det en grav som er merktet med fem nagler som danner en kors. Tradisjonen sier at det er kirkebyggeren som ligger her, noe som styrkes av en runeinnskrift på dørvangen like ved, rett øst for korportalen, men denne runeinnskriften ble desverre ødelagt i 1850-åra.

Arkeolog Ingvald Undset tolket innskriften:

Her h(vili)r und(ir) (Si)ra Thor(der) sem e(fna) (l)et ki(rkiu) þessa (pater) nr.
Oversat til norsk: "Her hviler under Sira Thord som lot forberede denne kirke, pater noster" (Fader vår).

Det skal også finnes runer ved inngangsdøra på sørveggen og oppe på en bjelke på sørsiden, men dette er N A75 fortelles det ingen ting om8.



N A75 - REINLI STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

a=k an kuþ

Ek ann Guð.

Norsk: "Jeg elsker Gud".

English: "I love God."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (60.8314 ; 9.4930)


Noter og litteratur om Reinli stavkirke:
¤ 8) lokalhistoriewiki.no: Reinli stavkirke|⇗
¤ norgeskirker.no: Reinli stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Reinli stavkirke|⇗
¤ Dokumentasjon av stavkyrkjeprogrammet: Reinli stavkirke|⇗
¤ Nasjonalbiblioteket, Nettbiblioteket: Reinli stavkyrkje, Olav H Sukke 1980|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Reinli stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





RINGEBU STAVKIRKE - (Ringebu kommune, Innlandet)


Foto: The Soul Driver, Wikipedia

Foto: Zairon, Wikipedia

Foto: Zairon, Wikipedia


Foto: Zairon, Wikepedia

Foto: Zairon, Wikepedia

Foto: Zairon, Wikepedia


Ringebu stavkirke står i Ringebu i Ringebu kommune i Innlandet fylke. Prøver av grunnstokkene i kirken tyder på at tømmeret er hugget i 1192/93, men kirkens opprinnelse dateres ofte til ca. 1220. Arkeologiske utgravninger i 1980–81 har påvist hull og fundamentgrøfter etter en eldre stolpekirke delvis under stavkirken. Stolpekirken, som er datert til 1000–1090, hadde et rektangulært skip på om lag 5 meter x 8 meter og sannsynligvis med et mindre kor i øst.

Det ble det funnet ca 900 mynter og andre gjenstander. De fleste av myntene er fra middelalderen, særlig fra Håkon Håkonsons tid (1217–1263) og Jørgen Jensenius daterer stavkirken til om lag 1220 ut fra myntfunnene. Den godt bevarte døpefonten i kleberstein er fra denne eldste stolpekirken.

Arkeologen Dagfinn Skre mener at denne første kirken ble grunnlagt og bygd med utgangspunkt i en lokal tingforsamling eller et gilde som hadde samlingsplass rett sør for kirken, men det sies også at den første kirken ble lagt i nærheten av et førkristent kultsted som var knyttet til gården Vang, ca. halvannen kilometer nord for prestegården.

På venstre side av koråpningen er en figur av St. Laurentius (St. Lars) fra rundt 1250 og kirken har to krusifiks fra 1300-tallet. Kirken hadde svalgang, sideskip og apsis. Stavkirken er nevnt i skriftlige kilder første gang i 1270. Det er gjenfunnet to runeinnskrifter, samt to dyrefigurer og en menneskefigur som er risset inn i veggen ca 1250.

Kirken ble ombygd i 1630 og fikk det karakteristiske røde tårnet i 1631. Svalgang, sideskip og apsis ble fjernet, samt at det innvendige taket ble senket. Kirken ble første gang malt i 1717, og da taket lå lenger ned ble bare den nedre halvdelen av veggene malt. Kirken var på ett tidspunkt helt hvit, men ble ført tilbake til opprinnelig bemaling under det omfattende restaureringsarbeidet i 1921.

Adresse: Gravabakken 104, 2630 Ringebu      GPS Kordinater: 61°30'34"N 10°10'23"E

Det er funnet runeinnskrifter i Ringebu stavkirke.


Foto: Foto: Zairon, Wikipedia
Ringebu satvkirke


Foto: Ogneslav
Grafitti i Ringebu stavkirke


Tegning: Håkon Thorsen, 1884
Tegning av portale i Ringebu stavkirke.
N 56 - RINGEBU STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på 2. stolpe fra syd i stolperekken langs vestveggen, dvs 1. stolpe til høyre når man kommer inn vestdøren.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

: fø=yri alæ s

fyrir alla s[álir]/s[ál].

Oversatt til norsk blir det "(Han/De) fører alle 'sjeler'."

Engelsk: "for all souls / bring the fortunate"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 113.
¤ Koordinater: (61.507303 ; 10.172800)




N 57 - RINGEBU STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en planke innvendig i kirkens søndre vegg, og på 5. planke fra 2. stolpe. Innskriften venstrevendt.

Innskriften lyder:



runeinnskrift

÷ her uar ha=n o=k heþan fo=r han u

Hér var hann, ok heðan fór hann ú[t].

Oversatt til norsk blir det "Han var her, og herfra fór ut".

Engelsk: "Here he was and from here he travelled out."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 114.
¤ Koordinater: (61,507303 ; 10,172800).


Litteratur om Ringebu stavkirke:
¤ stavkirke.info: Ringebu stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Ringebu stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Ringebu stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





ROLLAG STAVKIRKE - (Rollag kommune, Buskerud)


Foto: Christian Børresen

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: Stig Rune Pedersen, Wikipedia

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com


Rollag stavkirke står i Rollag i Rollag kommune i Numedal, Buskerud og nevnes første gang i 1425, men er eldre. Middelalderskipet utgjør kjernen, men stavkirken ble ombygd og utvidet mot slutten av 1600-tallet. Fra den tid er også veggdekorasjonene og prekestolen.

Rollag stavkirke er en enskipet stavkirke (midtmastkirke) og er antatt bygd på siste halvdel av 1200-tallet og eldste skriftlige referanser til kirken er fra 1425. Opprinnelig var stavkirken antagelig omgitt av svalgang og av stavkirken står nå bare skipets hovedkonstruksjon igjen, 8 x 5,4 x ca. 4,5 m. Skipets fire hjørnestaver, sørveggens svill og vestre og østre deler av stavlegjens underligger bevart. Det samme er østveggens svill og stavlegje, nordveggens svill og deler av vestveggens stavlegje. De bevarte veggplankene er forhugget slik at det er mulig de er tatt ned og satt opp igjen.

Kirken er ombygget flere ganger, bl.a. ved ombygningene fra 1670 til 1760 gjennomgikk kirken store ombyggingsarbeider for å skaffe mer plass. Mellom 1651 og 1682 ble et laftet kor av samme bredde som skipet oppført, og i 1690-årene ble kirken ombygget til korsanlegg ved at det ble bygget en tverrarm av stavverk ut fra skipets nord- og sørvegg. Tverrarmene har sadeltak på tvers av skipets sadeltak og gavl mot nord og sør. Sakristiet ble tatt ned og satt opp igjen med noen nye stokker i 1931 og fikk papp under innvendig panel. Gulvene i skip og kor fikk stubbloft og leirisolasjon 1932. Himlingen fikk leirisolasjon på papp i 1932. Samtidig ble veggene i skip og kor tettet med tjæredrev og vesttilbygget fikk isolerende bordvegg med papp.

Adresse: Rollagsvegen 587, 3626 Rollag      GPS Kordinater: 60°01'16"N 9°16'23"E

Ørmesteinen ved Rollag stavkirke
Et gammelt sagn forteller om en jutul som bodde i Jutulberget på Ståvåfjell på den andre siden av dalen. Jutulen hadde sett seg ut en jente på gården Gvammen som høvelig ekteviv. Men jenta hadde allerde sagt ja til den mannen hun skulle gifte seg med. Jutulen ble da så arg at han kastet en kampestein etter bryllupsfolket som var samlet på gården. Steinen landet på tunet like ved hovedhuset. Jutulen ventet til brudefølget var kommet til kirken før han kastet den neste steinen. Heller ikke den traff målet, men landet litt lengre vekk fra kirken og delte seg i to. I følge sagnet krøp det ormer ut av steinen.

Ørmesteinen henviser til sagnet og har fått navnet fra de tydelige lyse kvartsgangene som bukter seg som ormer på undersiden av steinen. Ørmesteinen har vært et kjent landemerke og er avbildet på et gammelt militærkart fra 1772 sammen med kirken, prestegården og ekserserplassen ved Stråkan. Kartet er ellers helt uten detaljer. Dette tyder på at sagnet levde, og at selv de militære trodde på innholdet. Lignende sagn som handler om troll som kaster stein i argskap er kjent fra flere andre steder i Norge. Se Google Maps |⇗

Foto: www.arild-hauge.com, Ørmesteinen

Foto: www.arild-hauge.com, Ørmesteinen

Foto: www.arild-hauge.com, Ørmesteinen



Litteratur om Rollag stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Rollag stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Rollag stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Rollag stavkirke
¤ Kirkesteder i Buskerud|⇗





RØDVEN STAVKIRKE - (Rauma kommune, Møre og Romsdal)


Foto: Frode Inge Helland, Wikipedia

Foto: Eva Smådahl, Riksantikvaren

Foto: Sissel Aaness, Norges Stavkirker på Facebook

Foto: Karin Axelsen, Riksantikvaren


Rødven stavkirke står i bygden Rødven i Rauma kommune i Møre og Romsdal fylke. Under en arkeologisk utgravning på 1960-tallet ble det funnet merker i jorden etter stolpene til en eldre kirke på stedet. Materialer fra den eldre kirke kan ha blitt gjenbrukt i Rødven stavkirke. Det antas at kirken er bygd rundt 1300, men en del av materialene er fra 1100-tallet (1200-tallet).

Rødven stavkirke er av møretypen og er en enskipet stavkirke med skråstøtter for å stive opp sideveggene. Denne stavkirketype er kjennetegnet av ett eller flere par mellomstaver i langveggene og mangel på forsterkinger i hjørnene og i andre bygningsledd. Dette gjør at bygget er mindre stabilt for sidetrykk, så det er nødvendig med utvendige skråstøtter, såkalte skorder. Kirken er langt enklere enn de stavkirkene vi finner blant annet i Vestland fylke og Valdres. men den er betydelig ombygd og forandret gjennom tidene.

Det finnes lite skriftlig materiale om kirkens tidlige bygningshistorie. Det første koret var bue-formet og mye smalere enn dagens nokså store kor. Det er også ting som tyder på at kirken kan ha hatt svalganger før 1600-tallet. Kirken hadde heller ikke bordkledning til å begynne med, den kom i 1649. På 1600-tallet ble kirken tjørebredd. Tårnet ble restaurert eller bygget opp på nytt. Den innvendige dekoren på veggene er trolig fra 1600-tallet.

Rødven stavkirke har hatt perioder med manglende vedlikehold. Derfor er det gjort mange utskiftninger gjennom tidene. Et lite kor ble bl.a. erstattet med et større ca 1600 og av den opprinnelige kirken er det knapt noe tilbake, bortsett fra selve hovedstavene og de indre veggene i selve skipet. Til det eldste inventaret hører et krusifiks fra midten av 1200-tallet. Slik vi ser Rødven stavkirke i dag, er slik den framstod i 1712 etter en omfattende reparasjon.

Rødven stavkirke ble overtatt av Fortidsminneforeningen i 1907 etter at Rødven kapell var reist like ved.

Adresse: Stavkyrkjevegen 52, 6350 Andalsnes      GPS Kordinater: 62°37'26"N 7°29'38"E

Det er funnet flere runeinnskrifter i Rødven stavkirke:


Foto: Frank W. Mork, Rødven stavkirke


Foto: Trond Hillestad (Romsdalsmuseet)


Foto: Frank W. Mork, Rødven stavkirke


Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren


N 443 Rødven stavkirke
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Ukjent, Riksantikvaren


Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum
Veggmaling i Rødven stavkirke


N 445 Rødven stavkirke
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum
Benkevange i Rødven stavkirke
N A79 - RØDVEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

øþar

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)




N A80 - RØDVEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

her(h)-

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)




N A81 - RØDVEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

kunnar

Gunnarr

Oversatt til norsk blir det "Gunnar".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)




N A82 - RØDVEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

* h * *

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)




N A83 - RØDVEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en stavkirkegrafitti.

Innskriften lyder:

recl(e)t=ku=æ

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)




N 443 - RØDVEN STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en planke som var innsatt i kirkens nordre vegg for å dekke et gammelt vindu. Det var ristet tekst på begge sider av planken.

Innskriften som består av lønnruner lyder:



Eysteinn reist.

Oversatt til norsk blir det "Øystein skrev."

Lønnrunene viser 4. rune i 2. ætt = a   *   3. rune i 2. ætt = i   *   2. rune i 2. ætt = n   :   5. rune i 3. ætt = r   *   4. rune i 2. ætt = a   *   5. rune i 2. ætt = s   *   1. rune i 1. ætt = t.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 271.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Om lønnruner
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)




N 444 - RØDVEN STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en planke som var innsatt i kirkens nordre vegg for å dekke et gammelt vindu. Det var ristet tekst på begge sider av planken.

Innskriften som består av en lønnruner og lyder:



Lønnrunen viser at 5. rune i 3. ætt, dvs r

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 272.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Om lønnruner
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)




N 445 - RØDVEN STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en planke som var innsatt i kirkens nordre vegg for å dekke et gammelt vindu. Det var ristet tekst på begge sider av planken.

Innskriften lyder:



lit guþ=rs uit * ek *

Til Guðs vil ek.

Oversatt til norsk blir det "Til Gud vil jeg."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 272.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (62.6242 ; 7.4937)


Litteratur om Rødven stavkirke:
¤ stavkirke.info: Rødven stavkirke|⇗
¤ Dokumentasjon av stavkyrkjeprogrammet: Rødven stavkyrkje|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Rødven stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Møre og Romsdal|⇗





RØLDAL STAVKIRKE - (Ullensvang kommune, Vestland)


Foto: Leif Anker, Riksantikvaren

Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren

Foto: Terje Blaker

Foto: Trond Isaksen, Riksantikvaren

Foto: Zairon, Wikipedia

Foto: Schokifaktor, Wikipedia


Røldal stavkirke står i Røldal i Ullensvang kommune i Hardanger i Vestland fylke og er bygget på 1200-tallet. Skipet og koret er bygget på forskjellig tid. I første byggefase ble skipet bygd og koret er tilføyet senere. I skipet er det 4 hjørnestaver og i 3 av veggene er det bevart mellomstaver. Disse er flatskårne inn mot hovedrommet og med avrundete flater ut mot svalgangene. Ved reparasjonen i 1844 ble det lagt inn loftsbjelker og ny himling. Saltaket over både kor og skip har takstoler med middelalderpreg. Kirken er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1462.

Utgravninger har vist at stolpene hviler direkte på et steinfundament med svillen inntappet mellom stolpene. Det vanlige er at stolpene hviler på en grunnstokk av tre som ligger på steinfundamentet. Røldal stavkirke er dermed annerledes enn de andre stavkirkene og det har blitt diskutert om dette er en stavkirke, eller om den kan være av de langt eldre stolpekirkene. Stolpekirker er en type som er antatt å ha blitt erstattet av stavkirker.

Kirken har et krusifiks som dateres til omkring 1250 som skulle ha undergørende kraft. Røldal stavkirke var i middelalderen Norges vigtigste pilgrimsmål, nest efter Nidarosdomen pga krusifikset. Ved reformationen i 1537 ble valfartene, helgendyrkelsen og de påståttee mirakler stemplet som overtro og forbudt, men forbudet var imidlertid vanskelig å håndheve i en så avsidesliggende bygd, hvor det kun var prestevisitation to-tre ganger i året. Troen på krusifikset var ikke til å rokke og etter flere påbud om dette, var det først i 1848 ble tradisjonen stoppet.

En legende forteller at en gammel blind mann og en gutt fikk mere enn fisk i garnet. Gutten så et kors nede i vannet, men det var for tungt for ham å få opp. Den gamle ropte om han bare fikk korset opp i båten, skulle han frakte det til nærmeste kirke. Han ropte navnene på de nærliggende kirkene, men korset var like tungt, inntil han ropte "Røldal kirke! – da nærmest hoppet korset opp i båten av seg selv. Den gamle tørret svetten av pannen, og med det samme fikk han synet tilbage.

Ifølge en annen legende svetter krusifikset hver midtsommernatt. Korset ble da løftet ned fra sin plass på vegen, så pilgrimmene kunne tørre svetten av, ettersom man trodde at denne væske kunne ha helbredende virkning. Mest sansynelig oppstod krusifiksets svette pga kondens i kirken, særlig når kirken var stappfull.

Kirken har en en døpefont av kleberstein som er datert til mellom 1200- og 1300-tallet. Flere gjenstander og bygningsdeler fra kirken er i Bergen museum, som en altarfrontal, en skulptur av Olav den hellige fra omkring 1250, en skulptur av Madonna med barnet fra omkring 1250 og en skulptur av erkeengelen Mikael fra omkring 1200. Kirken ble dekorert innvendig på 1600-tallet.

Midt på 1800-tallet ble kirken hvitmalet og ombygd med bordkledning både inne og ute. Det gamle steingulvet ble fjernet og solgt på auksjon og i dag ligger bare fragmenter igjen i overflaten. Langs midten av skipet er en forsenkning som tyder på eldre begravelser. Ved ombyggingen i 1919 ble kirken hevet på ny grunnmur og nytt bjelkelag. Det er derfor mulig at de eldre kulturlagene ligger in situ under overflaten under skipet.

Røldal stavkirke skiller seg ut fra alle de kjente stavkirkene på flere måter. Skipet er første byggetrinn og koret er føyet til senere. Kirken har vært énskipet, tilsynelatende uten noe korskille, den har hatt steingulv og har tilsynelatende ikke hatt dekorerte portaler. En rekke indisier peker mot at den har hatt jordgravne stolper i hjørnene, og at det derfor kan være en bygningstype som var i bruk parallelt med trekirkene, men reservert for andre formål.

Røldal stavkirke ble restaurert på tidlig 1900-tallet og fikk tilbake mye av utsmykkingen fra middelalderen.

Adresse: Kyrkjevegen 34, 5760 Røldal       GPS Kordinater: 59°49'51"N 6°49'22"E

Det er funnet runeinnskrifter il Røldal stavkirke:


N 592 Røldal stavkirke I
Foto: Aslak Liestøl


Tegning: Domenico Erdmann, Riksantikvaren.
Innrissete bumerker i Røldal stavkirke.


Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Røldal stavkirke ca 1900-1910

N 592 - RØLDAL STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og ristet på høyre side av korinngangen på selve beitskien som har form som en pilaster.

Innskriften lyder:



þossæin

Þorsteinn

Oversatt til norsk blir det "Torstein".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 209.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (59.83085 ; 6.82275)




N 593 - RØLDAL STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på østveggen av koret, på 4. tile fra nord.

Innskriften lyder:



fuþ(o)rk hnias tblme(æ)

fuþork hnias tblmeæ

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 209.
¤ Koordinater: (59.83085 ; 6.82275)

Litteratur om Røldal stavkirke:
¤ stavkirke.info: Røldal stavkirke|⇗
¤ norske-kirker.net: Røldal stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Røldal stavkirke|⇗
¤ Anne Aarvig Falster: Fortidens syn på Røldal stavkirke. Om kirkens bevaringshistorie og fremveksten av kulturminnevernet|⇗
¤ Kirkesteder i Hordaland|⇗





TORPO STAVKIRKE - (Ål kommune, Buskerud)


Foto: Karl Brodowsky, Wikipedia

Foto: Renate Weiler

Foto: Eric Spenle, Wikipedia

Foto: Ukjent, Nasjonal Bibloteket

Foto: Holger Uwe Schmitt, Wikipedia

Foto: Holger Uwe Schmitt, Wikipedia

Foto: Holger Uwe Schmitt, Wikipedia


Torpo stavkirke står på Torpo i Ål kommune i Hallingdal i Buskerud fylke og er en treskipet stavkirke av borgundtypen, med hevet midtrom. På det nåværende kirkestedet kan det ha stått en eldre kirke. Da koret i stavkirken ble revet i 1880, ble det funnet et stykke av en planke med treskurd i urnesstil, som kan ha tilhørt en portal i denne eldre kirken. Av den opprinnelig stavkirken er bare skipet bevart etter at koret med apsis ble revet i 1880. Svalgangene som omga skip og kor ble revet tidligere.

Taket var opprinnelig tekket med spon, men fikk skifertekking tidlig på 1800-tallet. Dendrokronologi (årringsdatering) viser at tømmeret er fra 1160, men trolig ble stavkirken oppført noe senere. I midtrommets vegger over omgangstakene er det hver side to små runde glugger. Bortsett fra dørene er disse gluggene de eneste opprinnelige lysåpninger til kirken.

Torpo stavkirke er av type B med indre stolpereisning rundt et hevet midtrom, omgitt av en omgang med lavere tak og den blir gjerne regnet med i Borgund-gruppen. Midtrommet er omgitt av 14 staver som står på en ramme av grunnstokker. Den ble viet til St. Margareta i annen halvdel av 1100-tallet. En utskåret portal og takmaleriene med motiver fra legenden om St. Margareta hører til kirkens middelalderdekorasjoner. Torpo stavkirke ligner ikke de fleste andre stavkirker siden skipet i dag står igjen uten svalganger.

Adresse: Torpovegen 515, 3579 Nubgarden      GPS Kordinater: 60°39'51"N 8°42'30"E

Ved det store kirkesalget i 1723 kom stavkirken i privat eie, men den ble kjøpt av kommunen i 1875. I 1878 ble det utarbeidet planer for utvidelse av stavkirken, men da Fortidsminneforeningen påpekte at planene ville bli til skade for den verdifulle bygningen, vedtok kommunestyret i 1880 å bygge ny kirke. Mens den nye kirke var under oppføring sommeren 1880, ble koret i stavkirken revet. Samme høst fikk Foreningen kjøpe skipet for 280 kroner mot å vedlikeholde det på stedet. Kirkeklokkene fra middelalderen og materialer fra det nedrevne koret ble brukt i den nye kirken som ble reist nord for stavkirken, på tomten for stavkirkens klokkestøpul.

På en brystning som tidligere har sittet over den revne korskilleveggen, står følgende runeinnskrift:
"Torolv gjorde denne kirke. Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjaunde, Torolv. Tore ristet (runene). Olav.".

Torolv må ha vært byggmesteren og de andre hans svenner. Denne Torolv var antagelig også mesteren for den revne Ål stavkirke, hvor en lignende innskrift fantes:
"Torolf gjorde denne kirke. Geirstein var medarbeider og Gunnar, Vidar, Eyvind, Eirik, Gunnar. Nå har jeg ristet alles navn – Alv var og med".

Torolf er en av de få navngitte stavkirkebyggerne vi kjenner. Han var åpenbart en ekspert som kanskje reiste rundt og tok oppdrag, og som fikk hjelp av lokale tømrere. Ingen andre navn i innskriftene, utenom hans er felles for begge kirkene.

Det er funnet flere runeinnskrifter i Torpo stavkirke:


Tegning: Georg Andreas Bull, Riksantikvaren.
Runeinnskrift N 110 Torpo stavkirke.


Tegning: Riksantikvaren
Grunnriss med runeinnskriftens plasserein.


Tegning: Georg Andreas Bull, Riksantikvaren
Torpo stavkirke 1855.


Foto: Einar Karlsen, Riksantikvaren
Torpo stavkirke.


N 113 Torpo stavkirke IV
Foto: Aslak Liestøl.


Tegning: Georg Andreas Bull, Riksantikvaren.
Torpo stavkirke.


N 114 Torpo stavkirke V
Foto: Aslak Liestøl.


Foto: Tore Holter, Riksantikvaren.
Torpo stavkirke.


Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren.
Torpo stavkirke.


N 116 Torpo stavkirke VII
Kalkering: Magnus Olsen.


Tegning: Georg Andreas Bull, Riksantikvaren.
Torpo stavkirke.


Foto: www.norske-kirker.net
Portal i Torpo stavkirke.


Tegning: Håkon Thorsen
Portal i Torpo stavkirke.


Foto: Teigen, Riksantikvaren.
Torpo stavkirke.


Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren.
Torpo stavkirke.
N 110 - TORPO STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på i tre. Oppbevares på Oldsakasamlingen (nr. 10601).

Innskriften lyder:

runeinnskrift

þorolfr : gærþi : kirku þesa ÷: askrimr ÷ hakon ÷ ælikr ÷ pal
æinriþi ÷ siønti ÷ þorolfr

þorer ÷ ræist
olafr

Þórolfr gerði kirkju þessa. Ásgrímr, Hákon, Erlingr, Páll. Eindriði, Sjaundi, Þórulfr. Þórir reist. Ólafr.

Oversatt til norsk blir det "Torolv gjorde denne kirke. Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjaunde, Torolv. Tore ristet (runene). Olav."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 109.
¤ Sammensatt bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Tegning av innskriften av Georg Andreas Bull.
¤ Koordinater: (60.66405 ; 8.70839)




N 111 - TORPO STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift og regnes som tapt.

Innskriften lyder:



[furru ræþir]

... ræðr(?)

Oversatt til norsk blir det "... råder"(?)

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 111.




N 112 - TORPO STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på framspringet innenfor vestdøren, i den fure som løper etter framspringets nordøstre kant i høyde med den gamle låsinnretningen.

Innskriften er leses oppe i fra og nedover lyder:



ri

??

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 112.




N 113 - TORPO STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og .

Innskriften lyder:

runeinnskrift

askrimr

Ásgrímr

Oversatt til norsk blir det mannsnavnet "Åsgrim".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 112.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 114 - TORPO STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

þmþr s s þ : gærþi mik

Þ(or)m(ó)ðr S...s(on á) Þ(orpum) gerði mik.

Oversatt til norsk blir det "Tormod S???sson på Torpo gjorde meg".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 113.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 115 - TORPO STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

Monogrammet eller binderunen inneholder disse runene:

m=a=r=i=a

María

Oversatt til norsk vil det si "(Jomru) Maria".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 113.




N 116 - TORPO STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

fuþork

fuþork

Dvs. en Futhark innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 113.




N 117 - TORPO STAVKIRKE VIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

Monogrammet eller binderunen inneholder disse runene:

i=h=s=u=s

Jésús

Norsk: "Jesus"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 114.




N 118 - TORPO STAVKIRKE IX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





oau / a=tua / t=aua

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 114.




N 119 - TORPO STAVKIRKE X

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





þo(-)

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 114.




N 120 - TORPO STAVKIRKE XI

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en kiste av furu som tilhører kirken.

Innskriften lyder:



þ

Kan henvise til þorpa kirkja som muligvis har vært kisten eier fra gammelt av. (?)

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 115.




N A193 - TORPO NYE KIRKE, TORPO KOMMUNE, BUSKERUD

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en planke.

Innskriften lyder:

amb(a=l)

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.


Litteratur om Torpo stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Torpo stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Torpo stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Torpo stavkirke|⇗
¤ Grunnriss av Torpo stavkirke med plassering av runeinnskriftene|⇗
¤ Kirkesteder i Buskerud|⇗





UNDREDAL STAVKIRKE - (Aurland kommune, Vestland)


Foto: Aconcagua, Wikipedia

Foto: Bobo11, Wikipedia


Foto: Henny stokseth, Wikipedia

Foto: HMPinnsvinet, Wikipedia


Foto: Kambestadr, www.norgeskirker.no/

Foto: Georg Olafr Reydarsson Hansen



Teging: Jørgen H. Jensenius. Den opphavlige delen av Undredal stavkirke vises med de fire stolpetegn.


Undredal stavkirke er en enskipet stavkirke (langkirke) med sadeltak som ligger i den lille bygda Undredal i Aurland kommune i ved Aurlandsfjorden i Vestland fylke. Den er den minste stavkirken i Skandinavia som fortsatt er i bruk og innvendig måler kirkeskipet 7,15 meter × 3,75 meter og har kun 40 sitteplasser. Dateringen er uskikker, men i skriftlige kilder nevnes den første gang i 1321 av biskop Audfinn i Bjørgvin. Kirken hadde svalgang, men den ble fjernet 1722.

Det som i dag utgjør østre delen av skipet er den opphavlige delen av stavkirken som vises med de fire stolpetegn i tegningen til over. Kirken er utvidet og ombygd siden middelalderen, koret og et våpenhus i bindingsverk er nyere tilbygg og skipet er forlenget mot vest. I 1722 gjennomgikk kirken en større ombygning da svalgangene på kirken ble fjernet, og de første vinduene ble satt inn. Rundt 1850 ble våpenhuset og siste del av skipet påbygd. Kirken ble også malt hvit innvendig.

I 1962 ble kirken restaurert og tre lag med maling ble vasket bort. Under det eldste laget kom det fram bilder bl.a. av fabeldyr og ulike symbolske tegn. Nå fremstår skipet rektangulært, med en takrytter over vestgavlen. Koret er tilnærmet kvadratisk og like bredt som skipet, men med lavere tak. Våpenhuset i vest og en takrytter gir inntrykk av en tilsynelatende vanlig kirke. På innsiden er det ved første blikk heller ikke mye som røper middelalderens kirkebygning. Kirkerommet er gjennomdekorert med 1600- og 1700-tallsmaling i himlingene og på veggene.

Adresse: Undredalsvegen 89, 5746 Aurlandsvangen      GPS Kordinater: 60°57'01"N 7°06'12"E

Litteratur om Undredal stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Undredal stavkirke|⇗
¤ norgeskirker.no: Undredal stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Undredal stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Sogn og Fjordane|⇗





URNES STAVKIRKE - (Luster kommune, Vestland)


Foto: Per Ove Hildre

Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren

Foto: Hans Haase, Wikipedia

Foto: Bjørn Erik Pedersen, Wikipedia


Urnes stavkirke ligger på gården Ornes på sydsiden af Lustrafjorden i Luster kommune i Vestland fylke. Dendrokronologisk datering viser at tømmeret i kirken ble hugget i årene fra 1129 til 1137 og kirken kan derfor være bygd litt senere, muligens omkring år 1140, men deler av materialene er gjenbrukt fra en tidligere kirke på stedet. Den tidligere kirken ble bygd i 1070-åra og all utvendig treskurd, nesten alle veggplanker og to grunnstokker i Urnes stavkirke kommer fra denne kirke.

Under kirkegulvet er det funnet 70 cm dype, runde groper. I gropene var det rester etter stein som hadde vært brukt til å kile fast stolpene, som kan ha hatt en diameter på 30-40 cm. Man fant også et par mynter fra Harald Hardrådes tid (1046 til 1066). Grunnrisset på den tidligere kirken ser ut til å være 5 x 6,5 meter, med et tilbygget kor på 3 x 3 meter. Tilsammen har det vært 2 jordgravne stolpebygninger på stedet, hvor den første ble bygd omlag 950. Urnes stavkirke kan således være den fjerde kirke som har stått på samme sted og i 1979 ble Urnes stavkirke tatt opp verdsarvlisten til UNESCO. Fortidsminneforeiningen overtok kirken i 1881.

Utgravninger viser at det må ha stått minst to bygninger på stedet før den nåværende kirke. Ved restaurering i 1956 fant man at det har stått en kirke på samme plass tidligere. Man fant 70 cm dype, runde groper. I gropene var det rester etter stein som hadde vært brukt til å kile fast stolpene, som kan ha hatt en diameter på 30-40 cm. Man fant også et par mynter fra Harald Hardrådes tid (1046 til 1066). Grunnrisset på den tidligere kirken ser ut til å være 5 x 6,5 meter, med et tilbygget kor på 3 x 3 meter.

Taket og midtrommets vegger er dekket med spon og helt fra begynnelsen og opp til vår tid er kirken blitt innsatt med tjære, og den enkle form for beskyttelse av treverket, har vedlikeholdt kirken i mer enn 800 år.

Den rikt utskårne treskurden i nordportalen har gitt navn til Urnes-stilen som dateres til ca 1050-1100. Urnesstilen er en norrøn kunst- eller kunsthåndverksstil som oppsto i Norden i løpet av den andre halvdelen av 1000-tallet. Sentralt i urnesstilen er "det store dyret" som avbildes med meget smale ekstremiteter, lang hals og et smekkert hode. Andre trekk er en tydelig asymmetri, en vekselvirkning mellom brede og smale linjer, lange, smale motiv og en jevn og en gradvis smalere linjeføring. Stilen omfatter også et flettemønster med smale S- eller 8-formete slynger, og omriss som er bueformet uten linjeknekk. Stilen i sin helhet omfattes som luftig, spenstig og elegant.

I Danmark finnes det over 100 smykker i urnesstil og stilen er funnet på en planke fra den revne Rinde stavkirke, på fragmenter av en eller to hjørnestolper fra en forløper for Hopperstad stavkirke, på fragmenter av en portal i Torpo stavkirke og på portalplanker fra den revne stavkirken på Bjølstad i Heidal.

Etter reformasjonen ble koret forlenget i 1601 og takrytter ble satt opp i 1704. Altertavlen er fra 1699, prekestolen fra 1695, vestgalleri og dekorasjoner fra 1600-tallet. Skråstiverne i interiørets østvegg er fra 1684–1685. I kirken finnes to Limoges-lysestaker fra 1200-tallet.

Adresse: Ornes 104, 6870 Ornes      GPS Kordinater: 61°17'53"N 7°19'21"E

I Urnes stavkirke er det funnet flere runeinnskrifter:


N 318 Urnes stavkirke I. rune 1-6
Tegning: Magnus Olsen


Foto: Tuva Jacob
Urnes stavkirke


Foto: Nils O. Reppen, Riksantikvaren
Urnes stavkirke


N 320 Urnes stavkirke III
Foto: Aslak Liestøl. Kalkering: Magnus Olsen


Foto før restaureringen i 1880-årene
Urnes stavkirke


N 322 Urnes stavkirke V
Foto: Aslak Liestøl


N 323 Urnes stavkirke VI
Foto: Aslak Liestøl


N 324 Urnes stavkirke VII
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Tuva Jacob
Urnes stavkirke


Foto: Nils O. Reppen, Riksantikvaren.
Urnes stavkirke


N 326 Urnes stavkirke IX
Foto: Aslak Liestøl


N 327 Urnes stavkirke X
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren
Urnes stavkirke


Foto: Per Ove Hildre
Urnes stavkirke


N 329 Urnes stavkirke XII
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Per Ove Hildre
Urnes stavkirke


N 330 Urnes stavkirke XIII
Foto: Aslak Liestøl


Tegning: Georg Andreas Bull
Urnes stavkirke


N 331 Urnes stavkirke XIV
Foto: Aslak Liestøl


N 331 Urnes stavkirke XIV
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Ragnar Utne, Riksantikvaren
Urnes stavkirke


N 334 Urnes stavkirke XVII
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Nils O. Reppen, Riksantikvaren
Urnes stavkirke


Foto: Nils O. Reppen, Riksantikvaren
Urnes stavkirke


N 337 Urnes stavkirke XX
Foto: Aslak Liestøl


N 337 Urnes stavkirke XX - Lønnrunen
Foto: Aslak Liestøl


Tegning: Georg Andreas Bull
Urnes stavkirke


N 338 Urnes stavkirke XXI
Foto: Aslak Liestøl


Tegning: Georg Andreas Bull
Urnes stavkirke


Tegning: Peter Andreas Blix
Urnes stavkirke


Foto: Axel Lindahl
Urnes stavkirke


Foto: Burkhard Marten
Urnes stavkirke


Foto: Per Ove Hildre
Urnes stavkirke



Foto: Renate Weiler
Urnes stavkirke
N 318 - URNES STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på den åttekanede svalgangsstolpe ved kirkens inngang in vest. Stolpen har fire innskrifter (I-IV).

Innskriften lyder:



--(u)(k)-(ø)mr * huh-r * se(n)(d)ir * uin sinum astsaml(e)ha kuæþiu

... ... sendir vin sínum ástsamlega kveðju.

Oversatt til norsk blir det "....sender sin venn (en) kjærlig hilsen".

Engelsk: "... ... sends his friend a loving greeting."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 98.
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624)




N 319 - URNES STAVKIRKE II

Innskriften er datert til siste del av 1100-tallet og er ristet på den åttekanede svalgangsstolpe ved kirkens inngang in vest. Stolpen har fire innskrifter (I-IV).

Innskriften lyder:





(h)a=(l)(d)i (÷) hin ÷ hæ=lhi ÷ d=roten ÷ ho=n(d) ÷ yuir (÷) brynio=lfs ÷ on÷d ÷ þ=at ÷ se (÷) satt

Haldi hinn helgi dróttinn hônd yfir Brynjulfs ôndu. Þat sé sat.

Oversatt til norsk blir det "Holde den hellige Herre hånd over Brynjolvs ånd. Det være sant".

Engelsk: "May the holy Lord hold (His) hand over Brynjulfr's spirit. May it be true."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 100.
¤ Bilde av innskriftene N 319 og N 321. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624

Foto: Aslak Liestøl




N 320 - URNES STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på den åttekanede svalgangsstolpe ved kirkens inngang in vest. Stolpen har fire innskrifter (I-IV).

Innskriften lyder:



[ha=ld](i) (÷) (h)(i)(n) (÷) hæ=lhi ÷ d(r)oti(n) ÷ h

Haldi hinn helga dróttinn h[ônd]

Oversatt til norsk blir det "Holde den hellige Herre hånd..".

Innskriften kan ha sammenheng med N 319.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 102.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl. Kalkering av Magnus Olsen
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 321 - URNES STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på den åttekanede svalgangsstolpe ved kirkens inngang in vest. Stolpen har fire innskrifter (I-IV).

Innskriften lyder:



ar

???

Kan være de to første runer i for eksempel navnet Arni eller lignende.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 103.
¤ Bilde av innskriftene N 319 og N 321. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 322 - URNES STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet over den andre bue nordenfor den ornerte svalgangstolpe og 46 cm over 3. stolpes kapitel. Innskriften må regnes som ikke fullført.

Innskriften lyder:



hin

hinn

Engelsk: "The"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 103.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 323 - URNES STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til andre halvdel av 1100-tallet og er og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



mag hin hilg

Mag[nús] hinn helg[i].

Oversatt til norsk blir det "Magnus den Hellige".

Engelsk: "Magnús the Holy."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624)




N 324 - URNES STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



lofaþum

lofuðum

Oversatt til norsk blir det "(vi) lovpriste" eller "de(n) lovpriste".

Engelsk: "praised"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 105.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 325 - URNES STAVKIRKE VIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





blæcar þer s

blezaðr s[á](?)

Oversatt til norsk blir det "velsignet ...".

Engelsk: "blessed he (who)"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 105.
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 326 - URNES STAVKIRKE IX

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



b=eine

Beini

Oversatt til norsk blir det det forholdsvis vanlige mannsnavnet "Beini"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 106.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 327 - URNES STAVKIRKE X

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



maria

María

Engelsk: "Mary"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 106.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 328 - URNES STAVKIRKE XI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



-----(r)--(k)--ir

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 107.
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 329 - URNES STAVKIRKE XII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





r(o)a=r ru(e)

Hróarr ...

Oversatt til norsk blir det "Roar ..."

Engelsk: "Hróarr ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 107.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 330 - URNES STAVKIRKE XIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





× a=rnfiþr ræist mik

Arnfinnr reist mik.

Oversatt til norsk blir det "Arnfinn ristet meg".

Engelsk: "Arnfinnr carved me."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 109.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 331 - URNES STAVKIRKE XIV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



ga=ut=e

Gauti

Oversatt til norsk blir det "Gaute".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 110.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 332 - URNES STAVKIRKE XV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



k b s

???
Kan være at det skal mene "K.B. sønn", for eksempel Kétill Brynjolfssons sønn.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 110.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 333 - URNES STAVKIRKE XVI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



blæs

bles[aðr](?)

Oversatt til norsk blir det "velsigne"?

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 110.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 334 - URNES STAVKIRKE XVII

Innskriften er datert til 1100-tallet og er og er treinnskrift.

Innskriften lyder:



+ askrimr +

Ásgrímr

Oversatt til norsk blir det "Asgrim".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 110.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 335 - URNES STAVKIRKE XVIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



or------------

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 111.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 336 - URNES STAVKIRKE XIX

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et tretallreken.

Innskriften lyder:

     

ion
ion

Jón. Jón.

Oversatt til norsk blir det "Jon. Jon."

Engelsk: "John. John"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 112.
¤ Tegning av innskriften av Magnus Olsen
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 337 - URNES STAVKIRKE XX

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et trepinne av bjørk.

Innskriften lyder:

runeinnskrift


Arni prestr vill hafa Ingu.

Oversatt til norsk blir det "Arne prest vil ha Inga".

De tre siste runene, dvs gff, utgjør lønnrunen u.

Engelsk: "Árni the priest wants to have Inga.".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 112.
¤ Om lønnruner
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Bilde av lønnrunen i innskriften som utgjør u-runen. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 338 - URNES STAVKIRKE XXI

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et trepinne av furu.

Innskriften lyder:

(a)(s) -(b)(m)-(y) : (h)(m)(k) : (m)
{ABCDE(F)GHLIKMOPQ (H)}


[hni]as tbmly ... ...{"ABCDEFGHLIKMOPQ" ...}


Dvs. en futhark innskrift og det latinske alfabetet.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 118.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 339 - URNES STAVKIRKE XXII

Innskriften er datert til middelalderen eller ca år 900-1200 og og er ristet på en trekloss i furu.

Innskriften lyder:



t mir

... mér(?)

Norsk: ".... meg(?)"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 121.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 340 - URNES STAVKIRKE XXIII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



-r-uþ-

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 125.
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 341 - URNES STAVKIRKE XXIV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





io=n

Jón

Oversatt til norsk blir det "Jon".

Engelsk: "John"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 125.
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624





N 342 - URNES STAVKIRKE XXV


Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





ornesi

Órnesi

Oversatt til norsk blir det gårdsnavnet "Urnes".

Engelsk: "Urnes"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 125.
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624




N 343 - URNES STAVKIRKE XXVI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





a=ue

ave

Engelsk: "Hail"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 125.
¤ Koordinater: (61.298074 ; 7.322624


Litteratur om Urnes stavkirke:
¤ stavkirke.info: Urnes stavkirke|⇗
¤ Dokumentasjon av stavkyrkjeprogrammet: Urnes stavkyrkje|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Urnes stavkirke|⇗
¤ Grunnriss av Urnes stavkirke med plassering av runeinnskriftene|⇗
¤ Kirkesteder i Sogn og Fjordane|⇗





UVDAL STAVKIRKE - (Uvdal kommune, Buskerud)


Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: www.arild-hauge.com

Foto: DBerdasov, Wikipedia

Foto: Zairon, Wikipedia

Foto: Ukjent, Riksantkvaren


Uvdal stavkirke står i kirkebygden Uvdal i Nore og Uvdal kommune i Numedal i Buskerud fylke. Navnet ble i middelalderen skrevet Uppdal og Opdal og betyr "den høytliggende dal". Ut fra myntfunn ved arkeologisk gravning anslås bygningen til å være fra slutten av 1100-årene. Årringsdaterte prøver viser at deler av materialene i stavkirken ble hogd vinteren 1167/1168 og analyser av treverket viser at tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirke ble bygd, hvilket betyr at den må ha blitt reist kort tid etter fellingsåret. Funn av stolpehull under kirkegulvet tyder på at det har stått en stolpekirke på stedet før Uvdal stavkirke.

Opprinnelig har kirken bestått av skip, kor, apsis og svalgang rundt. Skipet har hatt midtstolpe som antagelig har understøttet en takrytter. Bunnkonstruksjonen har bestått av fire grunnstokker lagt over hverandre på halv ved som dannet et indre rektangel som bar svillene og svalgangen. En langsgående bjelke lagt på grunnstokkene var understøttelse for en midtstav som går opp til mønet. Over skip og kor var det sperretak, over apsis var det et kont tak.

Opprinnelige deler i dag er skipets grunnstokker, hjørnestavene og midtstaven, veggsviller med noen planker i tileveggene, stavlegjer og takstol er opprinnelige. I koret er bare de opprinnelige stavlegjene bevart på plass. Apsisåpningens rundbuede overdekning er bevart. Øvre del av de østre hjørnestavene samt østgavlen og takverket er også opprinnelige.

Kirken er ombygget og utvidet flere ganger. Skipet ble utvidet mot vest, den opprinnelige apsis ble fjernet og erstattet av en rettavkuttet forlengelse av koret. I 1684 ble koret revet og et nytt i samme bredde som skipet ble føyet til skipets østre del. Deretter, i 1723, ble det bygget på vinger ut fra skipets nordre og søndre langvegger. Skipet ble bygd på mot vest i om lag 3 meters lengde i stavverk. Veggplankene i den gamle vestveggen ble flyttet til den nye, mens stavlegjen og svillen ble stående, støttet opp med en søyle i den tidligere døråpningen. Søylen er formet som et knippe av tre mindre søyler, med et kapitel med rankeskurd. Skurden er av samme type som i den samtidige vestportalen.

En utgravning under kirken i 1978, da fundamentene skulle sikres, brakte en rekke bemerkelsesverdige funn for dagen. Fire middelaldergraver under kirkegulvet og den tidligere svalgangen var svært godt bevart. De har blant annet gitt et innblikk i datidens gravskikk og gravklær for det en må tro var bygdesamfunnnets øvre sosiale lag, og er blant de best bevarte tekstilfunnene fra norsk middelalder. Det ble dessuten funnet en rekke amuletter, såkalte pjotrposer, med magisk formål i folkemedisinen.

Også andre gjenstander vitner om folketro og kirkeliv gjennom århundrene, som pilegrimsmerker fra middelalderen og bjørneklør. Om ikke alle gjenstandsfunnene samsvarer med de vekslende tiders teologi og offisielle forkynnelse, vitner de desto sterkere om hvordan folketroen har ytret seg. På samme måte bærer kirkebygningen bud om hvilke rammer bygda har hatt rundt kirkelivet sitt under skiftende tider og forhold.

Adresse: Kirkebygda 113, 3632 Uvdal       GPS Kordinater: 60°15'54"N 8°50'05"E

Interiøret i kirken er omfattende dekorert på samme måte som Nore kirke. Antagelig er dekorasjonene fra 1656, senere er koret dekorert i forbindelse med utvidelsen i 1684 og tverrarmene ved oppførelsen i 1721-3. Dekorasjonene fra 1656 er bevart i skipets eldste deler, malt i limfarve (distemper), de ble konservert i 1990-årene av NIKU. Vingene er dekorert i oljemaling og for øvrig er det i kirken dekorasjoner i forbindelse med senere ombygninger.

Kirkegården og stavkirken var i daglig bruk frem til 1893. Den er nå museumskirke og tilhører i dag Fortidsminneforeningen og er del av bygdetunet Nore og Uvdal Bygdetun som er etablert på området til den tidligere Opdal Prestegård.

Det ble funnet to runepinner i samband med utgravningene under kirkegulvet i 1978. På den ene står det skrevet: "Eirik, skriv runer for meg" og runeteksten på den andre runepinnen er er ikke tolket. Det er funnet flere runeinnskrifter i Uvdal stavkirke:



N A28 Uvdal stavkirke
Foto: Aslak Liestøl


Maleri: Harriet Backer, 1909.
Interiør i Uvdal stavkirke


N A206 Uvdal stavkirke
Foto: E. Knirk, Universitetes Oldsaksamling.


Foto: www.arild-hauge.com
Uvdal stavkirke.


Tegning: Håkon Thorsen
Uvdal stavkirke korinngang.


Maleri: Harriet Backer, 1910.
Alteret i Uvdal stavkirke


Foto: Frode Inge Helland, Wikipedia
Uvdal stavkirke.


Foto: Frode Inge Helland, Wikipedia
Uvdal stavkirke.


Foto: Harry Fett, Riksantikvaren
Uvdal stavkirke.


Tegning: Norsk Folkemuseum
Portal i Uvdal stavkirke.


Tegning: Håkon Christie
Uvdal stavkirke slik man antar den har sett ut.
N A28 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en kirkeinnskrift.

Innskriften lyder:



(p)atærnostær

Paternoster

Runeinnskriften er skrevet på latin, men kan oversettes: "Fader vår"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A206 - UVDAL STAVKIRKE1

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en pinne.

Innskriften lyder:

Innskrift i Uvdal stavkirke

æirika=r rit mer : runa=r

Eiríkr, rít mér rúnar!

Dette blir på norsk "Eirik, skriv runer for meg."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014
¤ Bilde av innskriften. Foto av E. Knirk
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A207 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en pinne som kan ha vært en amulett. Det er ristet runer på tre av sidene.

Innskriften lyder:



a------ s(o)(n)ut(i)s s(o)pie akie æþ kienkie l(a)tus
lonk(i)aaiu : rumkrira(o)m-(r)u-e(i)u(i)
a(a)---(s)

Runeinnskriften er skrevet på latin: ... ... ... ... salutis(?) sopie[t](?)/sophiae(?) ... et(?) ... latus(?)

Norsk: ".... helse er fra (?) / visdom (?) ... og ... side (?)".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Foto av innskriften (Aslak Liestøl) og tegning av E. Knirk
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A286 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



na=leuila(s)

???


Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer nr. 2 1987 s.6.
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A287 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til år 1200-1300 og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



fuþo`r´khniastblm

fuþorkhniastblm[y]

Dvs. en fuþork innskrift.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer nr. 2 1987 s.6.
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A288 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til år 1200-1300 og er ristet på en treinnskrift.

Innskriften lyder:



fu

fu[þork]

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer nr. 2 1987 s.7.
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A289 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til år 1200-1300 ristet på en på dør.

Innskriften lyder:

------ur--n : sin

... sinn/sín

Norsk: "... hans/hennes/deres"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer nr. 2 1987 s.7.
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A290 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til år 1200-1300 og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



fu

fu[þork]

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer nr. 2 1987 s.7.
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)




N A295 - UVDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en kirkeinnskrift.

Innskriften lyder:

kia(þ)

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Koordinater: (60.2652 ; 8.8348)


Litteratur og noter om Uvdal stavkirke:
¤ 1) Funn og resultater etter undersøkelsene av stavkirken i 1978. Runeinnskiftene i Kyrkja av James Knirk|⇗
¤ norgeskirker.no: Uvdal stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Uvdal stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Uvdal stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder i Buskerud|⇗





VANG STAVKIRKE - KOSCIÓL WANG - (Karpacz, Polen)


Foto: Lutz Stickeln
Vang stavkirke i Karpacz i Karkonosze i Polen.

Foto: Micha L. Rieser, Wikipedia
Vang stavkirke i Karpacz i Karkonosze i Polen.

Foto: Johan Meyer, Riksantikvaren
Vestportalen med runeinnskrift

Tegning: Franz Wilhelm Schiertz, 1841.
Gamle Vang stavkirke på Vang.

Foto: Nico Zimmermann
Vang stavkirke i Karpacz i Karkonosze i Polen.

Foto: Franz Wilhelm Schiertz, 1841
Interiør i gamle Vang stavkirke.


Opprinnelig sto Vang stavkirke på sørsiden av Vangsmjøsa i Vang kommune i Valdres på samme sted som den kjente runestein, Vangsteinen fra 1000-tallet opprinnelig stod. Kirken nevnes første gang i skriftlige kilder i 1327. Vang stavkirke ble bygget på slutten av 1100- eller 1200-tallet.

Franz Wilhelm Schiertz’ oppmålinger og tegninger viser at stavkirken ved rivingen hadde et bredt, rektangulært skip med et mindre, rektangulært kor. Kirken hadde bratt, skifertekket saltak, dels nyere kledning og vinduer. Stavkonstruksjonen var reist over tre grunnstokker på steinfyllinger på tvers av lengderetningen, to under skipet og én under veggen mellom skipet og koret. Langveggenes sviller lå oppå grunnstokkene, med en stav i hvert hjørne, stående planker og avsluttet med stavlegjer oventil. Mot koret hadde skipet et par mellomstaver som tok opp korets langvegger. Koret hadde tilsvarende konstruksjon som skipet, med et par hjørnestaver, sviller og stavlegjer. Korskillet var markert med en stav på hver side av midtgangen.

Kirken hadde tre frittstående staver, plassert som et kvadrat midt i skipet. Stavene var parvis avbundet med tenger på tvers til langveggenes stavlegjer. Tengene var avstivet med bueknær som dannet to buerekker på tvers. Over himlingen var hvert par avstivet med andreaskors. Øverst var de frittstående stavene igjen bundet sammen med bjelker som bar et oppbygg avsluttet under takverket, trolig en konstruksjon som hadde båret en takrytter eller et klokketårn. Takverket besto av to typer sperrebind som vekslet i jevn rytme: enkle sperrer mellom fulle sperrebind med sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Sperrene var festet i langveggenes stavlegjer og avstivet med horisontale bueknær.

Tegningen til Schiertz viser et kirkerom med flat himling, innelukkede kirkebenker og vinduer på sørsiden. Veggen mellom skipet og koret ser ut til å ha vært delvis åpen, muligens med brystning på begge sider av midtgangen. Over åpningene er det satt inn bueknær mellom stavene på tilsvarende måte som buerekkene på tvers i skipet.

Koret hadde hvelvet, malt himling fra omkring 1300, med blant annet dommedagsmotiver og en framstilling av legenden om Sankt Hallvard. Her var også malt et våpenskjold med tre sverd på blå bunn, muligens merket til giveren. Sokneprest Herman Ruge beskrev et liknende minneskjold i kirken i 1750. Det skal tilhørt ridderen Sigvat av Leirhol. Han var sysselmann og riksråd og skal ha blitt slått i hjel i et bondeoppløp omkring 1340. Kortaket i Vang er ett av fire kjente dekorerte tønnehvelv fra norske stavkirker. Det gikk tapt etter flyttingen.

Inngangene til kirken var rammet inn av utskårne portaler, en i vest og tre i sør, den ene i våpenhuset. I løpet av sommeren 1841 var kirken demontert og de utvalgte delene merket og pakket. Det ser ut til å ha vært det meste av kirkebygningen, men uten inventar, vinduer og nyere kledning som ble sendt til Preussen. Takene er også utelatt, men et sett sperrer ble sendt med som mal for gjenreisningen.

I Vang tjente Vang stavkirke som soknekirke i rundt regnet 600 år inntil 1840, da Vang stavkirke ble for liten og den nye kirken i Vang ble bygget. Etter mye strid blant folket på Vang ble stavkirken revet i 1841, men den nasjonalromantiske maleren I.C. Dahl prøvde å bevare stavkirken, men mislyktes. Ham kjøpte Vang stavkirke på vegne av Kong Fredrik Wilhelm IV av Preussen som oppførte Vang stavkirke i Karpacz, som nå ligger i Polen. Det som var en del av Preussen da kirken ble gjenreist i 1844, ble etter andre verdenskrig en del av Polen. Det som var Brückenberg nær Krummhübel i Schlesien er i dag en del av Polen i Karpacz i Krkonoše-fjellene i det sydvestlige Polen, hvor adressen til kirken lyder i dag.

Adresse: Na Sniezke 8, 58-540 Karpacz, Polen       GPS Kordinater: 50°46'39"N 15°43'27"E

Vang stavkirke, på polsk Kosciól Górski Naszego Zbawiciela (Vår Frelsers fjellkirke), Swiatynia Wang (Vang tempel) eller Kosciól Wang (Vang kirke), er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.


Foto: Knut Hermundstad, Valdres Folkemuseum 1901
Fra koråpningen i Vang kirke fra sist på 1100-tallet?



Foto: Ukjent, Wikipedia.
Kosciól Wang, Postkort fra 1900.



Foto: Stefan Kühn, Wikipedia
Kosciól Wang

N 83 - VANG STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



[æintriþi (:) skar (:) mia:finkr : s(o)=nr : olafs (:) ila]

Eindriði skar mjáfingr sonar Ólafs illa.

Oversatt til norsk blir det "Eindride skar sønn til Olav slemt i lillefingeren."

eller



[æintriþi (:) skar (:) mia:finkr : s(o)=nr : olafs : (a) l(o)]

Eindriði skar, Mjáfingr, sonr Ólafs á Ló.

Oversatt til norsk blir det "Eindride skar, 'Maáfinger', sønn av Olav på Lo."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Diverse avtegninger av runeinnskriften



Vang stavkirke ble solgt til Kong Fredrik Wilhelm IV av Preussen i 1840 årene og ble fraktet over fjellet til Lærdal, videre til Bergen og med båt til Tyskland, hvor stavkirken ble gjenreist, som det het den gang, i Riesengebirge i Silesia hvor stavkirken står og dermed også runeinnskriften befinner seg den dag i dag.

Det gamle tyske navnet Riesengebirge i Silesia er identisk med dagens polske Karkonosze (fjellet) (en del av Sudety fjellene) i Karpacz Górny. I gamle kart kan du også finne navnet Bierutowice, istedenfor navnet Karpacz Górny. Karpacz Górny er et distrikt rundt Karpacz - en liten turistby (5200 innbyggere i 1980) i Polen.


Litteratur om Vang Stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Vang stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Vang stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗





ØYE STAVKIRKE - (Øye, Vang kommune, Innlandet)


Foto: www.norske-kirker.net. Øye stavkirke

Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren

Foto: Karin Axelsen, Riksantikvaren

Foto: www.arild-hauge.com. Portal

Foto: www.arild-hauge.com. Portal

Foto: www.arild-hauge.com. Portal

Foto: www.arild-hauge.com. Portal

Foto: www.arild-hauge.com. Portal

Foto: www.arild-hauge.com. Portal

Foto: Ellen C. Holte. Røkelseskar


Øye stavkirke står i bygden Øye i Vang kommune i Innlandet fylke er trolig bygd om lag år 1200. Den ble revet i 1747, og sånn sett er Øye stavkirke en rekonstruksjon fra årene 1953-65. Under rekonstruksjonen av Øye stavkirke ble gjenbrukt 156 deler fra en stavkirke som ble funnet under gulvet på den nye kirken på Øye i 1935. Øye stavkirke er satt sammen av disse 156 konstruksjonsdelene, overskuddsmaterialer fra restaureringsarbeidet ved Heddal stavkirke og nye elementer fra 1950-årene. Den gjenreiste stavkirken står ikke på opphavlige plass, men ble gjenreist på en ny tomt.

Øye stavlirke har fire frittstående stolper som bærer et tak over kirkeskipet. To ekstra hjørnestolper bærer taket på koret. Inne i kirken står fire staver, tilsynelatende uten noen funksjon, men tegn tyder på at de har båret et tårn, omlag som stavkirken i Uvdal, men istedenfor en sentral midtmast har den hatt fire master.

Adresse: Øyevegen 135, 2977 Øye       GPS Kordinater: 61°10'04"N 8°23'59"E

Det er påvist runeinnskifter på to forskjellige steder; på en av de fire indre stavene og på en av veggplankene. Den ene søyle-runeinnskriften (NIYR 80) inneholder en variasjon av Maria-monogrammet, den andre (NIYR 81) kan stå for forbokstaver i tre ord, navn, farsnavn og «sønn». Den tredje runeinnskriften (NIYR 82) har ikke latt seg tolke. Gravsteinen med runeinnskrift har vært brukt som trappestein ved kirken fra 1747.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia.   Kirkesteder Oppland 2016.


Foto: Ogneslav. Runestein N 79 fra Øye stavkirke.


Foto: Frode Inge Helland
Interiør Øye stavkirke.

Rekonstruksjon basert på opprindelige deler fra gamle Øye stavkirke.


Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren
Øye stavkirke.


Tegning: Håkon Thorsen, Riksantikvaren
Brudestol i Øye stavkirke.


Tegning: Håkon Thorsen, Riksantikvaren
Beslag til hoveddør i Øye stavkirke.
N 79 - ØYE STAVKIRKE I



Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 3976).

runeinnskrift

+ her ÷ huilir ÷ þo=ra (÷) moder ÷ eirih ÷ prest ÷ pater (÷) noster ÷

Hér hvílir Þóra, móðir Eiríks prests. Pater noster.

Oversatt til norsk blir det "Her hviler Tora, Eirik prests mor. Pater noster."

Engelsk: "Here rests Þóra, mother of Eiríkr the priest. Our Father"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 222.
¤ Bilde av runesteinen. Foto av Ogneslav.
¤ Tegning av runesteinen. Tegning av Magnus Olsen..





N 80 - ØYE STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Liknende monogram finnes i Lom kirke (N 31) og Hurum kirke (N 87).

Innskriften lyder:



Monogrammet eller binderunen inneholder disse runene:

m=a=r(i)(a)

María

Engelsk: "Mary"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 224.





N 81 - ØYE STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





ifs

i[on] f[ins] s[on](?)

Oversatt til norsk blir det "Jon Fins sønn." Tolkningen tilsier at runrinnskriften er venstrevendt.

Engelsk: "John Fin´s son"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 225.





N 82 - ØYE STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



...(u)(t)...

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 225.





N 563 - ØYE STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på høyre side av døren inn i koret fra syd.

Innskriften er et mariadiagram og lyder:

Monogrammet eller binderunen inneholder disse runene:

m=a=r=i=a

María

Oversatt til norsk blir det "Maria".

Engelsk: "Mary"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 169.
¤ Koordinater: (61.16713 ; 8.39945)


Litteratur om Øye stavkirke:
¤ norgeskirker.no: Øye stavkirke|⇗
¤ stavkirke.info: Øye stavkirke|⇗
¤ Dokumentasjon av stavkyrkjeprogrammet: Øye stavkirke|⇗
¤ commons.wikimedia.org: Øye stavkirke|⇗
¤ Kirkesteder Oppland 2016|⇗













TAPTE STAVKIRKER I NORGE


I dette avsnitte vil du ofte støte på begrepene mensa, fabrica) og prestebol som betyr prestegård og var jordeiendommer som lå til et presteembete, og som presten enten selv brukte (prestegården) eller hadde leieinntekter av. Forutsetningen for at bispen i middelalderen ville indvie en kirke (så den kunne anvendes til kirkelige handlinger) var, at eieren (ham eller dem med patronatsretten) hadde doteret kirken, det vil si, at han hadde sikret både kirkebygningens og prestens underhold ved å sørge for de inntekter (benieficium) som også kalles fabrica (bygningsfond) og mensa (sogneprestens embedsgods). Mensa inneholdt også brukerenes betaling for kirkelige handlinger. Ved innførelsen av tiendebetalingen og sognenes geografiske fastleggelse omkring år 1200 tilførtes kirkene faste inntekter i stedet for brukernes betaling for kirkelige ydelser som fx begravelser.

I begynnelsen var det så og si fritt kirkevalg og nan betalte som kirkebruker sin avgift til den kirken, man hadde valgt å motta de kirkelige ytelsner fra. Men i slutten av 1200-tallet ble sognene låst geografisk, og man tilhørte derfor det sognet hvor man bodde og tiende-ytelsene ble en slags kirkeskatt. Flere av kirkene som ikke ble sognekirker ble nedlagt, noen andre overgikk til klostre og hospitaler, mens resten fortsatte uten sognestruktur. For sognekirkenes vedkommende overgikk eierskapet fra de private eiere til sognemennene, og kirkene ble frie eller selveiende under et sognepatronat. Denne utviklingen kan spores allerede i 1100-tallet og omkring 1400 var det kun få private kirker tilbake, men heretter steg antallet gradvist på grunn av privates istandsettelser av nedlagte kirker (i 1300-tallets kriser), og fordi mange kirkers eierskap ble overført fra Kirken og kongen til sognene. Med reformasjonen ble det igjen nedlagt mange kirker.





AGA KIRKESTED / AGA STAVKIRKE - (Ullensvang, Vestland)

Aga stavkirke eller kapell sto på storgården Aga på vestsiden av Sørfjorden i Ullensvang i Vestland fylke. Gården ble fredet i 1937, og Lagmannsstova på gården er en autentisk profan trebygning fra middelalderen som ble fredet i 1924. Alt i 1300-åra var Aga delt i et «øfstetun» og et «nedstetun». Husene var grupperte på hver side av en tungate, og hvert tun hadde sin storstue, en røykstue av uvanlige dimensjonr. Av de skriftlige kildene ser vi at «øvstetunet» er omtalt i 1398 (Diplomatarium Norvegicum VIII). Aga stavkirke eller kapell stod sør for Lagmannsstova og var høgendeskirke for storfolket på Aga, dvs en privat kirke som en bonde eller annen stormann i norsk middelalder fikk reist på egen gård. Ifølge en topografisk kilde sto det ennå i 1679 et kapell som skal ha blitt revet i 1811. Prekestolen ble på den tid benyttet til seng. Kappellet hadde en liten klokke på størrelse med en skipsklokke, 17 cm høy og 18 cm i tverrmål på det bredeste. Den var på 1960-tallet i Lagmannsstova. På samme sted skal det også finnes tralverk fra den tidligere alterringen. Tralverk er sammenføyde trelister stående på høykant i en gitterformasjon. Ifølge Fett (1954) er det gjort en rekke gravfunn rundt om på gården, også nær tunet.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





ALFSTAD (ALSTAD) STAVKIRKE - (Østre Toten, Innlandet)


Foto: Sissel Ramstad Skoglund, Riksantikvaren.
Alfstad (Alstad) kirkested



N 61 Alstadsteinen I og N 62 Alstadsteinen II
Foto: Aslak Liestøl


N 62 Alstadsteinen II
Foto: Aslak Liestøl
Alstad eller Alfstad stavkirke sto på Østre Toten i Innlandet. Sognet er første gang omtalt som «Allfuæstadæ sokn» i 1348, og «Alfuastada sokn a Þotne» er omtalt i Biskop Eysteins jordebok i 1400. Alfstad stavkirke var nedlagt på slutten av 1500-tallet og eventuell landskyld lagt til Hoff hovedkirke. Den ble karakterisert som ”en liden trekircke met spijr”. Stavkirken sto fortsatt på 1600-tallet. Alfstad stavkirkes alter og nøkler skal ha blitt oppbevart på gården så sent som i 1850-årene.

Midt på tunet på Alstad nedre sto en billedstein med to runeinnskrifter som er kjent som Alstadsteinen. Den eldste runeinnskriften på steinen lar seg datere til 900-tallet, og den yngnste runeinnskriften til tidlig på 1000-tallet. Forekomsten av kors på steinen sammen med hedenske jaktmotiver i billdflaten, antyder at steinen har preg av tidlig kristen tid. Rester av tuften og kirkegårdsmuren er fortsatt synlige på stedet i dag og sees på bildet.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016.





N 61 - ALSTADSTEINEN, ØSTRE TOTEN

Innskriften er datert til vikingtiden og er ristet på en rød ringerike-sandstein. Det er brukt langkvistruner.
Samme stein som N 62. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 22007). Det er med andre ord 2 innskrifter på samme stein.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

iurun ¤ rais(t)i [¤] s(t)ain ¤ þina ¤ af(t)ir [¤] au-aun- ¤ is ¤ (h)ana ¤ --(t)i [¤] auk ¤ furþi ¤ af ¤ hrikariki ¤ u(t)an ¤ ur ulb¤aui-
× auk ¤ (m)unta¤stain ¤ ----ir ¤ þusi ×

Jórunnr reisti stein þenna eptir "au-aun-" er hana [á]tti, ok fœrði af Hringaríki útan ór Ulfeyj[u]. Ok myndasteinn [mæt]ir þessi.

Oversatt til norsk blir det "Jorrun reiste denne stein etter .... som eide (dvs. var gift med) henne, og (hun) førte (den) utenfra Ringerike, fra Ulvøy. Og billedsteinen begge hedrer."

English: "Jórunnr raised this stone in memory of "au-aun" who owned her (ie. was her husband), and (she) brought (it) out of Hringaríki, from Ulfey. And the picture-stone venerates them."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 139.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ The Alstad Rune Stone, Toten.
¤ Historisk museum, Alstadsteinen.
¤ Historisk museum, Alstadsteinen.





N 62 - ALSTADSTEINEN, ØSTRE TOTEN

Innskriften er datert til andre halvdel av 1000-tallet og er og er ristet på en rød ringerike-sandstein, på samme stein som N 61.
Det et brukt kortkvistruner. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 22007). Det er med andre ord 2 innskrifter på samme stein.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

× ikli × reisti stein þana eftir × þoral... sun sin is uarþ tauþr × i uitahol(m)(i) miþli u(i)taulms auk karþa ×

Engli reisti stein þenna eptir Þórald, son sinn, er varð dauðr í Vitaholmi, miðli Vitaholms ok Garða.

Oversatt til norsk blir det "Engle reiste denne stein etter Torald, sin søn, som fant døden i Vitaholm, mellom Vitaholm og Gardar."

English: "Engli raised this stone in memory of Þóraldr, his son, who died in Vitaholmr - between Ustaholmr and Garðar (Russia)."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 151.
¤ Spurkland, Terje, I begynnelsen var fuþark, 2001, Oslo, side 114ff.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl
¤ The Alstad Rune Stone, Toten.
¤ Historisk museum, Alstadsteinen.
¤ Historisk museum, Alstadsteinen.





ALVERSUND STAVKIRKE - (Alver kommune, Vestland)

Alversund stavkirke sto i Alver kommune i Vestland fylke og var sognekirke i middelalderen. I 1329 nevnes kirken i en opptegnelse om pavetiendens beløp i Bergen bispedømme (DN I, 206). Videre nevnes kirken flere ganger i senmiddelalderen. I Bergens kalvskinn som «aluiðru» omkring 1360 (27a og 57b) og i diplomer i 1463 (DN XII, 232) og omkring 1480-90 (DN XII, 257). Alversund stavkirke skal ha stått noe vest for den nåværende tomten og ble revet på 1600-tallet. Et krusefiks ble overført og materialer fra stavkirken kan ha vært gjenbrukt i tårnkonstruksjonen i kirken fra 1629.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





ANDVORD STAVKIRKE - (Lom, Innland)

Andvord stavkirke sto nedenfor husene på Nigard Skjåk og var et kapell uten tårn, men med en takrytter som klokkehus. Den var en langskipet stavkirkee med svalganger rundt. Andvord som kirkested opphørte trolig rundt 1430. I 1429 lot biskop Sigurd Andvord stavkirke ved gave bli overført til Skjåk, bevitnet og stadfestet i 1437. Det kan se ut som at biskopen her helt fysisk lot bygningen flytte, men det er ukjent hvorvidt den eventuelt ble gjenoppført på Skjåk.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder Oppland 2016.





ARNAFJORD STAVKIRKE / FLETE STAVKIRKE - (Vik, Vestland)


Foto: Ukjent, Rikisantikvaren
Ring- og dørbeslag fra Arnafjord stavkirke. (Bergen historiske museum)


Eldste omtale av Arnafjord stavkirke er før 1340 (kirkian a Fleti j Arna fyrdi, BK 51a). Arnafjord stavkirke ble lagt ned i 1645. Det er bevart dørbeslag fra stavkirken som er datert til 1100-tallet.
Stedet der stavkirken på Flete sto, er i ettertid kalt Kyrkjegarden.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





ATRÅ STAVKIRKE - (Atrå, Tinn kommune, Telemark)


Foto: Ukjent 1833, Riksantikvaren.


Foto: John Erling Blad, Wikipedia.
Portal fra Atrå Stavkirke


Tegning: Ukjent, Riksantikvaren
Trekurd fra Atrå Stavkirke


Tegning: Ukjent, Riksantikvaren.
Atrå Stavkirke


N 150 Atrå stavkirke III
Kalkering: Magnus Olsen


Tegning: Fra H. Einung, Tinn soga. B. 1. Rjukan. 1926.
Atrå Stavkirke rives 1830-årene


N 151 Atrå stavkirke IV
Kalkering: Magnus Olsen

Tegning: Ukjent, Riksantikvaren.
Trekurd fra Atrå Stavkirke


Tegning: N. Nicolaysen, Norske Bygninger fra Fortiden, 1880-1886. Portal Atrå Stavkirke.


Foto:Ulkjent, Riksantikvaren Portal Atrå Stavkirke.
Atrå stavkirke ble reist på slutten av 1100-tallet og var en enskipet stavkirke i bygda Atrå, i Tinn kommune i Telemark. Det skal ha vært biskop Ragnar som sørget for at stavkirken ble bygd og vi antar at biskopen innviet kirken omkring 1180. Grunnen til at vi knytter stavkirken til biskop Ragnar er en runeinnskrift som er funnet i kirken, nedskrevt av sogneprest Hans Olai Fremming Heyerdahl i 1820-årene. Stavkirken ble revet i 1839 etter at den nye Atrå kirke ble oppført i 1836. Stavkirken regnes som den først kirken i Tinn kommune og mye tyder på at den først har vært plassert på Storebrot og senere flyttet til Lislelandjordet. Da kirken ble reist ved Lislelandjordet var den uten den åpne svalgangen.

Kirkestedet Atrå ligger nord for Tinnsjø i Tinn kommune i Telemark fylke og går tilbake til middelalderen hvor Atrå stavkirke ble reist på 1100-tallet, men ble revet tidlig på 1830-tallet da den nåværende kirke ble reist. I dag finnes ingen synlige spor etter stavkirken, men på en del gårder i distriktet finnes trevirke som man mener stammer fra stavkirken, bl.a den gamle prekestolen som ble gitt til en person i bygda som brukte den som skap. Portalen og flere planker med runeinskripsjoner fra Atrå stavkirke er bevart, og oppbevares i dag på Oldsaksamlingen på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Det er også bevart er en alterduk som ble gitt til den nye kirken, det samme gjelder klokkene. Den ene klokken er fra middelalderen og en er fra 1802. En knelebenk eller skriftestol fra middelalderen er i dagens kirke. Av kirkesølvet er det kun bevart en kalk fra 1667 som også er i den nye kirken. Døpefonten ble sendt til Oslo, mens døpefatet i messing, laget i Tyskland på 1500-tallet, er i den nye Atrå kirke.

Et par tegninger er bevart som viser at Atrå stavkirke var en enskipet kirke og hadde tre dører; mot nord, syd og vest. Døren mot vest var så smal at en kunne se merker etter knivslirer som hadde skrapt mot karmen. Fra skipet var det to trappesteg. På den ene siden var det et bilde av Adam og Eva og en altertavle med bilde av Kristus og disiplene. I himlingen var det bilder av dyr og engler. Stavkirken hadde to gallerier, ett for menn og ett for kvinner. Hoveddøren i vest gikk opprinnelig innover, men i 1832 kom det et påbud om at stavkirkedører måtte vende utover, som kom som følge av brannen i Grue stavkirke, hvor over hundre mennesker brant inne fordi de ikke fikk opp døren som gikk innover. Endring av døren ble gjort ved at de hogde inn en av stavene. I 1799 ble stavkirken omtalt som falleferdig og med råtne staver. Hele kirken var skjev og en restaurering ville kreve at stavkirken ble retter opp og staver byttet ut, noe som ville være en stor og kostbar jobb. I tillegg var kirken blitt for liten, for den voksende menigheten. Selv om det var noe få som ønsket å bevare kirken og sette den i stand, var flertallet i menigheten enig om å rive stavkirken.

Portalen fra Atrå stavkirke er datert til perioden 1163 til 1189 og den har nært slektskap til portalene i Nore og Ål stavkirker.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark,   Atrå stavkirke: H. H. Einung, Tinn Soga 1926


Flere planker med runeinnskrifter fra Atrå stavkirke er bevart og oppbevares i Oldsaksamlingen på Kunsthistoriske museum, Oslo:


N 148 - ATRÅ STAVKIRKE I

Innskriften er datert til ca år 1180 og er en treinnskrift. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 1038).

Innskriften lyder:

runeinnskrift

ra=n=na=r : biskop : uigþi : kir:kiu : þessa : þa : fygþi : honom : fylgþi : þa : þorþr : ka=palæin
ok : æina=r : na=fr : o=k þro=ntr : mo=kr : ok : þorstæin : ra=uþi : ok þo=nt=r : kin : o=k han : ræist : runa=r : þesar


Ragnarr biskup vígði kirkju þessa. Þá fý[l]gði honum, fylgði þá Þórðr kapaleinn ok Einarr Nafarr ok Þróndr munkr ok Þorsteinn Rauði ok Þróndr Kinn, ok hann reist rúnar þessar.

Oversatt til norsk blir det "Ragnar biskop viet denne kirke; da fulgte ham, fulgte da Tord kapellan og Einar Navar og Trond munk og Torstein Røde og Trond Kinn, og han sisset disse runer".

Engelsk: "Bishop Ragnarr dedicated this church. He was then assisted, then assisted by Þórðr the Chaplain and Einarr Nave-borer/Auger and Þróndr the monk and Þorsteinn Red and Þróndr Chin, and he carved these runes.

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 192.
¤ Atrå stavkirke: H. H. Einung, Tinn Soga 1926
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 149 - ATRÅ STAVKIRKE II

Innskriften er datert til ca år 1180 og er en treinnskrift. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 952 a).

Innskriften lyder:

runeinnskrift

...eta : er : guþas : hus * æk * guþ * blæsi * þan * er * gera * let * æk * sua * huæn * þan [*] som * up * hæl(t)(a)(r)

[Þ]etta er Guðs hús, ok Guð blezi þann er gera lét, ok svá hvern þann sem upp heldr.

Oversatt til norsk blir det "Dette er Guds hus, og Gud velsigne den som lot gjøre (det), og likeså hver den som vedlikeholder (det)".

Engelsk: "This is God's house and may God bless he who had (it) made and whosoever maintains (it)."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 198.
¤ Atrå stavkirke: H. H. Einung, Tinn Soga 1926
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 150 - ATRÅ STAVKIRKE III

Innskriften er datert til ca år 1180 og er en treinnskrift. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 952 b).

Innskriften lyder:

runeinnskrift

+ aslagr : pr(e)str * reit * runa=r þessa=r

Áslakr prestr reit rúnar þessar.

Oversatt til norsk blir det "Aslak prest skrev disse runer".

Engelsk: "Áslakr the priest wrote these runes."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 199.
¤ Atrå stavkirke: H. H. Einung, Tinn Soga 1926
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 151 - ATRÅ STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til ca år 1180 og er en treinnskrift. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 952 c).

Innskriften lyder:

runeinnskrift

þostæin bengæir ræit runar þessar sutah þan er nesr net iolom

Þorsteinn Bengeirr reit rúnar þessar sunnudag þann, er næstr ... jólum.

Oversatt til norsk blir det "Torstein Bengir skrev disse runer søndag som [var] nærmest (før) jul".

Engelsk: "Þorsteinn Sore-spear wrote these runes on the Sunday which is closest ... Christmas."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 200.
¤ Atrå stavkirke: H. H. Einung, Tinn Soga 1926
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl




N 152 - ATRÅ STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 952 d).

Innskriften lyder:





olafar -...lsr

Ólafr ...

Oversatt til norsk blir det mannsnavnet "Olaf ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 203.
¤ Atrå stavkirke: H. H. Einung, Tinn Soga 1926
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl

Foto: Aslak Liestøl





AURDAL STAVKIRKE - (Nord-Aurdal, Innlandet)

Første gang Aurdal stavkirke er nevnt i de skriftlige kilder er i regnskapet for "Pavelige Nuntier” fra 1327, der "ecclesia de Ordal cum capella" – Aurdal kirke med kapell – er plassert mellom Reinli og Svenes kirke. Kapellets plassering lar seg vanskelig påvise. Etter reformasjonen ble Aurdal hovedkirke i Aurdal prestegjeld. Allerede i 1665 var det planer om erstatte stavkirken med en ny kirke, men det var først ca 60 år senere at Aurdal stavkirke ble revet. Materialer fra stavkirken er funnet i den nåværende kirkebygningen. I notater fra 1985 hos Riksantikvaren i Norges kirkers arkiv ved Håkon Christie står det, at det er funnet en stav fra indre reisning i en stavkirke i bærekonstruksjonen for gulvet i dagens kirke, under midtgangen i krysset. Under søndre korsarm er en tilsvarende stav også brukt som drager under gulvet. En dør, som etter tradisjonen skal ha tilhørt stavkirken, ble funnet under nåværende kirkes gulv ved reparasjon i 1840-årene i følge brev til Fortidsminneforeningen i 1877.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





AURE STAVKIRKE - (Aure, Sykkylven, Møre og Romsdal)

Det er ikke mye vi vet om Aure stavkirke som brant ned med hele inventaret, etter at kirken ble truffet av lynet. Eldste omtale av Aure stavkirke er i 1416 (Aura kirkiu, DN II:639). Etter reformasjonen ble Aurdal hovedkirke i Aurdal prestegjeld. I 1766 beskrev Strøm (II:132) kirken på (gnr. 14) Aure på følgende måte: ”Aure som ligger længst ned i Dalen, paa Nordre Side af Elve-Munden, og fortiener at kaldes een af de største og beste Gaarde i Fogderiet. Paa denne Gaard staaer Sogne-Kirken, eller den forhen ommældte Søkelvs-Kirke, som dog ofte benævnes af Stedet, hvor den ligger, og kaldes Oure-Kirke. Denne var tilforn en liden og uanseelig Stav-Kirke; men efterat den i Aaret 1606 var afbrændt ved Lynild, blev den forandret til en Tømmer-Kirke, og opført i et Kors”. Andre kilder vil ha det til at en stor stavkirke brant i 1705, også som følge av lynnedslag, så det kan være at Strøm har skrevet årstallet feil. Uansett sto i 1710 en tømmerkirke med korsformet grunnplan nybygd på den gamle tufta.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





AUSTAD STAVKIRKE - (Austad søndre, Bygland i Setesdal, Agder fylke)


Foto: www.arild-hauge.com
Portaler fra Austad stavkirke i Bygland

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje portal: Gunnar spiller forgjeves i ormegården.

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje portal: Atle skjærer hjertet ut av Hognes bryst.

Foto: Geir Daasvatn, Wikipedia
Gapestokk eller bautastein fra førkristne graver?


Austad stavkirke sto ved gården Austad søndre (gnr. 14) i Bygland i Setesdal i Agder fylke, der Austad gamle kirkegården fortsatt ligger. Stavkirken antas å ha blitt oppført rundt 1200 og er første gang nevt i skriftelige kilder i paveutsendingens regnskapsbøker i 1327. Stavirken hadde opprinnelig bare skip og kor, men fikk senere tilføyd våpenhus med samt sakristi og hadde en prekestol. Austadportalen har klare fellestrekk med Hylestadportalene, som om de var skåret av samme mester. De to utskårne portalplankene fra stavkirken ble tatt vare på og satt sammen til en dør på den nye tømmerkirken på 1600-tallet og senere overgitt til Oldsaksamlingen i Oslo. Motivene i utskjæringene er fra Volsungesaga som på portalene fra stavkirkene på Hylestad og Vegusdal. Austadportalen konsentrerer seg imidlertid om siste del av sagnkretsen og skildrer Hognes og Gunnars skjebne. Ellers har portalen ornamenter av telemarkstypen med vertikalt oppstigende dyrehode. I en besiktigelsesrapport fra 1628 er kirken skildret som sterkt forfallen, og i 1666 er det snakk om at den bør ombygges. Stavkirken skal ha blitt erstattet med en liten langkirke i tømmer i 1668. Denne ble revet og dagens kirke ble oppført lenger nordvest og på den andre siden av Otra og vigslet i 1880. Den gamle steinen rett utanfor det nord-østre hjørnet av kirkegården skal etter tradisjonen vært brukt til gapestokk, og i følge Riksantikvaren kan steinen vere en bautastein fra førkristne graver. Bautastein har ingen tekst.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Aust-Agder.





AUSTAD STAVKIRKE - (Austad, Lyngdal kommune, Agder fylke)

Austad stavkirke sto i Austad i Lyngdal kommune i Agder fylke og var bygd av eiketømmer. Den ble revet før 1803. Tømmer fra stavkirken ble gjenbrukt under byggingen av den nye kirken i 1803. Det ble brukt flere av de solide eikestokkene fra stavkirken, bl.a. annet to svillstokker og mye av grunnfundamentet ble gjenbrukt i bygningen av den nye kirken. Åringsprøver fra noen av disse stokkene viste at Autad stavkirke antageligvis var bygd omkring 1187 eller noen få år senere. Stavkirker fra middelalderen er svært uvanlig å finne i Agder- og Rogalandsområdene, ettersom de fleste ble revet på 1600-tallet og ble erstattet med nye kirker. Austad var et eget herred, men fattig og de har nok beholdt den gamle stavkirken til de ikke kunne vedlikeholde den lenger.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Vest-Agder.





AUSTEVOLL STAVKIRKE - (Austevoll, Vestland)


Foto: Wolfmann, Wikipedia
St. Olav, Austevoll stavkirke


Austevoll stavkirke sto på øya Sandtorv (Sandtor, Sandtorr, Sandtoðra) nord for Huftarøy i Austavoll kommune i Vestland, litt sydvest for Bergen. Austevoll stavkirke ble første gang nevnt i forbindelse at Kong Håkon Håkonsson hørte messe i kirken i 1240, da han ble liggende i vindstille utenfor Sandtorv, på veg sørover til slag mot hertug Skule. Austevoll stavkirke er også nemnd i Bergens kalvskinn i et overblikk over eiendommene til kirken på 1300-tallet.
Skipet i Austevoll stavkirke kan ha vært omkring 10 x 6 m og i 1620-åra hadde stavkirken spontekt tak og svalgang. Spontekkinga ble fornyet i1646-47 bygningen ble tjæret med jevnne mellomrom. På 1600-tallet ble trolig de opphavelige gluggene blitt utbyttet med blyglasvinduer. Austevoll stavkirke ble trolig revet en gang i perioden 1653-55 da den nye kyrken på Hundvåkøy ble vigslet. Et alterskap i fra 1510 -1525 av eik, en Olavsfigur og to lysestaker er i dag i Bergen museum.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





BAGN STAVKIRKE / ULE STAVKIRKE - ("Ulekjørka". Østre Bagn, Sør-Aurdal kommune, Innlandet)


Foto: Roberto Fortuna, natmus.dk
Portal fra Bagn i Nationalmuseet i København


Bagn stavkirke (Ulekjørka) var en stavkirke med hevet midtrom som stod i bygda Østre Bagn i Sør-Aurdal i Innlandet. Lite er kjent om kirken utover noen få sporadiske skriftlige kilder og rester av en portal som nå er i Nationalmuseet i København. Portalen fra den gamle stavkirken havnet i en gammel stue på gården Trondshusåsen da kirken ble revet, og den kan dateres til første halvdel av 1200-tallet. Ulenavnet skal komme fra gården Ule eller Urdi. Bagn stavkirke eller Ule stavkirke er omtalt i en pavelig utsendings regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327. I 1375 omtales «Bagns kirkiu sookn a Waldræ». Det siste skulle tyde på at Bagn var eget kirkesogn, mens annen omtale kan tyde på at kirken var anneks til Reinli. Det finnes også omtale i flere diplomer fra 1400-tallet. Siste gang kirken og sognet nevnes er i 1556 (Bangs kierke sognn y Vallers, DN VII:786). Stavkirken stod noe øst for dagens Bagn kirke. Når kirken ble revet er ikke kjent, men i Bagn kirkes historie (1968) anslås tidspunktet til rundt 1700, men så sent som i 1796 omtales et kapell som kan ha vært kirken. Lorentz Dietrichson oppgir «f. 1736» som rivningsår. ‘Ule-kirken’ kan ha gått ut av bruk før 1685, for da er den ikke nevnt blant Valdreskirkene, men den kan ha blitt stående i enda 50 år, for ifølge tradisjonen skal materialer herfra være brukt ved byggingen av nykirken i 1735 (Jahnsen 1983:79).

Lite synes kjent om kirkens utseende og det eneste håndfaste vitnesbyrdet er to portalplanker i Nationalmuseet i København som antas å stamme fra kirken. Før de ble sendt dit, skal de ha vært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet rundt 1860. Plankene har ranke- og dyreornamentikk, men toppstykket er ikke komplett, og portalen er også beskåret. Det antas at Bagn stavkirke kom ut av bruk før 1685, da den ikke er nevnt i en melding fra sognepresten i Aurdal prestegjeld til biskopen det året. Den inngikk heller ikke i kirkesalget i 1723. Det kan eventuelt bety at den var revet da, uten at dette er kjent. På en minnestein på det gamle kirkestedet antydes det at kirken stod til ca. 1735. Deler av kirkegårdsmuren skal ha vært bevart rundt 1840, men tomten ble pløyd opp rundt 1860 og området planert. Det skal ha blitt funnet menneskeknokler på stedet. Lokalt kalles kirken Olè (Ule-)-kyrkja (Hermundstad 1961:192), så muligens var den dedisert St. Olav. "Paa Lærskouen en fierdingveigs søndenfor den gaard Bang kaldet …(ligger en kilde)… som de kalder St. Oles kilde… Ved samme kilde nedsedtes af de reisende og andre som gaar der forbi smaa trekaars, saa der er mange kors nedsedt rundenom, og tedt ved kilden paa begge sider, dog bliver dise kors bortsnaped og kuldkasted af jeslebørn, og andre drenge, derhoes er og en halffmiilstolpe bestaaende, saasom denne kilde er tedt og trax ved almindelige kongevei beliggende" (Røgeberg 2004:175). På kirkestedet i dag er det i dag ingen synlige rester etter tuften i dag, men området er imidlertid markert og det er satt opp en minnestein og et enkelt trekors. Det går merket sti inn til området fra fylkesvei 219.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder Oppland 2016..





BAKKE STAVKIRKE - (Flekkefjord, Agder)

I 1666-68 fikk Bakke stavkirke det gamle koret erstattet av et nytt i tømmer. I tiden 1672-1701 ble også skipet erstattet med en tømmerbygning. Før 1757 er det sannsynlig at kirken var blitt utvidet med sideskip slik at den da fikk korsformet grunnplan. I 1806-07 fikk kirken sine vegger forhøyet med flere omfar, hvilken utgjør den nåværende kirke. Materialer fra eldre utgaver av kirken finnes gjenanvendt i det nåværende fundamentet.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Vest-Agder.





BALDISHOL STAVKIRKE - (Ringsaker, Innlandet)


Foto: wwww.arild-hauge.com.     Baldisholteppet.

Tegning: Gerhard Evensen Mengshoel
Baldishol kirke 1869

Foto: Ukjent.
Baldishol dørring

Foto: Ukjent.
Alterkalk og skål.

Foto: Ukjent
Bord fra vegg eller tak

Foto: Ukjent. Panelbord
Fra Baldishol kirke


Baldishol stavkirke (eller Bandishoel) sto på kirkestedsgården (gnr. 608. 609) Balleshol i Ringsaker kommune i Innlandet fylke. Stiltrekk på en bevart dørring fra 1100-tallet fra stavkirken antyder når Baldishol stavkirke ble reist. Det antas at det kjente Baldisholteppet datert til ca. 1180 som opprinnelig er fra Hovinsholm kirke på Helgøya, ble overført til Baldishol stavkirke i 1612, da Hovinsholm kirke ble revet. Baldishol kirke fikk en merkelig form etter 1612 for det virker som om de to kirkene ble satt sammen, da mye av Baldishol stavkirke også ble revet og restaurert/nybygget på den tiden. Om Bandishol kirke fortsatt forble en stavkirke etter 1612 er uklart, da det også er opplysninger om at Hovinsholm kirke var en tømmerkirke.

I 1775 var Baldishol stavkirke lovekirke. Lovekirker er kirker som har basert driften på gaver. De er oftest små, private kirker. Lovekirkene er gjerne opprettet i forbindelse med løfter gitt i takknemlighet eller i forbindelse med at noen har blitt bønnhørt i nød eller sorg. Lovekirkene, som også kalles votivkirker eller gavekirker, var særlig vanlige i Norge i middelalderen.

Det lå ingen skyldpart i Balleshol til Nes kirkes mensa (sogneprestens embedsgods) på 1570-tallet (St. 133), hvilket kunne gitt en indikasjon på et tidligere prestebol (prestegård) til Balleshol kirke i middelalderen. Da kirken på Balleshol ble revet i 1879 fant man et fragment av et stort og gammelt billedteppe utført i gobelinvevning, det såkalte Baldisholteppet. Baldisholteppet kan ha vært 1,7 m høyt og opptil 12 m langt og kan ha vært strukket langs veggene i koret i den gamle Hovinsholm kirke, hvor teppet ble overført fra til Baldishol kirken i 1612. Fra Baldishol er det også bevart en dørring fra 1100-tallet, en alterplate i stein med uthogd fordypning til relikviegjemme, en alterkalk og skål, to malte bordbiter fra innerveggen eller taket, en kirkeklokke og et panelbord.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Baldisholtæppet på flise–bænk i Sevilla,   Kirkesteder i Hedemark.





BEITSTAD STAVKIRKE - (Steinkjer, Trøndelag)

Kirkene som ble oppført på kirkestedet før 1600-tallet har vært stavkirker. Kirkestedet og kirken kan både være omtalt som Solberg eller Beitstad. Beitstad prestegjeld er omtalt som «Beitzstod» i 1432 og som «Beidzstadhe prestegelde» i 1490. «Solberg kircke» er omtalt i 1533 og «Szolbergs kerke» i 1548–49. Reformatsen (1589) omtaler prestegjeldet som «Beistadt», mens «hoffued kircken» kalles «Soelberg», og 50 gårder ser ut til å sogne til kirken. Jan Brendalsmo hos Riksantikvaren poengterer at både dagens kirke og tidligere kirker står på grunnen til gården Utvik (gnr. 436), selv om Solberg (gnr. 92 = 435) var prestegård (bygningene ble revet i 1980). Det antas at middelalderkirken var en stavkirke, men dens utseende og skjebne synes ukjent.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





BILDEN STAVKIRKE - (Østre Bilden i Tingelstad, Gran kommune, Innlandet fylke)

Bilden stavkirke stod ved gården Østre Bilden (gnr. 111) i Tingelstad i Gran kommune i Innlandet fylke. Den antas å stamme fra middelalderen, men eldste bevarte skriftlige vitnesbyrd er i Povel Huitfeldts stiftsbok, som omtaler «Bildenne Annexa» under Nikolaikirken, Grans hovedkirke. Av Jens Nilssøns visitasrapport fra 1590-tallet fremgår det at kirken er ute av bruk, og at den er av tre. Det siste gjør det nærliggende å anta at det dreide seg om en stavkirke, noe Lorentz Dietrichson gjorde i sitt verk om stavkirker. I 1732 var kirken forsvunnet, men i 1627 hadde doktor Peder Alfsøn besøkt den øde kirken og laget en tegning av antependiet, som i tillegg til illustrasjoner hadde en runeinnskrift. Antependiet ble meldt forsvunnet i 1743, og Alfsøns tegning er eneste kjente illustrasjon av en gjenstand fra kirken. Tegningen inngår i Den arnamagnæanske samling.

Tuften etter Bildenkirken er gjengrodd og ligger fritt og høyt med gårdstunet rett nedenfor. Like på den andre siden er det et felt med gravhauger og en steinsetting som er bortimot 2000 år gamle. Bildentekstilet var antagelig brukt som alterklede i den lille stavkirken på Bilden. Gårdskirken på Bilden er for lengst borte men i København er det bevart en 1600-tallsavtegning av et brodert, romansk billedtekstil som kom fra denne kirken.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Steinhuset,   Kirkesteder Oppland 2016.



Foto: steinhuset.org, Etter Peder Alfssøns akvarell fra 1627 av alterduken
N 70 - BILDEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er brodert på en alterduk. Alterduken er gjenskapt av Steinhuset etter Peder Alfssøns akvarell fra 1627 av alterduken.
Innskriften lyder:

runeinnskrift

[loþen × mærkæþeuer × raknilti × systur×totor sini]

Loðinn markaði ver Ragnhildi, systurdóttur sinni.

Oversatt til norsk blir det "Loden 'merkte' var for Ragnhild, sin søsterdatter".

Engelsk: "Loðinn marked the coverlet for Ragnhildr, his niece."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 204.
¤ Etter Peder Alfssøns akvarell fra 1627 av alterduken. Foto: steinhuset.org.





BIRI STAVKIRKE - (Biri på Sigstad, Gjøvik kommune, Innlandet)


Foto: Restaureringsatelieret, KHM Oslo          Foto: Mjøsmuseet, Døpefont fra Biri.

Foto: Jon-Erik Faksvaag, Norsk Folkemuseum.
Nattverdstablå er gjenbrukt i altertavlen i Nykirke i Snertingdal.


Foto: Norsk Folkemuseum

Madonnafiguren, døpefonten og de to delene fra alteret er alle fra Biri stavkirke.


Biri stavkirke stod på Sigstad gård eller Biri prestegård på Sigstad i Gjøvik i Innlandet fylke og typemessig antas den å ha blitt oppført på andre halvdel av 1100-tallet. Kirken er også kalt Sigstad stavkirke etter gården den sto på. I tidlig etterreformatorisk tid ble kirken betegnet som en fullt utviklet treskipet stavkirke med forhøyet midtparti, lavere sideskip og smalere rektangulært kor og med svalganger. Det antas at den hadde en takrytter. Omkring 1660 fikk kirken «twende nye winger aff bindingswerck», hvilket vanligvis er å forstå som tverrarmer. Stavkirken ble revet og ble avløst av dagens kirke i 1777. Stavkirken har hatt minst fire inngangsdører og den største inngangen var vestportalen. Kirkedøren hadde en dørring av jern formet som to vingede drager med sammenslyngende haler og bitende i bolten. Denne ble for omkring 1950 funnet hengende på en gammel dør i Biri. Kirkens tverrarmer fikk to dører i 1644, antagelig en i hver endevegg, Tverrarmene fikk to vinduer i 1644, mens koret fikk vindu ved alteret i 1657. Det er disse vinduene som er nevnt i kirkeregnskap, vi kan derfor anta at kirkebygget hadde få vinduer, noe som blir bekreftet i nedskrevet kilder i 1748, hvor det står skrevet at stavkirken var både kald og mørk innvendig. Kirken fikk sitt sakristi i 1654. Foruten tårnet hadde kirken et klokketårn i en frittstående bygning. Det var vanlig at det hang et krusifiks over korbuen i stavkirkene, og antagelig har krusifikset fra Biri stavkirke som i dag er i oldsaksamling i Oslo, trolig vært plassert der. Krusifikset er skåret i eiketre og av korset er det bare den runde sorte tverrarmen tilbake. Dødslidelsen er sterkt fremhevet, de korslagte føtter er trukket opp, knærne stikker langt frem og hodet er bøyet ned på brystet. Huden er gråhvit med røde blodflekker over hele kroppen. På hodet er det spor etter en tornekrans og lendekledet faller i store brede folder. Krusifiksets antatte datering er tidlig 1300-tallet.

Etter gammel skikk ble døpefonten plassert ved inngangsdøren i vest og sannsynligvis har Biri stavkirken hatt sin døpefont der. Døpefonten som av Nork Folkemuseum er datert til 1600 eller 1700-tallet er i Mjøsmuseets eie. Fra middelalderen er det bevart en alterstein, som i dag er i den nye Biri kirke. Den består av en rektangulær kalksteinhelle, 1,5 meter lang og 0, 84 bredd. Den har en kvadratisk fordypning. I denne har det etter all sannsynlighet vært oppbevart en relikvie etter en helgen, som alltid hørte med til alteret i katolsk tid. Steinen har utvilsomt hatt sin plass på hovedalteret i koret. Biri-madonnaen er en treskulptur er fra 1200-tallet og befinner seg i Historisk museum i Oslo. En kopi er i dagens Biri kirke. Et epitafium fra 1600-tallet fra Biri stavkirke er gjenbrukt og er montert på sørveggen i koret i dagens Biri kirke. Lars Borg skar altertavlen for stavkirken omkring 1703 og av denne er bare deler bevart. Et panel med et relieff av korsfestelsen befinner seg i Norsk Folkemuseum, og et panel med et nattverdstablå og et par evangelistfigurer som antas å stamme fra tavlen, er gjenbrukt i altertavlen i Nykirke i Snertingdal. Et par akantusvinger fra tavlen er i dagens Biri kirke. Et vitnesbyrd for stavkirkenes eksistens er som regel når presten eller prestegården på stedet blir nevnt i forbindelse med handel, gaver eller salg av jord. Den første gang Biri stavkirke er nevnt i skriftlige kilder er i et brev fra 1466. Der kommer det frem at Arne Amundsøn på Hvitesøndag hadde avsluttet en gårdshandel med sin bor Eirik i «Sighistada kirkiu», sannsynligvis i kirkens sval, hvor man ofte avsluttet viktige kjøp eller salg. På den måten ble det det gitt en geistlig bekreftelse.

Ellers nevnes Biri stavkirke flere ganger i biskop Jens Nilssons visitasbøker, som februar 1576, januar og februar 1579 og februar 1584 og i kirkeregnskapene for perioden 1617-1722 og kirkebefaring gir opplysninger om arbeid på kirkebygningen. Overgangen til luthersk liturgi krevde endringer i kirkebygg generelt. Ved befaring i 1644 kommer det til uttrykk i kirkeregnskapene at kirken var så falleferdig at det var behov for å bygge opp kirken igjen med bindingsverk utvendig og kledd med bord og tekket med spon innvendig. På taket ble det lagt to møner. En taktytter ble satt på ett av mønene, det omtales som «det lille tag under taarnet». Biri stavkirke ble solgt i til lensmann Lars Melby og en rekke av bygdas bønder fikk eierskap til kirken som gikk i arv i løpet av 1700-tallet. Gårdbrukere i Biri ervervet den ene halvdelene av kirken ved et skjøte av 22 juli 1773 og den andre halvdelen ved skjøte den 19 juli 1782. I sin innberetning av 15 august 1731 til biskop Hersleb, opplyser sogneprest Dominikus Nagel at kirken var svært forfallen da den ble solgt, men at kirkens eier hadde utført noen reparasjoner og lagt nytt gulv. Selv om stavkirken gjennomgikk reparasjoner, ville menigheten ha en ny kirke. I tiden mellom 1773 og 1782 ble stavkirken revet og en ny kirke bygget.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder Oppland 2016.





BIRKELAND STAVKIRKE - (Fana, Bergen, Vestland)

Birkeland stavkirke stod på Kirkebirkeland i Fana bydel i Bergen i Vestland fylke. Tuftene etter kirken og kirkegården er i dag markert med en steingjerde som måler 45 m x 35 m. Eldste belegg for en kirke på (gnr. 50) Kirke-Birkeland er 1306 (BK 70b) og kirken ble første gang nevnt i 1329, men den er trolig eldre enn det. Fra Birkeland stavkirke er det bevart et alterskap som i dag er å finne på Universitetsmuseet i Bergen. Stavkirken ble revet på første halvdelen av 1600-tallet, da Birkeland stavkirke ble erstattet av en tømmerkirke noe før 1642.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





BJØLSTAD STAVKIRKE - (Bjølstad i Heidal, Sel kommune, Innlandet)


Foto: Ukjent, Riksantikvaren.
Norges eldste tresurd?

Tegning: Joachim Frich


Bjølstad stavkirke stod først på Nørdre Prestgard i Heidal i Sel kommune i Innlandet og ble oppført i år 1000-1050. Det var en liten stavkirke og tuften kan fortsatt påvises. Det er gjort funn som viser at det har vært en kirkegård for bygden der hvor stavkirken sto, men på 1500-tallet ble stavkirken flyttet til nabogården Bjølstad. Det er funnet mengder av menneskeben og en del gravsteiner, bl.a. noen av kleberstein med solhjul-symbolet utskåret. Da professor Schreiner drev utgraving der i 1925, fant han om lag 30 godt bevarte skjelett. En del av disse lå i en fellesgrav, og det er grunn til å tro at det var lik fra Svartedøden. Gjennom tidene har religion preget folkelivet i Heidal og alt i førkristen tid fantes det kultus-steder i dalen. Gårdsnavnet Horgje (Horgvin) kan tyde på at det ikke er usannsynlig at et gudehov var forløper til stavkirken på Myklabóstaðir. De to gårdene søre og nørdre Prestgard var fra begynnelsen én gård med navnet Myklabóstaðir (d.v.s "stort-bosted"). Et sagn forteller at kirkegården ble grovt vanhelliget og derfor måtte stavkirken flyttes. Ingen vet hvor sant dette sagnet er, men på 1500 tallet ble stavkirken flyttet til nabogården Bjølstad, derav navnet Bjølstad stavkirke. På Bjølstad ble stavkirken satt opp igjen nær slik den hadde stått på Prestgard, altså som stavkirke. Noen mener det skjedde i 1531, for det årstallet er funnet på en stokk, men trolig var det noe senere. I mange år fremover var stavkirken stor nok for lille innbyggertallet i Heidal, som bl.a. hadde fått hard medfart av Svartedøden og lange uårsperioder. På 1500-tallet økte folketallet i Heidal slik at den lille stavkirken ble for liten og det ble bygget en større kirke ny kirke i laftet tømmer. Den er regnet som en av de første kirkene i Norge bygget i laftet tømmer. Den fikk et lite tårn med spir. Den hadde sparsom innredning og innbo og var heller ikke stor.

Materialer fra stavkirken ble brukt til kor, sakristi og trolig vindfang eller våpenhus. Men det mest interessante fra den gamle stavkirken var de to portalstavene med treskurden: stiliserte dyrefigurer i kamp, trolig symbol på striden mellom godt og vondt. Eksperter mener dette er av den eldste treskurd i Norge. Et annet klenodium fra stavkirken er et krusifiks, en liten metallskulptur av Kristus på et trekors, laget i Limoges i Sør Frankrike. Døpefonten kom også med fra stavkirken. I løpet av 1700-tallet ble også tømmerkirken for liten, og den ble avløst av en nye Thaborkirken på Heringstadmoen. Tømmerkirken ble derimot stående på tuften sin i bortimot 70 år, men vedlikeholdet ble det så som så med. Sakristiet og vindfanget ble revet av og fjernet, men de to portalstavene ble stående. Andre verdifulle ting ble også ble sikret var tårnspiret, de to klokkene, prekestolen, døpefonten, altersølvet og lysstaker og det kjente krusifikset. Bygget av det som en gang var tømmerkirke ble en stund brukt som låve, før huset ble flyttet i 1820, slik at tuften kunne brukes til et stabbur som var kornmagasin. Tømmerkirken eller låven ble senere plukket ned og ble oppbevaret. I 1933 ble det gjenværende bygningsmaterialer gitt til bygda med tanke på gjenoppføring. Den ble gjennomført først fra 1950-tallet av, med innvielse av bygningen som Bjølstad kapell i 1964. Det er altså i Bjølstad kapell man i dag kan se portalene fra den gamle stavkirken.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, "Kyrkjer i Heidal", Olav Nesse 1991,   Kirkesteder Oppland 2016.





BJØRGE STAVKIRKE - (Gran kommune, Innlandet fylke)


Foto: Grethe Johnsrud, Hadeland Folkemuseum.
Dør fra Bjørge stavkirke


Bjørge stavkirke sto på gården Bjørge i Gran, mellom Gran og Lunner tettsteder i Innlandet fylke. Bjørge stavkirke lå i Hamar bispedøme og ble oppført før 1370 og revet 1732. Kirken er omtalt i en rekke dokumenter fra middelalderen i forbindelse med salg av jord o.l., og av et dokument fra 1341 fremgår det at Bjørge Stavkirke har vært sognekirke. Det fremgår av Povel Huitfeldts stiftsbok fra 1570-årene at kirkens jordegods er lagt under Nikolaikirken, som var Grans hovedkirke, og inventaret overført til Hamar domkirke. Ifølge sorenskriver Wisløffs innberetning av 1743 var kirken av reisverk, altså en stavkirke, med senere påsatt spisst tårn. Kirken skal ha falt sammen noen år tidligere. Kirkene på Dvergstein, Kjos, Horgen, Bilden og Bjørge ble i 1743 betegnet som tidligere Kapeller av sognepresten i Hammer (Røgeberg 2004:203). Døren sies å stamme fra Bjørge stavkirke på Sør-gården, men hvorvidt den er brukt i kirken er ikke dokumentert eller bekreftet 100%. Døren er stilmessig datert til rundt 1700, mens "bukkehorn-hengslene" er datert til 1600-tallet. Døren skal ha stått i husmansstua på plassen Haganstua under gården Bjørge.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder Oppland 2016.





BJØRKE STAVKIRKE - (Nannestad, Akershus)


Foto: Ukjent, norske-kirker.net
Prekestol fra Bjørke stavkirke

Foto: Ukjent, norske-kirker.net
Døpefont fra Bjørke stavkirke


Kirkestedet går tilbake til 1000-tallet, da det skal ha ligget en gårdskirke litt øst for nåværende kirke. Den eldste kirken som er sikkert påvist er fra rundt 1330 og var en stavkirke. Den var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag den 27. januar. Bjørke stavkirke hadde skip og kor og ble støttet av utvendige skråstøtter, i alle fall den siste tiden. De utvendige skråstøtter tilhører antakelig kirkens forfallstid. Det ble satt opp 4 støtter i 1622, og disse ble i 1665 erstattet med «fire Nye Støtter med des Driff kister, Nemlig paa dend Nordest och Søndre Side Paa Kierchen». Skipet hadde altså 2 skråstøtter utvendig på hver side. Foran vestportalen sto et våpenhus, og skipstaket bar takrytter. Svillene bar stavveggenes stolper og de utfyllende plankeveggene mellom stolpene. Den utvendige tjærebredde bordkledningen hørte neppe med opprinnelig, men allerede i 1618 omtales et arbeide med kirken «att beklæde udenn paa Huor de gamble war forrodnit oc frafaldenn». Våpenhuset foran skipets vestgavl fikk ny bordkledning på veggene i 1622. Det hadde spontekket sadeltak og var tjærebredd over det hele. Takene over skip og kor var spontekket og tjærebredd. I 1665 ble det lagt nye huver (mønekammer) på mønene. Bordtaket under sponene var dårlig 1686.

Takrytteren satt antakelig midt på skipstaket. I 1630 ble det «opbygt et Nye Thorn och Spir paa Kirchen». Med «Spir» må det menes en spiss hjelm, for samtidig ble det anskaffet «en Jernstang samt Knopen och Hanen aff Kaaber som øffuerst paa Spiret er opsett». Takrytteren var oppført av bindingsverk som var råteskadet i 1686. Klokkestuen var antakelig 4-kantet, for 1675 trengtes det 4 lemmer til lydgluggene. I 1633 ble det «Oplagt paa Spiret 4000 Spoenn», og 2 år senere ble det anskaffet «10 Tylter Deller at klæde Thornet Neden Under Spiret». De 10 tylfter bord som trengtes for å kle takrytterens nedre del, kunne tyde på at det ikke dreier seg om en takrytter, men et vesttårn, men av besiktelse i 1675 fremgår det at våpenhuset sto inntil skipets vestgavl, og at det ikke var tårn på dette stedet. Det heter seg at kirken ble oppholdt ved gaver i gammel tid, og siden den ligger bare et par km nord for hovedkirken, er det mulig at den fra først av var privat kirke (lovekirke). I 1696 ble Bjørke stavkirke revet og erstattet av en tømmerkirke. Av middelalderens inventar er fragment av døpefonten bevart i den nåværende kirke som ble oppført i 1696/97. Videre er alter, altertavle og prekestol fra renessansen bevart.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Akershus.





BJØRNSKINN STAVKIRKE - (Andøy, Nordland)

Bjørnskinn stavkirke sto på Bjørnskinn gamle kirkested. Eldste omtale av en kirke på (gnr. 10) Bjørnskinn er i 1589 (Biørnskindz kaarszhusz, Thr.R. 87). Bjørnskinn stavkirke ble rammet av snøskred i rundt 1740, og derfor ble kirken flyttet. Trolig ble materialene fra den ødelagte stavkirken gjenanvendt i nybygget som sto ferdig samme året. Den nye kirken ser ut til å ha vært en langkirke i tømmer, med sakristi og våpenhus men uten takrytter. Det er ikke kirkegård rundt den nåværende kirken, og Bjørnskinn gamle kirkegård som lå rundt Bjørnskinn stavkirke ble nedlagt i 1913.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Nordland.





BLEKEN STAVKIRKE - (Rudsbygd, Lillehammer kommune, Innlandet.)

Bleken stavkirke stod i sin tid ved Bleken midtre i Rudsbygd i Lillehammer kommune i Innlandet. Den var en gårdskirke ved Bleken midtre, og antatt plassering er på Kirkejordet (eller Kjørkjejordet), like over gårdstunet på Bleken midtre og nordre i Rudsbygd. Bleken stavkirke er første gang omtalt i 1333 og sognet muligens noe tidligere. Den var fra gammelt av anneks til Follebu kirke, for så å bli overført til Fåberg da Follebu prestegjeld ble oppløst etter svartedauden. Det har trolig også vært justeringer av sognegrensene. Nye klokkestrenger ble innkjøpt i 1660, men for øvrig er ingen vedlikeholdsutgifter regnskapsført for de senere årene, og i en besiktigelse i 1664 heter det at kirken har vært øde og nedfallen i mange år. Regnskapet går til 1663, da sognet ble nedlagt og det ble gitt avkall på rett til tiende. I dag er det ingen synlige spor etter kirken, men det skal ha vært en fordypning på jordet etter kirkekjelleren frem til begynnelsen av 1800-tallet. Et messingfat som trolig er kirkens dåpsfat, sies å være funnet på stedet og ble i mange år brukt i smia på Bleken midtre ved avkjøling av jern. En dør og en dørring oppbevares på Bleken nordre, og to messingstaker på Nordgard Fougner skal etter tradisjonen stamme fra Bleken stavkirke. Tradisjonen sier at det at stabburslåsen på midtre Bleken skal være fra den gamle kirkelåsen og fjøsmuren på søre Bleken skal det være eller har vært stein som er kjørt dit fra kirkegården.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder Oppland 2016,  Aksel Hattestad: "Frå det Fåberg som var", Fåberg og Lillehammer Historielag.





BOLSØY STAVKIRKE - (Molde, Møre og Romsdal)

Bolsøy stavkirke stod på (gnr. 17) Bolsøy som er en gård som utgjør det meste av øya. Eldste omtale av Bolsøy stavkirke er i 1589 (Bolsøe kircke, Thr.R. 66), den lå da som anneks til hovedkirken på Veøy. Kirken ble i 1661 beskrevet som en stavkirke, men med korsformet grunnplan. Trolig var kirken i 1660 bygd til tverrskip mot nord og sør. Bolsøy stavkirke sto til nedfalls på 1700-tallet, men trolig ble den stående til den nye var ferdig til 1727 da en ny tømmerkirke med korsformet grunnplan ble bygd.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





BORE STAVKIRKE - (Klepp, Rogaland)

Sognet er nevnt i 1322 og Bore stavkirke er første gang nevt i 1382, og fra kirken er det bevart en døpefont i kleber fra siste fjerdedel av 1100-tallet (Solhaug 2001:31f). Den gamle kirkegården var tilnærmet kvadratisk omgitt av en kraftig kirkegårdsmur på alle sider, med åpning mot syd ved det SV-hjørnet. I nordre del av kirkegården er det spor etter en kirketuft. Noen gravplater i jern er bevart og oppmot kirkegårdsmuren står noen eldre gravminner av støpejern. Bore stavkirke ble erstattet i 1640 av en langkirke i tømmer.

Fra kirkegården og kirketuften stammer 5 middelalderske gravsteiner med runeinnskrift.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Rogaland.


N 231 Bore kirke I
Foto: Olav Espevoll, UIB.


N 232 Bore kirke II
Foto: Aslak Liestøl


N 233 Bore kirke III
Foto: Aslak Liestøl


N 234 Bore kirke IV
Foto: Aslak Liestøl


N 235 Bore kirke V
Foto: Aslak Liestøl
N 231 - BORE STAVKIRKE I

Det er funnet 5 runesteiner ved Bore kirke ( Bore I, II, III, IV, V) og alle er de minnesmerker / gravsteiner over avdøde personer.

Runesteinen som kalles Bore I har runetekst i 2 linjer (Bore Ia og Bore Ib):



+ artiþa(:)t(a)hr : s(t)(æ)ins ...
+ suæins : er : siøu notom æft[ir ÷ høl-...]


Ártíðadagr Steins ...
"suæins" er sjau nóttum eptir Hel[gramessu].


Norsk: "Sjelemessedagen for Stein [- -]
er syv netter etter Allehelgensmesse"
.

Allehelgensmesse er 1. november, slik at dødsdagen til Stein var 8. november.

English: "Steinn's anniversary-of-death-day ...
"suæins" is seven nights after All-hallows mass."


Litteratur:
¤ Norges Innskrifter med de yngre runer, 3. Bind, side 167, 1954
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Olav Espevoll, UIB





N 232 - BORE STAVKIRKE II

Det er funnet 5 runesteiner ved Bore kirke ( Bore I, II, III, IV, V) og alle er de minnesmerker / gravsteiner over avdøde personer.

Innskriften lyder:



[+ kyþa : a=ntaþish : tu]æm natum [fyrir :] ka-[ntaha * rlo : ahmutr]
[+ st-...n (:) antaþesk (:) æi]ni ÷ not ÷ æftir] × bøn...us÷mæsu]
[þo--io... htaiask : tio þiom * farir ol=u ×]


Gyða andaðisk tveim nóttum fyrir gangdag ... Ôgmundr. St[einu]nn(?) andaðisk einni nátt eptir Ben[edikt]usmessu ... andaðisk tíu nóttum(?) fyrir Ól[afs]v[ôku].

Norsk: "Gyda døde to netter før Gangdag (25. april) Ogmund (ristet?).
Steinunn døde en natt etter Benediktusmess. (21. mars)
To.... døde ti dager før Olsok. (29. juni)"


English: "Gyða met her end two nights before Rogation day ... Ôgmundr.
Steinunn met her end one night after Benediktus-mass
... met her end ten nights before Ólafr's-vigil."


Litteratur:
¤ Norges Innskrifter med de yngre runer, 3. Bind, side 169, 1954
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Gerhard Munthes tegning av innskriften (1828)
¤ B.C de Fines tegning av innskriften (1828)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl





N 233 - BORE STAVKIRKE III

Det er funnet 5 runesteiner ved Bore kirke ( Bore I, II, III, IV, V) og alle er de minnesmerker / gravsteiner over avdøde personer.
Innskriften som er datert til vikingtid, oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 14746).

Innskriften kyder:



... ...ina : ok (l)...
(þ)ena
...(t) : ker(a) ...


... [ste]ina ok
... þenna
[lé]t gera ...


Norsk: "steiner og ....
denne ....
lot gjøre "


English: "... stones and ... this had made .."

Litteratur:
¤ Norges Innskrifter med de yngre runer, 3. Bind, side 175, 1954
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl





N 234 - BORE STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til vikingtid og oppbevares på Stavanger museum.

Innskriften lyder:



+ a(r)(t)iþ : (a)nbiarnar :

Ártíð Arnbjarnar.

Norsk: "Arnbjørns sjelemessedag".

English: "Arnbjôrn's anniversary-of-death."

Litteratur:
¤ Norges Innskrifter med de yngre runer, 3. Bind, side 177, 1954
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl





N 235 - BORE STAVKIRKE V

Runesteinen som kalles Bore V er en helle (160 cm lang og 80 - 85 cm bred) og ble funnet i 1946.
Steinen lå som en dørhelle foran bislaget til den gamle trekirken fra 1600-tallet som ble revet i 1891, men i dag er den bevart på Stavanger Museum.

Innskriften mangler noen runer i slutten av teksten og lyder:

Bore kirke



sikriþ:antaþiskfimnotomfyribotolf[-

Sigriðr andaðisk fim nóttum fyrir Bótolf[-.

Norsk: "Sigrid døde fem netter før Botolv(messe)".

English: "Sigríðr met her end five nights before Bótulfr's(-mass) ..."

Litteratur:
¤ Norges Innskrifter med de yngre runer, 3. Bind, side 168, 1954
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl





BRATSBERG STAVKIRKE - (Trondheim, Trøndelag)


Tegning etter M. F. Arondt



Eldre Futhark



Tegning etter M. F. Arondt
Bratsberg stavkirke sto på det nå nedlagte kirkestedet ved Bratsberg-gårdene, som har gitt navn til kirken og bygda. I dag ses stedet som en lav rektangulær forhøyning i åkeren, rett østnordøst for og inntil dagens gårdstun. I forrige århundre ble det ved flere anledninger, rett sør for forhøyningen funnet skjeletter og trekister ved pløying og grøftegraving. Kirken var i sin tid anneks til Lade kirke, som per 1589 var hovedkirke i Strinda prestegjeld. Senere fulgte Bratsberg med over i Tempe prestegjeld. Bratsberg stavkirke ble revet kort før 1663, og avløst av en laftet tømmerkirke med Y-formet grunnplan på samme sted. Det opprinnelige kirkestedet var i bruk til 1845 og ble flyttet til dagens kirkested da den y-formete kirken fra 1663 skulle rives. I følge Klüwer (1823a:44) lå ved Bratsberg stavkirke flere en store gravhauger, for det meste steinlagte. To av dem er blitt utgravd og kan dateres til eldre jernalder. I den ene fantes en helle med en innskrift i den eldre runerekke, muligens et mannsnavn. Fortsatt finnes det en gruppe forhøyninger/ hauger på et lite område i åkerkanten rett nord for tunet og som sannsynligvis er gravhauger.



NIæR 30 (N KJ93) - BRATSBERG-STEINEN

Denne steinen er gått tapt, men den er beskrevet i noen brev, bl. a. ett datert "Klæbu Præstegård Dec. 1810", hvor det fortelles at runesteinen ble funnet på gården Bratsberg like ved Trondheim, Sør-Trøndelag. Etter tegningen fra den tiden å dømme skal det ha stått þaliR, noe som kan være et mannsnavn.

Det kan være mulig at at det i stedet kan ha stått waliR, da wynn-runen (w) og thurs-runen (þ) kan ha være ombyttet. waliR, gno. valr, kan både bety "falk" og brukes om falne i kamp. Falk er et kjent personnavn i Norge. Innskriften er tidfestet til år 160-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007) og har dermed ikke direkte tilhørighet til stavkirken, men er fra området.

Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ93 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 30. Bratsberg (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 30. Bratsberg (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 30 Bratsberg (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





BRATTVÆR STAVKIRKE - (Smøla, Møre og Romsdal.)

Brattvær stavkirke sto på den høyeste bakken på øya Brattvær som er en av de større øyene utenfor Smøla med fiskeværsbebyggelse. Brattvær stavkirke ble første gang omtalt i 1589 og ble i 1661 beskrevet som en stavkirke uten tårn eller spir, men utvendig bordkledd og høvelig godt vedlikeholdt av almuen. Til Brattvær stavkirke tilhørte en uinngjerdet gravplass, som også ble benyttet av sognelyden ved kirkene på Odden og Veien. Det sies at "kirkegården, som lå på en høy klippe langt fra kirken, var det neppe så mye jord at ligkisteine kunne skjules”. I 1589 lå Brattvær stavkirke som anneks til hovedkirken på Aure. En residerende kapellan bodde i været og betjente derfra også fiskeværskirkene på Odden og Veien. Dette kapellaniet (Smølens Kapellani) eksisterte fram til 1749, og kirkestedet ble flyttet fra Brattvær og inn til Smøla på Skarpnes i 1881 (NG 464). På begynnelsen av 1700-tallet blåste kirken ned, og i 1709 ble det reist et kapell i tømmer på stedet.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





BREKKE STAVKIRKE - (Gulen, Vestland)

På gården Haugland sto det i middelalderen en stavkirke som først ble nevnt i 1327. Det kan ha vært Risnefjardar stavkyrkje som den også er kaldt. I første halvdel av 1300-tallet nevnes Risnafirdi kirkia og Haughalands capell i samme kilde. I 1590 ble stavkirken flyttet ti Ytre Brekke. Dette var den første kirken i bygden som bar navnet Brekke kyrkje. Når Brekke stavkyrkje ble revet forteller soga ingenting om, men den ble antagelig revet i 1686, da stedets kirke ble omtalt som en tømret kirke. Tømmerkirken ble trolig reist der dagens kirke ligger.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





BREMANGER STAVKIRKE - (Bremanger, Vestland)


Foto: Oddbjørn Sørmoen, Riksantikvaren. Gamle Grotle kirkested


Bremanger stavkirke sto på det middelalderske kirkestedet på Grotle (Grålskyrkja), hvor det i dag fortsatt skal være en synelig kirketuft med kirkegård. Eldste omtale av kirken er fra ca. 1330. Bremanger stavkirke fikk i 1652 tilbygd to korsarmer i tømmer, slik at den fikk et korsformet grunnplan. I 1665-67 ble kirken ”skordet opp” med 3 skorer à 14 alen, og disse ble fornyet og forøket i antall utover på 1670 og 1680 tallet. Bremanger stavkirke ble revet rundt 1695 og erstattet med en liten langkirke i tømmer. I en lokal variant over sagnet om Sunniva heter det at den ene av de tre søstrene drev i land på Bergeneset på Grotle.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





BREMNES STAVKIRKE - (Bømlo, Vestland)

Bremanger stavkirke fra Bømlo i Vestland ble først nevnt i 1327, men den ble allerede på den tiden ansett som en gammel kirke. Bremanger stavkirke lå i det nærliggende gårdsområdet Gåsland (tvers over innsjøen fra det nåværende stedet). Denne kirken ble sannsynligvis bygget på 1200-tallet. Historisk sett ble kirken kalt Gåsland kirke (stavet Gaasland) siden den lå på den gården. I 1689 ble stavkirken revet og en ny langkirke i tømmer ble bygget samme sted.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





BREMSNES STAVKIRKE - (Averøy, Møre og Romsdal)

Den eldste omtale av Bremsnes stavkirke på Averøy i Møre og Romsdal er i 1589 (Bremsznesz kircke, Thr.R. 68), men sognet er nevnt i 1533 (Brimsnes sogn, OE. 40). I 1650 ble det satt opp takrytter på den gammel stavkirken, og i 1664 ble kirken ombygd. Bremsnes stavkirke brant i 1768 eller 1769.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





BRUFLAT STAVKIRKE - (Etnedal, Innlandet)


Foto: I.K.Haug
Kirkeklokke fra Bruflat stavkirke.

Foto: Marit Slettum
Oblatjern fra Bruflat stavkirke.


Bruflat stavkirke er første gang nevnt i 1327. Det vites ikke om bevarte bygningsdeler fra Bruflat stavkirke, men en kirkeklokke fra 1200-tallet og et oblatjern i den nåværende kirken, skal ha tilhørt stavkirken. Det er ikke helt klart hva som skjedde med Bruflat stavkirke, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedøden, og at det antakelig tok lang tid før området tok seg opp igjen. Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke. Dette ble trolig gjort i 1641 og det var ikke en stavkirke som ble bygget.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder Oppland 2016.





BRUNKEBERG STAVKIRKE - (Kviteseid, Telemark)


Foto: Ukjent, Bø Museum
Bakkene opp mot Brunkeberg og Brunkeberg kirke.


Bruggaberga Kirkja var en stavkirke i Brunkeberg som skal ha blitt oppført på 1200-tallet, men en anden kilde sier omkring 1349. Trolig brant den første stavkirken på 14- eller 1500-tallet. Etter en besiktigelse i 1668 var «Bruggaberga kirkja a Bulandi» beskrevet som dekket med spon. Kirken skal ha vært liten og over utgangsdøra hatt et trebrett med årstallet 1685. Folketallet økte raskt på 1700-tallet og kirken ble snart for liten. Brunkeberg stavkirke sto i Kviteseid kommune og det sies at den hadde en sentral plass på kirkegården. Det er delte meninger Brunkeberg stavkirke endelikt, men noen sier at Brunkeberg stavkirken brant omkring 1680. Riksombudsmannen sier at den ble revet og ble avløst av ny kirke fem år senere. Uansett grunn ble Brunkeberg stavkirke raskt for liten utover 1700-tallet og det som måtte stå igjen fra Brunkeberg stavkirke ble revet i 1790 og stavkirken ble avløst av en ny trekirke. I 1785 het det fortsatt at gamle Brunkeberg stavkirke stod på en gård kalt Brunkeberg, som er det samme sted eller tilnærmet samme sted som nåværende trekirke fra 1790 står.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Telemark.





BRØTTUM STAVKIRKE - (Ringsaker, Innlandet)


Foto: Eirik I. Johnsen
Kulturhistorisk Museum.

Foto: Eirik I. Johnsen
Kulturhistorisk Museum.


På gården Mæhlums grunn har det stått to stavkirker på omtrent samme sted. Den første stavkirke er omtalt i 1370, uten at man vet når den ble bygget. Stavkirke nummer to skal være bygget omkring 1411 og vi vet at den hadde svalgang. Den siste omtale er i Jens Nilssøns visitasbok fra 1594. Universitetets oldsaksamling har flere gamle gjenstander fra Brøttum, hvorav et krusifiks er tidfestet til begynnelsen av 1200-tallet. Den yngste stavkirken ble erstattet av en tømret kirke som ble oppført i 1629.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hedemark.





BRÅSTAD STAVKIRKE - (Gjøvik, Innlandet)

Bråstad stavkirke sto Bråstad gamle kirkested ca. 1100 m SØ for dagens kirkested og kirken er nevnt i 1365, 1457 og 1458. I Povel Huitfeldts stifsbok fra 1570-årene omtales Brodstadt Annexa under Vardal (eller «Wardals Hoffuit Kiercke Veedt naffn hoff»). Dette inntrykket bekreftes av Jens Nilssøn i en visitasrapport fra 1594 der Brastad sies å være anneks til Hougs kircke (altså Vardal). I 1620 omtales «dett øffre tagh» i forbindelse med tjærebreding. Bråstad stavkirke ble avløst av en tømret langkirke i 1664 som igen ble revet i 1822.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016.





BUD STAVKIRKE - (Hustadvika, Møre og Romsdal)

Bud stavkirke sto i fiskeværet Bud og eldste direkte omtale av kirken er i 1589 (Bue kircke, Thr.R. 65). I 1572 kom det residerende kapellan til Bud kirke, som da var anneks under Aukra. Det fantes da ”et lidet Capell for de faae Folk som der boede”, hvilket kapellanen fikk revet og i dets sted ”igen opbygge en Staf-Kircke med Chor og Sacristie”. Denne bygningen ble i 1648 delvis revet og deretter tilbygd tårn samt korsarmer mot nord og sør. Bud stavkirke ble truffet av et lynnedslag og den brant ned i 1709.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





BUKSNES STAVKIRKE - (Vestvågøy, Nordland)

Buksnes kirkesogn er nevnt første gang i skriftlige kilder i 1324 og eldste omtale av Buksnes kirke er i 1589 (Buxnes hoffued kircke, Thr.R. 84). Alle de eldre kjente kirkene på stedet har stått innenfor det arealet som i dag er kirkegård. En kirke blåste ned fire år på rad, siste gang i 1638/39. I 1641 ble reist en ny tømret kirkebygning med korsformet grunnplan.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Nordland.





BYGLAND STAVKIRKE - (Bygland, Agder)


Foto: Ukjent. Alterskap fra Bygglandstavkirke

Bygland stavkirke er første gang nevnt i paveutsendingens regnskap i 1327. Hvor gammel den var og hvordan den så ut, er ukjent. På 1600-tallet beklaget kongens utsending seg over kirkene i Setesdalen, og «Ifuer Snedker» ble satt til å bygge nye kirker flere steder, deriblant Bygland. Den nye kirke stod klar i 1669. Det sto to runesteiner på Bygland prestegård, men begge runesteinne er tapt. De kjennes nå kun i avtegninger av Wegner i Ole Worms runeverk.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Aust-Agder.



N 185 Byland prestegåerd
Tegning: Wegner.


N 186 Bygland prestegård
Tegning: Wegner.
N 185 - BYGLAND PRESTEGÅRD

Innskriften er datert til middlealder, men kjennes kun fra tegning af biskop Thomas Wegner fra 1639 til bruk i Ole Worms runeverk.

Innskriften lyder:



[+ kuþ hiabi s(a)l ma(h)niltar]

Guð hjalpi sál Magnhildar.

Oversatt til norsk blir det "Gud hjelpe Magnhilds sjel".

English: "May God help Magnhildr's soul."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 33.



N 186 - BYGLAND PRESTEGÅRD

Innskriften er datert til vikingtiden, men kjennes kun fra tegning af biskop Thomas Wegner fra 1639 til bruk i Ole Worms runeverk.

Innskriften lyder:



[þo(l)afr : s(t)a(l)a : sunr rasti : stain : aftir (o)laf : il(o)ns
sun (o) (b)uk(l)onti :]


Þorlafr Stála sonr reisti stein eptir Ólaf Erlendsson á Bygglandi.

Oversatt til norsk blir det "Torleiv Stålason reiste stein etter Olav Erlendsson på Bygland".

English: "Þorlafr Stáli's son raised (the) stone in memory of Ólafr of Byggland, Erlendr's son."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 34.





BYGSTAD STAVKIRKE - (Sunnfjord, Vestland)


Foto: Torild Granhaug, Kirkebyggdatabasen
Altertavle fra Bygstad stavkirke fra 1620

Foto: Torild Granhaug, Kirkebyggdatabasen
Døpefont fra Bygstad stavkirke fra 1620


Bygstad stavkirke omtales første gang i jordeboken Bergens kalvskinn i 1320. Man antar derfor at kirken har blitt oppført på 1200-tallet. Den ble i begynnelsen kalt Kvamskyrkja, senere har den fått navnet Bygstad etter at det ble gjort regulering av innmark tilhørende brukene Kvamme og Bygstad. I 1686 var skipet en stavbygning med et kortilbygg i tømmer, og med målene 13,6 x 8,8 m hhv. 6 x 6 m. I tillegg hadde den våpenhus med tårn i samme bredde som skipet. Bygstad stavkirke kirke ble revet i 1845 og erstattet med nåværende samme året. Den nye kirken ble reist på den gamle kirketuften, hvor den sto inntil flyttingen til en nye kirketuften i 1939. Den gamle kirketuften og kirkegården er bevart på det gamle kirkestedet. Alterskap og døpefonten fra stavkirken er overfør til dagens kirke fra 1845.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





BYKLE STAVKIRKE - (Bykle, Agder)

Bykle stavkirke er første gang nevt i 1327 i pavens annalar som «Eccl. de Buglum», dvs Bykle kirke. Vi vet ikke når Bykle stavkirke ble reist, men det kan ha stått en kirke her alt på 1200-talet, kanskje enda tidligere. Konturene av en stor gravhaug på oppsiden av kirken forteller oss at kirken er reist på en gammel hedensk kultsted. Bykle stavkirke ble avløst av en ny kirke i 1620.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Aust-Agder.





BØ STOLPEKIRKE - (Telemark)

Under Bø gamle kirke (steinkirke) fra 1100-tallet er det funnet spor etter en eldre stolpekirke og graver som er eldre enn Bø gamle kirke. Stolpekirken ble revet først da skipet til steinkirken ble ferdigstilt rundt midten av 1200-tallet. Ved bygningsarkeologiske undersøkelser i Bø gamle kirke i 1985 ble det påvist at ved byggingen av de kirkene som har stått på tuften, har det blitt foretatt betydelige terrengarbeider. Ved byggingen av den første kirken har man fjernet en forhøyning på midtre og søndre deler av tuften. Kulturlag som hørte til stolpekirken er bare bevart i to områder på til sammen ca. 13 m². Fire graver antas å være eldre enn stolpekirken. En grav lå under oppfyllingen for planering før reisning av kirken. Tre andre graver lå nær midtaksen for korets nord- og sørvegger. Ut fra orientering og mangel på gravgods antas at gravene er kristne. En grav ble skadet ved graving av stolpegropen. De mange inngrepene i gravene gjør det sannsynlig at det har vært flere graver i denne fasen enn de fire registrerte. Det kan se ut som om gravplassen har hatt sin vestre avgrensning ved det nåværende korskillet.

Stolpekirken ble reist på en tomt der det allerede var en kristen kirkegård. Før byggingen ble tuften planert. Masse er skavet av i den sørlige og midtre del av tuften og fylt opp i øst og nordvest. Oppfyllingen har enkelte steder hevet bakkenivået med 0,6 m. For de takbærende stolpene i bygningen har man gravet seks stolpegroper. I disse er fire hjørnestolper i skipet og to i koret satt ned. Diameteren på stolpegropene var ca. 1,4-1,5 m. Da hullene var gravet ble stolpene justert både i flaten og i høyden. Flere av stolpene er plassert ute av sentrum i stolpegropene. Den sørøstre gropen i koret kan ha blitt utvidet mot nord for å få stolpen på riktig plass. Nøyaktigheten i stolpenes plassering i flaten har vært stor. Lengden på de veggene som kan sammenlignes, varierer med 0,3-0,4 m målt fra stolpenes antatte sentrum. Variasjonene i det absolutte nivået på bunnen av stolpegropene i østre korvegg var minst 0,05 m og opptil 0,17 m mellom stolpegropene i skipet. Siden markoverflaten ved gravingen av stolpegropene ikke er bevart er det ikke mulig å si hvor dypt ned fra overflaten de ble gravet, men det må ha dreid seg om en dybde på mellom 0,8-1,0 m. Oppspadd masse er fylt tilbake omkring stolpen og stein er satt ned omkring stolpen opp til bakkenivå som skoning. Bortsett fra de seks nedgravningene var det ikke bevart spor etter bygningselementer. Mellom hjørnestolpene kan det ha vært innspent sviller som må ha hvilt på et fundament. Et slikt fundament kan ha vært en tørrmur lagt på bakken. Da treskipet skulle rives ved byggingen av steinkirken kan stolpene ha blitt trukket rett opp av hullene, kantene var jevne og det sto ingen rest av treverk igjen i bunnen. Etter rivningen har svillens fundament blitt fjernet sammen med alle kulturlag fra stolpekirken.

Kilde: www.stavkirke.info, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark..





BØ STAVKIRKE - (Hyllestad, Vestland)

Eldste omtale av Bø stavkirke er fra før 1340 (kirkian j Bø, BK 52b). Kirke nummer to i rekken er den gamle tømmerkirken som trolig ble reist ca. 1590-1600 og ble satt opp på den eldre kirketuften (Kloster 1944:157). Bø kirke er ført på katedratikumslista ca. 1600, men uten at beløp er oppført, noe som muligens kan skyldes at kirken på dette tidspunkt var nybygd og derfor slapp denne avgiften. Det er kjent at nåværende kirke er bygd over tuftene av den foregående, og det er ikke urimelig å anta at også kirke nr 2, også ble reist på den samme kirketuften. Nåværende kirke som er den tredje i rekken er en langkirke i tømmer bygd i 1868, og står på Ytre Bø.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





BØ STAVKIRKE (HORDABØ) - (Radøy kommune, Hordaland, Vestland)

Bø stavkirke fikk trolig koret nybygd i tømmer på 1640-tallet og skipet muligens før dette. I 1721 omtales kirken som en nyoverhalt tømmerbygning. Denne ble i 1875 erstattet av nåværende kirke. Bø kirke kan også benevnes Hordabø. Før 1350 lå det 4,5 lauper til mensa (sogneprestens embedsgods), og 2 lauper og 11 kyr til fabrica (bygningsfond). Det framgår ikke av NK hvorvidt samtlige kirker er reist på det samme tuftområdet. Ut fra ØK kan det se slik ut, da nåværende kirke står nede i kirkegårdens sørøstre hjørne. Gravplassen er i nyere tid utvidet mot nord og vest, og den er omgitt av en steingård. En eldre avgrensing mot nord vises rett nord for kirken, der steingården løper noen meter mot nordvest og så bøyer i rett vinkel videre mot nordøst. Noen titalls meter mot sør ligger en separat kirkegård, trolig en tidligere koleragravplass.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





BØ STAVKIRKE (TØRDAL) - (Bø Kirkejord, Tørdal, Drangedal kommune, Telemark)

Det ble utført flere reparasjoner på Bø stavkirke i 1630-34 og 1717. Bø stavkirke er ikke nevnt i 1398 eller i stiftsboken på 1570-tallet, så det finnes ingen oversikter over landskyld til kirke eller prest i middelalderen. På 1570-tallet lå det en mindre skyldpart i Bøe i thiurredall til mensa (sogneprestens embedsgods) ved Drangedal hovedkirke men uten bygsel (St. 50), så vi har ingen indikasjoner på et tidligere prestebol (prestegård) ved Bø kirke i middelalderen. Brevene som ble skrevet på Bø i 1443, 1466, 1469 og 1482 ble utferdiget av presten i Drangedal. Dette viser at det da ikke var egen prest ved Bø kirke (jfr. DN I:778, 1441). I 1748 ble ny kirke reist, men denne ble i 1808 erstattet med den nåværende (Sannes 1924:136f). Det kan se ut til at kirkene hele tiden er blitt reist i det samme området. At det har ligget landskyld til fabrica (bygningsfond) vises ved et makeskifte i 1466 der biskop Gunnar byttet gården "Grafuo som laa vnder Byaar kyrkio j Thyrysdal" mot fire kuer, eller om sognebøndene heller ville, en tjærekjele til kirkens vedlikeholdsarbeid og en ku til dens fabrica (DN I:876). Fabrica er et bygningsfond. Et annet brev fra 1469 (DN IX:307) viser det da lå jord også til mensa (sogneprestens embedsgods). Stiftsboken fra 1570-tallet er ellers svært etterrettelig, så det kan være at all landskyld til Bø kirke og prest er blitt lagt til hovedprest og -kirke i Drangedal før 1570, selv om et slikt arrangement var svært uvanlig. Nåværende kirke med korsformet grunnplan står på Bø Kirkejord (gnr. 48).

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.





BØDALEN STAVKIRKE - (Vestre Gausdal, Gausdal kommune, Innlandet)


Foto: Henrik Mathiesen, Norsk Folkemuseum.
Portal fra Bødalen stavkirke


Bødalen stavkirke skal ha stått ved gården Bø øvre (eller Øvre Bø) i Bødalen i Vestre Gausdal i Gausdal kommune i Innlandet fylke. Den skal ha vært oppført på 1100-tallet, og dateringen er basert på et par portalplanker som antas å stamme herfra. Stavkirken eller kirkestedet kan også benevnes som Bødal og Jaradal. Fra tidlig av ble sogn og kirke kalt Jadradale («Bjár kirkja i Joðrudalr» eller Jødrudals kirke), et navn som skal ha blitt brukt så sent som i 1575. Bødalsnavnet dukker opp første gang i 1449 som navn på kirkestedet og ser ut til å ha fortrengt det gamle sognenavnet etter hvert. Etter Svartedauden eller der omkring var kirken anneks til Gausdal. Det er bevart to planker fra en portal som antas å stamme 1100-tallet og dag oppbevares i Oldsaksamlingen. En Madonna-figur med barn fra ca. 1300 og biskopfigur fra ca. 1350 er nå i Vestre Gausdal kirke. I tillegg finnes det et 134 cm høyt gotisk krusifiks som skal være skåret i verkstedet ved Hamar domkirke og ble tatt i bruk på 1300-tallet, da presten byttet ut det gamle, romanske krusifikset. Det ble kjøpt av Nordiska museet i 1881 og overført til Oldsaksamlingen i 1971. Bødalen stavkirke ble avløst av en ny laftet kirke i 1665. Det later imidlertid til at Bødalskirken ikke ble revet umiddelbart. Ifølge lokale tradisjoner skal den ha vært i bruk blant annet som forsamlingslokale en hundre års tid etterpå.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder Oppland 2016.





BØRSA STAVKIRKE - (Viggja, Skaun, Trøndelag)

I reformatsen fra 1589 er det nevnt en kirke på Viggja. Den kalles Byrszen kirken. Vi kan ikke med sikkerhet si hva slags kirke dette var og når den ble bygd, men det er ikke usansynlig at det var en stavkirke og ble bygd før svartedøden. Antagelig ble Børsa stavkirke opprinnelig oppført som høgendekirke. Etter hvert ble denne kirken i så dårlig forfatning at det en gang på 1660-tallet ble besluttet å bygge ny kirke. Den gamle hovedkirken fra 1668 som stod på Viggja i Børsa var en tømmerkirke og var sognekirke både for Børsa og Geitastrand.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





DAL STAVKIRKE - (Dal, Tinn kommune, Telemark)


Tegning: Joachim Frich

Foto: Giovanni Franceschi.    Portalplanker fra Dal stavkirke

Foto: Eirik Irgens Johnsen

Foto: Eirik Irgens Johnsen


Dal stavkirke sto på Dal i Tinn kommune i Telemark og ble oppført en gang mellom 1190 - 1215 og var en klassisk enskips stavkirke. Da man bygde Dal stavkirke ble det trolig gjenbrukt tømmer fra en tidligere stavkirke på Frøystul, som stod i nærheten av dagens Frøystul fjellkirke. Det har vært bosetning i området i lang tid og Dal var det gamle kirkestedet, mens Rjukan kom til langt senere. Dal stavkirke ble muligens oppført noe senere enn stavkirkene ved Atrå og Mæl. Dal stavkirke er første gang omtalt som "Dalzh kyrkiune" den 3. mars 1401. Videre er "Daalz kirkio" nevnt i 1498 og "Dalis sokn" i 1501. Av omtalen i 1501 fremgår det at Dal stavkirke er anneks til Tinn, det vil si Atrå stavkirke. Lorentz Dietrichson mener på grunnlag av bevarte portalplankene, at den må ha vært betydelig yngre enn stavkirkene ved Atrå og Mæl. Han hevder at det fremgår av en besiktigelsesrapport fra 1668, at det dreier seg om en stavkirke som lignet på Atrå stavkirke. Dal-madonnaen kom til Dal stavkirke rundt 1260. Madonnaen var et pilegrimsmål fra middelalderen og frem til rundt år 1800. Madonnaen skulle ha hatt en helbredende virkning for dem som oppsøkte den med sine lidelser i armer, ben og ledd. Dal stavkirke var derfor en såkalt lovekirke, eller gavekirke. Her kunne folk i nød med fysiske plager søke trøst og lindring mot en liten skjerv til kirken. Dalmadonnaen er sammen med Hedal-madonnaen, den ene av to madonnaer som trekkes frem når norsk middelalder skal promoteres.

I år 431 erklærte konsilet i Efesos at Maria var Guds virkelige mor, Theotekos – Gudefødersken. Maria fikk etter dette en fremtredende plass i den kristne kunsten. I tidlig middelalder ble Mariadyrkelsen stadig mer omfattende, og fra 900-tallet ble det laget madonnaskulpturer for kirkene. Det mest utbredte motivet var Maria sittende på en tronestol med Jesusbarnet på fanget. Ofte er skulpturen plassert i et skap, et tabernakel, som bare åpnes ved enkelte høytider. Alteret for Maria hadde fast plass i kirkeskipet, på nordsiden av koråpningen. Etter reformasjonens innføring i Norge i 1537, fortsatte Mariadyrkelsen mange steder tross forbudet mot helgendyrkelse. I mange kirker, som for eksempel i Hedalen stavkirke i Valdres, Dal stavkirke i Tinn og Røldal stavkirke i Ullensvang ble Mariaskulpturen bevart. Det er delte meninger om når Dal stavkirke ble revet, men i korte trekk ble stavkirkens skip revet og erstattet med nytt skip i tømmer i 1755, mens det gamle stavbygde koret i ble stående. I tiden 1842-44 ble også det stavbygde korpartiet revet, mens det tømrede skipet ble stående, og kirken ble forlenget mot øst. Stavkirkeportalen ble bevart i den ombygde kirken og er preget av den omhengslingen av dørene, så dørene slo utover i stedet for innover. Påbud om at kirkedørene skulle slå utover kom etter brannen i Grue stavkirke i 1822. Kirkebrannen i Grue er den største brannkatastrofen i norsk historie. Minst 113 mennesker omkom da det brøt ut brann under under gudstjenesten, og folk ikke kunne komme seg ut fordi dørene slo innover.

Til Universitetets Oldsaksamling er det fra Dal stavkirke innsendt to portalplanker, en treskulptur av Maria og barnet og en kristusfigur fra et krusifiks der selve korset mangler (se bildene). Korset fra krusifikset befinner seg på Tinn Museum.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kulturhistorisk museum,    Kirkesteder i Telemark.





DAVIK STAVKIRKE - (Bremanger, Vestland)

Danvik stavkirke er trolig fra 1200-tallet og ble første gang nevnt i kildene i 1306 i Bjørgvin kalvskinn. Vi vet ikke mye om Danvik stavkirke annet enn at den er nevnt flere ganger i løpet av 1400-tallet og på slutten av 1500-tallet. Danvik stavkirke ble erstattet av en tømret langkirke frå 1655. Denne ble i sin tur erstattet av en korskirke i 1750. Korskirken fra 1750 ble erstattet av den nåværende kirken i 1886. Muligens sto de tre eldre kirkene på samme tuftsted. Et sagn forteller at materialene til stavkirken på underligvis ble flyttet fra Kjølsvik, "der syllane vart knepte" til Danvik.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





DOVRE STAVKIRKE - (Dovre kommune, Innlandet)


Foto: Eirik Irgens Johnsen, Unimus
Madonna fra Dovre stavkirke

Foto: Ukjent, Unimus
Portal fra Dovre stavkirke

Foto: Ukjent, norske-kirker.net
Døpefont fra ca 1150


Før dagens kirke har vært flere eldre kirker eller kapell i Dovre. Den ene var en stavkirke som sto på jordet nedenfor prestegården, like ved Olavskilden. Antakelig har det vært en enda eldre kirke, kalt Svendsgardkirken, men kildene om denne er få og usikre. I teksten som følger med bildet av madaonnafiguren sier Unimus at den er fra Svendsgardkirken. Under det store landsomfattende kirkesalget i 1723 gikk bygdefolket sammen om kjøpe kirken og mye eiendom fulgte med på kjøpet slik at noen bønder i bygda ble selveiere. Med kjøpet fulgte det også med et ansvar om å vedlikeholde kirken og den skulle være så stor at den kunne romme bygdens innbyggere. Siste gudstjeneste i Dovre stavkirke ble holdt den 16. juli 1736, for kirken var da i dårlig forfatning og befolkningen i bygda var blitt for stor. Derfor ble det bygget en ny og større kirke i bygden. I våpenhuset til den nye Dovre kirke står en portalplanke fra den gamle stavkirken og i kirkerommrt står en døpefont fra ca. 1150. En del av inventaret fra stavkirken som også fulgte til den nye kirke er altertavlen skåret av Johannes Skråstad i 1681, kalk og disk.

Dovre Kapell 1: Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Det skal også ha vært kirkebygg på Steig og Bree, men det finnes ikke konkrete rester etter noen av disse.

Dovre Stavkirke 2: Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha stått en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen.

Dovre stavkirke 3: Rundt år 1400 ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Funn av benrester viser at det har vært en kirkegård der, og området omtales som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skraastad. Denne ble sammen med alterutstyr, samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var stavkirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet ble ansett som uegnet.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016,   www.pilegrimsleden.no.





DRANGEDAL STAVKIRKE - (Drangedal, Prestestranda, Telemark)

Drangedal stavkirke er omtalt første gang i biskop Eysteins jordebok fra omkring 1395. Dette var en langkirke med smalere kor. Drangedal stavkirke ble ombygd ca. 1700 da stavkirkens skip ble omgjort til koret i den nye laftede kirken. Det stavbygde koret ble i 1840 erstattet med et laftet kor. Drangedal stavkirke skal ha stått der vestre korsarm nå er (”truleg dekte ho snautt halvparten av det nåværande vestkorset”), og utvidelsen medførte at stavkirken kirken ble dobbelt så stor (”ho blei forlenga til om lag der syd- og nordkorset nå startar”) (Naas 2000:8f). Området rundt kirken som i dag er tettbebyggelse har navnet Prestestranda. Ingen av de kjente kirkene i Drangedal har blitt revet i sin helhet, for deler av kirkene har alltid blitt benyttet i det neste kirkebygget. Alle kirkebyggene har derfor stått på samme sted. Disse kirkene har hatt funksjon som sognekirker helt siden middelalderen. Drangedal er områdenavnet og Hærikseid er navnet på kirkestedsgården, derfor kan man også støte på Hærikseid i stedet for Drangedal kirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.





DVERGSTEN KAPELL - (Tingelstad, Gran kommune, Innlandet)


Foto: Colliekar.     Dvergasteinn


Dvergsten kapell var en stavkirke ved gården Dvergsten i Tingelstad i Gran kommune i Innlandet fylke. Kapellet var viet til den hellige Katarina og blir gjerne omtalt som St. Karins kapell. Vi vet ikke mye om kapellet, men på 1590-talllet var det ute av bruk som kirke. Tydligvis ble stavbygget stående lenge etter dette, for i 1743 skriver sorenskriveren i en redegjørelse at kapellet er «bygt af reiseplancher med spidse taarne paa», og at det brukes som «foederhus». Dvergsten kapell var altså en stavkirke som ifølge Riksantikvaren stod på et høydedrag vest for Dvergsten gård, en gård i Gran på Hadeland, sør for Brandbu sentrum. Dvergstein er nabogården til kirkestedsgårdene Grindeker, Bilden og Tingelstad. Dvergsten kapell stod i vestenden av dagens gårdstun, og i den videre forlengelse vestover ligger et større gravfelt langs ryggen ned mot Gamle kongeveg. Kirkene på Dvergsten, Kjos, Horgen, Bilden og Bjørge ble av sogneprest Hammer i 1743 betegnet som tidligere kapeller (Røgeberg 2004:203). Dvergstein gård er en av de største i Gran kommune og det er flere fortidsminner på gården, blant annet flere gravhauger. I følge Rygh kommer Dvergsten av "Dvergasteinn". Det ligger en stor stein på gården, og i folketroen hadde dverger bolig i steiner. Etter tradisjon på stedet, skal steinen være kastet av trollet («dvergen») i Brandbukampen, da han ble forstyrret av kirkeklokkene i Tingelstad gamle kirke. Han greide ikke kaste langt nok, og steinen ble liggende der gården ble reist. Steinen ligger fortsatt mellom hovedbygningen og kårbygningen på Dvergsten. (Se billde av dvergsteinen). Det ser ut til at Gran har hatt stor kirketetthet i middelalderen og disse var for en stor del ganske små etter dagens standard, og noen av dem var for gårdskapeller å regne.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder Oppland 2016.





DYSTE STAVKIRKE - (Østre Toten, Innlandet)


Foto: Mjøsmuseet
Dør fra Dyste stavkirke

Foto: Mjøsmuseet
Dørring fra Dyste stavkirke

Foto: Ukjent, Kulturhistorisk museum, UiO
Maleri på treplanker fra Dyste stavkirke

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO
Figur fra Dyste Stavkirke

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO
Figur fra Dyste Stavkirke

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO
Figur fra Dyste Stavkirke


Dyste stavkirke sto Dyste gård i Østre Toten og ble bygd på 1000–1200 tallet, men ble første gang omtalt i et diplom fra 1381. Dyste var en av de store gårdene i Østre Toten med mye ferdsel alt før Olav den helliges tid. Dyste stavkirke gikk ut av bruk etter reformasjonen og forfalt til 1784 hvor restene etter Dyste stavkirke ble revet. Alteret som er av stein ble stående og har siden stått på sin opprinnelige plass. Det ble etter hvert reist et beskyttende hus over alteret som rommet kirkekunsten fra stavkirken, både skulpturer, bilder og annet interiør. Alteret er opprinnelig murt opp av kvaderstein i kalkmørtel. På toppen ligger alterplaten som er en massiv helle i samme kalkstein som resten av alteret. På toppen finner vi et relikviegjemme. Vi vet ikke hva dette har inneholdt, men skikken i middelalderen var at man der oppbevarte relikvier som var knyttet til den enkelte kirkes skytshelgen. Huset som ble oppført over steinalteret stod til begynnelsen av 1900-tallet og den bevarte kirkekunsten er nå oppbevart på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Bladt dette er skulpturene av Maria og Johannes gode representanter for norsk middelalderskultptur. Selve kirken vet vi lite om, men arkeologiske undersøkelser på Dyste gård har gitt funn av skjeletter som indikerer begravelser både inne i kirken og på kirkegården. Dyste er i dag et kjent og mye benyttet pilegrimsmål. Det går organiserte og guidete vandringer forbi, og Olsok markeres alltid med messe på Dyste.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016,   Steinalteret på Dyste stavkirke.





DØVING KAPELL - (Døving, Valldal, Sunnmøre, Møre og Romsdal)


Foto: Wikimedia


Døving kapell var en stavkirke på gården Døving i Valldal på Sunnmøre i Møre og Romsdal fylke som trolig ble reist på 1200-tallet. Det var minst to kirkebygg på stedet, det siste sto frem til 1812. Det eldste kirkebygget er ikke tidfestet, men det dreier seg antakelig om en stavkirke reist i middelalderen før 1450. Tidlig på 1600-tallet ble den daværende stavkirken i bygdesenteret på Sylte revet og flyttet til Dale på andre siden av fjorden. I lang tid var derfor Døving kapell den eneste kirken i Valldal, til tross for at Valldal er den største bygda i Norddal. Fram til en gang tidlig på 1600-tallet var det altså to kirker i Valldal, en på Sylte og et kapell på Døving bare 4 km fra hovedkirken på Sylte. I 1812 ble kirkebygget på Døving tatt ned og satt opp igjen på strandstedet og bygdesenteret Sylte. På utskiftingskartet fra 1876 er kirkegården inntegnet. Det eldgamle alterbordet av stein ble benyttet som trappehelle i den nye kirken på Sylte. Denne steinhellen med innhogd gjemmested for oblater eller relikvie står nå oppstilt i Sylte kirke. Minnesteinen og alterbordet er nå de eneste sporene etter det gamle kapellet på Døving. Det er uklart hvorfor det var to kirker i nedre del av den lange Valldalen. En hypotese er at Døving kapell i katolsk tid ble satt opp som et privat kapell. Leonhard Tafjord skriver at gården Døving hørte til presten Iver Eriksen i Norddal (1590–1620), som samtidig eide Nedre Lande i Ørskog. Tafjord nevner da at Døving kan ha vært en stormannsgård med en «hogjendes kyrkja» (høgendeskirke), altså privat kapell for høvdingen eller storkaren der.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





EGGE STAVKIRKE - (Steinkjer, Trøndelag)

Egge stavkirke er første nevnt i kildene i 1533 (Egge k., OE s. 46, 84) eller 1588 (www.kulturminnesok.no), mens sognet er nevnt 1490 (Eggesokn, OE s. 117) og har trolig vært bygget som høgendekirke for høvdingen på storgården Egge. Både synfaringer og kirkeregnskap fra 1600-tallet viser at kirken på denne tiden var meget brøstfeldig og stod til forfalls, for i 1661 nevnes at den var utstyrt med støtter. Kirken ble sterkt ombygd i 1676 da det gamle skipet ble omgjort til kor i den nye kirken, og koret ble skriftehus. Det ble også reist langskip og et tverskip. Denne "hybridkirken" stod frem til 18. august 1765 da lynet slo ned og den brant ned til grunnen. Den tredje kirken stod ferdig i 1767, og ble stående til 1870 da den ble revet og den nåværende kirken ble bygget. Jernaldergravfeltet på Egge er et av de største og mest mangfoldige i Norge med hensyn til gravformer. De eldste gravene her går tilbake til 200-tallet e.Kr. (Petersen 1926:37), og kirke og kirkegård ligger midt oppe i feltets søndre del. Schøning (II:184) noterte seg i 1774 endel fornminner inne på og nær ved kirkegården, bl.a. en bautastein ved det nordøstre hjørne av kirkegården. Like ved ligger en rund kjempehaug. Tett ved denne ligger en avlang haug, en trekantet haug, en rund haug. Ved siden av disse ligger en avlang firekantet haug og en avlang haug. Disse haugene ligger på den søndre side av veien, og på den nordre side ligger en stor rund haug, en liten haug, en oval-avlang haug og en stor rund haug av sammenkastete steiner. En av de bautasteinene som Schøning observerte inne på kirkegården står der fortsatt.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag..





EGGEDAL (HOVLAND) STAVKIRKE - (Eggedal, Sigdal kommune, Buskerud)


Foto: Giovanni Franceschi, Wikipedia
Portaloverligger Eggedal stavkirke


Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Portaloverligger Eggedal stavkirke

Foto: Kulturhistorisk museum
Krusifiks fra Eggedal stavkirke



Foto: Erik Irgens Johnsen
Oblatjern fra Eggedal stavkirke.

Foto: Ukjent
Eggedal stavkirke.


Foto: Eirik I. Johnsen
Eggedal stavkirke.


Eggedal stavkirke var opprinnelig en langkirke og lå ved gården Hovland, omtrent en kilometer nord for dagens Eggedal kirke. Kirken omtales ofte som Hovland stavkirke da den lå ved gården Hovland. Ifølge Lorentz Dietrichson tilsier Hovland-navnet at kirken stod på et tidligere hov. Det opprinnelige koret er ikke beskrevet i litteraturen, men koret ble trolig revet i 1651 og det antas at det var smalere enn skipet. To portaloverliggere fra som kan ha vært fra sipet er bevart. Skipet skal ha blitt utvidet mot vest i 1630 (også i stavverk), rett etter at en tilsvarende utvidelse fant sted ved hovedkirken. Etter disse endringene fremstod kirken som en langstrakt og smal bygningskropp bestående av hjørnestaver samt to mellomstaver på hver langside. Skipet og koret hadde da samme bredde, og kordelen (ikke den opprinnelige) var stykket østover fra de østligste mellomstavene. I en besiktigelsesrapport fra 1673–75 beskrives kirken som en stavkirke og Dietrichson hevder at stavkirken ifølge en besiktigelsesrapport fra 1688 på det tidspunktet fortsatt hadde svalgang rundt omkring belagt med spon. Stavkirken ble revet i 1881 etter at den nye Eggedal kirke ble vigslet den 18. september 1878.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Buskerud.





EID STAVKIRKE - (Rauma kommune, Møre og Romsdal)

Kirkestedet er nevnt første gang i 1440 og Eids stavkirke er første gang nevnt i Trondhjems reformats 1589, men trolig kom den første kirken på 12-1300-tallet. På 1700-tallet skal kirken ha vært forfallen og skrøpelig. I tiden august-oktober 1797 var det ingen preken i Eid kirke, og i kirkeboka dette året heter det at i skiftet juli/august ble siste preken i ”den gamle Kirke” holdt, og at ”den nye Kirke blev innviet af Hr. Prost Krog paa Weedø” den 9. oktober. Dette korte tidsrommet forutsetter at en eldre kirke var blitt stående mens ny ble reist.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal..





EID STAVKIRKE - (Kvinnherad, Vestland)

Eldste kirke på stedet var en stavkirke som sto til 1665, da det ble reist en tømmerkirke med korsformet grunnplan i 1668. Dagens Eid kirke erstattet tømmerkirken fra 1668 i 1824.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





EID STAVKIRKE - (Nordfjordeid, Stad, Vestland.)

Nordfjordeid sies å være Nordfjords eldste kirkested etter Selje. Eid stavkirke var viet til jomfru Maria og lå ved Myklebust og gikk under navnet Mariakirken. Eid stavkirke var i sin tid hovedkirke for denne delen av Nordfjord. Eid stavkirke er første gang nevnt i et brev fra biskop Audfinn i 1322, men antas å ha blitt oppført en gang på 1100-tallet. I 1336 blir kirken omtalt som gammel og slitt. Senere brenner Myklebustgården og man antar at Mariakirken går med i brannen. På 1400-tallet omtales en ny stavkirke på nabogården Mel, og det antas at den avløser den første stavkirken på gården Myklebust som brant. Denne nye stavkirken omtales som ”kirken på Mel”. Mel ligger nord for dagens kirke og nærmere omtale av stavkirken på Mel finnes ikke i perioden. Tidlig 1600-tall blir en tømret kirke omtalt som ny og svært fin. Den var bygget etter reformasjonen mot slutten av 1500-tallet. Etter dette er det ikke meldt om stavkirker på Nordfjordeid kirkested.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





EIDSKOG STAVKIRKE - (Eidskog, Innlandet)


Skisse: Oddbjørn Sørmoen. Relieff på døpefonten fra 1200-tallet

Under arkeologiske utgravninger under gulvet til den nåværende kirke ble det funnet klart tre adskilte arkeologiske lag og hvert sitt lag tilhørte hver sin kirke, hvor det første laget tilhørte den nåværende laftekirke. Fundamnetene til de to stavkirkene kunne også lett påvises. Den første stavkirken er omtalt i Håkon Håkonssons saga, i forbindelse med Håkons reise til Värmland i 1225. Etter et gammelt sagn skal denne ha brent like etter Svartedauden. Dette ble bekreftet av utgravningene. Stavkirke nummer to var større og ble bygget noen år etter brannen. Denne omtales bl.a. i Biskop Eysteins jordebok i 1394. Mye tyder på at denne kirke stod til 1600-tallet da den ble avløst av laftekirken. Middelalderkirkene var viet til Olav den hellige, som skal ha hvilt her under en flukt til Sverige i 1028.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Hedemark.





EIK (LÅRDAL) STAVKIRKE - (Tokke, Telemark)


Foto: Kulturhistorisk museum.
Krusifiks fra Lårdal stavkirke.

Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum
Malt planker fra Lårdal stavkirke


Lårdal stavkirke sto som dagens kirke på grunnen til prestegården Eik (gnr. 21), men ved prestegårdstunet ved Bandaks nordbredd i Tokke kommune i Telemark fylke. Sognet og presten er nevnt i 1396 og i 1424. Lårdal prestegjeld («Laur dall preeste gield») er omtalt i 1547, men prestegjeldet må ha eksistert en god stund tidligere. I Jens Nilssøns visitasrapport fremgår det at kirken ligger sør for prestegården, og Eik-navnet (eller «Eg») brukes også. Sognet kalles «Lauerdall» (Lårdal) og har tre annekser i Eidsborg, Høydalsmo og Øyfjell. Kirken skal i likhet med Eidsborg ha vært en enskipet stavkirke, og i 1662 ble taket meldt å være «ganske vanmægtigt» og svalene rundtom «ganske unyttige og forladne». Bekymringsmeldingene ble gjentatt i 1668 etter at nødvendige reparasjoner ikke var utført. Lårdal stavkirken ble revet i 1684 og erstattet med en ny tømmerkirke på samme sted, som ble avløst av dagens kirke lenger nord i 1832. Et krusifiks fra stavkirken er sendt inn til Oldsaksamlingen og i følge kirkeleksikonet har dagens kirke kalk og disk fra 1583 fra stavkirken. I kirken skal det også finnes panelbord med figurmalerier fra Lårdal stavkike datert til 1300-tallet.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,    Kirkesteder i Telemark.





EKNE STAVKIRKE - (Jevika, Levanger, Trøndelag)

Eldste omtalt av Ekne stavkirke er i 1533. Utover på 1600-tallet stod kirken til nedfalls, samtidig med at folketallet i bygda hadde økt som følge av opprettelsen av smeltehytta på nabogården Vestran for kobberverket på Ytterøy i 1635. En del reparasjonsarbeider ble gjennomført i 1648, men i 1652 ble det bygd ny kirke på den gamle tomta.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





ELDA (NAMDALSEID) STAVKIRKE - (Namsos, Trøndelag)

Elda stavkirke ble truffet av lynet og brandt i 1690, og kirkens gamle alterplate er blitt gjenanvendt som gravstein for en mann som døde i 1703. På bakgrunn av kirkeregnskapene fra andre halvdel av 1600-tallet kan det muligens leses ut av reparasjonsbeskrivelsene at kirken som brant i 1690 var en stavkirke med svalgang. Kirkestedet ble på 1850-tallet flyttet til Ås noen kilometer lenger nord i bygda.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





ELVERUM STAVKIRKE - (Elverum, Innlandet)

Elverum stavkirke sto på det gamle kirkestedet i Triangelparken, et par hundre meter nord for nåværende kirke. Kirken ble plyndret for alt av verdi under Den Nordsike Syvårskrigen (1563 - 1570) og forfalt videre utover 1600-tallet, men fikk også nytt inventar. På begynnelsen av 1700-tallet lakk det gjennom tak og vinduer. En laftet korskirke avløste kirken i 1736.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hedemark.





ENNINGDAL STAVKIRKE - (Halden, Østfold)


Foto: Ukjent, Kulturhistorisk museum
Kors til Kristusfigur fra Enningdal stavkirke.


Enningdal stavkirke lå på Kirkebøen ved nordenden av Kirkevannet et par km fra svenskegrensen. Stavkirken forfalt i 1600-årene og ble erstattet av en tømmerkirke på samme sted. Denne kirken ble revet 1795, og den nåværende tømmerkirken ble oppført på Prestebakke ca. 10 km lenger nord. Enningdal stavkirke kjennes bare fra regnskaper som ikke gjør utførlig rede for bygningens utseende. Byggemåten er imidlertid tilstrekkelig dokumentert ved reparasjoner.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Østfold.





ERESFJORD (SIRA) STAVKIRKE - (Molde, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Eresfjord stavkirke er i 1426 (Sirin kirkiu, DN III:683). På midten av 1600-tallet ble kirken på Sira omformet fra en enskipet stavkirke til en bygning med korsformet grunnplan ved at det ble bygd til korsarmer i tømmer mot nord og sør. Til tross for en rekke reparasjoner på 1650-tallet ble likevel kirken demontert i 1661 og gjenreist samme år i forbedret stand. I 1709-10 ble det reist ny tømmerkirke med korsformet grunnplan.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





ERI STAVKIRKE - (Lærdal kommune, Vestland)

Eri stavkirke sto på gården Eri i Lærdal kommune i Vestland fylke i middelalderen. Presten («sira Barðe a Æiðrini») er omtalt i 1305, og kirken («Kirkian a ædrin») er omtalt i Bergens kalvskinn før 1340. Kirken ble omtalt som Ædernn kappel i 1535, og i 1565 lå den i Tønjum sogn. Den er ikke omtalt i bispedømmets jordebok fra rundt 1600, og antas dermed å være nedlagt i god tid før dette. Det skal ha blitt funnet knokkelrester nær riksvei 5, og en liten bakke over gårdsbygningene ble kalt Turkebakken, som av B.E. Bendixen er tolket som en forvanskning av «Kirkebakken», men det er ikke påvist noen kirketuft etter stavkirken. Eri (eller Æri) var en storgård (Eri øvre og nedre er gnr. 19 og 20) og var nabogård til Hauge (gnr. 23) og Tønjum (gnr. 16) der det også stod kirker. Det var bare et par kilometer mellom hver av disse kirkene.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





EVANGER STAVKIRKE - (Voss, Vestland)

Evanger stavkirke er nevnt i Bergen kalvskinn fra midten av 1300-tallet. Det er litt uklart hvor lenge middelalderkirken stod, men den ble trolig erstattet av en tømmerkirke på 1600-tallet. 1600-tallskirken stod til den ble erstattet av den nåværende kirken i 1851. Fra middelalderkirken er det tatt vare på en kirkeklokke, mens den andre av de to klokkene som er i kirken er fra 1673.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland..





EVJE STAVKIRKE - (Evje og Hornnes kommune, Agder)


Foto: Ukjent, Norsk folkemuseum


Evje stavkirke er første gang omtalt som «ecclesia de Uio» i 1327 i de pavelige nuntiers regnskapsbøker, men den er langt eldre eldre det. Evje stavkirke stod ca. 20–25 meter øst for dagens Evje kirke. Lite er kjent om bygningens utseende, men i 1662 ble det gitt ordre om å rive svalgangene og kle veggene med bord. Det er ikke helt klart om det ble bygget ny kirke, eller om det “bare” var ytre kledning som ble gjort om på, men en lokal tradisjon vil ha det til at kirken var 166 år gammel da den ble revet i 1833 (altså fra 1667). Innen det kom så langt, var kirken solgt på en auksjon under det landsomfattende kirkesalget i 1723 og hadde vært i privat eie i en årrekke før den ble kjøpt av menigheten. Den fikk ny altertavle i 1820, en tavle som nå er på Norsk folkemuseum.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Aust-Agder.





FEIRING STAVKIRKE - (Eidsvoll, Akershus)

Den eldste kjente kirken på stedet var en stavkirke fra ca. 1200 som var viet til Peter og Paulus og Thomas av Canterbury. Thomas Becket ble myrdet på oppdrag fra Henrik II. Kirken ble reparert utover 1600-tallet og fikk nytt tak og nye stoler. Etterhvert også nytt våpenhus og nye vinduskarmer. På 1660-tallet måtte deler av taket legges på nytt og kirken ble tjærebredd. I 1678 ble et sakristi bygget. I 1349 ga erkebiskop Arne 30 dagers avlat til de som besøkte Feiring kirke på visse dager (DN II:302). Dette tiltaket skyldtes trolig en dårlig økonomisk situasjon for kirken, muligens forårsaket av kirkebrann. I 1393 ble det ikke ført prestebol (prestegård) til kirken, men en skyldpart i Biærnastadhom ble ført i fortegnelsen over kirkens mensa (sogneprestens embedsgods) (RB 432). På 1570-tallet lå en stor bygselpart i Biørnnestadt til mensa (sogneprestens embedsgods) ved Eidsvoll hovedkirke (St. 106), trolig en indikasjon på et tidligere prestebol (prestegård) til Feiring kirke. Stavkirken ble i 1693 erstattet av en tømmerkirke som ble reist ved siden av stavkirken.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Akershus.





FEN (FENES) STAVKIRKE - (Ullefoss, Nome kommune, Telemark)


Ikonbilde av St. Michael. Foto: Ukjent


Fen stavkirke eller Fenes stavkirke stod ved gården Søndre Fen eller Fen nedre (gnr. 25) sørøst for Ulefoss i Nome kommune i Telemark. På stedet står i dag en tidligere skolebygning. Kirken var viet til erkeengelen Mikael den 31. juli i et ukjent år. I Biskop Eysteins jordebok er Fænes kirkia omtalt uten at det er ført prestebol (prestegård) til den. Det antas at kirken var nedlagt på overgangen mellom 1400- og 1500-tallet, ettersom den ikke er omtalt i Povel Huitfeldts stiftsbok eller i Jens Nilssøns visitasskildringer. Det var en begravelsesplass i nærheten av kirken, da det er funnet benrester og graver ved hagearbeid på området. Treverk fra kirken skal ha blitt brukt til å bygge et loft på gården, og det antas at det dreide seg om en stavkirke, uten at skriftlige vitnesbyrd bekrefter dette eksplisitt.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,    Kirkesteder i Telemark.





FET STAVKIRKE - (Luster, Vestland)

Fet stavkirke sto i Indre Hafslo og ble trolig reist på 1200-tallet. Kirken er nevnt på et kalveskinn fra før 1340. Det er mulig at denne kirken ble avløst av en tømmerkirke omkring midten av 1600-tallet.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





FILEFJELL STAVKIRKE - ST. THOMAS KIRKE - (Vang, Innlandet)


Foto: Ukjent
Døpefont fra St. Thomas kirke

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Relikvieskrin fra St. Thomas kirke


Filefjell stavkirke / St. Thomas kirke sto på Kyrkjistølen under (gnr. 1) Nystuen, et stykke vest for gårdstunet. Trolig ble Filefjell stavkirke reist i andre halvdel av 1100-tallet eller rundt 1200 (Jahnsen1983:87ff). Stavirken skal ha vært liten med plass til rundt 100 mennesker, og rundt stavkirken var det en lav mur med torv på. Det kan se ut til at skipet var rektangulært og koret smalere, rektangulært (?) og med apsidal avslutning. Kirken ble reparert rundt 1620 og bestemt vedlikeholdt i 1747. Det finnes et stort tradisjonsmateriale rundt denne kirken, bl.a. at den var en gavekirke, og at folka på Nystuen (på 1800-tallet?) brukte galleriet i kirken som tørke- og lagringsplass for bark. Filefjell stavkirke skal ha blitt revet i 1808.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016..





FISTER STAVKIRKE - (Hjelmeland, Rogaland.)

Eldste omtale Fister stavkirke på Fister nedre er i 1390 (Fists kirkio sokn, DN I:522). Det er bevart en døpefont i kleber datert til 1250-1350. Presten på Fister var innblandet i konflikten mellom Stavangerbiskopen og hans kanniker, og i 1300 ble han sammen med prestene på Hundvåg, Høle og Soma dømt til bøter for ulovlig å ha bannlyst en rekke hirdmenn. Fra andre halvdel av 1400-tallet nevnes ikke lenger prest ved Fister kirke, så da var den nok blitt anneks under Sæbø (Hjelmeland) kirke og prest – slik den var rundt 1620. Ny kirke, den nåværende, ble vigslet i 1867, og deretter ble den eldre kirken revet og materialene solgt ved auksjon (Brandal 1994:121f, 1997:160f). Det er bevart en dørring av jern med runeinnskift fra middeladeren.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.


N 254 - Fister stavkirke
Foto: Ogneslav


N 254 - Fister stavkirke
Foto: Aslak Liestøl
N 254 - FISTER STAVKIRKE

Innskriften er ristet på en dørring av jern, og er datert til middelalderen.

Innskriften lyder:



-imu(n) : prester : læ(t) : (b)e.
.. ... ...sso


[S]ímun prestr lét be[rja](?) ... [me]ssu.

Norsk: "Simom prest har meg slått(?)(dvs. stemplet) ....messe"

English: "Símun the priest had (me) struck(?) ... mass."

Litteratur:
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 260.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av ringen fra Nasjonalbiblotekets database.
¤ Bilde av innskriften av Ogneslav.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liestøl





FJELBERG STAVKIRKE - (Kvinnherad, Sunnhordland, Vestland)

Fjelberg stavkirke stod på Fjelbergøy i Kvinnherad i Sunnhordland i Vestland fylke. Det finnes ikke noe grunnlag for en detaljert datering av Fjelberg stavkirke, men kirken er første gang nevnt i kildene i 1360, men er eldre enn det. En kilde fra 1462 nevner en gave til høyalteret i Fjelberg kirke. Dette tyder på at kirken hadde flere altre. I 1665 skulle det settes inn vinduer i sørveggen på kirken, siden det skal ha vært svært mørkt i kirken. I 1722 hadde kirken svalgang bare på nordsiden. Samme år ble kirken kalt en «ældgammel og i Grund forraadnet Stavkirke». Etter størrelsen på kirken å dømme må den ha vært treskipet med hevet midtrom. Skipet var ca. 16 m x 9 m, og koret var 5 m x 6 m. Stavkirkens bygningshistorie kan i regnskapene følges fra 1618 og i dette året ble kirken utbedret og fikk nytt gulv, vinduer og ny prekestol. Bygningen besto av “Hoffuedtkirchen”, koret, et tårn og et våpenhus med benker i. Kirken hadde også en sval, men regnskapene gir ingen holdepunkter for at kirkens skip og kor hadde forhøyede midtrom med omganger.

Ny dør med “schuur” over i våpenhuset nevnes i 1623. I 1627-29 ble det bygget et nytt tårn. Til tårnet medgikk 4 staver, 20 alen lange og én fot tykke, to tylfter 9 alens bjelker, 6 store knær “till binding i tornidt”. I 1630-32 ble kirkens sval forlenget. Dessuten ble det lagt opp 300 spon på kirken og en ny 13 alen lang eikekjøl på koret. I 1633-35 ble en 16 alen lang kjøl lagt opp “paa Kirchen” (skipet). I 1636-38 ble det bygget et nytt våpenhus til kirken. Inventarlisten fra 1661 regner opp en sølv kalk og disk, en messehagel, en messeserk, et rødt alterklede, et hvitt alterklede, 2 lysestaker, et dåpsbekken og en bibel. I 1662-64 ble messeserken og messehagelen reparert. I 1693 hadde kirken en forgylt sølv kalk og disk, et rødt kledes alterklede, to messeserker, den ene ganske gammel, en ny messehagel, en ny alterduk, to gode klokker, to gode messing alterstaker, et messingbekken i funten, en bibel “in qto Swaningi”, en ny alterbok og en ny ritual. I 1719 opplyses at den forgylte sølv kalk og disk veier 29½ lodd. Kirken har to messehagler, en ny “af Brunt flaas” og en gammel, brun “Damaschis dito”. Den største av de to kirkeklokkene er sprukken. Av bøker finnes en “svaningi Bibel in octavo”, en alterbok og en kirkeritual in quarto og en ny gradual in folio. To gode messing lysestaker finnes fortsatt. Kirken er nevnt siste gang i 1722 og i 1733 fikk sognet en ny kirke. Det er da trolig at stavkirken ble revet omtrent på samme tid.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





FJELL STAVKIRKE - (Øygarden, Vestland)

Fjell stavkirke er i historiske skrifter tidligst omtalt i 1338. Etter dette har man nedtegnet at en trekirke ble revet i 1795, noe som gjør det sannsynlig at det ikke var den samme kirken som ble beskrevet over 450 år tidligere. Noen nedriving og gjenoppbygging i denne perioden er imidlertid ikke skriftlige kilder på, men det er omtalt reparasjoner av en kirke i tømmer på slutten av 1600-tallet. I omtale av ytterligere reparasjoner i 1722 nevnes også et tårn. I perioden 1680 til 1722 ble det gravlagt døde under kirkegulvet, det var i hovedsak vel bemidlede sogninger som sikret seg dette. Skikken ble ikke forbudt før i 1805, og likkistene ble ikke fjernet da man bygget ny kirke, og de ble stående helt til man rev den andre kirken i 1875 og samlet disse i en fellesgrav på sørsiden av kirken. Man rev ikke hele kirken i 1795, for skipet i den gamle kirken ble brukt som kor, mens et nytt skip ble reist på østsiden og kirketårnet i enden av koret. Den nye kirken sto ferdig i 1796, men allerede i 1820 omtales kirken som dårlig vedlikeholdt i en visitasmelding, og i 1844 er det notert en betydelig reperasjon av gulv og tak. Som i vanlig på denne tiden var kirken i privat eie, noe som kan forklare at vedlikeholdet ble begrenset til et minimum. Byggematerialene var imidlertid ikke i verre forfatning enn at de ble gjenbrukt til reising av skolehus på Skoge og Snekkevik. Sistnevnte er fortsatt intakt.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.





FLATDAL STAVKIRKE - (Seljord, Telemark)


Foto: Ukjent, KHM
Stavkirkeportal

Foto: Ukjent, KHM
Stavkirkeportal

Foto: Ukjent, KHM
Stavkirkeportal bakside

Foto: Ukjent, KHM
Krusifiks Flatdal kirke

Foto: Fra www.norges-kirker.net
Prekestolenhetten fra Flatdal kirke


N 157 Flatdal stavkirke
Foto: Ogneslav

Flatdal stavkirke var etter reformasjonen anneks til Seljord kirke. Flatdal stavkirke må ha blitt revet før dagens kirke ble reist i 1654, for enkelte veggplanker fra Flatdal stavkirke er gjenbrukt i gavlene på dagens kirke. Mange gjenstander fra Flatdal stavkirke var i en årrekke lagret på kirkeloftet i den nye kirke før de ble tatt i bruk igjen. I dagens kirke bevart fra stavkirken et krusifiks fra 1200-tallet, prekestolhimlingen over prekstolen og døpefonten. Dagens kirke har også kirkeklokkene er fra 1641 og ett par portalplanker fra stavkirken oppbevares i våpenhuset. Flatdalsteinen er en gravstein med runeinnskerift fra siste halvdel av 1100-tallet fra stavkirkens tid. Steinen lå på kirkegården, rett utenfor kordøren til den nye kirke. Den er første gang beskrevet i presten Hans A. Willes selvbiografi fra 1765. Innskriften ble avtegnet av M.A.Arendt i 1804. Steinen ble overtatt av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, som i 1864 ga den til Universitetets Oldsaksamling. Flatdalsteinen er i dag utstilt i Universitetsbiblioteket på Blindern.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.



N 157 - FLATDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til 1100-tallet og er og er ristet på en gravhelle av kvartsit. Utstilt i Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo (nr. 3497). Et solkors er ristet på steinen.

Innskriften lyder:



+ o=kmole : ræisl ru=na=r þesa=r - u=k biþr þø=rs a=lma=ka=n kuþ ÷ at ha=n ta=ke ÷
uiþr s-l kamas : er þesse slæin tikr ibir +


Ôgmundr reist rúnar þessar, ok biðr þess almátkan Guð, at hann taki viðr sál Gamals, er þessi steinn liggr yfir.

Oversatt til norsk blir det "Ogmund ristet disse runer, og ber den allmektige Gud at han vil ta i mot Gamals sjel, han som denne stein ligger over."

English: "Ôgmundr carved these runes, and prays to the almighty God that he receive the soul of Gamall, whom this stone lies over."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 214.
¤ Bilde av runeinnskriften. Foto av Ogneslav.
¤ Bilde av Flatdalssteinen av Aslak Liestøl.





FLEKKEFJORD (NES) STAVKIRKE - (Nes, Flekkefjord, Vest-Agder)

Flekkefjord stavkirke kan være fra 1100-tallet, for i 1639 ble det funnet et stykke gravplate i en skorstein fra andre halvdel av 1100-tallet, med en runeinnskrift med teksten "Gunnar Bjørnsson ligger" samt symbolet for Agnus Dei innrisset. Likevel er eldste omtale av en kirke på Nes i 1460 (Nes kirkio, DN IV:948). Stavkirken skal ha stått til rundt 1783 da ny en tømmerkirke med åttekantet grunnplan ble bygd tre år etter at den eldre kirken var revet. Gravearbeider under koret i 1982 i dagens kirke, viste at samtlige kirker trolig kan være reist på samme tuftområde (Jakobsen & al 1983).

Ca. 1620 var Lund hovedkirke med annekser på Bakke, Tonstad, Gyland og Nes (Flekkefjord). Til samme tid ble kirketienden til anneksene Gyland og Nes svart som smørreide, og prestetienden i ost eller smør til Lund hovedkirke fra samtlige kirker i gjeldet ble gitt i form av reide (St.S. 263f). Et brev fra 1465 viser at Nes kirke allerede da var anneks til Lunde kirke (DN IV:958).

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Vest-Agder.


N 215 Flekkefjord stavkirke
Tegning: Wegner
N 215 - FLEKKEFJORD STAVKIRKE

Innskriften er datert til 1100-tallet og er og er ristet på en gravstein som er tapt.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

[gunr : rioas:sun : ligr : hr]

Gunnarr Bjôrnssonr(?) liggr hér.

Oversatt til norsk blir det "Gunnar Bjørnsson ligger her."

English: "Gunnarr Bjôrn's(?) son lies here. "

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 125.
¤ Tegning av innskriften av Wegner





FLUBERG STAVKIRKE - (Søndre Land kommune, Innlandet.)

Fluberg stavkirke stod ved Fluberg prestegård, omtrent en kilometer fra dagens Fluberg kirke. Fluberg stavkirke var fra gammelt av Lands hovedkirke og er nevnt som «Flughubærghs sokn» i 1330 og «Erlinger prester a Flughuberghi» i 1337. Nicolay Nicolaysen sier at Fluberg stavkirke var en stavbygning, og ifølge regnskabet for 1694 med tvister eller svaler rundt om. Ifølge en jubileumsbok for Fluberg stavkirke skal kirken ha hatt tårn, og omtalen av «dett offuerste tagh» i 1622 tas til inntekt for at kirken hadde hevet midtparti. Den hadde svalganger i nord og sør, men disse ble revet på midten av 1600-tallet. Kirken fikk utvendig bordkledning og større vinduer. Av Povel Huitfeldts stiftsbok i 1577 nevnes noe av inventaret på 1500-tallet, med bl.a. to klokker og to håndklokker (muligens messeklokker fra katolsk tid), en sølvkalk med disk, en kalk og disk av forgylt kobber. Av en inventarliste fra 1686 nevnes at kirken har en ny stor klokke i en støpul. Stedet der stavkirken stod, var ikke helt tørt, og ny kirke ble oppført lenger unna fjorden og vigslet i 1703. Stavkirken ble revet. Det ble satt opp en informasjonstavle på det gamle kirkestedet i 1994. Altertavlen i Landåsbygda kirke skal stamme fra Fluberg stavkirke. En dåpskanne fra stavkirken er i privat eie. Gitt at kongeportrettene som henger i dagens Fluberg kirke, går helt tilbake til Christian I, er det nærliggende å anta at mange av dem er overført fra stavkirken. Altersølv skal også ha blitt overført.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





FLÅ STAVKIRKE - (Ve, Flå kommune, Buskerud)


Foto: Ukjent. Portal fra Flå stavkirke

Tegning: Hans Hegna. Flå stavkirke.

Maleri: Johannes Flintoe, 1819. Flå stavkirke

Flå stavkirke stod på Ve på østsiden av Hallingdalselva i Flå kommune i Buskerud fylke. Stavkirken ble forandret flere ganger før den ble revet i 1859. Det er få skriftlige kilder som kan bidra til en presis datering av stavkirken. Lorentz Dietrichson daterer stavkirken til nær 1200 på grunnlag av ornamentikken. Stavkirken var opprinnelig en midtmastkirke med rektangulært skip og smalere kor med apsis. Den hadde takrytter på mønet og var omgitt av en svalgang. I 1685 ble apsis og korets østvegg samt svalgangen rundt disse revet, og koret ble forlenget østover. Koret ble revet i 1707, og kirken ble ombygget til korskirke og fikk nytt kor. Ny kirke ble så oppført på et nytt sted i 1858. Det synes som om Flå hadde egen prest og prestegård i middelalderen, men det antas at det kan ha vært slutt på dette i senmiddelalderen, siden det kun finnes én henvisning til prest i 1499 og denne ikke er navngitt. Etter reformasjonen var kirken anneks til Nes. Den ble solgt på en landsomfattende kirkrauksjon i 1723, og ved en besiktigelse i 1740 er den omtalt som Wees. Flå stavkirke kom på kommunens hender i 1816. Vestportalen fra stavkirken er bevart i Oldsaksamlingen og den føyer seg inn i Sogn-Valdres-tradisjonen og har ranke- og dyreornamentikk. En eldre altertavle er tapt, mens et alterbilde fra 1736 ble overført til den nye kirken. Prekestol og døpefont er gått tapt, men en messehagel fra 1653 er å finne i Hallingdal Museum. En opptegnelse av M.F. Arendt fra 1804 nevnes at det var en runestein ved Flå stavkirkes kirkegård. Runesteinen er tapt og det er ikke flere opptegnelser om den, bortsett fra at man antar at den var fra kristen tid.

Kilde: www.kulturminnesok.no, www.norgeskirker.no,   Kirkesteder i Buskerud.


Tegning: Hans Hegna
Grunnriss av Flå stavkirke

N 109 - FLÅ STAVKIRKE

I en kort optegnelse av M.F. Arendt fra 1804 finnes et notat som heter "Runesten en paa Flo Kirkegaard". Notisen er senere overstrøket med blyant. Den evetuelle runeinnskrift, er mest sansynelig fra kristen tid. Flå stavkirke ble revet i 1859. Ellers vet vi ikke noe mer om denne mulige runsteinen.

Litteratur:
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 107.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.





FLÅ STAVKIRKE - (Melhus, Trøndelag)

Man vet ikke sikkert når den første kirken på Flå ble bygget. Første sikre skriftlige kilde er Olav Engelbrektssons jordebok fra 1533 hvor Flå kirke nevnes, men det kan ha stått en kirke her helt tilbake til 1100-tallet. En antatt grunn til at man mangler kilder for kirkens tidlige historie er at prestegården med kirkedokumenter gikk tapt i en brann på 1600-tallet. I 1345 gikk det et jordras som tettet til elven Gaula, og da dette til slutt brast, ble dalen oversvømmet. Flere kirker ble ifølge historiske beretninger totalskadd i denne flommen, blant disse antar man var Flå kirke. Etter dette ble det bygget ny kirke på Kirkflå (Kjerskflå) oppunder Flååsen, og dette skal ha vært en stavkirke. Selv om det her var tryggere i forhold til flom, var det værhardt, og et uvær i 1664 etterlot betydelige skader på kirken. Man besluttet etter hvert å bygge ny kirke på samme sted, og i 1686 ble det ferdigstilt en ny tømmerkirke på Kirkflå. Kirkegårdens lokalisering og avgrensing er uavklart, men gjennom årene er det ved pløying på den gamle kirkegården på Kirkflå funnet både skjelettrester, rester av kirkens tegltak og en gravstein med årstallet 1764 innrisset.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag..






FLÅM STAVKIRKE - (Aurland, Vestland)

På 1300-tallet har det etter Bjørgvin Kalvskinn vært to kirkebygninger i Flåm, Flåm stavkirke og et kapell på Fretheim som trolig har vært et gårdskapell. Flom stavkirke ble stående fram til omkring 1670, da stavkirken ble avløst av en ny tømmerkirke på samme grunn som lå til gården Flåm.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





FORTUN STAVKIRKE - (Luster, Vestland)


Foto: Henry Rosling, Riksantikvaren.     Fortun stavkirke


Fortun stavkirke sto på Fortun i Sogn og er første gang nevnt i 1323, men antas å ha blitt oppført omkring 1150. I følge noen lokale tradisjoner sies at den har vært flyttet en gang tidligere, og at den muligens først har stått på Bolstadmoen i Skjolden. Fortun stavkirke var en treskipet langkirke med hevet midtrom båret av 18 staver og lave sideskip, men den gjennomgikk mange endringer med tiden. På 1600-tallet gjennomgikk kirken omfattende endringer. I 1649–1651 ble det satt opp vesttårn. Opprinnelig hadde kirken et smalere, rektangulært kor med apsis, men under en ombygging i 1664–1666 fikk den nytt kor i lafteverk, i samme bredde som skipet. I 1696–1698 ble det også oppført et nytt våpenhus på nordsiden av koret. Stavkirketomtens steingjerde er fortsatt synlig, og et og annet gravminne er også å se.

Av inventargjenstander fra stavkirken er klokkene fra 1200-tallet ble brukt i Fantoft stsvkirke, og altertavlen fra 1600-tallet hang på korets nordvegg. Et relikvieskrin fra Fortun stavkirke er i dag utstilt i Bergens Museum. Alterskapet og døpefonten ble imidlertid solgt lokalt, og sies å ha blitt brukt til henholdsvis kornoppbevaring og grisetrau. I 1880 årene ble Fortun stavkirke kjøpt av konsul F. Gade. Den ble revet og flyttet i deler og gjenoppbygget og i restaurert form på Fantoft utenfor Bergen i 1883, tydeligvis etter forbilde fra Borgund stavkirke. Siden har Fortun stavkirke blitt kalt Fantoft stavkirke, men Fantoft stavkirke brant i 1994 ned til grunnen.

I forbindelse med Fortun stavkirke er det registrert 7 runeinnskrifter. En innskrift er på et relikveskrin som nå er på Bergens museum. De seks andre innskrifter var ristet i treverket utenfor eller innenfor i kirken. Disse runeinnskriftene fulgte med i flyttingen og ble registret i Fantoft stavkirke. Runeinnskriftene gikk tapt i branden i 1994.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.


Foto: Arild Nybø, Wikipedia
Relikvieskrin fra Fortun stavkirke.


Foto: Henry Rosling, Riksantikvarene
Fortun stavkirke før den ble revet og flyttet.


Foto: Henry Rosling, Riksantikvaren
Fortun stavkirke.


N 305 Fortun stavkirke III
Foto: Aslak Liestøl


N 306 Fortun stavkirke IV
Foto: Aslak Liestøl


Foto: Knud Knudsen
Fortun stavkirke.


Foto: Knud Knudsen
Fortun stavkirke.


Foto: Knud Knudsen
Fortun stavkirke.


Foto: Knud Knudsen
Fortun stavkirke.


N 309 Fortun stavkirke VII
Foto: aslak Liestøl


Foto: John Erling Blad
Fortun stavkirke før den ble revet og flyttet.
N 303 - FORTUN STAVKIRKE I

Innskriften er på et relikvieskrin av eik bekledd med kobber. Innskriften er datert til begynnelsen av 1100-tallet. Innskriften består av latinske bokstaver som løper langsmed de to langsider og den ene kortveggen på. På den siste kortveggen er to runer synelig i en ellers skadet.

Hele teksten med latinske bokstaver lyder:

{A ABCDEFGHIKLMNOPQR}
{STVXYZ AMOR VINI OOM}
{CD...AB}

Runeteksten lyder:



a ' f...

Hele teksten oversettes:

{... "abcdefghiklmnopqr"} {"stvyz" Amor vincit(?) omnia(?)} {...} ... ... a f

Latin: "A abcdefghiklmnopqr stvxyz amor vini oom cd...a f"

Norsk: "A "stvxyz" kjærlighet til vin oom cd...a f"

English: "A ... abcdefghiklmnopqr "stvyz" Love conquers all ... ... ... "

Litteratur:
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 80.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl




N 304 - FORTUN STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på utsiden på nordveggen.
Innskriften lyder:

runeinnskrift

hika ihkiporh (þ)

Helga(?), Ingibjôrg ...

Dvs. kvinnenavnene "Helga" og "Ingebjørg".

English: That is the female names "Helga" and "Ingebjørg"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 83.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl




N 305 - FORTUN STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på nordsiden av første søyle til venstre for vestportalen.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

askautr

Ásgautr

Dvs. mannsnavnet "Asgaut".

English: That is the male name "Asgaut".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 85.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl




N 306 - FORTUN STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på den anden søyle til venstre innenfor vesstportalen.

Innskriften lyder:



alf=a e=t ...

Alpha et [Omega].

Norsk: "Alpha og Omega."

English: "Alpha and Omega."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 85.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl




N 307 - FORTUN STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift ristet tvers over tredje tile øst for nodre dør i skipet.

Innskriften lyder:





aue maria gracia btena dominus lecum benedicla lu in
mutie


Latin: Ave Maria gratia plena. Dominus tecum, benedicta tu in mulie[ribus].

Norsk: "Ave Maria, full av nåde. Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner"

English: "Hail Mary, full of grace. The Lord is with you, blessed are you among women"

Dette er en bønn. Den finnes også i en litt mer fullstendig skikkelse på dørringen fra Tønjum kirke (N 347).

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 85.
¤ Bilde av runeinnskriften av Aslak Liestøl




N 308 - FORTUN STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:





kuþ

Guð

Oversatt til norsk blir det "Gud"

English: "God"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 86.




N 309 - FORTUN STAVKIRKE VII

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på nordvest siden av første søyle innenfor vestportalen.

Innskriften lyder:



(t)r(o)ten min ty mer til þes at ek fa bet=ra

Dróttinn minn, tý mér til þess at ek fá betra.

Oversatt til norsk blir det "Herre min, hjelp meg til at jeg får (det som er) bedre".

English: "My Lord, help me to get (what is) better".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 87.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





FYSTRO STAVKIRKE - (Fystro, Vestre Slidre kommune, Innlandet)


Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Portal fra Fystro stavkirke, men nå i Hegge stavkirkes våpenhus.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Portal II fra Fystro stavkirke.

Foto: Nancy Child, KHM
Portal fra Fystro stavkirke, detalje


Fystro stavkirke (Fyrstro eller Fyrstå øvre) stod på Fystro i Vestre Slidre kommune i Innlandet fylke. Kirken skal ha stått rett nord for det nedlagte tunet på Fystro øvre. "Norges kirker" beskriver stavkirken etter 1600-tallet som en liten stavkirke med rektangulært skip og et smalere kortilbygg. Skipet synes å ha vært ca. 8 m langt, koret ca. 4 m langt og bredt. Det er mulig at koret har hatt apside. Kirken hadde takrytter og var omgitt av svalgang. Tilsynelatende var kirken orientert på vanlig måte, med koret mot øst. Jubileumsboken om Røn kirke tar det for gitt at kirken hadde korapsis. Bildet som tegnes av Fystro stavkirke fra sent på 1600-tallet viser til forfall. Til tross for enkelte utbedringer endte det med at kirken på Fystro ble revet, og ny kirke på Røn stod klar i 1748 som ble formelt vigslet i 1749. Av gjenstander fra stavkirken kan nevnes et par portalplanker. I Valdres folkemuseum er det utstilt en stav og tre planker fra kirken. (Disse tre sies i nevnte jubileumsbok å befinne seg i Røn kirke, så de må ha kommet til museet etter 1998.) Den ene portalplanken (med rankeskurd) har et motstykke i Oldsaksamlingen. En annen planke har en halvsøyle som går over i en rundbue over en døråpning. Den tredje planken kommer fra korets apsis. I nevnte jubileumsbok nevnes også en fjerde planke som skal ligge (eller skal ha ligget) på loftet i Røn kirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, www.norgeskirker.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





FREI STAVKIRKE - (Kristiansund, Møre og Romsdal)


Foto: www.arild-hauge.com.
Bautasteinene på Freidarberg etter Egil Ullserk.


Frei stavkirke er første gang nevnt i skriftlige kilder (Kirkiu Freidhe, AB 117) i 1432 og ble på 1600-tallet omtalt som en langkirke i stavkonstruksjon med dåpsrum i vest, våpenhus ved nordre inngang og sakristi i øst. Frei stavkirke var uten tårn men hadde et frittsående klokkestapel og det er antatt at den var bygd på 1200-1300-tallet. I 1665 fikk den takrytter over skipet og tidvis ble kirken støttet opp med skorder. Frei stavkirke ble truffet av lynet og brant natt til 15. oktober 1766. Landskapet ved Frei kirkested har hatt kirker og gravsteder helt siden middelalderen, og de historiske linjene går tilbake til vikingtiden med Egil Ullserk, Håkon den gode og slaget på Rastarkalv. Det spekuleres i om Frei kan ha vært et av stedene for de tre kirkene kong Håkon den gode skal ha bygget i området på 900-tallet. I Slaget ved Rastarkalv i år 955 seirt Håkon den Gode etter at Egil Ullserk hadde narret Eirikssønnene med en krigslist. Eirikssønnene rømte, men Egil Ullserk falt og mange med han. I følge Snorre ble det reist tre bautasteiner på Egil Ullserk grav. Tre bautasteiner er gjenreist for å minnes bonden og krigeren Egil Ullserk. Bautaen i midten regnes for å være opprinnelig, mens de to andre er flyttet hit henholdsvis fra Bolga og Endreset.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Møre og Romsdal.





FRESVIK STAVKIRKE - (Vik, Vestland)


Foto: Ukjent, KHM.
St.Olav fra Fresvik stavkirke

Foto: Restaureringsatilieret, KHM.
Madonna med barn fra Fresvik stavkirke

Foto: Svein Skare.
Krusefiks fra Fresvik stavkirke


Fresvik stavkirke ble reist på 1100-tallet og er først nevnt i et diplom i 1317 (DN I, nr 150). Da ble den kalt Freysvik og senre Frisvik. Fresvik stavkirke er også nevnt i Bergen Kalvskinn (47b, 49a og 50b) og i DN X nr 255 og XII nr 257. Når de skriftlige kildene forteller om kirken fra 1600-tallet og fremover, beskrives den som en liten tømmerkirke. Alikevel skulle den til en viss grad være en stavkirke. En del av inventaret fra den gamle stavkirken oppbevares i Oldsakssamlingen i Oslo, blant annet en Olavsfigur og en Madonna med barnet og i Bergen Museum er det oppbevart et krusifiks.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





FURNES STAVKIRKE - (Ringsaker, Innlandet)

Stavkirken ble antagelig revet rundt 1707, da dagens steinkirke ble bygget. Kulturminne ID 84212-1.

Kilde: www.kulturminnesok.no.





FURUSET STAVKIRKE - (Oslo)
.
Furuset stavkirke ble omtalt ved sognet i 1345 (DN VI:173). At Furuset var bruksdelt rundt 1400, og det utskilte bruket hadde navnereferanse til gårdens kirke, tilsier at gården nok hadde vært kirkested senest siden 1100-tallet. En innførsel i biskop Eysteins jordebok ca. 1400 kunne antyde at kirken da var uten sogn i og med at områdereferansen er Osloherad og ikke sognet, men sognet nevnes likevel på to andre steder i jordeboka (RB 261, 285). Til samme tid lå det en skyldpart i Furusætres kirkiu by til Clemenskirken i Oslo (RB 292). Kirkestedsgården Furuset er gjennom årene sterkt redusert i utstrekning ved at Furuset nedre og store deler av Furuset øvre er lagt inn under Ulsholt. Ifølge notat fra Byantikvaren (saksnr. 200810453-3, 16.10.2008) skal det være funnet skjelettrester ved grøftearbeider på lokaliteten Sandbakken, og kleberfragmenter fra middelalderen (gårdstun?) i krysset Furusetveien/ Ulsholtveien rett ned for nåværende Furuset kirke. Furuset stavkirke var ute av bruk i 1598 og kirkestedet ble nedlagt.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Oslo.






FUSA STAVKIRKE - (Bjørnafjorden, Vestland)

Fusa stavkirke er nevnt i Bergens kalvskinn. Prestegården er nevnt i 1325 i forbindelse med at Ragnhild Trægagås avga tilståelse for å ha øvd trolldom mot sin slektning Bård i november 1324. Sognet er nevnt flere ganger i 1400-talls kilder. Fusa stavkirke hadde en døpefont av kleberstein som kom til Bergens museum. Fusa stavkirke ble erstattet av en ny kirke i år 1600.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland..





FØLLING STAVKIRKE - (Steinkjer, Trøndelag)

Følling en stavkirke ble omtalt i 1533 og besiktet i 1664. Følling stavkirke ble revet 1720. Rett sørvest for kirken registrerte Rygh i 1868 en middels stor gravhaug (Nicolaysen 1869:178). En kvinnegrav fra tidlig 800-tallet ble i 1941 undersøkt rundt 70 m nordvest for kirken (Petersen 1942). Trolig har området mellom disse enkelthaugene opprinnelig utgjort et sammenhengende gravfelt og den første kirken ble i sin tid bygd midt oppe i dette. Under restaureringen av den nye kirke i 1959, fant man graver under kirkegolvet som er datert til bronsealderen. Man fant også mynter fra 1300-tallet og funn viser at det på 1400-tallet sto en stavkirke på 4,5 meter x 5 meter på dagens kirkested.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





FØRDE STAVKIRKE - (Sunnfjord, Vestland)

Førde stavkirke ble bygget på 1100- eller 1200-tallet og blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1327-28 (ecclesia de Firdi, PN 134, DN III:147). Stavkirken sto fram til rundt 1620-25, da den fikk tilbygd nytt skip i tømmer mens stavkirken ble beholdt som kor. Til sammen var arealet til den nye kirken ca. 190 m2. Etter hvert kom denne kirken i privat eie, og hadde ulike eiere. Den forfalt, og ble revet i 1838. Den neste kirken var en enkel tømmerkirke bygget i 1839.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Norges-kirker.net,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





FÅBERG STAVKIRKE - (Fåberg, Lillehammer, Innlandet)


Foto: John Ering Blad, Wikipedia
Portal fra Fåberg stavkirke

Foto: Ukjent, Nasjonalbiblioteket.
Gravhelle fra 1202. Fåberg stavkirke.

Foto: Eirik Irgens Johnsen
Alterskap fra Fåberg satvkirke

Foto: Eva Brænd
Røkelseskar fra Fåberg stavkirke


Foto: Marius Berge, Maihaugen
Dør med beslag fra Fåberg stavkirke

Foto: Marius Berge, Maihaugen
Dørring fra Fåberg stavkirke

Foto: Kirsten Helgeland
Døpefont fra Fåberg stavkirke


Fåberg stavkirke stod i Fåberg i Lillehammer kommune i Innlandet fylke og ble trolig bygd i siste halvdel av 1100-tallet. Stavkirken ble muligens utvidet til korskirke og den fikk nytt tårn i 1633. Stavkirken skal ha vært treskipet og koret hadde apsidal avslutning (Lillevold 1957:187). Fåberg Stavkirke ble kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og en ny kirke ble innviet 23. februar 1727 på samme tomt. En rekke gjenstander er bevart fra stavkirken, hvorav en portal og rester av to andre portaler er nå i Universitetets Oldsaksamling Oslo og er datert til andre halvdel av 1100-tallet. Portalen til Fåberg stavkirke er av samme type som vi finner i flere av kirkene i Sogn og Valdres, men hele overstykket til portalen mangler. Dørens gangjern er enkle, men ring- og låsbeslagene er svært kunstneriske. Disse er fra på 1300-tallet. Oldsaksamlingen har et krusifiks og en skapdør som skal ha inngått i en altertavle. På Maihaugen finnes et middelaldersk krusifiks fra kirken og en fattigblokk (almissetavle) fra 1668. Hoveddøren fra den Fåberg stavkirke ble tatt i bruk som hoveddør i den nye kirken. En gravhelle fra 1202 er å finne i våpenhuset.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder Oppland 2016.





FÅVANG KIRKE - (Fåvang, Ringebu kommune, Innlandet)


Foto: Ole Erik Ruud


Fåvang kirke er en korskirke på Fåvang i Gudbrandsdalen i Ringebu kommune i Innlandet fylke. Kirken er reist på 1600-tallet i bindingsverk blant annet av materialer fra stavkirker, på samme måte som Vågå kirke og Hol gamle kirke. Den omtales av og til også som en stavkirke, men regnes ikke som ekte stavkirke selv om deler av treverket er tidligere brukt i stavverk. Den første kirke i Fåvang ble bygget som en stavkirke i muligvis på slutten av 1200-tallet og materialer fra denne og en nærliggende stavkirke fra 1000-tallet ble gjenbrukt ved gjenoppbygningen av Fåvang stavkirke. De eldste materialene i den nåværende kirken kan derfor dateres tilbage til omkring 1150-1250. Den nye kirke ble bygget etter reformasjonen, for det meste av materialer fra tidligere nedrevne stavkirker i dalen og i forbindelse med gjenopbygningsperioden ble stavene fjernet, og det ble rekonstrueret som et bindingsverkbygning med en korsformet grunnplan. Fåvang kirke er en korskirke av panelt bindingsverk, der stavkirkeplanker er tilpasset og gjenbrukt. Stavene, portalene, treskrud og dører fra stavkirken er borte. Det er kun bevart planker fra stavkirken på den nåværende kirkens nordvegg. Et firkantet tårn med høyt spir, er plassert over korsmidten. Kirken bærer preg av flere restaureringer. Innvendig har veggene opprinnelig stått upanelte.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder Oppland 2016.





GAUPNE STAVKIRKE - (Gaupne, Luster kommune, Vestland)


Foto: Hans Emil Lidén. Portal fra Gaupne stavkirke.


De antas at Gaupne stavkirke stod på omtrendt samme sted som gamle Gaupne kirke står i dag. Stavkirken ble antagelig oppført på 1100-tallet og presten er omtalt en flere ganger fra tidlig 1300-tallet. Det sies at stavkirken ble revet da gamle Gaupne kirke at den ble oppført i 1647, men regnskapene viser at den ble ferdig først i 1652. En renger med at det er gjenbrukte materialer fra stavkirken i tårndelen i gamle Gaupne kirke, men ikke i skipet og koret. Dette tas som tegn på at skipet og koret er oppført før stavkirken ble revet, og tårnet oppført etterpå. Portalen i stavkirken ble gjenbrukt og den kan daterest til andre halvdelen av 1100-tallet.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





GEIRANGER STAVKIRKE - (Stranda, Møre og Romsdal)

Det har trolig vært kirke på Geiranger kirkested siden rundt 1450. Geiranger stavkirke er nevnt første gang i Trondhjems reformats 1589 (Gerangers cappell, Thr.R. 64). Den er også omtalt i 1665, 1709 og 1722. Koret og skipet var «halvt af stav og halvt af tømmer». Halve taket ble rasert av en storm i 1720. Dette kan tyde på at den opprinnelige kirken var en liten stavkirke, hvor stavkirkens skip senere ble omgjort til kor, da den ble tilbygd med et nytt tømmeret skip. Dette er i alle fald tilfelde flere andre steder i Norge. Geiranger stavkirke beskrives i 1660-68 som stående til nedfalls, og den ble støttet opp med skorder. Geiranger stavkirke hadde ikke tårn, men var 28 alen lang og mellom 9 og 10 alen bred. Våpenhuset av tømmer og var 6 alen langt og 7 alen bredt. Geiranger stavkirke ble revet i 1742.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





GIMMESTAD STAVKIRKE - (Gloppen, Vestland)

Gimmestad stavkirke er omtalt i forbindelse med en bispevisitas i 1308 da den ble anneks under Vereid. Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til mensa (sogneprestens embedsgods) men kun to småparter samt "halft tiunða kyrlagh til fabrica (bygningsfond)" (BK 16a-b). 16-17 oktober 1308 var biskop Arne på visitas på Gimmestad (DN III:74, IV:79). Gården er navnedannende for skipreidet (Gemlastada skipreidho i Nordfiordhum, DN XII:127). I 1339 nevnes "sira Katsle a Arnastodum", og muligens var nabogården Arnestad prestebol (prestegård) for presten ved Gimmestad stavkirke. Det er en mulighet for at det også sto en kirke på Arnestad, og at denne kort etter ble lagt ned, hvilket skjedde med så mange kirker på 1300-tallet. Rundt 1650 var Gimmestad stavkirke i dårlig forfatning, og ny kirke ble reist i 1652. Ifølge et gammelt sagn ble Gimmestad stavkirke reist av to søstre som takk for at de var blitt berget i livsfare. På gården er det gjort gravfunn fra vikingtid, og i 1913 lå to store gravhauger nedenfor kirken.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





GJERDE STAVKIRKE - (Etne, Vestland)


N 271 Gjerde kirke I
Foto: Aslak Liestøl



N 272 Gjerde kirke II
Foto: Aslak Liestøl
Storgården Gjerde nær Etne sentrum og Gjerde stavkirke er første gang nevnt i 1288. Gjerde stavkirke hadde tårn i vest og kor i øst og med svaler på nord- og sørsiden av skipet. Kirkeveggene var utvendig bordkledde og tjærebehandlet. Taktekking med bordene var tjærebehandlet og tårnet hadde bindingsverkskonstruksjon. Gjerde stavkirke sto til 1673, da kan se ut til at den ble tatt av vinden. Da hadde det allerede vært problemer med konstruksjonen en stund. Gjerde stavkirke ble avløst av en tømmerkirke fra Lille Sandviken ved Bergen som ble flyttet til Gjerde og satt opp på samme tuft som stavkirken.

Kong Magnus lot i 1325 utstede vernebrev for presten på Gjerde, hans bror, familie og disses eiendom i jordegods og løsøre. Dette må bety at disse og/eller gårdeieren var nær forbundet med kongen. Både nord og sør for kirken finnes rester av et større hedensk gravfelt, og hvor den den nærmeste haugen ligger kun få titalls meter fra kirkegården. På kirkegården står en høyde og en bauta med innhogd kors skal være fra tidligkristen tid. "I selve Kirkehegnet staae ikke mindre end 25 sønderbrudte Bautasteine, alle i en Raad” (Neumann 1836:274).

På Bergen museum finnes to runesteiner som har hørt hjemme på Gjerde kirkegård, hvor den ene trolig er reist av lendmannen Erlend fra Gjerde før 1030/1050.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.




N 271 - GJERDE STAVKIRKE (GJERDESTEINEN I)

Innskriften er datert til vikingtiden. Da runesteinen ble funnet lå den som et fottrinn i inngangen til kirkegården. Slik lå den til 1825 da den ble oppreist igjen på kirkegården, men året etter ble den sendt til Bergens museum. Steinen måler 200 x 29 x 12 cm.

Erlend kan være den kjente Erlendr ór Gerði fra kongesagaene. Han var, sammen med Aslak fra Finnøy i Ryfylke, fører for bøndene fra Vestlandsfylkene - ryger, horder, sygner og firder - som kjempet mot Olav Haraldsson på Stiklestad i 1030. Både Erlend og Aslak falt der. Runesteinen bør derfor være eldre en 1030, men korsene foran runeteksten betyr etter all sannsynlighet at Erlend var kristen.

Innskriften lyder:

Gjerde kirke I

+ arlantr : ris(t) : runar : þisa(r)
+ aftir : alui : faþur (+)


Erlendr reist rúnar þessar eptir Ôlvi fôður.

Oversatt til norsk blir det "Erlend ristet disse runer etter Olve (sin) far".

English: "Erlendr carved these runes in memory of Ôlvir, (his) father."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 1.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





N 272 - GJERDE STAVKIRKE (GJERDESTEINEN II)

Runesteinen som kalles "Gjerde kirke II" er en bautastein i helleform (225 x 40-44 x 8-9 cm). Innskriften dateres til 1100-tallet eller litt før år 1100.

Innskriften lyder:

Gjerde kirke II

ketil:seti:stein:þena:ebtir:fin:mak:sin

Ketill setti stein þenna eptir Finn, mág sinn.

Norsk: "Ketil satte denne stein etter Finn, sin måg".

English: "Ketill placed this stone in memory of Finnr, his kinsman-by-marriage."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 5.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





GJERSTAD STAVKIRKE - (Osterøy, Vestland)

Gjerstad stavkirke ble reist på 1200-tallet og og ble avløst av en tømmerkirke i 1622. Ingen ting av bygningen er bevart, bortsett fra to fint utformede gotiske gangjernsbeslag fra en av kirkens dør som nå befinner seg i Bergen Museum (kat.nr. B 6997). De middelalderske gangjern til kirkedøren er rikt utformet med motiv som en gotisk lilje og er 84 cm. lange. To små stykker er avbrukket, men stykkene er ikke tapt. En av de oprinnelige naglene med tykt firkantet hode er også bevart.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





GJESDAL STAVKIRKE - (Gjesdal, Rogaland, Vestland)

Gjesdal stavkirke ble første gang nevnt i 1395, og da var den nok allerede anneks under presten på Time (Gestala kirkiu, DN IV:650). Gjesdal stavkirke sto fortsatt i 1745 da skipet ble nybygd mens koret ble beholdt. Det samme skjedde i 1802 da skipet samtidig ble forlenget, forhøyet og gjort bredere. Våren 1848 ble kirken med restene fra Gjesdal stavkirke revet og materialene solgt ved auksjon, og i oktober samme år ble nykirken vigslet.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.





GJØVDAL STAVKIRKE - (Åmli, Aust-Agder)

Gjøvdal stavkirke ble bygget på 1100-1200 tallet og eldste omtale av stavkirken på Askland er i 1421. (Aschland Kyrke, DN XXI: 285). Gjøvdal stavkirke ble revet i 1803 da ny kirke og større langkirke i tømmer ble reist på stavkirkens tuft. Det er mulig at Gjøvdal stavkirke har gjenbrukt materialer fra et eldre hedensk gudehov på stedet før den stavkirken ble bygget, for da Gjøvdal stavkirke ble revet ble det funnet en planke med en runeinnskrift med de eldre runer.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924, Kirkesteder i Aust-Agder.



Foto: Marmelad, Wikipedia
Norge med Aust-Agder


Eldre Futhark

NIæR 44 - GJØVDAL STAVKIRKE (GAMLE GJEVEDAL KIRKE) - En runeinnskrift fra et hov?

I Nasjonalmuseets Biblioteket i København finnes et avtrykk av runeinnskrift som i dag er tapt. Avtrykket av innskriften ble gjort av M. F. Arendt i Gjøvdal stavkirke på Aust-Agder som ble revet i begynnelseen av 1800-tallet:

Innskrift fra et hov?

Innskriften leses fra høyre til venstre og lyder ansagui sia.

Etter runenes form å dømme kan innskriften dateres til 700-tallet, dvs. at innskriften da må være blant de siste som er skrevet med de eldre runer. Når det gjelder innskriften, deler Magnus Olsen den opp slik ansag ui sia.

ui leser Olsen som , eller som "hedensk helligdom" og sia som sjá som han oversetter "denne" (påpekende pronomen i nominativ entall hankjønn og hunkjønn). Å oversette ansag er litt mer komplisert og jeg vil derfor ikke komme inn på Olsens resonnement her, men han kommer fram til at det kan oversettes "æsene".

Etter dette kan innskriften leses "En til Æsene viet helligdom (er) denne (bygning)".

Men kan dette virkelig stemme? En hedensk runeinnskrift fra 750-tallet i en trekirke på Sørlandet ca 1800? Riktignok var kirken gammel da den ble revet og vi vet ikke når kirken ble bygget, men det skjedde neppe på 700-800-tallet. Og for det andre, kan treverk holde seg i over 1000 år? Og hvordan kan det ha seg at en slik innskrift befinner seg i en kirke? Det sies i dag at Gjøvdal stavkirke ble bygget på 1100-1200 tallet.

Når det gjelder spørsmålet om treverk kan holde seg i 1000 år, har Olsen søkt hjelp med spørsmålet hos andre professorer på området, og svaret han fikk var at det fult ut er mulig at treverk kan holde seg godt så lenge, dersom treverket står tørt og ikke er utsatt for vær og vind. Med andre ord om dette treverket har stått inne i kirken, kan dette være mulig, men Arendt som tok avtrykket opplyser ikke om hvor innskriften var, kun at den var skåret i tre.

I Flatøyboken er det eksempler på at tømmer fra nedrevne hov ble brukt til bygging av nye kirker, og derfor antar Olsen at treverket denne innskriften var ristet på, en gang har tilhørt et hov som ble revet, og som senere har blitt brukt i den nye kirken.

Det kan heller ikke helt avvises at innskriften er falsk.

Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ NIæR 44. Gjevedal i Nedenes (PDF av artikkel i NIæR).





GLØSHAUG STAVKIRKE 1 / HARRAN STAVKIRKE - (Grong, Trøndelag)

Gløshaug stavkirke sto på kirkestedet på Gløshaugen i Gartland. En del av en svill fra Gløshaug stavkirke i den nye kirken er (eller har vært) brukt til å understøtte koret, er datert til 1100-tallet. Eldste kjente omtale («Glaßoy kerke») er fra 1548–49, og i Reformatsen (1589) er «Glaszøø» ført som anneks til Ranem som var hovedkirken i Overhalla prestegjeld. 1689 sendte Prost Peder Resen søknad om å få rive den "gamle brøstfeldige" Gløshaug stavkirke, samt å få bygge en ny kirke. Tillatelse ble gitt, og samme år startet arbeidet med ny kirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





GRANSHERAD STAVKIRKE - (Gransherad, Notodden kommune, Telemark)


Foto: Ukjent, Riksantikvaren. Detaljer av portalen

Tegning: Frich

Tegning: Joachim Frich. Gransherad stavkirke

Foto: Riksantikvaren

Foto: Unimus


Gransherad stavkirke var en stavkirke i Gransherad i Notodden kommune i Telemark. Den ble revet i 1849, etter at dagens Gransherad kirke stod klar. Stavkirken er omtalt i 1369, og den skal ha vært viet til Olav den hellige. Det framgår av en besiktigelse fra 1668 at den har vært av samme type som Sauland stavkirke, en enskipet kirke med omgang og en rekke gavler. Lorentz Dietrichson antyder i sitt stavkirkeverk at kirken i Gransherad var av en sen type uten dragehodeornamenter. Derimot hadde den «staaende, kronede karyatider paa stolperne», hvilket fremgår av bevarte portalplanker i Universitetets oldsaksamling. Fra stavkirken er det ellers bevart et kors og et kristushode. Siste messe i kirken ble holdt den 11. august 1849. Deretter ble kirken revet 20.–21. august. Navnet Gransherad stavkirke er muligens misvisende siden et sagn sier at Gransherad har hatt to stavkirker. Det skal visstnok finnes fysiske etter spor etter den andre på Grandås et stykke sør for det nåværende kirkestedet ved gården Hvalen eller Kirkevollen eller muligens opprinnelig Landsverk, nær Tinne. Denne kirken forfalt visstnok etter Svartedauden, og det korset som er å finne i Oldsaksamlingen, skal stamme fra den. Dette skal ha vært oppfattet som et hellig kors som folk ofret og valfartet til. Gransherad stavkirke ble omfattende ombygget gjennom årene, slik at det var vanskelig å se stavkirkepreget mot slutten. Det fremgår av en befaringsrapport fra 1668 at kirken hadde svalganger, men som senere ble fjernet, og at kirken fikk vinduer på langveggen. Stavkirkens utseende kjennes etter en tegning av J.C. Frich. Noe inventar fra stavkirken er bevart, for eksempel klokkene og prekestolen ble funnet i kirketårnet. En Kristian III-bibel fra 1550 er overført til den nye kirke. Portalstolpene, korset og et Olavshode er i Oldsaksamlingen.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,    Kirkesteder i Telemark.





GRANVIN STAVKIRKE - (Granvin, Hardanger, Vestland)


Foto: Olav Espevoll, Fotobasen Bergen museum
Alterskap som trolig tilhørte i Granvin stavkirke

Foto: Ukjent, norgeskirker.no
Døpefont fra middelalderen


Granvin stavkirke sto i Granvin i Hardanger, men ble revet rundt 1726. Det er ikke bevart noen kjente bygningsrester fra kirken. Kirken stod på den samme tomten som dagens Granvin kirke, ved Granvinsvatnet. Det fremgår av kirkens regnskap for 1699–1701 at Granvin stavkirke var omgitt av en svalgang. Denne må ha gått rundt hele kirken, da det i 1665 ble omtalt en svale i østre Bryst (gavl). Et tårn på taket ble omtalt i 1660 og taket ble fornyet i 1690. Kirken hadde våpenhus i vestre ende og ved korinngangen på sørsiden. Innvendig var kirken malt. Størrelsen på skipet skal ha vært omtrent 14 m x 7 m og koret 11 m x 6 m. Det finnes ikke noe grunnlag for en detaljert datering av Granvin stavkirke. Granvin sogn er nevnt i kildene i 1306, og det må ha eksistert en kirke i Granvin senest da. Kirken ble utvidet i tømmer to ganger, som i 1690-92 med omtrent 6 ganger 6 meter, og i 1702–04 ble koret utvidet med 5 ganger 5 meter. Granvin stavkirke hadde våpenhus i vestre ende og ved korinngangen på sørsiden. Innvendig var kirken malt. Ved salget i 1725 var bygningen 14,5 x 6,9 m og ”meget brøstfalden”, og i 1726 ble det reist en ny kirke i tømmer på samme tomt. Til inngangspartiet og gulvet i den nye tømmerkirken ble det anvendt materialer fra den revne Granvin stavkirken som ble revet samme år.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





GRINAKER STAVKIRKE - (Gran kommune, Innland)


Tegning: Ukjent, Riksantikvaren


Tegning: Odd Torp, Riksantikvaren

Foto: Riksantikvaren
Detaljer fra Grinaker stavkirke


Grinaker stavkirke stod på Grinaker i Gran kommune i Innland fylke og hadde hevet midtrom. Kirken ble antagelig reist i andre halvdel av 1100-årene. Grinaker stavkirke hadde på andre halvdel av 1600-tallet fått en prekestol, men denne ble flyttet til Bønsnes kirke på Ringerike i 1726, da Grinaker kort tid i forveien hadde fått en ny prekestol med utskåret «fransk løv», som var på moten den gang. Da kirken ble revet, ble denne pusset opp og fikk nytt snekkerverk, og står nå i Tingelstad kirke. Grinaker stavkirke ble revet da Tingelstad kirke sto ferdig i 1866. Til Tingelstad nye kirke ble det følgende overført: prekestolen, døpefonten, de to treskulpturene «Velstanden» og «Rettferdigheten», den ene kirkeklokken, utskjæringen over orgelet, to lysekroner og to messinglampetter, kalk, disk, brødeske i sølv, døpefat, messehagel med kristusbilde, en lenestol, og en kiste til sakristiet i Tingelstad kirke. Trevirke fra kirken ble brukt i konstruksjon av Klokkerlåven (nå en fredet bygning) ved Tingelstad kirke. Altertavlen ble flyttet til Sørum kirke. Norsk folkemuseum overtok tre malerier, malt med oljefarger på lerret. Det ene forestiller Johannes som døper Jesus, det andre viser Forklarelsen på berget og det tredje skildrer Kristi hudfletning. De to første er signert en maler ved navn Niels Hansen Bø. Norsk folkemuseum overtok også en alterbok i skinn med sølvbeslag og border i gulltrykk med innskriften «anno 1792 Grinager-gave-kirke tilhørende» og en altertavle som viser Jesus siste måltid. Denne bærer årstallet 1627. Navnet kan også staves også Grindaker eller Grindeker.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder Oppland 2016.





GRINDHEIM STAVKIRKE - (Grindheim, Etne, Hardanger, Vestland)


Foto: etne.kommune.no
Grindheimkorset


Grindheim stavkirke sto i Etne i Hardanger i Vestland fylke og er første gang nevnt i 1326, men det finnes ikke noe grunnlag for detaljert datering av kirken. I rapporten fra 1722 står det at kirken hadde støpul. Bredden på skipet viser at kirken må ha vært treskipet. Kirken var i 1722 bordkledd. Størrelsen på skipet var 14 m x 9 m og koret 5 m x 5 m. Grindheim stavkirke fikk i likhet med Gjerde kirke ved Etnesjøen store skader under stormen i 1673. Den ble forsøkt avstivet etterpå, siste gang i 1717–19. Kirken er siste gang nevnt i 1722. Sognet fikk ny tømmerkirke i 1728, så stavkirken må være revet mellom 1722 og 1728. Grindheimkorset er et steinkors uten runeinnskrift og ses her ovenfor. I forbindelse med Grindheim stavkirke er det funnet to runeinnskrifter, begge utendørs. Se under.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.


N 273 Grindheim
Foto: Aslak Liestøl

N 585 Grindheim
Foto: Aslak Liestøl
N 273 - GRINDHEIM STAVKIRKE I

Innskriften er datert til vikingtiden og er ristet på en stein.

Innskriften lyder:



× þormoþr : r(a)isti : st(a)in : þ(a)na :× aftir : þormoþ : suiþanta : foþur sin (×)

Þormóðr reisti stein þenna eptir Þormóð Svíðanda/Sviðanda, fôður sinn.

Oversatt til norsk blir det "Tormod reiste denne stein etter Tormod Svíðanda, sin far."

English: "Þormóðr raised this stone in memory of Þormóðr the Stinging /(Earth-)Scorcher, his father."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 7.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl




N 585 - GRINDHEIM STAVKIRKE II

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en helle av skifer. Oppbevares på Universitetet i Bergen.

Innskriften lyder:



-f(r)-(þ)(r) * -a-tallet- * ku-(n) --u-

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 202.
¤ Koordinater: (59.66983 ; 6.00400)
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





GRONG STAVKIRKE - (Grong, Trøndelag)


Foto: Per E. Fredriksen, NTNU
Prosesjonskrusifiks fra ca 1150

Per Fredriksen, NTNU
Grongmadonnaen fra 1200-tallet


Eldste omtale av sognet er i 1520 (Graning Sogenn, NRJ IV:4), men Grong stavkirke hadde et prosesjonskrusifiks i tre fra kort etter 1150 (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). I en befaringsrapport fra 1679 heter det: «…befindes denne ældgamle kirke av stavverk så aldeles av alder i grunde brøstholdig at presten med almuen når gudstjeneste blev forrettet og storm anfaldt befryktet sig den over dennem skulde nedfalde.» I 1589 lå Grong stavkirke som anneks under hovedkirken på Ranem i Overhalla prestegjeld, og situasjonen var den samme i 1597 og 1774. Grong stavkirke ble revet i 1685, da en ny kirke i laftetømmer ble oppført. Det er ingen indikasjoner på et tidligere prestebol (prestegård) til kirken på Grong. Det gamle gravfeltet på Grong var for det meste utpløyd allerede før 1835 og kun den store Tinghaugen lå urørt ikke langt fra gården. Denne var fortsatt synlig i 1878. Rundt 1920 ble det under graving av en grav på kirkegården funnet en grue i en dybde av ca. 1,5 m (Petersen 1949:28f), og hans skriver, “Den var lagt sammen av runde, ildsvertede sten og av form som en hestesko". Rundt 200 m øst for kirken ligger i dag en stor rund gravhaug i veikanten. Både veianlegget og et hus like ved har skavet av haugen, men den ruver fortsatt godt i landskapet.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag





GRYTTEN STAVKIRKE - (Rauma, Møre og Romsdal)


Foto: Ukjent, Romsdalsmuseet
Krusefiks fra Grytten stavkirke


Det finnes få opplysninger om den eldste Grytten stavkirke, men den er fra før 1364, kanskje helt tilbake på 1200-tallet. Den stod trolig på Nes (Veblungsnes). Dette var en enkel stavkirke og manglet både tårn og vinduer. Denne kirken ble senere flyttet til den gamle prestegården på Grytina, litt lengre inn i Romsdalen. Kirken ble stående til omkring 1650, da den var sterkt forfalt og ség sammen. Den nye Grytten stavkirke ble reist på samme sted som den gamle kirken i 1651 og ble innviet av Biskop E. Bredahl. Denne stavkirken hadde både kirketårn og et våpenhus mot vest, men manglet kors. Kirketårnet var plassert midt i kirken. I 1706 ble kirken utvidet med et nytt sakristi. Etter den den store nordiske krig (1700-1721) var den økonomiske situasjonen i Danmark-Norge dårlig og og staten manglet penger. Derfor solgte staten mange kirker og i 1723 kjøpte statsskriver Morten Vium fra Trondhjem alle kirkebygg i Grytten prestegjeld. Dette salget medførte at Grytten stavkirke forfalt forholdsvis hurtig på grunn av manglende vedlikehold. Den 9. november 1728 falt kirken sammen, men det viktigste interiøret ble berget og plassert på prestegården til forvaring. Inventaret ble berget ut ble senere overført til korskirken som ble innviet i 1732 som stedets tredje kirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





GUDDAL KIRKESTED / GUDDAL STAVKIRKE - (Kvinnherad, Vestland)

Guddal stavkirke var en liten kirke som i middelalderen fungerte som gårdskirke for gården Guddal. Den er nevnt i Bergens kalvskinn, men ellers ikke i noen andre middelalderkilder. Biskop Neumann opplyser at et ”træbillede” som han mente hadde tilhørt kirken, fantes på gården. Det ble av bøndene kalt ”Sancte Mathiæ”. Kirkedørens lås skal være innkommet til Bergens museum (Nicolaysen 1862-66). Bendixen opplyser at det er blitt funnet flere gravheller i tilknytning til kirketuften. Guddal kirkested er nedlagt og kirkegårdsområdet har vært pløyet og dyrket kontinuerlig siden, men man har aldri sporet selve kirketuften eller begravelser. Guddal ble skrevet Gautdal ca. 1360, og er samansatt av elvenavnet Gaut, som er i slekt med gno. gjóta dvs. «(ut)gyta, strømme».

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





GULEN STAVKIRKE - (Gulen, Vestland)


Foto: Nina Aldin Thune
Døpefont fra 1000-tallet

Foto: Nina Aldin Thune
Nord-anglisk kors

Foto: Ukjent
Kors utenfor kirken

Foto: Nina Aldin Thune
Olavskilden i Eivindvik

Gulen stavkirke sto i Eivindvik i Gulen, men det er uvisst når den ble bygget. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1327, men den ble revet på 1500-tallet. Døpefonten er datert til 1000-tallet. Et sagn forteller at sogningene sparket døpefatet ut av hendene på prestene da de skulle døpes. Da sørget kong Olav for at det ble laget en solid døpefont. Sagnet sier også at de to store steinkorsene som står utenfor kirken ble hogget ut av den samme steinen. Utenfor porten til dagens kirke og i Krossteigen i lia på andre siden av dalen nord for kirken, er de to store steinkorsene i Eivindvik. De måler 2,7 og 2,5 meter og er av norsk-keltisk og norsk-anglisk type. I nærheten av korset i Krossteigen er det en kilde, «Olavskjelda». Kilden skal ha fått sitt navn fordi Olav den hellige en gang skal ha drukket av den, ifølge sagnet. Kilden er nesten aldri tørr og etter sagnet skal den ha helsebringende egenskaper. Mange som har studert korsene i Eivindvik mener å finne en sammenheng mellom korset og denne kilden. En ønsket å overføre oppmerksomheten fra kilden til korset. Korset kan godt ha vært brukt i forbindelse med Gulatinget da det ble lyst tingfred under korsmerket. Korset ved kirkeporten kan ha fungert som samlingsmerke for kirkelige handlinger. Mot slutten av 1500-tallet, ble det bygget en laftet tømmerkirke som i 1686 ble omtalt som «brøstfeldig», og trengte vedlikehold. Denne tømmerkirken ble avløst av dagens kirke i 1863.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





GÅRA STAVKIRKE - (Gårahaugen, Bø, Bø kommune, Telemark)


Foto: Ukjent, Kulturhistorisk museum
Portalplanker fra Gåra stavkirke

Tegning: F. W. Schiertz
Portal Gårå stavkirke.

Foto: Riksantikvaren
Døpefont fra Gårå stavkirke

Foto: Andreas Harvik, Nasjonalmuseet
Gåråstolen

Tegning fra Skilling Magazin nr. 75, 1836. Gårå stavkirke.

Foto: www.arild-hauge.com. Steinmerra og Gapestokken ved den gamle kirketomta på Gårahaug


Gåra stavkirke sto på Gårahaugen i Bø kommune i Telemark fylke og stavkirken skal etter sigende ha vært svært gammel. Dens norrøne navn var Gordina kirkja og er første gang nevnt i Rødeboken fra 1398, og var ifølge denne boken innviet til Jomfru Maria. Gåra stavkirke var en lovekirke, hadde aldri egen prest og all tiende gikk til hovedkirken i Bø, men Gåra kirke hadde kirkegods og egen jord. Da kirken ble revet i 1850 ble det under gulvet funnet 63 norske sølvmynter som var fra 1280-1387, men kirken må ha vært mye eldre enn dette. Gåra stavkirke var en liten og enkel stavkirke bygd av massivt treverk av malmfuru. Kirken var oppsatt mellom seks massive staver, hvor fire av stavene utgjorde kirkens hjørner. Stavene var oppsatt med en solid svillegang over og under. Veggene mellom stavene var bygd av massive bordplanker med en bredde på over 63 cm. Utvendig var kirken kledd med tjærebredd og beket spon på vegger og tak. Gåra stavkirke hadde en dør i vestre ende som hovedinngang, en på sørveggen i skipet og en i koret på sørsiden. Kirken hadde to vinduer i skipet og ett i koret, alle på solsiden i sør. Kirken hadde svalganger som gikk rundt kirken på 3 av sidene. Det var ikke svalgang rundt koret. En kom inn i svalgangene 3 steder. Ett ved hovedinngangen og ett utenfor hvert av vinduene på sørveggen i skipet. Koret var litt lavere og litt smalere enn skipet og på taket av kirkebygget var det bygd et lite klokkehus med spir. Her hang det to klokker som visstnok skal ha vært fra 1100-1200-tallet. Bygningen hadde også en portal rundt hovedinngangen som var to utskårede planker. Portalen befinner seg i Universitetets Oldsaksamling. Innvendig hadde kirken kirkestoler på hver side av midtgangen. Der var en simpel prekestol ved vinduet i koret og en døpefont i tre med lokk. I koret hang det også et lite skap. Døpefonten er estimert til å være fra 1400-tallet, og befinner seg i dag ved Norsk Folkemuseum. Den mest kjente gjenstand fra Gåra stavkirke er Gårastolen som nå befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo.

Skipet hadde flatt loft mens korets himling var hvelvet. I skipets og korets tak og vegger var malerier av bibelske fortellinger. En tegnet kopi av noen av disse maleriene er gjengitt i Kultursogaen for Bø i Telemark. I 1720-årene ble imidlertid spontaket byttet ut med rød teglstein og kirkebygningen ble revet i 1850. Kirkebygningen sto på Gårahaugen som hører under Gåra gård. Gårahaugen inngår som del av et stort gravfelt med datering fra jernalder, og det skal visstnok ha vært gudehov på den gamle kirketomta i førkristen tid. Det som i dag står igjen på Gårahaugen er den såkalte «Steinmerra» og «Gapestokken». Steinmerra er en oppreist steinhelle som er 6,5 meter lang og 1,7 meter på det høyeste over bakken. Langs toppen av Steinmerra er det med menneskelig kraft hugd ut fem store tagger der disse taggene er spisset. Dette skal etter fortellinger ha blitt brukt som avstraffelsesmetode, der de dømte satt skrevs over med tunge lodd rundt benene. "Gapestokken" er en høy, trekantformet bautastein. Den måler 2,55 meter over bakken, og sidene er mellom 40 og 50 centimeter brede. Dette er sansynligvis en bautastein, men kanskje feilaktig blitt tiltenkt funksjonen som gapestokk. Et sagn sier at det har vært flere bautasteiner og steinheller som har utgjort en åttekantet steinformasjon rundt det gamle gudehovet. Det gammelnorske navnet til gården er Gordinj, og ifølge Jon Hvitsand kan dette navnet bety «Det hellige inngjerdede sted», noe som viser til fortellingen om denne steinformasjonen. Det er mulig at noe av denne steinformasjonen har blitt fjernet for å gi plass til stavkirken. Det fortelles om tilsammen 6 slike steinheller og sammen med bautasteinene skal disse ha utgjort en steinformasjon på tilsammen 12 steiner, noe som også kan tyde på at det kan ha vært et gammelt tingsted her. I boka «Kirker i Telemark» står det om en gammel legende som forteller at Gåra stavkirke opprinnelig ble bygd som gudehov, og at Olav den Hellige vigslet bygningen til kirke da han var på kristningsferd i Telemark. Om det er holdbarhet i slike legender kan selvsagt diskuteres, men kirkehuset skal ha vært svært gammelt. Kirkebygningen skal således ha vært den eldste i Grenland, som i høymiddelalderen var områdene som i dag er Drangedal, Midt-Telemark, Notodden og Heddal.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, www.norske-kirker.net,    Andreas faye: Gaara Kirke i Bø i Tellemarken,    Kirkesteder i Telemark.

Det er funnet en runeinnskrift i Gårå stavkirke, men den er gått tapt:


Tegning: Andreas Faye, 1824. Gåra stavkirke.


Tegning: Olav K. Folkestad, 1903. Gåra stavkirke.

N 146 - GÅRA KIRKE, BØ KOMMUNE, TELEMARK

Innskriften er datert til ca år 1350 og er en treinnskrift. Den er skrevet fra høyre mot venstre.
Innskriften er tapt da kirken ble revet på midten av 1800-tallet, men er tolket på grunnlag av to tegninger av J.C. Schive (1792-1878).

Innskriften lyder:

runeinnskrift

[ko=ra ÷ neris÷sun ÷ reist ÷ mik]

Kári Neriðssonr reist mik.

Oversatt til norsk blir det "Kåre Neridsson ristet meg".

Engelsk: "Kári Neriðr's son carved me."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 186.
¤ Tegninger av runeinnskiften av J.C. Schive (1792-1878).





HAFSLO STAVKIRKE - ( Hafslo, Luster kommune, Vestland)


Akvarell: Johannes Flintoe, 1819. Hafslo stavkirke

Foto: Riksantikvaren. Dør fra Hafslo stavkirke

N 317 Hafslo stavkirke. Foto: Aslak Liestøl

Foto: De Heibergske Samlinger.

Tegning: Georg Andreas Bull. Hafslo stavkirke

Foto: Ann-Mari Olsen, Bergen Museum, Hafsloteppet.


Hafslo stavkirke sto på Hafslo i Luster kommune i Vestland fylke. Eldste bevarte skriftlige vitnesbyrd er fra 1340, men presten er nevnt i 1271 hvor en "Haflidus persona de Hafrslo" omtales i forbindelse med undertegningen av et gavebrev til kannikene ved Bergen domkirke. Direkte omtale av kirken finnes i Bergens Kalvskinn som "kirkian j hafslo" i 1360 og i Aslak Bolts jordebok i 1432. Ifølge en besiktigelsesrapport fra 1665 hadde kirken da fortsatt svalganger og hadde et tårn i vestenden, men neppe like gammelt som selve kirken. To våpenhus ble omtalt, noe som tyder på at kirken hadde to innganger. Svalgangene ble restaurert ved denne besiktigelsen. I 1722 stod bare skipet og svalgangene igjen av den opprinnelige kirken. Det ble påbygget et laftet kor. Kirken hadde også fått lagt inn et hvelvet loft og var "med snedkerverk vel forsynet".

Kirken var treskipet med flathugne søyler. Den hadde i alt 18 søyler, syv på hver langside og to mellom hjørnestolpene på vestre smalside. Kirken hadde uvanlig mange tverrbjelker over midtskipet, langt flere enn det som er vanlig i stavkirker. Skipet var 44 fot ganger 30 fot (14 m x 9 m). Det laftede koret var 30 fot ganger 24 fot (9 m x 8 m). En gang før 1722 ble det opprinnelige koret erstattet med et laftet kor. Kirken kom under privat eie etter kirkeauksjonen i 1723. Kirken ble for liten da ny en kirkelov ble vedtatt i 1851 og kirken ble til slutt revet i 1875, men da stod bare vestveggen og reisverket igjen av den opprinnelige Hafslo stavkirken.

Hafsloteppet er trolig Norges eldste broderi, og var en del av interiøret i Hafslo stavkirke. Broderiet er fra 1500-1600 tallet, og måler 288 x 50 cm, men kan ha vært lengre. Bunnen i teppet er av hampestoff, og det er brodert med farget ulltråd og hvit lintråd. Motivet fremstiller scener fra Kristi fødsel og barndom. Hafsloteppet er i godstand og oppbevares på Bergens Museum. Der er funnet en runeinnskrift Hafslo stavkirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, www.norske-kirker.net,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.


N 317 Hafslo stavkirke
Fra artikkel "Om Runemonumenter i Bergens Stift" av Wilhelm Frimann Koren Christie


N 317 - HAFSLO STAVKIRKE

Innskriften er datert til ca år 1300 og er ristet på en gravstein. Oppbevares på Bergens museum.

Innskriften lyder:



...er er ioron : ia=rþaþ

[H]ér er Jórunn jôrðuð.

Oversatt til norsk blir det "Her ligger Jorunn jordet".

English: "Jorunn is buried here"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 93.
¤ Tegning av runesteinen fra artikkel "Om Runemonumenter i Bergens Stift" av Wilhelm Frimann Koren Christie.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





HALSA STAVKIRKE - (Halsa, Møre og Romsdal)


Foto: Domenico Erdmann, Riksantikvaren. Stol fra Halsa Stavkirke

Halsa stavkirke er omtalt som «Haulsyniar kirkiu» ca. 1303. En beskrivelse fra midten av 1600-tallet tolkes som at Halsa stavkirke var blitt utvidet med tverrarmer i tømmer, og at kirken hadde takrytter over koret. Denne kirken brant ned etter et lynnedslag den 9. september 1724. Halsa har vært kirkested siden middelalderen og det kan ha vært kirke på Halsa helt fra 1100-tallet. I 1432 hadde erkesetet storparten av gården (Holsyniar) og tre separate bruk ble da bygslet bort (AB 109). I 1589 lå Halsa som anneks til Stangvik hovedkirke (Thr.R. 70). Fra Halsa stavkirke er det en stol med runer eller runelignende tegn. Runeinnskriften er ikke tolket.

Kilde: norske-kirke.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





HAMARØY STAVKIRKE - (Hamarøy, Nordland)

Hamarøy stavkirke sto på Presteid og ble omtalt i 1589. Det er usikkert når Hamarøy stavkirke ble bygd. En res.kap. under hovedkirkepresten på Steigen skulle da ha tilhold på prestebolet (prestegård) Preste Eid. Hamarøy stavkirke ble avløst av ny kirkebygning i 1655.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Nordland.





HAMRE STAVKIRKE - (Sogndal, Vestland)

Hamre stavkirkes i Sogndal eldste og eneste omtale er før 1340 (kirkian a Hamre/Hamre kirkiu, BK 36b, 48b). Da Hamre stavkirke ble revet ble tatt tømmer til husbygningene, blandt også 2 gangjern. Nedlagt kirkested. Hamre er nabogård i vest til kirkestedsgården Leikanger. Før ca. 1340 lå det 10 skyldparter til mensa (sogneprestens embedsgods), men kun tre til fabrica (bygningsfond).

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HAMRE STAVKIRKE - (Osterøy, Vestland)


Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com.
Døpefont i Hamre stavkirke fra 1200-tallet.

Foto: Ukjent, Unimus
Rester av Antemensale fra Hamre stavkirke.


Hamre stavkirke sto på Osterøya i middelalderen, og var i sin tid en av Hordalands fjerdingkirker. Eldste kjente omtale av presten («hofudprestens a Hamre») er fra 1329, men det er mulig at den første stavkirken ble oppført på Hamre kirkested allerede i 1024. Det antas at pretsen på Hamre var medlem av Bergen domskapittel i middelalderen, og etter reformasjonen var minst to av prestene kanniker i Bergen. Prestegjeldet omfattet områder som i dag dekkes av flere kommuner. Det er ingen spor etter den første stavkirken. Den andre var en stavkirke som det er bevart enkelte bygningsdeler fra, så som en veggplanke med runeinnskrift som i dag er våpenhuset i dagens kirke, et fragment av en annen veggplanke (på loftet) og en bjelke som kan ha vært en del av en grunnstokk (i våpenhuset). Av inventargjenstander er en døpefont og en korstol er overført til dagens kirke og i Bergen museum er et antemensale som det bare er bevart fragmenter av.

Den nye tømmerkirke ble muligens bygd på 1580-tallet, og står på Hamre prestegård. Tømmerkirken er kledt med plank som trolig stammer fra Hamre stavkirke (Bendixen 1904:610). Kirken har i dag et 1,4 m høyt, murt steinalter med alterplate i stein og relikviegjemme, og som er omtalt i 1659 (NK III:129), hvilket indikerer at nåværende kirke kan være bygd med utgangspunkt i stavkirkens alter (jf Bendixen 1904:614). Før 1350 lå det høvelig med landskyldparter til både mensa (sogneprestens embedsgods) og fabrica (bygningsfond), samt en rekke kyr til fabrica (bygningsfond) (BK 59a-b). Det er ikke nevnt prestebol (prestegård) ca. 1350, men det har rimeligvis vært et seinest ved reformasjonstiden (Litleskaret & Hjelmtveit 1930:18ff). Kirkene i Manger prestegjeld er ikke ført med katedratikum ca. 1600 (JBB 75), trolig ved en glipp.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.

Det er tre runeinnskrifter fra Hamre stavkirke, som alle er ristet på samme veggplanke. Veggplanken er oppbevart i våpenhuset i dagens Hamre kirke.


Foto: Aslak Liestøl
N 297 Hamre stavkirke I og N 298 Hamre stavkirke II er oppe til høyre, mens N 299 Hamre stavkirke III er oppe til venstre på veggplanken som er bevart fra den 2. stavkirke på stedet.



N 297 Hamre stavkirke
Foto: Aslak Liestøl


N 298 Hamre stavkirke
Foto: Aslak Liestøl


N 299 Hamre stavkirke
Foto: Aslak Liestøl

N 297 - HAMRE STAVKIRKE I

Innskriften er datert til ca år 1300 og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



her : nid=ri ÷ firir ÷ huilir ÷ iumfru ÷ ma=rgretta ÷ bidir ÷ pate=r ÷ nosd=e=r ÷ firir ÷ henna=r : saal ÷

Hér niðri fyrir hvílir jumfrú Margréta. Biðið Pater noster fyrir hennar sál.

Oversatt til norsk blir det "Her nedenfor hviler Jomfru Margrete. Beder Pater noster for hennes sjel".

English: "Here below rests the virgin Margréta. Pray Our Father for her soul."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 64.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





N 298 - HAMRE STAVKIRKE II

Innskriften er datert til ca år 1300 og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



ilo u(e)n(:)r tuan þr hulf oisk ÷ ok fpkl þr t(e)k þo(g)u

Illu vinnr dúfan þar hvolf óisk ok fugl þar tekr þoku.

Oversatt til norsk blir det "Mot ondt anstrenger duen seg der hvor den frygter det helvede (sky)dekke, og ikke fuglen får dér tåke".

English: "The dove resists evil where he fears (the sky's) vault, and the bird there takes shelter."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 65.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





N 299 - HAMRE STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift.

Innskriften lyder:



hip---

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 70.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





HARAM STAVKIRKE - (Ålesund, Møre og Romsdal)

Den første kirken på Haram ble bygd på gården Haram på Haramsøya på 1100-tallet, men er første gang omtalt som «Haarhamars kirkio» er omtalt i 1432. Dette var en liten stavkirke som stod helt nede ved sjøen. Presten på Haram bodde på andre sida av fjorden på prestegården på Lepsøy. Haram stavkirke var i 1668 sagt å være rektangulær, det vil si at koret var like bredt som skipet, og den skal ha hatt takrytter med spir, våpenhus i nord og svalgang rundt det hele. Haram stavkirke var forsynet med takstein og et spir, og indvendig med en vel udarbeidet altertavle. Den gamle stavkirken ble etterhvert for liten og ble revet i 1880-årene og matrialene er gjenbrukt i den nye kirken som ligger på Austnes. Lettest synlig er dette på flere av benkene på galleriet i den nye kirken på Austnes. Kirkestedet ble altså flyttet noen kilometer mot sørøst, og den gamle kirkegården ble nedlagt i 1883. I dag er plassen hvor Haram stavkirke stod markert med en bauta og hellegang. Påskemorgen og Olsok feires det fremdeles gudstjeneste der.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Møre og Romsdal..






HAREID STAVKIRKE - (Hareid, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Hareid stavkirke er i 1432, og rundt 1640 ble det tilbygd et tverrskip i tømmer mot nord, delvis for å avstive den gamle stavkirken. Det gamle skipet målte om lag 20 x 8,15 m, koret 5,6 x 6,9 m, og våpenhuset i vest 5 m i kvadrat. I 1766 het det at den var "en temmelig stor men gammel og uanseelig Stav-Kirke". På den store kirkeauksjonen ble Hareid stavkirke kjøpt av sorenskriveren, og så skiftet den eierskap flere ganger og forfalt så mye at det ble klaget til prosten. Kirken ble satt i stand i 1804, men Hareid stavkirke brant etter lynnedslag i 1806.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Møre og Romsdal.





HAUGE STAVKIRKE - (Lærdal, Vestland)

Hauge stavkirke sto på gården Hauge i Lærdal på motsatt side av elva enn dagens kirkested. Her ble det oppført to forgjengere til 1869-tallskirken som ble oppført nede på Lærdalsøyri. Hauge stavkirkes historie på Hauge er i store trekk ukjent, men har mest sannsynleg vært en stavkirke slik som de fleste kirkene i Indre Sogn. Hauge stavkirke er først gang nevnt i Pavelige Nuntiers Regnskaber i 1327. Hauge stavkirke ble avløst av en tømmerkirke som blir nevnt i 1649. Det gamle kirkestedet på gården Hauge er omkranset av et steingjerde med lengderetning øst-vest i et terreng som stiger mot vest. På sørsiden er det en åpning for en port i muren og restene av portstolpene står fremdeles. Fundamentet til kirken kan fremdeles sporest i terrenget.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HAUS STAVKIRKE - (Osterøy, Vestland)


N 296 Haus stavkirke
Tegning: Niels Paaske
Haus stavkirke stod på Haus på Osterøy og ble første gang nevnt i jordeboken Bergens kalvskinn på midten av 1300-tallet. I 1613 ble Haus stavkirke av løst av en ny kirke i tømmer. Disse to kirkene stod sannsynligvis på samme tuftsted, og det er en gammel steingard etter stavkirken. Før 1350 lå det 12 skyldparter til mensa (sogneprestens embedsgods), samt en rekke kyr og et uvisst antall landskyldparter til fabrica (bygningsfond). Det er ikke nevnt prestebol (prestegård) til kirken i BK. Eldste belegg er ca. 1600, så trolig har presten kun hatt en prestestue fram til om lag reformasjonen.

På 1600-tallet avtegnet Niels Paaske en runestein på kirkegården, men den er tapt. Runesteinen er gjengitt under.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.



N 296 - HAUS STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. Gravsteinen er tapt og den eneste kilde vi har om gravsteinen er Niels Paaske tegning. Tegningen gir ikke god språklig mening av runeteksten.

Innskriften lyder:

[orm : iati : iþ : k(l)þri : þisu : (þ)ah : þorra : k-]

????

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 62.
¤ Tegning av innskriften av Niels Paaske





HAUSKE (RENNESØY) STAVKIRKE - (Rennesøy, Rogaland)

Eldste omtale av en kirke på (gnr. 16) Prestegården, et bruk av gården Hauskje (NG 260f), er i 1327-28 (Ausquenn, PN 25), hvor presten nevnes samtidig (Odder prester a Hauskeimv, DN IV:174). I følge sagnet skal middelalderkirken ha vært en stavkirke med sideskip og svaler. Denne ble i 1752 til dels erstattet av en tømmerkirke, slik at det gamle koret i utgangspunktet ser ut til å ha blitt beholdt mens skipet ble nybygd – slik blir den omtalt i 1815. Denne kirken ble i 1857 revet til fordel for den nåværende, fordi den var for liten for menigheten og dessuten sto til forfalls. Samtlige kirker skal være bygd på samme tuftsted. At kirken var en stavkirke bekreftes av de Fine i 1745: «Houschens kirke paa Rennesøe, som er een gammel stavekirke…» (Løyland 2006:151). Rundt 1620 var Hauskje (Rennesøy) hovedkirke med annekser på Sørbø, Aske, Naustvoll og Utstein (St.S. 89f).

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Rogaland.


Gjenfunnet del av N 261 Hauske stavkirke i 2007
Foto: Meeks Ann, AMS


Gjenfunnet del av N 261 Hauske stavkirke i 2007
Foto: Meeks Ann, AMS


Foto: Meeks Ann, AMS
Gjenbrugte matreialer i gulvet i Hauske kirke fra en eldre kirke.
N 261 - HAUSKE STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. steinen har kun vært kjent gjennom opplysninger fra Wegner (1639) og de Fine (1745), men de kunne ikke se hele steinen ettersom den lå inn under kirkegulvet i den gamle stavkirken. Den ikke synbare delen lå "tæt uden for Dørren", som de Fine skrev.


Wegners tegning fra 1639 av innskriften N 261 Hauske stavkirke.


de Fines tegning fra 1745 av innskriften N 261 Hauske stavkirke.


Bygget på tegningene av Wegner og de Fine lyder innskriften:



[artiþa=rtahe=r osolfs a hælhalante ÷ e=r feo=ro=u no]

Fragment som hverken Wegner eller de Fine kunne se, ble funnet under kirkegulvet i Hausken kirke under restaureringen i 2007. Hausken kirke ble bygget i 1856 el. 1857.


Runeinnskriften på fragmentet som ble gjenfunnet lyder:

..m æfte=r halua=rs÷m(æ)..

..m eptir Hallvarðsme[ssu]

Norsk: "..etter St. Halvards messe"

English: "..after St. Hallvarðr's mass"


Hele innskriften vil da lyde:

[artiþa=rtahe=r osolfs a hælhalante ÷ e=r feo=ro=u no]...m æfte=r halua=rs÷m(æ)...

Ártíðardagr Ásulfs á Helgalandi er fjórum nó[ttu]m eptir Hallvarðsme[ssu].

Norsk: "Asulf fra Helgaland dødsdag er fire netter etter St. Halvards messe (St. Halvards messe er 15. mai)"

English: "Ásulfr of Helgaland's anniversary-of-death-day is four nights after St. Hallvarðr's mass. [St. Hallvarðr's mass = 15 May]"

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, Bind III, side 277
¤ Bilde av renesteinsfragmentet. Foto av Meeks Ann, AMS
¤ Bilde av innskriften. Foto av Meeks Ann, AMS





HEGLAND (HEGGLAND) STAVKIRKE - (Fyresdal, Telemark)


Foto: OLav Momrak-Haugan, Riksantikvaren


Hegland stavkirke sto på den gamle kirkegården i Hegglandsgrend i Fyresdal kommune. Det har stått to pilegrimskirker på stedet. Den eldste var Hegland stavkirke som skal ha blitt bygget mellom 1395 og 1526 og revet i 1670–71, da en ny tømmerkirke ble bygget. Kirken var en lovkirke for de som ikke kunne komme til kirke. De kunne gi gaver når de var i nød. Folk samlet seg St. Hans-natt til andakt, bålbrenning, dans rundt en «bedehaug», (denne ble senere brukt til veigrus), bading i elva og messe dagen etter. Det var morgenmat på Brokke gård. Etter reformasjonen ble valfarten til kirkene ved de store ferdselsårene stoppet, men den holdt seg lenge ved Hegland og ble først stanset i 1786. Da kirken ble revet fant mann på loftet en mengde krykker som kom fra folk som var blitt friske. Ved sydvestre hjørne av kirkegarden er det en kilde, en Olavskilde. Fra denne renner en bekk i elva. Dette vannet hadde helsebringende kraft mente man.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark..





HEIDAL STAVKIRKE - (Sel, Innlandet)

Kirkestedene på Heistad har en komplisert historie. Den kirken som her er kalt Heistad 1 sto på Nordre Prestgard, drøyt 2 km nordvest for dagens kirke. Heidal 2 sto på Bjølstad, 2,5 km nordvest for dagens kirke. Den gjenreiste del av stavkirken fra Bjølstad syd for dagens Heistad kirke står altså ikke på opprinnelig sted. Lokaliseringen av den første middelalderkirken på Nordre Prestgard er uavklart, som inneholder enkeltminne kirkegård uten nærmere avgrensing.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.





HELGEN STAVKIRKE - (Helgen vestre, Nome kommune, Telemark fylke)


Foto: Orf3us, Wikipedia.
Krusifiks fra Helgen stavkirke.


Helgen stavkirke stod på Helgen vestre i Nome kommune i Telemark fylke. Helgen stavkirke ble oppført før år 1200 og var viet til St. Olav (norrønt: Helgini Olafs kirkja). Den var mørk, uten ovn og hadde plass til omkring 80 mennesker. Etter reformasjonen inngikk den som krongods, men ble i 1723 solgt på den landsdekkenede kirkeauksjonen av kong Frederik IV av Danmark-Norge. Den ble etterhvert så forfallen at den ble revet ned i 1735. Det er ført prestebol (prestegård) til kirken i Biskop Eysteins jordebok i 1398, og sognet er nevnt i 1429 og i 1477. Av Povel Huitfeldts stiftsbok fra 1575 fremgår det at Helgen stavkirke er anneks til Holla, og dette bekreftes av Jens Nilssøn i forbindelse med en visitas i 1598. I en besiktigelsesrapport fra 1666 sies kirken å være en «Trækirke, bygget af Stolper med planker». Den skal da ha hatt tårn, og den ene siden av kortaket skal ha vært tekket med spon og den andre med tegl. Det ser ut til at det var meningen at hele taket skulle tekkes med tegl. Et krusifiks fra 1200-tallet er overført til dagens kirke, og det samme er to klokker fra ca. 1200. Av gjenstander fra etter reformasjonen må en alterbok fra 1664 og en salmebok fra 1699 antas å ha fulgt den samme veien. Et par lysestaker av ukjent alder, men i en stil som var utbredt på 1500- og 1600-tallet, er å finne i Folkemuseets kirkekunstutstilling. Enkelte andre gjenstander knyttes til stavkirken uten at deres alder synes dokumentert. Dette gjelder en døpefont (der kummen med treutskjæringer er eldst, mens foten er nyere), kalk og disk, messingstaker mm.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.





HELGHEIM STAVKIRKE - (Sunnfjord, Vestland)

Helgheim stavkirke ble avløst av en ny tømmerkirke på 1630-tallet. I et brev fra biskopen i Bjørgvin leser man om en kirke på Helgheim i 1322. Dette kan være den samme kirken som stod der på begynnelsen av 1600-tallet, men det kan være at det var en eldre kirke. Altså at det har stått to kirker her før tømmerkirken ble bygd på 1630-tallet.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HELI STAVKIRKE - (Sydeberg, Østfold)

Heli stavkirke sto på Prestby og ble avløst av en ny tømmerkirke i 1661 på samme sted. Ca. 1400 ble det ikke ført prestebol (prestegård) til Heli stavkirke, men det lå to mindre skyldparter i sydra hhv nørdra Prestbø til kirkens mensa (sogneprestens embedsgods) (RB179). Det lå heller ingen bygselparter i Heli eller Prestby til Spydeberg hovedkirke på 1570-tallet (St. 13f), så kirken må ha vært uten egen prest i et lengre tidsrom før 1400. På 1570-tallet lå det en liten skyldpart til mensa (sogneprestens embedsgods) ved Spydeberg hovedkirke i en eng under Heli kalt Krossback (St. 14), hvilket trolig er en indikasjon på et frittstående kors nær Heli kirke. I 1570-årene het det at ”Hellenn Capels goedtz nu er Lagtt till Spiedberrigh Som er Hoffuidtt Kiercken, er itt træ capell gammeltt er dog indeni giorde ny stole alter taffle prædicke stoell prædikes der 4 gange aarligen” . 20 år seinere ble det holdt preken der kun 3 ganger i året.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Østfold.





HEMNE STAVKIRKE - (Heim, Trøndelag)

Hemne stavkirke en enskipet langkirke trolig fra senmiddelalderen, og som på 1600- og 1700-tallet var blitt utvidet med korsarmer av lafteverk. Eldste omtale av Hemne stavkirke er i 1589, men Hemne stavkirke hadde et middelaldersk alterskap og som antyder en langt høyere alder for kirkestedet. Hemne stavkirke brant ned etter lynnedslag i 1815 og ble erstattet av en laftet og utvendig panelt åttekantkirke med sentraltårn i 1817.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





HEMSEDAL STAVKIRKE - (Kyrkjebøen, Hemsedal kommune, Hallingdal, Buskerud)


Foto: www.arild-hauge.com
Portal fra Hemsedal stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje, Portal fra Hemsedal stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje, Portal fra Hemsedal stavkirke

Foto: Kulturhistorisk Museum
Detalje, Portal fra Hemsedal stavkirke

Foto: Teigen, Riksantikvaren
Detalj av portal

Foto: Ukjent
Detalje, Portal fra Hemsedal stavkirke

Foto: Louis Smedstad. Sørportalen
Hemsedal stavkirke

Foto: Riksantikvaren
Benkevanger Hemsedal stavkirke


Foto: Ukjent. Hemsedal stavekirke 1874

Tegning: Georg Andreas Bull

Foto: Hemsedal Natur og Kulturvegleiar
Gjenbruk: Trolig en av søylene fra Hemsedal stavkirke som er brukt som åkerrulle. Den ligger i dag i en røys på Tuv.


Hemsedal Stavkirke sto ved gården Kyrkjebøen i Hemsedal kommune i Hallingdal i Buskerud fylke og var en langkirke av Borgundtypen, hvor både skip og kor har hevet midtrom. Rekonstruerte skisser, basert på oppmålinger og arkeologiske utgravninger, peker på at Hemsedal stavkirke har minnet mye om i sitt utseende på Borgund stavkirke. Kirken ble også kalt «Skodvin» (Skóðvinjar kirkja, Schodven). En vanlig datering av stavkirken har vært til første halvdel av 1200-tallet. Hemsedal stavkirke nevnes første gang i de pavelige nuntiers (sendebuds) regnskaps- og dagbøker som ble ført under oppkrevingen av tienden for Norden i perioden 1282–1324, da som «Ecclesia Aamsodal». Kirken nevnes også under navnet «Skodvinar Kirkja i Hemsudali» i 1327. Navnet skyldes at kirken lå på gården Kyrkjebøen som tidligere het Skodvin og senere ble kalt «Skadengård» i skriftlige kilder.

Under arkeologiske utgravninger i 1963 ble det avdekket spor etter en tidligere stolpekirke på tuften. Utgravningen viste planen for den nedrevne stavkirken og graver som var eldre enn denne. Det ble avdekket to groper i vest med diameter 1,5 m. Fra gropenes sentrum var det en ca. 0,7 m bred grøft mot øst. I grøftene kan det ha stått en jordgravet vegg, nord- og sørveggen i et ca. 3,5 m bredt rom. Vest og nord for nedgravningene viser samtidige graver at det har vært kirkegård. Feltet mellom de to nedgravningene besto av fast stampet, leireblandet grus som inneholdt noe trekull. Dette kan ha vært gulvet i den eldre bygningen. To stolpehull som delvis er dekket av alteret kan angi østenden av koret i den eldre kirken. Den eldre kirkens midtakse falt sammen med stavkirkens. Det kan tilsi at stavkirken er reist umiddelbart etter at stolpekirken er revet. Det ble også funnet en signetring med seglet til biskop Henrik av Stavanger og omkring 250 mynter, de eldste fra 1160-1205, og noen mynter fra Magnus Lagabøtes tid. Det ble også funnet rester av menneskebein, smidd spiker, knust vindusglass, tjæreklumper, ei sprette av bronse, en pilspiss av dalapiltypen, knapper, trekull og deler av søljer.

Etter reformasjonen ble mye av kirkens inventar trolig borte, bl.a. skal den første presten ha brent alle helgenbildene og i 1603 skal presten ha ryddet unna alt resterende som fantes fra tiden før reformasjonen. I 1722 ble Hemsedal stavkirke solgt, og kom i privat eie frem til den ble revet i 1882. Materialene etter stavkirken ble solgt på auksjon. Stavene i midtrommet ble bl.a. brukt til åkerruller. Ny kirke ble ble bygget og innviet samme år. Vestportalen er blitt regnet som den eneste kjente portalen i norske stavkirker som er beriket med motiver fra Det nye testamente. Motivet på venstre vange er tolket som De Hellige tre Konger til hest, og på høyre vange kongenes tilbedelse av jomfru Maria og Jesusbarnet – gjennom Hellig Olav, som sitter på tronen med rikseple i høyre hånd og øksen i sin venstre. En annen tolkning kan være mer sannsynlig, tatt i betraktning at tre djevelhoder nederst på venstre vange viser at de tre rytterne, som alle er bevæpnet, står under kontroll av kristendommens djevel. Sammenholdes dette med framstillingen på portalens høyre vange, må rytterne forstås som de tre hedenske krigerne som tok livet av kong Olav under slaget på Stiklestad, i samsvar med den skildringen som Snorre Sturlason gir av kongens død i sagaen om Olav den hellige i Heimskringla. Scenen nederst på høyre vange viser ikke de tre vismennene, men kong Olav liggende død på marken på en måte som markerer hans tre dødssår, mens de to som han hadde gjort forhåndsavtale med om å hente hans lik dersom han falt i slaget, står ved hans hode og føtter. Over denne scenen er kongen framstilt som helgen, og derover sees jomfru Maria med Jesus på fanget. Portalens tema er følgelig Sankt Olavs martyrium og påfølgende status som kristusliknende helgen, ikke fortellingen om de tre vismennenes tilbedelse. Stilistisk og håndverksmessig regnes vestportalen som et mesterverk. Portalen er 334 cm høy og 180 cm bred. Selve åpningen er kun 80 cm bred. Sørportalen er mer tradisjonell i sine motiver, som består av drage- og ormeornamentikk. Også skurden er av dårligere kvalitet. Det er også en stilmessig forskjell på venstre og høyre vange, noe som kan indikere at flere enn en treskjærer har laget den. I størrelse er den lik vestportalen.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Buskerud.





HEN STAVKIRKE - (Rauma, Møre og Romsdal)


Foto: Karl Teigen, Romsdalsmuseet
Dør fra Hen Stavkirke

Foto: Lars Aarønæs, Romsdalsmuseet
Dør fra Hen Stavkirke

Foto: Lars Aarønæs, Romsdalsmuseet
Dør fra Hen Stavkirke

Foto: Romsdalsmuseet
Kirkeklokke fra Hen stavkirke


Man regner med at Hen stavkirke har stått i Isfjorden siden 1300-tallet, men eldste omtale av Hen stavkirke er i 1589 (Jsfiord kircke, Thr.R. 67). Gjennom årene ble det utført en rekke reparasjoner på Hen stavkirke, de aller fleste pga. råteskader. Hen stavkirke hadde skorder til utvendig oppstøtting. I 1789 sto Hen stavkirke med et rektangulært grunnplan og med tilbygd sakristi av tømmer på korets nordside fra 1739. Selve kirken var 11,6 x 8,1 m. Hen stavkirke var til sist i så dårlig forfatning at den måtte rives, men var i bruk til nåværende kirken ble innviet i 1835. Fra Hen stavkirke er det bevart tre dører og en kirkeklokke fra 1200-tallet som finnes på Romsdalsmuseet i Molde.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





HENNING STAVKIRKE - (Steinkjer, Trøndelag)

Henning stavkirke sto på Henning gård og eldste omtale av stavkirken er i ulike bispebrev i 1530 og 1589. De første kildene man har om en kirke i Henning er om Bagabu kirken i 1289. (Bagabu, eller Båbu, er det opprinnelig navnet på Henning.) Det er bevart en cupa, dvs døpevannsfatet, fra den gamle døpefonten i Henning stavkirke datert til 1250-75 (Solhaug 2000:51). Dette gir en indikasjon på alderen til Henning stavkirke. I 1652-54 ble Henning stavkirke avløst av en ny kirke. I nyere tid er det blitt registrert flere gravhauger på Henning gård. (Aarholt 1992:135)

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





HERLAND GAMLE KIRKESTED / HERLAND STAVKIRKE - (Hærland, Eidsberg, Østfold)
.
Herland stavkirke og kirkested har navn etter gården Hærland og kirkestedet ble brukt fram til ca. 1700. Nøyaktig lokalisering av kirkestedet er uavklart og kirkegården og kirketufta er for lengst borte. Kirkestedet ble ca. 1700 flyttet Revaug hvor dagens kirke står.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Østfold.





HESTAD STAVKIRKE - (Sunnfjord, Vestland)


Foto: Torild Granhaug, kirkesok.no
Døpefont fra 1250-1350.


Hestad stavkirke sto på Hestad på Øyratangen på odden mellom Hestadfjorden og Viksdalsvatnet og er mest sannsynlig blitt oppført på 1100-tallet. Hestad stavkirke er første gang er nevnt i 1327. En annen versjon i boken «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane», sier at en Hestad stavkirke fra 1000-tallet ble avløst av en ny kirke i 1327. Dvs at det har stått tre kirker på Hestad kirkested i motsetning til to. Hestad stavkirke sies å ha vært ute av bruk etter Svartedauden, men var sognekirke på slutten av 1500-tallet. Av kirkeregnskapet fra 1624 framgår det at bygningen var en stavkirke med et påbygg i tømmer. Skipets mål var 9,6x ? m og koret var 3,3 m i kvadrat. Hestad stavkirke hadde en døpefont i kleber fra 1250-1350. I 1805 ble Hestad stavkirke revet og nåværene langkirke i tømmer ble reist på samme sted. Det ble gjenbrukt materialer fra Hestad stavkirke i den nye kirken, bl.a. de nederste omfar er tømmer fra tilbygget i tømmer fra stavkirken. I tårnet som er bygd i stavteknikk, er det brukt fire staver fra Hestad stavkirke. I våpenhuset er det åttekantede hjørnestolper fra Hestad stavkirke, og noen av knelerene som er brukt til å stive av vegger og tak er tatt fra Hestad stavkirke. Kirkeklokken er fra 1600-tallet.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HILDE KIRKESTED - INNVIK GAMLE KIRKESTED / INNVIK STAVKIRKE - (Stryn, Vestland)


Foto: Fylkesarkivet Vestland
Preststeinen fra Hilde.


Innvik stavkirke sto på gården Hilde i Innvik og eldste omtale av Innvik stavkirke er ca. 1330. I de eldste kildene er kirken nevnt Hildinar kirkja etter gården Hildin. Kirkestedet var tidligere oppe i tunet på Hilde, øst for der nåværende kirke står, og lokaliteten kalles Kyrkjeækra. Kirkestedet og Innvik stavkirke ble i 1580 flyttet nærmere sjøen der dagens kirke står. Stavkirken var av Møre-typen og i 1722 nevnes Innvik stavkirke som treskipet, med sval på nordsiden. Mot sør var svalen fjernet før 1668. I 1695 var den i dårlig stand og måtte få nytt tårn. Innvik stavkirke skal ha vært av Møre-typen som kjennetegnes ved at lengden er stor i forhold til bredden, og regnet etter lengden var Innvik stavkirke en av de største i landet. Skipet var 22 m langt og 7 m bredt. På Hilde ble det funnet et gravstein av kleberstein med solkors som nå står ved inngangen til dagens kirke, den såkaldte Preststeinen. Sammenlignet med andre lignende gravstein, er preststeinen datert til ca 1200. I tillegg skal det i middelalderen ha vært en privatkirke viet til Lavrans (Laurentius) ved gården Skåden sørvest for dagens kirkested.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HILLESTAD STAVKIRKE - (Holmestrand, Vestfold)


Foto: Ukjent, KHM
Krusefiks i eik. Datert før 1250.

Foto: Alexis Pantos, KHM
Madonna fra Hillestad i eik

Foto: Ukjent, KHM
Olav fra Hillestad i eik

Foto: Ukjent, KHM
Lysekrone fra Hillestad stavkirke


Hillestad stavkirke er nevnt første gang i 1390, men er eldre enn det. Den var viet til den hellige Margareta. Bortsett fra inventaret som er overført til dagens kirke, er en gotisk lysekrone i smijern og to statuer (Madonna fra Hillestad, Olav fra Hillestad) bevarte i Oldsaksamlingen, samt en dør som befinner seg på en gård i bygda. Kirken forfalt utover 1600-tallet, og den lokale greven, som eide kirken, bestemte seg for å bygge nytt. Stavkirken ble revet i mai 1724, og ny kirke ble innviet den 29. september samme år. På kirkegården er det tidligere gjort et vikingtids gravfunn (Brendalsmo 1990:54)

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Vestfold.





HJARTDAL STAVKIRKE - (Hjartdal kommune, Telemark)


Foto: Norsk Folkemuseum.
Hjartdal stavkirkes døpefont


Hjartdal stavkirke eller Holmskyrkja stod i Hjartdal ved Hjartdøla i Hjartdal kommune på sørsiden av Holmsvegen der kirkegården ligger nå. Dagens kirke ligger på nordsiden av Holmsvegen og begge steder er på grunnnen til gården Holm (gnr. 12), der det stod en prestegård frem til 1860. Hjartdal stavkirke antas å ha blitt oppført på 1200-tallet, men eldste kjente omtale er fra 1413 eller 1414. Omtalen gjelder presten, som også er omtalt som prest i Hjartdal 14. juni 1422 og 15. januar 1423. Den 12. januar 1424 skildres et forhør på kirkegården etter et drap. Kirkesognet er ellers nevnt i 1477 og kirken en rekke andere ganger på 1400-tallet og 1500-tallet. Jens Nilssøn omtaler i sin visitasbok «hoffuit kircken vdj Hiertdall som kallis Holms kircke oc er en trækircke, der er smucke stoler oc predickestoll och nyt lofft nedre vdj kirkcen». Dette forklarer Lorentz Dietrichson som at man på den tiden hadde lagt himling under takstolene i skipet, mens koret derimot ble antatt å fortsatt ha åpen himling. Dietrichson siterer videre fra en besiktigelsesrapport fra 1668 som sier at kirken var «af Stolper och Planker opbygt med tjuffue Skruv omkring samt Svaller thrindtomkring, alle tækt med Spaan ligesom Taget». De tyve skruvene (gavlene) tas til inntekt for at kirken var treskipet. Omstendighetene omkring rivingen synes ukjent, men denne antas å ha funnet sted på den tiden dagens kirke ble oppført i 1808–09. Den ene klokken i dagens kirke skal være fra 1450, og det finnes en døpefont i Norsk Folkemuseum. Ellers synes lite bevart av gjenstander fra stavkirken. I 1540 var det et stort bondeopprør i Ambjørndalen, der bønder fra hele øvre Telemark samlet seg i opprør mot danskekongen. Bakgrunnen var at bergverksfolk tok seg grundig til rette på gårdene. Da bøndene la ned våpnene for å forhandle ble de tatt til fange og seks bondeledere ble dømt til døden. Den ene fikk leve mot at han utførte henrettelsene. Retterstedet var på Bråråker som ligger rett ved der stavkirken stod.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia. Bondeopproret i Telemark 1540.    Kirkesteder i Telemark.





HJELMELAND STAVKIRKE - SÆBØ STAVKIRKE - (Hjelmeland, Rogaland)


Tegning: De Norske Stavkirker, L. Dietrichson


Den eldste kjente kirkegård var på Hjelmeland og eldste omtale av en stavkirke på Sæbø er i 1280 (Sæbiar kirkiu, DN I:70), men kirken hadde en døpefont i kleber datert til 1100-tallet. I den eldste tiden benevnes kirken i relasjon til Sæbø, mens fra 1300-tallet er nær samtlige referanser til sogn, kirke og prest kun til Hjelmeland. Unntaket er et brev fra 1341 som er skrevet «j prest stofuonni j Sæuarbø» (DN XVI:6), altså i prestens prestegård på Sæbø. Sæbø og Hjelmeland ligger på hver sin side av der elva fra Steinslandsvatnet munner ut i fjorden, og en vanlig tolkning ville være å oppfatte elven som en eiendomsgrense. Middelalderkirken sto på øyra i elvemunningen, på nordsida i området der kommunehuset seinere er bygd. I årene 1618-28 ble det utført en rekke byggearbeider, derunder oppsetting av nytt tårn. Sannsynligvis fikk kirken også nytt og større skip tilføyd mot vest. Denne bygningen ble i 1858 erstattet med den nåværende kirke. Døpefonten fra stavkirke stod en tid på Hauske og ble der brukt til å samle opp drikkevann, men senere er døpefonten ført til den nye kirken som ble reist i Hjelmelandsvågen i 1858.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.





HJØRUNDFJORD STAVKIRKE - HUSTAD STAVKIRKE - (Ørsta, Møre og Romsdal)


Foto: Ukjent, norske-kirker.net
Restaurert alter fra Hjørundfjord stavkirke


Det ser ut til at selve stavkirkebygningen på Hustad ble demontert etter elvebruddet ca. 1580, og deretter flyttet til Sæbø sammen med kirkens inventar. ”På Sæbø fekk kyrkja tuft i søraustre hjørnet av noverande kyrkjegard, og tre år etter elvebrotet stod ho ferdigreist”. Ifølge vitneopptak i 1715 var kirken da et stavbygg med langskip, kor og våpenhus, og rundt kirken var det svaler. I 1711-13 ble det bygd til en korsarm i tømmer mot sør, svalene ble revet og kirken fikk utvendig panel. I 1766 ble den beskrevet: ”en af Staver bestaaende Kors-Kirke, der i Længde holder 26 og i Bredde 22 Skridt, foruden Choret, som er 10 Skridt langt, og har en Tilbygning af et lide Sacristie, hvori findes nogle gamle og ubetydelige Bøger, blant andet en gammel Gradual, i hvilken Kirkens Skæbne er optegnet”.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





HOF STAVKIRKE - (Hof, Åsnes kommune, Solør, Innlandet)


Foto: Ukjent, Riksantikvaren

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Portalplanker fra Hof stavkirke

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Portalplanke og dør fra Hof stavkirke

Foto: Johan Meyer, Riksantikvaren
Hof stavkirke

Foto: Henrik Thrap-Meyer, Fortidminneforeningen.

Foto: Boni Wiik, Treskjærerverkstedet As


Hof stavkirke sto på Hof i Åsnes kommune i Solør i Innlandet fylke og var viet til Sankt Olav. Derfor blir den av og til omtalt som en "Olavskirke". Rester av portalplanker har blitt datert til omkring år 1200, noe som antyder at kiken kan ha blitt reist på den tiden, men det er uvisst om den da hadde korsformet grunnplan. Kirken som ble revet i 1858 eller 1861 var en korskirke. Prestebolet nevnes i både 1388 og 1394, men dateringen av kirken er usikker. Dateringen av portaldelene antyder at den eldste delen av den kan ha blitt reist på 1200-tallet, Dietrichson sier omkring år 1400, mens Roar Hauglid hevder at kirken som ble revet i 1861 kanskje ikke er eldre enn fra omkring år 1600. Dette gir mening til hva Trond Langmoen og Oskar Aanmoen skriver om at det har stått flere stavkirker på Hof i årenes løp. Langmoen mener 2 eller 3 stavkirker1, mens Anmoen mener det har stått 4 forskjellige stavkirker på Hof2. Tidsrommet for de 4 stavkirkene Oskar Aanmoen mener har stått på Hof er for den 1. stavkirken fra omkring 1021 til en gang på 1200-tallet. Den 2. stavkirken sto fra 1200-tallet til 1407. Den 3. stavkirken sto fra 1400-tallet til tidlig på 1600-tallet. Den 4. stavkirken sto fra tidkig 1600-tallet til 1861. Kirkestedet ligger nå på vestsiden av Glomma, men i dette området byttet Glomma løp omkring år 1450, så stavkirken på Hof lå opprinnelig på østsiden av elva. Kirken hadde også takrytter med klokkestue og høyt spir. Inventaret ble for en stor del flyttet over i nye Hof kirke. Det er bevart tegninger og oppmålinger fra kirken, samt to portaler, hvorav hovedportalen har intakt dørblad. Den dateres til første halvdel eller midten av 1200-tallet.

Noter:
1) Trond Langmoen: Den Høyreiste kirken i Hof. side 40
2)Oskar Aanmoen: Gamle Hof stavkirke. Samfunn og folk.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Oskar Aanmoen: Gamle Hof stavkirke. Samfunn og folk,   Kirkesteder i Hedemark.





HOL STAVKIRKE - (Hallingdal, Buskerud)


Hol (stav)kirke
Foto: Per Gjærder

Foto: Giovanni Franceschi

Foto: Ukjent, Oldsakssamlingen


Hol stavkirke ble bygd som en liten stavkirke på 1200-tallet, men er blitt utvidet og ombygd flere ganger. Bare apsis, runddelen mot øst som nå er sakristiet, er bevart fra den opprinnelige stavkirken. Den første utvidelsen skal ha skjedd på 1500 tallet. I 1697 fikk kirken 12 vinduer i tillegg til de 4 den hadde fra før. Prekestolen og døpefonten er også fra dette året. Den største ombygginga var i 1798-99, da fikk kirken korsform og ellers den stilen den har i dag. En benk av furutre med utskjæringer fra middelalderen er bevart fra Hol Kirke i Hallingdal. Den består av 2 halvdeler adskilt med et mellomstykke. Mellemstykket har også utskjæringer.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Buskerud.





HOLLEBY STAVKIRKE - (Sarpsborg, Østfold)

Navnet Holleby går tilbake til folkevandringstid (400-600 e. Kr.), men selve boplassen er enda eldre. Holleby var allerede i middelalderen den største gården her, og har i flere perioder hatt adelige setegårdsprivilegier, dvs. at den oppfylte betegnelsen herregård. Det har sannsynligvis vært to kirker ved Holleby Gods før dagens Holleby kirke. Den første var Alnes stavkirke som sannsynligvis sto på jordet sør for gården, på jordet som i dag er Kirkeløkka (Kirkejordet). Alnes stavkirke er omtalt i biskop Eysteins jordebok fra 1397 og i 1426 som en annekskirke til Tune. Den antas å være ødelagt i 1504 da Niels Ravaldsson herjet i Østfold. (Nils Ravaldsson var en norsk væpner og opprørsleder.) Holleby gård (gods) strøk også med. Biskop Jens Nilssøn var innom i 1598 og skriver «...me n der herre folck it stund bode paa Holdeby, holt de selff en træ capel vid macht, hede Holdeby capel; den er nu ødelagt, oc haffuer icke verit tieniste der i vdi 30 aar 1.» Det skal ha dreid seg om en stavkirke som var oppført rundt 1400. Adelsslekten Galle drev gården på den tiden og det var også de som senere bygde en stavkirke her som var i bruk frem til ca. 1620. I 1642 skriver biskop Jens Nilssøn om et kapell ved Holleby, at det var lite og i dårlig forfatning og ikke har blitt brukt på 30 år. Dette kapellet kan ha stått på omtrent samme sted som Alnes stavkirke. Steinfunn på Kirkeløkka kan tyde på at det har stått en kirke der. Frem til 1937 var det en lund ved stedet og under grøfting ble det oppdaget en sterkt skadet konsollstein med et grinende menneskeansikt og en dreid granittsøyle. Det er også flere gravfelt fra førkristen tid i området, og et av dem befinner seg ca. 50 meter vest for Holleby kirke. Det er tilsammen registrert over 20 gravhauger fra jernalderen (150 f. Kr. - 1030 e. Kr.) på Holleby, noe som vitner om bosetting gjennom mer enn 2000 år.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Østfold,   tunehistorielag.com





HOLMEDAL STAVKIRKE - (Holmedal, Kvinnherad, Hardanger, Vestland)


Foto: Roger Grimelid, Riksantikvaren.
Tomten der stavkirken stod.


Holmedal stavkirke sto i Holmedal i Kvinnherad i Hardanger i Vestland fylke. Det finnes ikke noe grunnlag for en detaljert datering av kirken, men den er nevnt første gang i kildene i 1360. Siste gang den er nevnt er i 1722. I 1665 ble det nevnt at kirken hadde svalgang på sørsiden. I 1722 ble det notert at den ikke hadde tårn, og svalgang på sørsiden og foran inngangen. Innendørs var den utstyrt med «gammel Dags Maling». Størrelsen på skipet var 44 fot ganger 24 fot (14 m x 8 m) og koret 16 fot ganger 14 fot (5 m x 4 m). I 1820 fikk sognet ny kirke, men kildene sier ikke noe om hvorvidt det var stavkirken som stod helt frem til da. Den må i alle fall ha blitt revet en gang mellom 1722 og 1830.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HOLMEN (SIGDAL) STAVKIRKE - (Holmen, Sigdal kommune, Buskerud)


Foto: Kaja Stub, 1845
Holmen stavkirke.

Foto: norgeskirker.no
Døpefont far Holmen stavkirke


Holmen stavkirke stod i Sigdal kommune i Buskerud, like nord for prestegården og ca. 500 meter fra den nåværende kirken. Holmen stavkirke går også under navnet Sigdal stavkirke. Når Holmen stavkirke ble reist er ikke kjent, men i sin eldste kjente form hadde den nær et kvadratisk skip og smalere, nær kvadratisk kor med apsidal avslutning. Kirken ble omfattende endret på 1600-tallet. Den eneste kjente illustrasjon er en tegning utført av prestedatteren, Kaja Stub, i 1845 og beskrivelsen av stavkirken bygger på en kombinasjon av denne tegningen og skriftlige nedtegnelser. Holmen stavkirke antas å ha hatt rektangulært skip og smalere kor, og dette koret har så blitt revet omkring midten av 1600-tallet og erstattet med et tømret kor. Det nye koret har etter tegningen å dømme hatt samme høyde og bredde som skipet, som var blitt forlenget vestover i 1628. Kirken ble utvidet til korskirke på 1700-tallet. En beskrivelse ført i pennen av sogneprest Jens Krogh Stub, tyder på at de forskjellige delene ikke stod så godt til hverandre rent arkitektonisk. I 1695 fikk Holmen stavkirke prekestol og døpefont med himlinger. Stavkirken ble etter hvert i dårlig stand, og den begynte å sige. På 1840-tallet ble det besluttet å oppføre ny kirke. Holmen stavkirke ble revet i 1855. Av inventaret er altertavlen overført til Norsk Folkemuseum, mens prekestolen og døpefonten er i bruk i dagens kirke. Den gamle kirkegården var imidlertid i bruk til 1890, og den holdes fremdeles i hevd. Et gjerde ble satt opp rundt det meste av den gamle kirkegården i 1968, men det skal finnes enkelte gravminner utenfor det.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Buskerud.


Tegning: Paul Haslef
Kirkeklokke med runer.


Foto: Anne Lise Reinsfelt.
Altertavle Holmen stavkirke
N 126 - HOLMEN STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en kirkeklokke fra Holmen stavkirke. Kirkeklokken er tapt.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

[+ þissa ÷ kloko ÷ leto ÷ stæypæ a=luer ÷ prest=r ÷ i ÷ sig(d)a=le ÷ o=k ÷ þr(d)=r
÷ bo=n(d)e ÷ a -a=uku(m) ÷ st(æ)ypti ÷ to=ue ÷ þo=rr÷so=(n)]


Þessa klokku létu steypa Ôlvir prestr í Sigdali ok Þórðr bóndi á Haugum, steypti Tófi Þórðarsonr.

Oversatt til norsk blir det "Denne klokke lot Olve prest i Sigdal og Tord Bonde på Haugan støpe, (og den) støpte Tove Tordson."

English: "Ôlvir, priest of Sigdalr and Þórðr, the husbandman of Haugar, had this bell cast. Tófi Þórðr's son cast (it)."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 124.
¤ Tegninger av runeinnsktiften av Haslef og Bernhoft





HOLSEN STAVKIRKE - (Sunnfjord, Vestland)

Plassen hvor dagens Holsen kirke står er et gammelt kirkested hvor Holsen stavkirke tidligere stod. Eldste omtale av Holsen stavkirke er ca. 1330 og da nevnt som kapell, men det ser ut til at Holsen stavkirke hadde egen prest, da det dro landskyld både til fabrica (bygningsfond) og mensa (sogneprestens embedsgods) samt tok tiende (BK 22a). Det lå kun få skyldparter til mensa (sogneprestens embedsgods) hhv. fabrica (bygningsfond) på dette tidspunkt. Bergen bispedømmes jordebok veksler mellom kapell og kirke, men ca. 1600 dro kirken landskyld til både fabrica (bygningsfond) og mensa (sogneprestens embedsgods), og den tok tiende, og den lå da som anneks til hovedkirken på Førde (JBB 121ff). Holsen stavkirke ble revet rundt 1722.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HOLTER STAVKIRKE - (Nannestad, Akershus)

Holter stavkirke sto i Nannestad som har vært kirkested siden middelalderen. Det sies at Holter stavkirke hadde egen prest i middelalderen, ihvertfall en stund, men fra slutten av 1400-tallet var Holter stavkirke betjent av presten i Ullensaker, for så å få residerende kapellan i 1742. Holter stavkirke ble anneks til Nannestad etter reformasjonen. Når Holter stavkirke ble oppført er ikke kjent, men eldste bevarte skriftlige belegg er fra 1304. På et tidspunkt må det ha blitt oppført en laftet kirke, men dette er ikke sikkert dokumentert. Enten har vegger blitt laftet før 1697, eller så ble kirken for en stor del tatt ned og nyoppført i 1697, som regnes som fødselsåret til dagens kirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Akershus.





HOMMELSTAD STAVKIRKE - (Hamar, Innlandet)

Hommelstad stavkirke hadde i middelalderen en tilhørende kirkegård. Ved pløyning i området i 1935 kom man ned på flere skjeletter. Senere er det også kommet beinrester for dagen, men intet er tatt vare på. Hommelstad stavkirke var ifølge biskop Johannes Nicolai Almanak-Bog i 1590 ”endnu ved Magt”. På 1590-tallet ble det holdt tjeneste i Hommelstad stavkirke 10-12 ganger i året ”effter leilighedenn”, og kirken lå da som anneks under Vang kirke. Kirkegårdens utstrekning ser ut til å ha vært 35 m lang og 22 m bred. Ifølge sogneprest Sverdrup (1705-1712) skal kirken ha falt sammen i 1705. Det lå ingen skyldparter i Hommelstad til Vang kirkes mensa (sogneprestens embedsgods) i 1570-årene (St. 139f), hvilket kunne ha indikert et tidligere prestebol (prestegård) til Hommelstad kirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hedemark.





HOPE KYRKJESTAD / HYEN STAVKIRKE - (Gloppen, Vestland)

Hyen stavkirke sto på Hyen gamle kirkested på Hope. Eldste omtale av en kirke og prest på Hope er i 1308 (sira Hallzstane de Hya, DN III:74 og siste gang ca. 1330 (BK 17a). Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til mensa (sogneprestens embedsgods), men kun 11 kyr og to geiter til fabrica (bygningsfond). I og med at kirken ikke er nevnt i bispedømmets jordebok ca. 1600, må den ha vært lagt ned før dette tidspunkt. Bygda var uten kirke fram til 1876 da det ble bygd ny kirke om lag 2 km øst for Hope.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HOPEN STAVKIRKE - (Smøla, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Hopen kirke er i 1589 (Wein kircke, Thr.R. 70). I 1661 ble kirken på Odden omtalt som en stavkirke med kortilbygg i tømmer, uten tårn eller spir, utvendig bordkledd og høvelig godt vedlikeholdt av almuen. Gravplass for sognelyden ved Odden og Veien kirker var i 1661 ved Brattvær kirke. I 1720 hadde bygningen behov av reparasjoner, og 30 år seinere sto den til forfalls. Kirkestedet ble flyttet inn til Smøla, på Hopen, der ny kirke for de nordlige sogn på/rundt Smøla ble vigslet i 1749. Rundt 1760 ble kapellet på Veien revet og inventaret overført Hopen kirke. Dette var en tømmerkirke med åttekantet grunnplan, takrytter og et sakristi i øst. Den første kirken på Hopen ble revet i 1891 og nåværende kirke sto ferdig i 1892. Det kommer ikke klart frem om Hopen har hatt en stavkirke, eller om den kun har hatt innventar fra en stavkirke.

Kilde: Kirkesteder i Møre og Romsdal.





HORDABØ STAVKIRKE - (Alver, Vestland)

Hordabø stavkirke er nevnt i Bergens kalvskinn fra ca. 1350, men man vet verken når Hordabø stavkirke har blitt oppført eller når den ble revet. Trolig ble koret nybygd i tømmer på 1640-tallet, skipet muligens før dette. Når kirken igjen omtales i 1686 blir den omtalt som en kirke i tømmer og med tårn.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





HORGEN STAVKIRKE - (Horgen, Gran kommune, Innlandet)

Horgen stavkirke stod ved Horgen-gårdene i Gran kommune i Innlandet fylke. Den var anneks til Nikolaikirken, Grans hovedkirke. I 1570-årene var kirkens jordegods lagt under Nikolaikirken og inventaret overført til Hamar domkirke. I Jens Nilssøns visitasskildring fra 1590-årene omtales kirken som øde, altså ute av bruk. I sorenskriverens redegjørelse fra 1743 sies det at kirken var «bygt af reiseplancher med spidse taarne paa», altså en stavkirke. Den var imidlertid «nedfalden». Ifølge Riksantikvaren er det funnet et gravfelt i forlengelsen av gårdstunet mot sør.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder Oppland 2016.





HORNINDAL STAVKIRKE - (Kirkhorn, Sogn og Fjordane)

Eldste omtale av Hornindal stavkirke er ca. 1330 (kirkian j Hornymudall, BK 18b, reg.). Hornindal stavkirke ble erstattet av en liten langkirke i tømmer som trolig ble reist rundt 1600. Ca. 1330 lå det godt med skyld til mensa (sogneprestens embedsgods), men kun to kyr og en geit til fabrica (bygningsfond) (BK 18b-19a). Til fabrica (bygningsfond) lå det ca. 1600 ingen landskyld, kun inntektene av 6 kirkekuer samt kirkeparten av tienden, og kirken lå da som anneks under hovedkirken på Eid.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HORNNES STAVKIRKE - (Evje og Hornnes. Agder)


Foto: Torild Granhaug
Døpefont fra Hornnes stavkirke


Eldste og eneste skriftlige omtale i Hornnes stavkirke på Faret er i 1328 (ecclesia de Ornes, PN 24). Rundt 1620 var Evje hovedkirke med annekser på Hornnes, Iveland og Vegusdal (St.S. 179f). Det kan se ut til at Hornnes stavkirke var en sterkt om- og påbygd da ble revet i 1828, da den nåværende tømmerkirke med åttekantet grunnplan ble reist 1828. Ved veiarbeid i 1940-42 ble det på et åkerstykke nordvest for kirkegården funnet rester av flere førkristne graver fra rundt år 1000. Hornnes stavkirke hadde en døpefont av kleberstein datert til 1150-1200. Døpefontens datering gir et pekepind til Hornnes stavkirkes alder. Døpefonten er fra den tiden hvor man dyppet hele barnet ned i vann, ikke som nå hvor man kun stryker en fuktig håndflate over hodet til barnet.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Aust-Agder.





HOV STAVKIRKE (SUNNDAL STAVKIRKE) - (Sunndal, Møre og Romsdal)

Kirken blir også benevnt som Sunndal stavkirke. Eldste omtale av Hov stavkirke er i 1432 (Hofs kirkiu, AB 121) og har har trolig i en periode i seinmiddelalder vært hovedkirke, da den hadde prest i 1386-87 og prestegård i 1544. I 1647 brant Hov stavkirke ned til grunnen som følge av vådeild, altså en brann som oppsto ved et uhell. Ny kirke sto ferdig på samme tuft året etter, en tømmerbygning med korsformet grunnplan og våpenhus. Dagens kirke er den 6. på stedet. Tidligere kirker har vært utsatt for brann (1647), storm (1725), snøfonn (1727), fonn/storm (1863) og storm (1864). Det lokale værfenomenet som kalles Nebbvind, gjør at stormen blir ekstra hård her. Det funnet en nøkkel med runeinnskrift som tilhørte Hov/Sunndal stavkirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.


Foto: DigitaltMuseum
Nøkkel fra Sunndal stavkirke

N 447 - SUNNDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en nøkkel. Oppbevares på Bergens museum (nr. 5460).

Innskriften lyder:



+ iuar * (e)(f)--r/(s)(m)--r : ke=rþe * mik * en * maria * a * mic

Ívarr ...Smiðr(?) gerði mik, en María á mik.

Oversatt til norsk blir det "Ivar ...Smed(?) gjorde meg, men Maria eier meg".

English: "Ívarr .../the smith(?) made me but María owns me."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 276.
¤ Bilde av innskriften. Foto av www.arild-hauge.com
¤ Bilde av innskriften. Foto fra Ukjent, Digitalt Museum





HOVE STAVKIRKE - (Skjåk, Innlandet)

I sin tid stod Hove stavkirke på Nedre Hove i Skjåk. Kirkestedet lå nord for Ottaelva og sør for solsideveien, ikke mange kilometer i luftlinje fra Skjåks hovedkirke. Byggeåret til Hove stavkirke er ukjent, men ifølge en jubileumsbok om Skjåk kirke skal det, slik navnet antyder, ha stått et hedensk tempel på stedet i gammel tid. Kirken skal ifølge samme kilde ha vært nevnt i 1229, og det står ellers at «Me må gå ut frå det, at den nye kyrkja var ei litol stavkyrkje med takryttar (klukkstol). Korleis kyrkja var på skapnad, er det ingen som veit, korkje storleik eller innreinad. Ho var nok oppbygd omkring 1200.» Før 1283 lå Hove kirke trolig som anneks til kirken på Skjåk. I 1283 påla kong Eirik Magnusson allmuen en årlig avgift, noe som bekreftes i et dokument fra 1343 der det fastslås at dette er en seksti år gammel skikk. På 1300-tallet var dette en av flere annekskirker i Skjåk, men utpå 1600-tallet later den til å ha vært den eneste kirken utenom hovedkirken. Den ble i likhet med hovedkirken solgt til allmuen i 1723. Da var begge kirkene svært medtatt, og det ble besluttet å rive dem og samle byggeinnsatsen om én felles kirke på Skjåk. Ifølge Gerhard Schøning ble Hove stavkirke nedlagt ca. 1750 og revet i 1752.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





HOVIN STAVKIRKE - (Ullensaker, Romerrike)


Foto: Ukjent, norske-kirker.net
Alter fra Hovin Stavkirke

Foto: Ukjent, norske-kirker.net
Døpefont fra Hovin Stavkirke


Hovin stavkirke var i bruk til den ble avløst av en tømret korskirke. Av intreøret til Hovin stavkirke er en altertavle og døpefont bevart i den nåværende kirken. Hovin stavkirke kjennes bare gjennom de opplysninger som besiktigelsene og regnskapene gir. Den hadde rektangulært skip og koret har antagelig vært noe smalere, for det omtales som egen romenhet. Inntil vestgavlen sto et tårn, hvis nederste etasje tjente som våpenhus foran skipets vestportal. Dessuten omtales svalgangen rundt skip og kor 1666. Utvendig ble det i 1600-årene reist skråstøtter mot veggene i skip, kor og vesttårn, men bygningen har tydeligvis vært såpass svak at den ble funnet utjenlig. I 1686 heter det at Hovin stavkirke er for liten og istedenfor å bygge til tverrvinger besluttet man å erstatte Hovin stavkirke med en ny kirke, og 1695 ble stavkirken revet.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Akershus.





HOVIN STAVKIRKE - (Tinn, Telemark)

Hovin stavkirke er ombygget flere ganger og var visst nok blitt omdannet til tømmerkirke rundt 1800. Nåværende kirke ble reist til erstatning for en kirke bygd – eller grunnleggende ombygd – 1729, og som i sin tur erstattet en eldre stavkirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Telemark.





HOVLAND (EGGEDAL) STAVKIRKE - (Eggedal, Sigdal kommune, Buskerud)


Foto: Giovanni Franceschi, Wikipedia.
Portalplanke Eggedal stavkirke.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Portaloverligger Eggedal stavkirke

Foto: Eirik I. Johnsen
Eggedal stavkirke.

Foto: Erik Irgens Johnsen, Wikipedia
Krusifiks Eggedal stavkirke

Foto: Ukjent, Kulturhistorisk museum.
Oblatjern fra Eggedal stavkirke

Foto: Eirik I. Johnsen
Eggedal stavkirke.

Foto: Jan-Tore Egge, Wikipedia
Eggedal stavkirke. Nå Drammen museum.


Eggedal stavkirke var opprinnelig en langkirke og lå ved gården Hovland, omtrent en kilometer nord for dagens Eggedal kirke. Kirken omtales ofte som Hovland stavkirke da den lå ved gården Hovland. Ifølge Lorentz Dietrichson tilsier Hovland-navnet at kirken stod på et tidligere hov. Det opprinnelige koret er ikke beskrevet i litteraturen, men koret ble trolig revet i 1651 og det antas at det var smalere enn skipet. To portaloverliggere fra som kan ha vært fra sipet er bevart. Skipet skal ha blitt utvidet mot vest i 1630 (også i stavverk), rett etter at en tilsvarende utvidelse fant sted ved hovedkirken. Etter disse endringene fremstod kirken som en langstrakt og smal bygningskropp bestående av hjørnestaver samt to mellomstaver på hver langside. Skipet og koret hadde da samme bredde, og kordelen (ikke den opprinnelige) var stykket østover fra de østligste mellomstavene. I en besiktigelsesrapport fra 1673–75 beskrives kirken som en stavkirke og Dietrichson hevder at stavkirken ifølge en besiktigelsesrapport fra 1688 på det tidspunktet fortsatt hadde svalgang rundt omkring belagt med spon. Stavkirken ble revet i 1881 etter at den nye Eggedal kirke ble vigslet den 18. september 1878.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Buskerud.





HUNN STAVKIRKE - (Gjøvik, Innlandet)

Hunn stavkirke ble trolig oppført mellom 1150 og 1250. På slutten av 1500-tallet lå Hunn som anneks til Haug (Vardal) hovedkirke, og på 1590-tallet ble det holdt tjeneste i kirken hver 3 søndag. Hunn stavkirke ble erstattet av en korskirke i 1818. Etter resolusjon av 1881 ble kirken på Hunn nedlagt og kirkestedet flyttet til Gjøvik by.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder Oppland 2016.





HURDAL STAVKIRKE - (Hurdal, Akershus)


Foto: Norsk Folkemuseum
Krusefiks fra Hurdal stavkirke ca 1300-1350

Foto: norgeskirker.no
Døpefont Hurdal stavkirke


Den eldste kjente kirken på stedet er Hurdal stavkirke som var en liten stavkirke med skip og kor. Funn av en gullmynt fra hertug Håkon Magnussons tid indikerer at Hurdal stavkirke ble oppført senest på slutten av 1200-tallet. Hurdal stavkirke var viet til den hellige Margareta. Hurdal satvkirke ble revet steg for steg på 1600-tallet, uten at noen av materialene ble bevart, men fortsatt er det rester fra stavkirkens middelalderinventar. I 1681 ble Hurdal stavkirke erstattet av en ny kirke av laftet tømmer. Under en restaurering i 1955 ble den fargerike dekoren fra 1680-tallet avdekket i koret. Da kom også altertavlen fra 1676 tilbake på alteret. I koret står en døpefont av kleberstein og på nordsiden av koråpningen henger et flott krusifiks fra høymiddelalderen.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Akershus.





HUSE KIRKESTED - HARØY GAMLE KIRKESTED / HARØY STAVKIRKE - (Ålesund, Møre og Romsdal)

Harøy stavkirke eller Huse stavkirke skal ha stått på Harbakken, på Kyrkjebakken under Huse tett ved hovedtunet, hvor Ungdomslaget Idun i 1934 reiste en bauta til minne om gammelkirken som ble revet i 1812 (1810?). Denne kirken skal ikke ha hatt gravplass. Eldste omtale av Harøy stavkirke er i 1589 (Hareedt kircke, Thr.R. 65).

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





HVARNES STAVKIRKE - (Larvik, Vestfold)

Hvarnes stavkirke sto ved Hvarnes østre som regnes opphavsgården til kirkestedet og ble oppført rundt 1200. Det er ikke mye kjent om denne. Ifølge jubileumsboken ble Hvarnes stavkirke viet til St. Olav i 1398. På siste halvdel av 1600-tallet viste kirken tydelige tegn til råte og forfall. Den tilhørte Larvik grevskap fra 1671, men forfallet fortsatte. Ny kirke anslås til å blitt bygget 1705. Til å begynne med brukte man prekestolen fra stavkirken (som antas å være fra 1600-tallet).

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Vestfold.





HYLESTAD STAVKIRKE - (Bjørgum, Setesdal, Valle kommune, Agder)


Foto: John Erling Blad
Hylestad Portal I.

Foto: John Erling Blad
Hylestad Portal I.

N. Nicolaysen. Norske Bygniger fra fortiden, 1860.
Hylestad portal II

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Hylestad portal II


Foto: www.arild-hauge.com
Detalje fra portal I fra Hylestad stavkirke.

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje fra portal I fra Hylestad stavkirke.

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje fra portal I fra Hylestad stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje fra portal I fra Hylestad stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje fra portal I fra Hylestad stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje fra portal I fra Hylestad stavkirke


Hylestad stavkirke stod på Nordihus Bjørgum i Hylestad sogn i Setesdal i dagens Valle kommune i Agder fylke. Kirken ble reist nær tre gravhauger som ligger i utkanten av datidens kirkegård. Prestegjeldet er nevnt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1270 under navnet Sætre. Kirken – «Ecclesia de Hulesta» – nevnes første gang i en registrering i 1327. Portal I fra Hylestad stavkirke er den mest berømte av en gruppe stavkirkeportaler og er trolig fra omkring 1175. Den er dekorert med utskårne scener fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane. Dette er en saga som går tilbake til hedensk tid, men som også passet inn i kristen sammenheng i middelalderen. Sigurd var en ridder som ifølge Volsungesagaen drepte draken Fåvne og smeden Regin, som representerer vonde makter. På vangene er det fem scener fra sagaen: Regin smir et sverd til Sigurd; Sigurd dreper Fåvne; Sigurd steker Fåvnes hjertet; Sigurd dreper Regin og Sigurds svoger Gunnar Gjukesson ligger bakbundet blandt ormer.

Sagnet om dragedreperen Sigurd er vist i medaljongrammer på høyre portalplanke. Dette er nokså vanlig i kunst fra middelalderen og er kjent fra manuskripter og malerier, spesielt dekor i engelske og franske tekster fra sent på 1100-tallet. På den venstre portalplanken glir motivene over i hverandre og minner mer om uttrykk som er kjent fra tekstilarbeider, deriblant Osebergteppet. Portal II har rankedekorasjon med dyrehode av en type som var vanlig i stavkirker. Overstykket i den rundbuete portalen er tapt.

Om Hylestad stavkirke ble for liten eller om forfallet var begynt da stavkirken ble revet i 1664 er ukjent, men en ny kirke ble reist på samme plass. De eneste delene vi er sikre på kommer fra Hylestad stavkirke er to portaler, som begge kom til Universitetets Oldsakssamling i 1860-70-årene. Portalen er utstilt på Historisk museum i Oslo, og en kopi er satt opp i våpenhuset i Hylestad kirke som ble reist på Rysstad i 1838, på vestsiden av Otra.

I boken som ble utgitt til Hylestad kirkes 150-års jubileum ble det nevnt at tradisjonen sier at det skal ha stått en kirke i Tveitbakkskrone under Stigsfjødd. Stedet heter fremdeles Prestehytta, men arkeologiske spor er ikke funnet. Tradisjonen skal ha det til at Prestehytta var et offersted i hedensk tid, gravrøysene der vitner om det, og korset eller krusifikset ble satt opp da Kvite-Krist kom. En annen versjon er at kirken opphavelig sto ved Prestehytta, men ble flyttet til Nomelandsækra. Etter at svillstokkene ble sette opp, kastet tussene de på Otra en natt. Etter gammel tro skulle kirken bygges der stokkene kom i land, og det var på Kyrkjeodden ved Nordihus Bjørgum.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Geofysiske undersøkelser ved Hylestad stavkirke, 2021,   Kirkesteder i Aust-Agder.





HYLLESTAD STAVKIRKE - (Hyllestad, Vestland)


Foto: Per Fett, Universitetsmusset i Bergen
Hyllestad stavkirkes døpefont fra 1100-tallet


Eldste omtale av Hyllestad stavkirke er i 1327-28 (ecclesia de Hyllestodum, PN 134), mens sognet nevnes 1322 (Hyllistada sokn, DN II:147). Det er bevart en døpefont i kleber datert til 1100-tallet fra Hyllestad stavkirke. ”Den ældte Hyllestad kirke skal have staaet langt ovenfor gaarden af samme navn paa en nu overgroet mark, hvor der sees tuer efter gravsteder og 4 hjørnestene” (Bendixen 1903:163). Kirken som ble revet 1880 lå på en flate ved husene, men fortsatt høyt over fjorden. I 1681 og da den ble revet ble den beskrevet som en tømmerbygning.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





HØYDALSMO STAVKIRKE - (Tokke, Telemark)

Høydalsmo stavkirke er trolig en fra 1200-tallet og eldste omtale av Høydalsmo stavkirke er i 1308 (Hæydals mo kirkiu, DN I:116). Fra Høydalsmo stavkirke er det bevart et dåpsfat i messing siom brukes i dagens kirke. Høydalsmo delte prest med Eidsborg i katolsk tid. I 1723 ble kirken solgt på auksjon sammen med andre kirker i distriktet. Via et par mellomledd havnet Høydalsmo stavkirke på menighetens hender for en billig penge, men da var Høydalsmo stavkirke imidlertid så råtten at man hadde bygget ny kirke et stykke unna. Høydalsmo stavkirke ble kraftig utbedret i 1663, 1680, 1693, 1699 og 1714. Stavkirken ble revet i 1785. Høydalsmo nye kirke ble innviet den 18. oktober 1747.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Telemark.





HØYLAND STAVKIRKE - (Sandnes, Rogaland)

Eldste omtale av Høyland stavkirke på Prestgården er i 1299 (ecclesiam de Hoeland, DN V:39) og av presten i 1298 (Eiriko de Gond, DN IV:20). I 1377 omtales bruket eller gården der kirken sto som kirkiu Hoeylande j Gond (DN IV:505). Høyland stavkirke ble revet i 1663-64 og erstattet av en langkirke i tømmer. Denne tømmerkirken ble revet da nåværende kirke sto ferdig i 1841. Gand er et gammelt bygdenavn for et større område inn for Gandsfjorden, omfattende nåværende Sandnes og gårdene inn mot Stokkalandsvatnet. Presten ved Høyland stavkirke er nevnt som kannik i 1384, men han var sterkt involvert i konflikten mellom biskopen og kannikene allerede på 1290-tallet og var trolig kannik allerede da. Kirken er ikke nevnt som hovedkirke før 1620, men trolig hadde den slik staus allerede i andre halvdel av 1300-tallet i og med etableringen av prestegården. Ca. 1620 var Høyland hovedkirke med anneks på Soma. På 1920-tallet ble det gravd i kirketuften, og det ble da funnet flere mynter, hvor den eldste var fra ca. 1280 og den yngste fra ca. 1770 .

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.





HÅLANDSDAL STAVKIRKE - (Bjørnafjorden, Vestland)

Hålandsdal stavkirke fikk i 1618 erstattet koret med et nytt i tømmer. I 1306 lå det 14 skyldparter foruten parten i åbølet samt kyr til mensa (sogneprestens embedsgods), men kun 8 parter til fabrica (bygningsfond) (BK 67a-b). Rett inntil/øst for kirken ligger en gravhaug.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





IMSHAUG STAVKIRKE - (Sørum, Lillestrøm kommune, Akershus)


Foto: Giovanni Franceschi
Bilde fra Kulturhistorisk museum


Imshaug stavkirke sto ved gården Imshaug i Sørum, ikke langt fra Blakersund i Lillestrøm kommune i Akershus fylke. Kirken var viet til jomfru Maria og er omtalt som Imishaughs kirkia i Biskop Eysteins jordebok ca. 1400. Det antas at kirken ble nedlagt før eller omkring reformasjonen, for biskop Jens Nilssøn omtaler i sin visitasskildring Imisshoug capel som «aldeles øde». Tre bevarte planker fra den nedlagte kirken tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Den ene planken, som har vært brukt i et stabbur, har rankeutskjæringer og kom til UO i 1901, mens de to andre fortsatt finnes lokalt på gården. Et bevart hjulkors viser at det var kirkegård på stedet. Utsiden har utskjæringer med ranker og dyr som fortsetter over en halvsøyle med basis og kapitel. Søylen danner plankens ene side og har markert høyre side av en portal. En tilsvarende planke må ha dannet portalens venstre side, og utskjæringen har vel fortsatt på overliggeren. Planken er noe forhugget i begge ender, men søylens basis og kapitel har neppe vært mye høyere, så portalen har vært omkring 260 cm til vederlaget. De 2 andre plankene oppbevares på gården og den ene er 245 cm lang og 42 cm bred, den andre 175 cm lang og 40 cm bred. Begge har not i den ene siden og fjær i den andre, og utsiden er svakt buet som tileveggene i stavkirkene ofte er. Plankene er forhugget i endene og kan ikke fortelle noe om vegghøyden. Hjulkors av smijern, som oppbevares på gården, er antagelig et gravkors.

Kilde:www.kulturminnesok.no, Wikipedia, www.norgeskirker.no,   Kirkesteder i Akershus.





IMSLAND STAVKIRKE - (Vindafjord, Rogaland)

På Imsland i Vindafjord har Imsland stavkirke stått siden middelalderen. Den var uten tårn, men hadde svalgang. Eldste kjente omtale av gårdsnavnet Jmszland (Imsland, gnr. 84) er imidlertid fra ca. 1620. Imsland stavkirke dro på dette tidspunktet landskyld av gårder i eget og andre nærliggende sogn, så gården må da ha vært kirkested allerede i flere hundre år. Til samme tid var Vikedal hovedkirke med annekser på Sandeid og Imsland. At Imsland kirke da hadde landskyldinntekter av gårder i Imsland, Jelsa, Vikedal og Sandeid sogn, antyder at Imsland stavkirke i en periode ble avløst av en ny laftet langkirke på samme tuft i 1670-årene.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.





INNVIK STAVKIRKE - (Stryn, Vestland)

Innvik stavkirke sto på gården Hilde i Innvik, litt lenger opp i skråningen fra der dagens kirke står. Her er det funnet et klebersteinskors som nå står foran kirkeinngangen. Stavkirken var av Møre-typen forholdsvis langtrukket, da skipet var hele 22 meter. Kirken ble flyttet til dagens kirkested i 1580. I 1695 var den i dårlig stand og måtte få nytt tårn. I tillegg skal det i middelaldern ha vært en privatkirke viet til Lavrans (Laurentius) ved gården Skåden. Nåværende tømmerkirke med åttekantet grunnplan, bygd 1822

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





JELSA STAVKIRKE - (Suldal, Rogaland)


Foto: Lennart Larsen, Nationalmuseet
Limoges-krusifiks fra 1200-tallet fra Jesla stavkirke


Eldste omtale av en Jelsa stavkirke på Jelsa er i 1280 (Jalza kirkiu, DN I:70). Nåværende kirke ble bygd i 1647 og erstattet Jelsa stavkirke på samme tuftsted. Det er funnet merker i tårnfoten etter de gamle stavene. Vestgavlen ser ut til å være bygd av staver fra den eldre kirken (Foldøy 1981:214ff). Et Limoges-krusifiks fra 1200-tallet, som opprinnelig tilhørte Jelsa stavkirke, finnes i dag i Nationalmuseet i København. Limoges-krusifiksene ble produsert i Frankrike.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Rogaland.





JONDAL STAVKIRKE - (Hardanger, Ullensvang Kommune, Vestland)

Jondal stavkirke stod i Jondal i Hardanger i Ullensvang Kommune i Vestland fylke og er den første av tre kjente kirker på stedet. Jondal stavkirke hadde svaler rundt hele og ble revet i 1725 til fordel for en tømmerkirke reist i 1727. Da denne tømmerkirken ble revet ca 1888 fant man under og i golvet rester av stavkirken, samt en rekke mynter i massene under golvet. Det ble også funnet tre rammetrær fra svillerammen til den gamle stavkirken, en søyle og enkelte andre fragmenter. Disse var uten utskjæringer. Dette finnes ikke noe grunnlag for en detaljert datering av Jondal stavkirke, men en Jondal stavkirke dukker første gang opp i kildene i 1306, da en Jon prest i Jondal er nevnt. Det ble sagt ved en befaring i 1665 at det "Behøves et nyt Spaantag paa Kirken paa nordre Side, hvortil ungefær kan medgaa 6000 Egespaan, eftersom ingen huggen Bord der kan faaes uden stor Bekostning". Svalgangene ble tatt ned og satt opp på nytt i 1699–1701. I en rapport fra 1709 heter det at kirken var en gammel Stavkirke, "meget brøstfældig paa Tag, Stave og Stavlægjer". I 1722 skal kirken ha vært en "ældgammel og i Grund forraadnet Stavkirke, hvorudi Tjenesten med allerstørste Livsfare forrettes, og især naar det blæser noget haardt". 1714 var det planlagt en stor reparasjon, men dette gikk man vekk fra fordi så mye av treverket var råttent. Kirken skal ha blitt revet i 1725 og en ny laftet kirke stod ferdig i 1727.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland..





JORANGER STAVKIRKE - (Luster, Vestland)


Foto: norgeskirker.no
Kirkeklokke trolig fra 1200-tallet


Eldste omtale av Joranger stavkirke er før 1340 (kirkian a Ierungum, BK 38a). Nåværende kirke på Prestegarden er bygd ca. 1620 til erstatning for Joranger stavkirke og denne har gjenanvendte materialer fra stavkirken, særlig i tårnet finner en gjenbrukte materialer. Trolig er nåværende kirke bygd på samme tuft som Joranger stavkirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





JOSTEDAL STAVKIRKE - (Luster, Vestland)

Jostedalen har hatt kirke siden middelalderen og presten er nevnt i flere dokumenter fra 1300-tallet. Jostedalen lå praktisk talt øde etter Svartedøden, trolig fra 13- eller 1400-tallet til midten av 1500-tallet og det antas at Jostedal stavkirke forfalt i denne periode. Ifølge NRKs fylkesleksikon ble en ny stavkirke oppført i 1553. Denne ble i 1630 sagt å være forfallen, og ved en befaring i 1656 stod det så dårlig til at kirken ble erklært rivingsklar. Ny kirke ble oppført. Det skal har vært oppbevart stolper etter en gammel kirkegårdsport i fjøset i prestegarden. Disse ble undersøkt i 2009 (Stavkirkeprogrammet) og tolket som gjenbruk av materialer fra en eldre kirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane,   Gjenanvendte bygningsdeler i Jostedalen kirke? Ola storsletten-2010.





KALDESTAD STAVKIRKE - (Kvinnherad, Vestland)

Kaldestad stavkirke lå på Kaldestad gård i nærheten av det gamle tunet. Kaldestad gård var delt i to bruk. Øvre Kaldestad var i 1647 kapittelgods, mens nedre Kaldestad ble eid av prestebordet i Kvinnherad. Opprinnelig var antakelig dette bruket prestegård for presten til Kaldestad. Kirken kalles i 1600-årene for Husnes kirke. Kaldestad var eget sogn i middelalderen og Erlend, sogneprest til Kaldestad, nevnes i et diplom fra 1337 (DN I,249), og Kallðestaða sokn i et diplom fra 1342 (DN XXI, 66). Kaldestad stavkirke er også nevnt i registeret, Bergens kalvskinn. Kaldestad stavkirke ble erstattet før 1660 av en tømmerkirke som så ble revet i 1875.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hordaland.





KJOSE STAVKIRKE - (Larvik, Vestfold.)

Kjose stavkirke er omtalt i 1372 og var viet til Bartolomeus. Det sies at stedet hadde egen prest i katolsk tid, idet Nes var prestegård. Fra Kjose stavkirke stammer en kalvariegruppe i eik fra ca. 1260 som skal være skåret av den såkalte Balkemesteren, et navn som henspiller på hans arbeider i Balke kirke. Kalvariegruppen i eik er fortsatt å finne på Norsk Folkemuseum, men en kopi er i dagens kirke, der den er plassert i altertavlen. Kjose stavkirke ble revet i 1606 og ble erstattet av en ny tømmerkirke bygget på samme plass. Eksakt beliggenhet og størrelse til Kjose stavkirke er ikke kjent, den skal ha ligget nord for kirken fra 1850.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Vestfold.





KLEIVE STAVKIRKE - (Molde, Møre og Romsdal)

Kleive stavkirkes eldste kjente omtale («Kleffue [kircke]») er fra 1589. Kleive stavkirke var da anneks til Veøy og stod sørvest for gamletunet på Kleive. Kleive stavkirke ble reparert gjentatte ganger frem til 1682, men stod til nedfalls og ble revet i 1696. Samme år stod en tømret korskirke klar noen hundre meter unna. Denne ble etterhvert for liten, og den ble revet i 1857.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





KLEPP STAVKIRKE - (Klepp, Rogaland)


Tegning: Lars A. Tjøtta etter Skule-Mons. Kirken som revet 1846


Den eldste omtale av en kirke på Kleppe er i 1280 (Klæps kirkiv sokn, DN I:70). Fra kirken er det bevart en døpefont i kleber datert til 1150-1350 (Solhaug 2001:60). I 1639 fantes det en runeinnskrift, datert til 1100-tallet, på en planke i daværende kirkes nordre sval (Særheim 1996:26f). Kirkestedet kan muligens være etablert allerede rundt år 1000. Middelalderkirken ser ut til å ha vært en stavkirke, og den ble revet eller kraftig ombygd i 1646-48, slik at den i 1740 framsto som en langkirke i tømmer. Denne ble i 1846 erstattet av nåværende kirke. I forbindelse med kirkestedet og Klepp stavkirke er det fundet tre runeinnskrifter. Se under.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.


N 225 Klepp I
Foto: Aslak Liestøl



N 226 Klepp II
Foto: Aslak Liestøl

N 227 Klepp stavkirke III
Tegning: Wegner
N 225 - KLEPP STAVKIRKE I

En bauta med runeinnskrift ble i 1846 funnet i kirkens grunnmur. Før dette lå den ved inngangen til koret i kirken som revet 1846, og før det i svalgangen til middelalderkirken. Steinen er datert til tidlig 1000-tallet eller seint 900-tallet

Innskriften lyder:

runeinnskrift

þurir : harþar:sunr : raisti : stain : þina :
aft : oskarþi : kuon : sina : (t)u(t)ur : kunars (:)


bruþur : halka : o : klabi +

Þórir Harðarsonr reisti stein þenna ept Ásgerði, kván sína, dóttur Gunnars, bróður Helga á Kleppi.

Oversatt til norsk blir det "Tore Hordsson reiste denne stein etter Åsgerd sin kone, datter av Gunnar, (som var) bror til Helge på Klepp".

English: "Þórir Harðr's son raised this stone in memory of his wife Ásgerðr, daughter of Gunnarr (the) brother of Helgi of Kleppr."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 149.
¤ Bilde av innskriften av Aslak Liestøl
¤ Bilde av innskriften av Aslak Liestøl





N 226 - KLEPP STAVKIRKE II

Innskriften er datert til vikingtiden.

Innskriften lyder:



(h)iþi(n) (:) ... bau(þ)... ...

Heðinn ... Bôð[var] ...

Oversatt til norsk blir det "Hedin (reiste denne stein etter) Bodvar (sin søn eller lignende etter runesteinformelen)".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 151.
¤ Bilde av runesteinen av Aslak Liestøl.





N 227 - KLEPP STAVKIRKE III

I 1639 fantes en runeinnskrift på en planke i daværende kirkes nordre sval (Særheim 1996:26f). Innskriften er trolig fra 1100-tallet og er og er en treinnskrift, men er tapt.

Innskriften lyder:



[artiþ : er ÷ ikibrha=r : kara:totr : þru : nom : æpter : krosmesst : um * uarst
+ huær (:) sa : maþ-r ÷ runar : þec : sar : þa : sy-e : bater : no-talleter : fyrer : søl : heþnar : haalbe ÷ kuþ : þæim : er : suæ : kerer]


Ártíð er Ingibjargar Káradóttur þrim nóttum eptir krossmessu um várit. Hverr sá maðr rúnar þessar sér, þá syngi Pater noster fyrir sál hennar. Hjalpi Guð þeim er svá gerir.

Oversatt til norsk blir det "Ingebjørg Kåresdatter sjelemessedag er tre netter etter Krossmesse (dvs. 6. mai). Hver den mann som ser disse runer, synge Paster noster for hennes sjel. Gud hjelpe den som det gjør".

English: "Ingibjôrg Kári's daughter's anniversary-of-death is three nights after Cross-mass in spring. Whoever the man who sees these runes may be, may he sing Our Father for her soul. May God help him who does thus."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 153
¤ Tegning av innskriften av Wegner.





KLÆBU STAVKIRKE - (Trondheim, Trøndelag)

Klæbu har hatt kirke siden middelalderen. Den første skriftlige omtalen er fra 1430, og regnskaper fra 1680-årene beskriver noe som antas å være en stavkirke med omfattende råteproblemer. Koret og deler av skipet ble revet og erstattet med laftebygg. I 1685 ble de siste rester av det igjenstående stavbygningen revet og kirken ble etter dette beskrevet som en laftet tømmerkirke utformet som et kvadrat med lavere, rektangulære korsarmer mot vest, sør og øst.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





KOMNES STAVKIRKE - (Komnes, Kongsberg kommune, Buskerud)


Foto: Eirik Irgens Johnsen
Antemensale fra Komnes i Kulturhistorisk museum.


Komnes stavkirke lå i Komnes i Kongsberg kommune i Buskerud fylke like sør for dagens Komnes kirke, hvor det nå er en kirkegård. En antemensale fra Komnes stavkirke fra 1200-tallet er bevart i Oldsaksamlingen. Komnes stavkirke har vært en langkirke med skip og kor i samme bredde under ett langt sadeltak. Kirken har hatt gavler mot øst og vest og har vært omgitt av svalganger til 1760. Koret og skipet har hatt sydportal og skipet vestportal. Det ble laget arker på takene for å gi lys til vinduene, da de ble laget større. Taket har båret en takrytter med høy hjelm. Etter alt å dømme har kirken opprinnelig hatt et smalere kor. Det kjennes ingen opplysninger om når koret fikk samme bredde som skipet, men det skjedde antagelig i middelalderen. Skip og kor har hatt stående veggplanker satt inn i veggrammer bestående av sviller, staver og stavlegjer. Langveggene har vært delt i to rammer av en mellomstav. Veggrammene synes å ha vært avstivet innvendig med skråbånd. Vegghøyden til undersiden av stavlegjen oppgis til ca. 4 m og stavlegjens høyde oppgis til ca. 0,5 m. Kirken hadde gavlvegger mot øst og vest, og dessuten sto skipets opprinnelige østgavl bevart over korskillestavene. Denne siste var ifølge Christie tjærebredt på østsiden. Østgavlen ble reparert med bord 1632, og 1673 påpekes at begge gavler må kles med bord. I 1695 ble det laget «... een nye Gaufl af Sperreværch paa Ende af Kircken, oc samme tillige med den Østre Gaufl med Bord Beklæd . . .». Christie opplyser at skipet hadde portal med vannrett overligger mot vest og syd, hvilket tyder på at disse portalene er forandret. Om korets sydportal heter det at den har flatbuet overdekning prydet med vulster med samme profil som korstaven. Goddokkstua på Gretteseter har en dør som skal være kommet fra kirken, og den kan ha hørt hjemme i korportalen. Døren er laget av to planker holdt sammen med innfelte labanker. Den har dørring med beslag, nøkkelskilt og gangjern fra middelalderen, mens labanker og kledningsbord har karnissprofil som tyder på at døren er laget i 1700-årene, muligens 1760, da kirken ble bordkledd.

Kirkens tak var tekket med spon som ble reparert og tjærebehandlet i 1600-årene. I 1703 ble det lagt tegl på bordtaket, og kirken beholdt tegltekking til den ble revet. Kirkeeierne som foresto reparasjonen av kirken 1786 utstyrte taket med spir og fløyer med initialer og årstall, hvilket kan tyde på at takene også ble satt i stand. Kirken var omgitt av svalgang på alle 4 sider. Den var tekket med spon, og både tak og vegger var tjærebehandlet. Svalveggene hadde sviller og staver og var kledd med bord. De hadde gulvbord på bjelker og takene var tekket med spon. I 1706 ble spontekkingen erstattet med tegl. Svalgangene ble fjernet 1760. Komnes stavkirke ble ikke oppmålt før den ble revet i 1881, men arkitekt Chr. Christie laget noen måleskisser og en kort beskrivelse av kirken 1860. Han beskriver Komnes stavkirke som ca. 5,75 m bred og ca. 12,25 m lang. Kirken har hatt en stav i hvert hjørne, og langveggene har hatt en mellomstav som har markert korskillet. Koret har vært tilnærmet kvadratisk med samme bredde som skipet. Fra kirkesalget 1723 hadde kirken samme eiere som hovedkirken inntil 1795, da den gikk over til eieren av Komnes gård, som solgte den til kommunen 1865. Materialene fra kirken ble solgt på auksjon da kirken da ble revet og mye ble kjøpt av Komnes gård, bl.a to hjørnestaver av eik samt noen eikestokker som det ble laget møbler av og en forsvunnet hjørnestav av furu som ble fotografert og beskrevet av Anders Bugge. En nå forsvunnet stav skal ha vært brukt som åkerrull på Komnes gård. Ellers er sentrale etterreformatoriske inventargjenstander overført til Efteløt kirke etter å ha ligget på loftet i nye Komnes kirke. Dette gjelder altertavlen (trolig fra 1787), døpefonten (fra 1639), prekestolen og en klokkerbenk. To benkevanger med dør, to middelalderkister o.a. er overført til Lågdalsmuseet på Kongsberg.

Kilde: www.kulturminnesok.no, www.norgeskirker.no,   Kirkesteder i Buskerud.





KORNSTAD STAVKIRKE - (Averøy, Møre og Romsdal)


Maleri av Ragnhild Folland
Slik kunne Kornstad stavkirke sett ut.

Foto: Jostein Seljehaug
Bilde fra Kornstad stavkirke

Foto: Jostein Seljehaug
Dør fra gamlekirken


Eldste omtale av kirken er i 1589 og i en synfaring fra 1661 ble kirken beskrevet som en tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter og med en rekke skorder. Trolig var skipet og koret i stavkonstruksjon, noe skordene som ble omtalt i 1661 tyder. Bruk av skorder var vanlig i stavbygningene for distriktet. Kornstad stavkirke ble revet i 1871 og inventaret ble solgt på auksjon. Samme år ble den nåværende kirke ble vigslet.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, lokalhistoriewiki.no, Kirkesteder i Møre og Romsdal,  Kornstad stavkirke. Kirkeskattene som forsvant.





KORS STAVKIRKE - (Rauma, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Kors stavkirke er i 1497 (Flotha kirkia, DN I:990). Ifølge sogneprest Wille i 1789 ble det bygd ny tømmerkirke på Flatmark i 1660-70 åra. Kirkestedet Flatmark hvor middelalderkirken sto er nedlagt.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Møre og Romsdal.





KRØDSHERAD (OLBERG) STAVKIRKE - (Krødsherad, Buskerud)

Den eldste kjente kirken var en stavkirke med tilnærmet kvadratisk grunnplan og med et smalere og nær kvadratisk kor, dvs at den målte 5,6 x 5 m, med det lille koret i tillegg. Stavkirken ble suksessivt utvidet i 1699, og etter dette sto den som tømmerkirke med korsformet grunnplan. Denne ble revet etter at den nåværende kirken var innviet 1859. Gravhaugen "Den gamle mester" ligger få hundre meter sørøst for kirken, og nær ved gravhaugen var det tidligere en kilde som hadde ry for sitt helsebringende vann (NK 248).

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Buskerud.





KVAM STAVKIRKE - (Vik, Vestre Slidre, Innlandet)

Kvam stavkirke lå på Vik, en drøy kilometer øst-sørøst for det nåværende kirkestedet, men det er usikkert når Kvam stavkirke ble oppført. Eldste omtale av en kirke på Kvam er i 1328. Sognet nevnes i 1338 og muligens presten i 1345. Det finnes ikke referanser til Kvam stavkirke eller sognet etter 1564. Kirkestedet er nedlagt, men Kvam stavkirke var i bruk til 1770-årene. Ivar Kleiven sier at det er «mest sikkert» at det har vært en ennda eldre kirke på stedet, men han dokumenterer ingen påstander med kildehenvisninger. Stavkirken hadde sval, og den ble utvidet til korskirke på 1600-tallet. Det eneste som synes kjent om inventaret, er at kirken hadde en altertavle som var skåret av Lars Borg. Kontrakt om denne ble inngått den 16. mai 1703. Denne tavlen ble med over i den nye kirken som ble oppført på dagens kirkested og innviet i 1778, men den gikk med i brannen i 1940. Et stort fotografi på kirkeveggen i dagens kirke bevarer minnet om den. Menigheten kjøpte kirken på auksjonen i 1723, og i 1775 ble det søkt om tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted, fordi stavkirken var for liten og fordi plasseringen nær Gudbrandsdalslågen skapte store fuktproblemer. En stolpe fra kirken skal være i bruk som takås i et stabbur på gården Forbrigd. Ellers er det få spor igjen etter stavkirken. Det eneste som er å se på stedet i dag bortsett fra skiltmarkeringen, er en minnestein over kaptein Georg Sinclair, som deltok i slaget ved Kringen. Han ble etter sigende begravet utenfor kirkegårdsmuren fordi kvamværene ikke ville ha ham inne på kirkegården. Det må antas at kirkegårdsområdet har strukket seg helt fra Lågen og omtrent opp til dagens E6 i en bredde på hundre meter eller så. Det er siden anlagt vei og jernbanelinje gjennom området, og i forbindelse med dette arbeidet er det flere ganger funnet graver i området.

Kilde: www.norske-kirker.net,   Kirkesteder Oppland 2016, Wikipedia.





KVAM STAVKIRKE - (Steinkjer, Trøndelag)


Foto: Ukjent, Unimus
Krusefiks fra 1200-tallet, Kvam stavkirke


De tidligste eksisterende historiske opptegnelsene om Kvam stavkirke dateres tilbake til år 1533, men kirken var ikke ny det året. Den ble bygget rundt år 1200 på et sted omtrent 500 meter nordvest for det nåværende kirkestedet. Det er et krusifiks i kirken som er datert til år 1200, noe som får arkeologer til å anta at kirken ble grunnlagt rundt den tiden. Historisk sett ble kirkenavnet stavet Qvam kirke. En inspeksjon av Kvam stavkirke i 1664 bemerket at bygningen var i ferd med å kollapse fordi strukturen var i ferd med å råtne. Like etter ble Kvam stavkirke revet og en ny tømmerkirke ble bygget på samme sted i 1671.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





KVELDE STAVKIRKE - (Larvik, Vestfold)

Ifølge et gammelt sagn skal Kvelde stavkirke ha blitt oppført på 1200-tallet som Kvelde Sta. Maria og St. Andreas (Kvelds Mariæ oc Andreæ kirkia). Kvelde stavkirke ble erstattet av en ny kirke i 1617.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Vestfold.






KVIKNE STAVKIRKE - (Nord-Fron, Innlandet)

Etter Kvikne stavkirke har det stått 2 andre kirker på gården Sylte. Den andre kirken på gården var en langkirke og den den siste kirken ble bygd i 1763-64. Denne ble skadet av jordras under storflommen "Ofsen" i 1789, så kirken ble flyttet i 1790 til gården Tone der den står nå. Et område under Nordgard Sylte, mellom tunene på de to Sylte-gårdene, er kalt Kjørkjeåkeren. Her er det ved arkeologisk undersøkelse dokumentert en kristen gravplass, og et myntfunn kan belegge at denne var i bruk ca. 1300 (Skre 1988:22ff).

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.





KVIKNE STAVKIRKE - (Tynset, Hedemark, Innlandet)


Foto: Ulf Rydin, Wikepedia

Foto: Domenico Erdmann, Riksantikvaren

Foto: Ukjent, Rikiantikvaren


Kvikne kirke fra 1654 er en laftet tømmerkirke med utvendig tjærebredd stående panel. Tidligere sto Kvikne stavkirke her, men da det ble anlagt kobberverk på stedet i 1632, ble den gamle stavkirken etter hvert for liten. Stavkirken ble revet 12. juli 1652 og ble erstattet av en ny og større kirke og oppsynsmannen ved kobberverket, Knud Mortensen, var byggmester. Før reformasjonen var Kvikne trolig anneks til Oppdal, og etter refomasjonen til Tylldalen. På loftet til dagens kirke er det funnet planker med utskjæringer i Urnesstil fra Kvikne stavkirke. Et krusifiks i dagens kirke er i romansk stil, og er datert til 1200-tallet. Krusifikset stammer trolig fra Kvikne stavkirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016.


Foto: Nasjonalbibloteket
N 553 - KVIKNE STAVKIRKE

Innskriften er datert til ca år 1200 og er ristet på et treperm. Oppbevares på Oslo universitetsbibliotek (mskr. nr. 102, oktav).

Innskriften lyder:



{KUIK}na ÷ {KK}a ÷ a (m)ik ÷

{Kvik}na {k}[ir]{k}[j]a á mik. dvs. Kvikna kirkja á mik

Oversatt til norsk blir det "Kvikne kirke eier meg".

Innskriften er en blanding av runer og latinske bokstaver, og i translasjonen er de latinske bokstaver skrevet med store bokstaver, mens runene skrives med små.

English: "The church of Kviknar owns me. "

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 162.
¤Kvikne psalteriet (Ms.8° 102 Psalterium).





LARDAL / SVARSTAD STAVKIRKE - - (Larvik, Vestfold.)


Tegning: Joachim Frich
Lardal stavkirke portaler

Foto: Ukjent, Unimus
Nå på Olsakssamlingen

Foto: Ukjent, Riksantikvaren


Lardal eller Svarstad stavkirke er en revet stavkirke i Vestfold. Svarstad kirke kalles iblant Lardal kirke, og kirkestedet er gammelt. Ifølge et oppslag utenfor kirken skal første kirke ha blitt reist rundt år 1000. En stavkirke viet til Olav den hellige er omtalt i et diplom fra 1359 og ifølge nevnte oppslag reist rundt år 1200. To portalplanker fra denne samt enkelte andre dekorative detaljer er å finne i Oldsaksamlingen. Stavkirken skal ha brent i 1392 og blitt erstattet med en ny kirke som ble innviet i 1395, men det er ikke klart hvordan dette lar seg forene med det faktum at portalplankene er tatt vare på. Kirken ble områdets hovedkirke etter reformasjonen, men utpå 1600-tallet ble den ansett for å være altfor liten. I 1651 leide man en byggmester med tanke på å utvide kirken, men det ble vedtatt å bygge nytt, og dagens kirke ble innviet i 1657. Kirken var i grevens eie til den ble solgt til menigheten i 1764. Det kan legges til at ikke alle kilder omtaler fire kirker. Det gjelder for eksempel bokverket «Kirker i Norge».

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Vestfold.





LEIRANGER (LEINES) STAVKIRKE - (Steigen, Nordland)

Eldste omtale av en kirke på (gnr. 6) Leines er i 1589 (Lenes kircke, Thr.R. 83). I 1690 beskrives kirken som en liten trekirke med to små kors, et lite kor og sakristi. I 1708 var den brøstfeldig, i 1721 ble det reist nytt kor, men så i 1734 ble en ny kirke reist på stedet.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Nordland.





LEKNES STAVKIRKE - LEKA STAVKIRKE - (Nærøysund, Trøndelag)


Foto: Per Arvid Åsen
Alterskap fra 1520-30, Leknes stavkirke


Eldste omtale av Leknes stavkirke er i 1589 (Thr.R. s. 75), men det er bevart et alterskap fra 1520-30 årene. I 1597 (NB s. 442) het det at: “Den tredie Fjerding udi Nærø Præstegjeld hedder Lecken Fjerding; og har denne Fjerding dette Navn af en omflydt Øe som hedder Leckenøe, og er der en Bondegaard paa, og der staar Fjerdings-Kirken paa samme Øe, og kaldes Leckenæs Kirke, af en Gaard som Kirken staaer hos og hedder Leckenæs”. Leka var anneks under Nærøya hovedkirke i 1589, 1597 og 1774. I 1630 sto kirken til forfalls, og året etter sto ny kirke ferdig på Husby. Den gamle kirken på Leknes skal være revet ca. 1634. Det gamle kirkestedet er nedlagt.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag..





LESJA STAVKIRKE - (Hov, Lesja kommune, Innlandet)


Foto: Jan-Tore Egge
Eldre prekestol fra Lesja Stavkirke.

Tegning: Albert Tønnesen
Kollektbøsse - «pengetafle» med offerskål fra Lesja stavkirke

Foto: Jan-Tore Egge
Prekestol, Lesja stavkirke


Lesja stavkirke stod på Hov i Lesja kommune i Innlandet fylke. Stavkirken stod Hov (gnr. 102) som er Lesjas prestegård, noen hundre meter sørøst for dagens kirke. Lesja stavkirke kan også benevnes Hov stavkirke (eldre skrivemåte: Hof). Alder og størrelse og nærmere beskaffenhet er ikke kjent, men stavkirken ble utvidet til korskirke i 1653 og fikk påbygget høyt spir av Werner Olsen. I 1696 var våpenhusets sviller råtne, og våpenhuset ble tatt ned og oppført på nytt. Kirken fikk et nytt tømret sakristi i 1702. Ingen middelaldergjenstander ser ut til å være bevart, men enkelte etterreformatoriske inventargjenstander fra stavkirken er kjent. Noen få år før den ble revet i 1742–43, skar Jakob Klukstad ny prekestol til stavkirken. Den er i bruk i dagens kirke, hvor også en prekestol fra 1600-tallet henger på veggen i søndre tverrskip. Til den nye kirken er det overført fra Lesja stavkirke et alterskap fra 1600-tallet, en «pengetafle» med offerskål, altså en kollektbøsse, kalk og disk (1574–77, men bearbeidet senere og et dåpsfat av messing fra 1600-tallet. Stavkirken ble revet og dagens kirke ble oppført i 1749 og vigslet i 1750.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





LILLEHAMMER STAVKIRKE - (Lillehammer kommune, Innlandet)


Foto: Øyvind Holmstad
Altertavlen er i Garmo stavkirke.

Foto: Jan-Tore Egge
Alterplate med relikvie-gjemme gjenbrukt i Fiskerkapellet på Maihaugen.

Foto: Maihaugen.
Broderiet er senere brukt i Garmokirken.


Lillehammer stavkirke sto i Lillehammer kommune i Innlandet omtrent der dagens Lillehammer kirke står i dag. Noen utførlig skildring av stavkirken lar seg vanskelig oppdrive, men sognet er nevnt i 1359 og 1464 i forbindelse med makeskifter, og i 1410 er det omtalt som Aal. Kirkegården («lithlæ Hamars kirkiu garde») er omtalt i 1390. Stavkirken var anneks til Fåberg og omtales som «Lille Hammers Annexa» i Povel Huitfeldts stiftsbok i 1577. Kirkestedet var på gnr. 60 (Lillehammer), der to ferdselsveiene, kongeveien forbi Hamar og veien fra fergestedet møttes. Det var markedsplass like ved. Ifølge regnskaper fra 1623 ble kirken da bjelkehugget, hvilket tyder på at deler av den da var i lafteverk. Videre er halvtak og svaltak omtalt i 1691 og 1692, men skildringene er ikke tilstrekkelig detaljerte til å avgjøre hvor mye som var igjen av stavverk på den tiden. En rekke andre omtaler av reparasjoner i løpet av 1600-tallet som i 1619 ble det innredet pulpitur, i 1620 var det reparasjoner på vindu, karm og skruv, i 1623 fikk kirken nytt tårn (muligens takrytter) med klokke og vindfløy, i 1624 ble koret satt i stand, og det ble tekket med spon i 1627. Altertavlen og prekestolen ble malt i 1624. En sval i bindingsverk skal være omtalt i 1661, og i 1665 ble det konstatert behov for tjærebehandling og nye spon, og kirken manglet døpefont og dåpsfat. Det tegnes et bilde av generelt forfall, men et nytt tømret sakristi ble oppført ca. 1680. I 1690-årene ble det gjennomført en hovedreparasjon, og kirken fikk ny altertavle i 1695.

Enkelte gjenstander fra stavkirken er bevart. Den eldste er en steinplate som ble brukt som dørhelle utenfor tømmerkirken som avløste stavkirken. Den har en fordypning som har fungert som relikviegjemme. Steinhellen er nå alterplate i Fiskerkapellet på Maihaugen. Altertavlen som stavkirken fikk i 1695 er blitt ble restaurert og fikk enkelte nye figurer før den ble tatt i bruk i Garmo stavkirke på Maihaugen. Et dåpsfat fra 1682 kom til Maihaugen i 1920. En kalk som ble gjort om på i 1680, og tilhørende disk ble overført til dagens kirke. I 1723 ble prestegjeldets kirker solgt til fem bønder som handlet på vegne av allmuen, og ikke lenge etter fikk både hovedsognet og Lillehammer nye kirker i form av laftede korskirker. Den på Lillehammer ble oppført nær det nordøstre hjørnet på kirkegården og vigslet 9. januar 1733, og stavkirken ble revet i 1733.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016.





LISLEHERAD STAVKIRKE - (Lisleherad, Notodden kommune, Telemark)k


Foto: Ukjent, Riksantikvaren.
Portalplanker fra stavkirken

Foto:Ukjent, Riksantikvaren.
Detalje av portalplanker fra stavkirken

Foto: Åse Kari Hammer.
Madonna fra stavkirken.

Foto: www.norske-kirker.net.
Prekestolen fra stavkirken.

Foto: Telemark Museum.
Kirkeskap fra stavkirken.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Lesepult fra stavkirken


Lisleherad stavkirke sto i Lisleherad i Notodden kommune i Telemark fylke. Eldste kjente omtale ser ut til å være fra 1427, og kirken omtales («Lilleherritz kircke») også hos Jens Nilssøn i forbindelse med en visitasreise i 1595. Ifølge «Kirker i Telemark» skal Nilssøn omtale kirken som en liten stavkirke med tårn. På 1570-tallet var kirken anneks til Hjartdal. Ved en besiktigelse i 1668 skulle stavkirken hatt tre gavler og en omgang, idet gavlene av Lorentz Dietrichson tolkes som innganger, som altså er markert med gavler på svalgangen. I 1730 er kirken beskrevet som liten og med tårn, og den har fortsatt svalgangen i behold. I 1811 ble kirken utvidet og ombygget. Dietrichson antar at skipets stavverk ble beholdt, mens nye deler var laftet. Kirken var som stavkirker flest mørke innvendig, idet den bare hadde noen små blyglassvinduer. Den skal ha vært tjærebredd og hadde to små klokker som ble ringt med tau inne i kirkerommet. Det var ikke noe sakristi, og presten brukte samme inngang som menigheten. Det var små og fattigslige forhold. Lisleherad stavkirke ble solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, og havnet via videresalg på allmuens hender. Mens kirken var i Steinar Rygis eie (1737–39) ble den påbygget, da den var for liten for bygdefolket, og den skal da ha vært i god stand. I 1811 ble den satt i stand på nytt, og det sies at den da mistet preget av stavkirke. Stavirken ble etter hver for kald kald og trekkfull og ble revet, og ny kirke ble vigslet i 1876. Av eldre bevarte gjenstander er to portalplanker, en madonnafigur og en vannkanne med løveform fra ca. 1200 i Universitetets oldsaksamling. Prekestolen fra 1794 gjenbrukes i dagens Lisleherad kirke. I eldre litteratur kan vi finne benevnelsen Lilleherred.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, www.norske-kirker.net,   Kirkesteder i Telemark.





LISTAD STAVKIRKE - (Sør-Fron, Innlandet)


Foto: Erik Irgens Johnsen, Oldsakssamlingen
Krusifiks fra 1300-tallet

Foto: Ellen C. Holte, Kulturhistorisk Museum
Hundorpskrinet med deler av beslag fra 1200-tallet


Listad stavkirke er første gang omtalt i 1370, og på 1500-tallet er den omtalt som Frons hovedkirke. Listad stavkirke eller Listadkirken lå lenger opp i lia enn dagens kirke, nærmere bestemt på Kyrkjeåkeren på oversiden av fylkesvei 2590, vis-à-vis gården Nedre Listad på jord som nå tilhører Øvre Listad. Olav den hellige skal ha bodd på Listad da han holdt ting med Dale-Gudbrand og de andre bøndene på Hundorp. Listad stavkirke ble satt omfattende i stand i 1617, samtidig som den muligens ble utvidet til korskirke med tverrarmer. I 1694 ble takets sperreverk skiftet ut. I forbindelse med søknad om bygging av ny kirke i 1770-årene heter det at Listad stavkirke var brøsteferdig. Kirkestedet ble flyttet 1787 og Listad stavkirke ble revet. Det ble holdt auksjon over den gamle kirkegården den 19. oktober 1792. Prekestolen ble tatt i bruk i dagens Sør-Fron kirke. Et krusifiks fra 1300-tallet overført til nykirken, men er nå deponert i Oldsaksamlingen. Altertavlen fant etterhvert veien til Folldal kirke, der den fremdeles befinner seg. Når det gjelder kirkeklokkene, finnes fortsatt to i dagens kirke. En liten klokke fra middelalderen og en som ble støpt i 1703 og nn annen klokke fra 1703 ble gitt til Kvam kirke, men ble ødelagt i brannen i 1940. Ifølge Gerhard Schøning var det i 1775 en fjerde klokke i tårnet, støpt i 1647. Døpefonten var av kleberstein i to deler og kummen befinner seg i Oldsaksamlingen, mens foten er borte. På Maihaugen er det såkalte Hundorpskrinet, hvor beslagene på skrinet er mye eldre enn selve skrinet og skal være laget i Frankrike tidlig på 1200-tallet. Videre finnes på Maihaugen et utskåret trerelieff som antas å være fra 1500-tallet, og som viser Kristi gravlegging. Materialene ble solgt på auksjon, og det er f.eks. kjent at materialer fra kirken er brukt i gavlfeltet i ishuset på prestegården. Et loft på Brandrud har i andreetasjen i svalen fint dekorerte bord med blomster og planter samt menneskefigurer med vinger. Det skal dreie seg om de allegoriske figurene Pietas og Prudentia. Noen planker fra prestegården ble gitt til Maihaugen i 1960-årene og kan ses i utstillingen der. Disse har malte skyer på blå bakgrunn samt noe blomsterdekor, og det er mulig at det dreier seg om rester av korhimlingen.


Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





LOEN STAVKIRKE - (Stryn, Vestland)

Loen stavkirke fra 1200-tallet er omtalt tidlig på 1300-tallet og ble avløst av en tømret langkirke på 1600-tallet. NRKs fylkesleksikon forteller at koret og våpenhuset i tømmerkirken hadde stavverk, og at koret sannsynligvis hadde vært en del av den tidligere stavkirken. Materialer ble gjenanvendt i nybygget, idet kirken fra rundt 1600 ble beskrevet i 1722 med våpenhus i stavverk, skip og kor i tømmer og et tårn. Koret hadde tidligere svaler, og disse ble revet i 1690-åra, så muligens var dette den eldre stavkirkens skip. Koret hadde tidligere svaler, og disse ble revet i 1690-åra, så muligens var dette den eldre stavkirkens skip. På stedet er det gjort en rekke gravfunn fra romertid, folkevandringstid, merovingertid og vikingtid. På Tunål i Oppstryn står en av de ”hellige hvite steiner”, 0,8 m høy over bakkenivå, med rund topp og en innhogd fure rundt/under toppen.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





LUND STAVKIRKE - (Moi, Rogaland)

Eldste omtale av Lund stavkirke er ca. 1620 (Lunde hoffued kierke, St.S. 260), men en prest ved kirken nevnes i 1409. I årene 1618-20 ble det foretatt større reparasjoner av taket på stavkirken som var en liten langkirke. Trolig var det en utvidelse eller delvis nybygging av denne eldre kirken som fant sted i 1630, i form av tilføyelse av nytt skip til den eldre bygningsmassen. Riving og nybygging fant sted i 1808-12. Mye av materialene fra den eldre kirke ble gjenanvendt i nybygget (Heskestad 1962). Ca. 1620 var Lund hovedkirke med annekser på Bakke, Tonstad, Gyland og Nes (Flekkefjord). Det er meldt om funn av tre runeinnskrifter i Lund stavkirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.


Tegning: Wegner 1639
Wegners teging hos Worm, er den enseste dokumentasjonen vi har om de tre runeinnskriftene


Foto: Jarvin, Wikipedia
Lund kirke i Moi avløste stavkirken i 1802


Tegning: Wegner 1639
Fra toppen er N 218, N 219 og N 220
N 218 - LUND STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift, men er tapt.

Innskriften lyder:



[ra=ngn(e) (s)]

Ragni(?) s[acerdos](?)

English: "Ragni(?) the priest(?)."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 137.



N 219 - LUND STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift, men er tapt.

Innskriften lyder:



[ranu=aig]

Rannveig

Dvs. kvinnenavnet "Rannveig".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 137.



N 220 - LUND STVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift, men er tapt.

Sophus Bugges tolkninger av innskriften, efter hvordan man leser de to første runene:



kyda eller Gyda

Projektet Samnordisk runtextdatabas tolker innskriften:

[ilþa]

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind III, side 138.





LUNDER STAVKIRKE - (Sokna, Ringerike kommune, Buskerud)


Foto: www.arild-hauge.com
Krusefiks fra stavkirken med runeinnskrifter


Lunder stavkirke sto på Kirkehaugen på gården Øvregårds grunn i Sokna i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Det har trolig vært kirke på Sokna siden 1200-tallet. Den skal ha vært av en svært enkel type med et rektanguært skip uten kortilbygg. Den har hatt sadeltak med takrytter, som ble bygd i 1619 og trengte reparasjon i 1665. Mye tyder også på at interiøret ble fornyet 1644, siden dette årstallet sto i kirken. Fogd Ivar Wiel sier i 1743 at stavkirken målte 10 x 6 meter og kun hadde plass til fem stoler på hver side. Den skal ha vært i bruk også i tiden etter at den nye kirken ble oppført, trolig som en slags ferdakirke for folk som passerte gjennom bygda. Det er usikkert når den ble revet, men det kan ha skjedd på 1750-tallet. Svært lite er bevart fra den gamle stavkirken. For flere tiår siden ble det funnet en stor gammel nøkkel på jordet i området der den antas å ha stått. Nøkkelen kan ha tilhørt stavkirken, men dette er usikkert. Den ble forært til Strømsoddbygda kapell, der den brukes som hovednøkkel i vestportalen. En stol fra 1600-tallet som antas å ha tilhørt stavkirken blir oppbevart ved Drammen Museum. En messehagel fra ca. 1500 blir dessuten oppbevart ved Kunstindustrimuseet i Oslo. Et krusifiks fra Lunder stavkirke som er datert til ca. år 1240, har tre runeinnskrifter som er ristet på krusifikset. Krusifikset blir oppbevart i Oldsaksamlingen i Oslo (nr. 11703).

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Buskerud.


N 108 Lunder stavkirke A
Foto: L. Smedstad


N 108 Lunder stavkirke B
Foto: L. Smedstad


N 108 Lunder stavkirke C
Foto: L. Smedstad
N 108 - LUNDER STAVKIRKE

I Lunder stavkirke var det et Kristus krusifiks av tre som har runeinnskrifter, bl.a. langs høyre armflate. Innskriften er datert til ca år 1240 og oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 11703).

Innskriften på krusifikset lyder:





Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 102.
¤ Bilde av A-innskriften. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Bilde av B-innskriften. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Bilde av C-innskriften. Foto av Aslak Liesstøl


N 108A - LUNDER STAVKIRKE

Linje A lyder:



ekhæititesusnaþarenum

Ek heiti Jesus Nazarensus

Norsk: "Jeg heter Jesus Nasaret".

Engelsk: "I am called Jesus of Nazareth."

Litteratur for 108A:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 102.
¤ Bilde av A-innskriften. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Tegning av A-innskriften. Foto av www.arild-hauge.com



N 108B - LUNDER STAVKIRKE

Linje B lyder:



ekþoldeharþandauþ

Ek þolða harðan dauð

Norsk: "Jeg led den harde død".

Engelsk: "I suffered the hard death."

Litteratur for N 108B:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 102.
¤ Bilde av B-innskriften. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Tegning av B-innskriften. Foto av www.arild-hauge.com



N 108C - LUNDER STAVKIRKE

Linje C lyder:



to:mas

Tomas

Norsk: "Tomas".

Engelsk: "Thomás."

Litteratur fro N 108C:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 102.
¤ Bilde av C-innskriften. Foto av Aslak Liesstøl
¤ Bilde av C-innskriften. Foto av www.arild-hauge.com





LYNGDAL STAVKIRKE - (Flesberg, Buskerud)

På 1590-tallet sto Kamperstadt kapell på gården Kampestad som mest sannsynlig var et middelaldersk stavbygg. Stavbygget ble revet da den nye kirken ble bygd, så man regner med at kirken som ble reist i 1690-årene, står omtrent som samme sted som kapellet sto. Avløseren Lyngdal kirke ble reist som en laftet langkirke mot slutten av 1690-årene og sto ferdig i 1699, men den ble ikke innviet før 30. april i 1701. Det skal ikke være funnet sikre spor etter middelalderkirketuften verken på Kapellhaugen rett nordvest for dagens kirke eller på gården Lyngjordens grunn. Det er muligheter for, ifølge J. Meyer, at deler av nåværende kirkebygning er rester av en seinmiddelalderkirke, en rektangulær trebygning med smalere, rektangulært kor (Flatin 1917:71).

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Buskerud.





LÆRDAL STAVKIRKE - (Lærdal, Vestland)

Et annet navn på Tønjum stavkirke.





LØDINGEN STAVKIRKE - (Lødingen, Nordland)

Eldste omtale av Lødingen stavkirke er i 1589, sognet i 1432 og en prest i 1533. Ifølge en besiktigelse fra 1661, var kirken en stavkonstruksjon, støttet opp med skorder. Ifølge Lorentz Dietrichson ble en Lødingen stavkirke revet mellom 1666 og 1756. Lødingen er et gammelt kirkested og dagens kirke er sannsynligvis den fjerde kirken på stedet. Lødingen stavkirke ble avløst av en tømret korskirke med 350 sitteplasser 1756. Denne korskirken sto i 1888.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder i Nordland.





LØKEN STAVKIRKE - (Sunndal, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Løken stavkirke er i 1432 i Aslak Bolts jordebok. I 1661 ble kirken beskrevet som en stavkirke uten kors, dvs langkirke og med svalganger rundt om. Stavkirken hadde råtne skorder og var uten tårn, og at den da sto til nedfalls på grunn av ”storm och wind”. Den hadde to små klokker i en frittstående stapel. Det bør imidlertid bemerkes at denne omtalen er til forveksling lik omtalen av kirken på Musgjerd. Kirken ble sterkt skadet i et snødskred, men det er ikke helt klart når dette skjedde. Kirkestedet ble vedtatt nedlagt ved reskript av 28. oktober 1707, og sognet ble delt mellom Hov og Musgjerd. Musgjerd-kirken ble ødelagt av skred i 1707 og ny kirke oppført et par kilometer unna på Romfo i 1708, visstnok med noe gjenbruk av materialer fra kirken på Løykja. Ut fra dette skulle man kanskje tro at snøskredene ved Løykja og Musgjerd gikk omtrent samtidig, men det foreligger forskjellige versjoner når det gjelder Løykja-skredet. Ifølge Lorentz Dietrichson ble kirken der ødelagt av snøskred ca. 1706, og året etter ble kirkestedet besluttet nedlagt. Brendalsmo gjenforteller to varianter. Ifølge den ene ble kirken skadet av snøskred i 1700 uten at noe menneske omkom. Likevel virker det litt pussig at en ødelagt kirke skulle stå der i syv år før nedleggelsesvedtak kom og enda et år før materialer ble gjenbrukt. Den andre versjonen virker enda mer usannsynlig. Ifølge den ble kirken revet i 1670 og erstattet med en tømret langkirke som var 14 meter lang. Denne fikk altertavle fra Tingvoll kirke, men ble visstnok ødelagt av snøskred en gang i perioden 1688–91 — hvoretter beslutningen om å nedlegge kirkestedet skjedde nesten to tiår senere? I området ved Løykja der kirken stod, finnes Nordmøres største gravfelt fra jernalderen samt et kulturhistorisk museum med bygninger fra Sunndal. Leykinar kirja í Sundali ble støttet av skorder og behøvde spendsel, dvs. hjørnestivere inne i kirken.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Møre og Romsdal..





LØNSET STAVKIRKE - (Oppdal, Trøndelag)


Man regner med at Lønset stavkirke var et liten kapell som ble bygget på 1100- eller 1200-tallet. Den nøyaktige plasseringen til dette kapellet er uvisst, men det er tre forskjellige plasser hvor man regner med at kirken en gang kan ha stått. Under svartedauden i midten av 1300-tallet ble nesten hele bygden liggende øde. De som overlevde forlot bygden, og kirken ble dermed forlatt. I årene som fulgte forfalt mest trolig kirken og den ble etterhvert borte. I følge sokneprest Gjert Juel Feldtmanns beskrivelse var det før svartedauden i 1349 3 kirker og 2 kapeller i Oppdal. Disse kirkene var hovedkirken på Vang, kirken på Lo, kirken i Ålbu, et kapell ved Stavåa på Fagerhaug og et kapell på Lønset. Om kapellet på Lønset skriver han: «Det andet capell i Winddalen, paa hiinside Winddals Elv, 3 Mile i vester fra Kirken [på Vang]. Steden vises, en liden rund plan – - -».

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





LÅRDAL (EIK) STAVKIRKE - (Tokke Kommune, Telemark)


Foto: Kulturhistorisk museum.
Krusifiks fra Lårdal stavkirke.

Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum
Malt planker fra Lårdal stavkirke


Lårdal stavkirke sto som dagens kirke på grunnen til prestegården Eik (gnr. 21), men ved prestegårdstunet ved Bandaks nordbredd i Tokke kommune i Telemark fylke. Sognet og presten er nevnt i 1396 og i 1424. Lårdal prestegjeld («Laur dall preeste gield») er omtalt i 1547, men prestegjeldet må ha eksistert en god stund tidligere. I Jens Nilssøns visitasrapport fremgår det at kirken ligger sør for prestegården, og Eik-navnet (eller «Eg») brukes også. Sognet kalles «Lauerdall» (Lårdal) og har tre annekser i Eidsborg, Høydalsmo og Øyfjell. Kirken skal i likhet med Eidsborg ha vært en enskipet stavkirke, og i 1662 ble taket meldt å være «ganske vanmægtigt» og svalene rundtom «ganske unyttige og forladne». Bekymringsmeldingene ble gjentatt i 1668 etter at nødvendige reparasjoner ikke var utført. Lårdal stavkirken ble revet i 1684 og erstattet med en ny tømmerkirke på samme sted, som ble avløst av dagens kirke lenger nord i 1832. Et krusifiks fra stavkirken er sendt inn til Oldsaksamlingen og i følge kirkeleksikonet har dagens kirke kalk og disk fra 1583 fra stavkirken. I kirken skal det også finnes panelbord med figurmalerier fra Lårdal stavkike datert til 1300-tallet.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,    Kirkesteder i Telemark.





MALNES STAVKIRKE - (Bø, Nordland)

Malnes stavkirke er første gang nevnt i et dokument fra 1589, men kirkestedet er eldre i og med at kirken har en klokke fra tidlig 1500-tallet, med en gammel bønn i minuskler i klokkens overkant (Bugge 1932:39). I 1589 lå Malnes som anneks under hovedkirken på Hadsel. Det het da at en res.kap. skulle bo på Bø: "Bø kircke, Verøens korszhus och Malnes kircke skulle betienis aff en capellan vdi Bø residerendis; wdi Bø skall skie tieniste tho hellige dage effter huer andre, oc wdi Malnes huer tridie hellige dag oc wdi Verøen huer siuende hellige dag, oc da miste tieniste de som boo hoesz Bøø kircke." Malnes stavkirke ble revet i 1829 og i 1822 ble det gamle Malnes kirkested bestemt flyttet ca en mil sørover til Eidet i bunn av Malnesfjorden.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder i Nordland..





MANGER STAVKIRKE - (Randøy, Alver, Vestland)


Foto: Aslak Liestøl
N 301 Mangersteinen
Vi vet ikke når middelalderens Manger stavkirke ble avløst av tømmerkirken som møter oss i kildene fra 1640 og utover, men alt taler for at Manger stavkirke ble avløst av en tømmerkirke kort etter år 1600.

Kilde: norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.



N 301 - MANGER KIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. Oppbevares på Bergens museum.

Innskriften lyder:



pa=l æi(n)(a)=(r)so=n : ræist : run(a)=(r) (:) þæs...
... stæin þæna æ(f)tir ...


Páll Einarssonr reist rúnar þess[ar] ... stein þenna eptir ...

Oversatt til norsk blir det "Pål Einarsson ristet disse runer (og la) denne stein etter...".

English: "Páll Einarr's son carved these runes ... this stone in memory of ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 72.
Bilde av runesteinen av Aslak Liestøl.
¤ Bilde av runesteinen.





MARIAKIRKEN - (Våler kommune i Solør, Innlandet)


Foto: Norsk Folkemuseum.
Døpefonten fra Mariakirken ca 1150


Mariakirken var en trekirke, og ut fra generell kunnskap og beskrivelser fra 1600- og 1700-tallet antas det at det opprinnelig dreide seg om en stavkirke. Ifølge lokal tradisjon skal det ha blitt oppført en kirke like etter Olav den helliges kristning av Solør i 1022. Mariakirken betegner forgjengeren til den kirken i Våler (ev. flere) i området Hedmark i Innlandet som ble vigslet i 1806 og brant ned i 2009. I biskop Eysteins jordebok står det at «Vala» kirke i «Soløyum» ble viet til jomfru Maria i 1394. Jens Nilssøn omtaler i 1597 Våler som anneks til Hof, men visiterer ikke kirken i Våler. I 1686 betegnes Kirken som skrøpelig, idet våpenhuset har blåst ned, og «svillene behøves at sammenbindes i alle kirkens fire hjørner.» Ut fra en beskrivelse fra 1739 er det tydelig at kirken da har blitt utvidet til korskirke og fått våpenhus samt et enkelt tårn med spir. Det skal dreie seg om en blanding av laftede og stavbygde deler, og det som har kommet til, er muligens en blanding av gammelt og nytt. Vegger og galleribrystninger (eller deler av dem) har trolig blitt rosemalt. Mot slutten av 1700-tallet er kirken igjen for liten, og i 1786 blir den beskrevet som brøstfeldig. Dessuten var stedet der stavkirken stod, flomutsatt. Det er nærliggende å anta at storflommen Storofsa i 1789 gikk sterkt ut over kirken, og den gamle kirketomten skal etter flyttingen ha blitt vasket bort av Glomma. På stedet er også en flomstein der vannstanden fra Vesleofsa i 1995 er markert, og ved siden av er en informasjonstavle om kirken som har stått på stedet.

Gjenstander fra Mariakirken er den såkalte Olavsspenningen, som etter sagnet skal ha vært en del av kong Olavs hestebissel, og ble muligens brukt som dørring i middelalderen. Dørbeslag fra Mariakirken er overført til korskirkens sørportal. Døpefonten av kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet og altertavlen fra rundt 1686 ble også overfært fra stavkirken til nye Våler Kirke. En alterkalk med disk i gotisk stil skal ha blitt skjenket til kirken på 1200-tallet, en kiste datert 1690 og en dragkiste i Gjesåsen skal være laget av rivningsmaterialer fra Mariakirken. Snorre Sturlason (1178-1241) skriver: "Mot vårparten 1022 for Olav Haraldsson (Olav den hellige (995-1030)) øster til Solør og kristnede den bygd". Sagnet forteller videre at da det i kongens nærvær var avgjort at det skulle bygges en kirke, ble det uenighet om stedet. Olav avgjorde saken, i det han stående ved den kilde hvor han vannet sin hest - og som ennå bærer hans navn, skjøt ut en pil og erklærte at der hvor den falt ned skulle kirken bygges. Pilen falt ned i en "vaal" dvs. en stubbmark med kvisthauger like ved elvens (Glommas) bredd. Derav fikk kirken sitt navn (i dagligtale Vaalakirkja) - og derav navnet Våler. Kirken ble viet Maria (Jesu mor)."

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Hedemark.





MELAND STAVKIRKE - (Alver, Vestland)

Meland stavkirke ble rundt 1616 erstattet av en tømmerkirke på samme tuftområde. De to eldre kirkene sto der gårdens gamle tun ligger, og kirkegården (omgitt av steingard) med tuft er bevart, men ikke i bruk. Før 1350 lå det kun tre skyldparter og 8 kyr til mensa (sogneprestens embedsgods), og kun to parter og 10 kyr til fabrica (bygningsfond) (BK 54b). En drøy kilometer øst for kirken heter det Krossfjellet. I sundet ut for Meland, mellom Holsnøy og Radøy, ligger Tjuvholmen. Nåværende kirke ble innviet 1866 og står om lag 200 m nordøst for det gamle kirkestedet.

Kilde:www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Hordaland.





MELBU STAVKIRKE - (Hadsel, Nordland)

Melbø korszhus, dvs Melbu stavkirke, er omtalt i Trondhjems Reformats 1589. Melbu stavkirke fra middelalderen gikk ut av bruk før 1694, da det i kallsboken ikke nevnes gudstjeneste på Melbu dette året. Et sagn fortellæller imidlertid, at kapellet stod til i 1750, men så skrøbeligt, at man ikke kunde holde gudstjeneste i det. Nøyaktig hvor middelalderkirken sto framgår ikke av tilgjengelig litteratur. Dagens kirkested ble opprettet 1936.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Nordland.





MELTING (MELTINGEN) KIRKESTED / MELTING STAVKIRKE - (Inderøy, Trøndelag)

Meltingen stavkirke sto på gården Meltingen i Mosvik i Inderøy i middelalderen og ble antakelig revet på 1500-tallet. Meltingen stavkirke er ikke omtalt i Reformatsen (1589) og var etter alt å dømme nedlagt da den ble forfattet. Gerhard Schøning er vår hovedkilde til kunnskap om kirkens eksistens, men utover den korte omtalen er intet kjent om kirkens beskaffenhet. Han skriver i 1774: «Foruden denne [Mosvik] Kirke har Mosviiken, i forige Tiider, endnu havt en anden paa Gaarden Mæltingen, en Marke-Gaard, beliggende 1 Mil i Vest for Vingan. Det har og været en Stav-Kirke, hvorefter endnu sees Grundvolde og Kirkegaard. Træværket af den er ført og brugt, deels til bemeldte Mosviikens, deels til Ytterøens Kirke.» Ifølge Lokalhistoriewiki er et flyttesagn knyttet til kirken, uten at dette er nærmere forklart.

Kilde: www.norske-kirker.net, lokalhistoriewiki.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





MELUM STAVKIRKE - (Mælum, Skien kommune, Telemark)


Foto: Orf3us, Wikipedia.
Døpefont fra Melum stavkirke.

Foto: Orf3us, Wikipedia.
Prekestol fra Melum stavkirke, nå i Telemark Museum.

Melum stavkirke sto på Mælum (gnr. 70) i Skien kommune i Telemark fylke. Sognet («Medalheims sokn») er nevnt i 1354 i forbindelse med et drap. Biskop Eystein omtaler prestebol (prestegård) til kirken i sin jordebok i 1398. Samme sted fremgår det at kirken er viet til den hellige Laurentius. Av Povel Huitfeldts stiftsbok i 1570 fremgår det at Melum er anneks til Solum, hvilket bekreftes i Jens Nilssøns visitasskilding. En besiktigelsesrapport fra 1663 omtaler et skip med planker mellom stolper og kledd med bord. Det har takrytter, men dette og det spontekkede taket selv er brøstfeldig. Svalgang omtales, og det fremgår at kirken har fått tømret kor med taksten av tegl. Ved en besiktigelse i 1668 fremgår det at hele taket er tekket med tegl. Kirken ble solgt på den store kirkeauksjonen i 1723 og ble revet da sognet fikk ny kirke i 1728. En døpefont og en del av prekestolen fra Melum stavkirke er å finne i Telemark Museum i Brekkeparken i Skien. En av klokkene fra 1200-tallet ble overført til den nye kirken.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,    Kirkesteder i Telemark.





MJELDE STAVKIRKE - (Osterøy, Vestland)

Mjelde stavkirke fra 1100–1200-tallet og en gammel kristen gravplass, lå i Nedre Mjelde i Mjeldalen i Haus sokn på Osterøy i Vestland fylke. Mjelde stavkirke er nevnt i Bergens kalvskinn (før 1360), men ble antakelig bygget langt tidligere som gårdskirke for storgården Mjelde, som allerede i 1300-årene var delt i tre bruk: øvre, midtre og nedre Mjelde. Kirken var sognekirke i middelalderen. Etter reformasjonen ble den annekskirke til Haus frem til 1864, da Mjelde sogn ble nedlagt. Et dørblad med fine smijernsbeslag fra en av kirkens portaler var bevart i 1862 da det ble tegnet av maleren Marcus Grønvold. Middelalderkirkens enkle døpefont av kleber sto i den senere kirken frem til rivingen i 1866, men begge er nå tapt. Mjelde stavkirke ble i 1621 erstattet av en tømmerkirke, mest trolig bygd på samme tuftsted i og med at et gammelt steinalter var i bruk i nykirken. Tømmerkirken ble revet i 1866.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.





MO STAVKIRKE - (Nord-Odal, Innlandet)

Det grunn til å tro at den første kirken i Mo sto ferdig før år 1200. Denne kirken må ha stått på den gamle kirkeplassen. Kirken var før reformasjonen viet til Sankt Mikael. Kirken i middelalderen stod på Stormoen søndre som ca. 1400 og ble kalt Kirkiu moo. På denne tiden var gården tydeligvis delt, i og med at både Kirkemo og Jugremo da var bruksdelte (RB 466). Tidlig- og høymiddelaldergården Mo bør vi derimot se for oss som nok bruksdelt men ikke kløyvd, for sognet kalles Mo sogn. Til opphavsgården Mo i tiden da kirken ble reist hører (dagens gnr. 43) Stormoen søndre, (48) Stormoen nordre og (51) Østmoen. Gården ligger på begge sider der elva Juråa munner ut i Storsjøen. I 1394 ble det ført små skyldparter i så vel nordre Kirkemo som østre Mo til mensa (sogneprestens embedsgods) ved Ingramooss kirkia (RB 466), men ingen av disse ble presisert som prestebol (prestegård) eller at presten hadde åbud, dvs plikt til å vedlikeholde prestebolet. Det lå heller ingen bygselparter i Mo til mensa (sogneprestens embedsgods) ved Strøm hovedkirke på 1570-tallet (St. 111), som kunne ha gitt indikasjoner på et tidligere prestebol (prestegård) ved Mo kirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Hedemark,   Vidar Trædal: De gamle kirkene i Nord-Odal.





MO STAVKIRKE - (Tokke kommune, Telemark)


Foto: Ukjent, Telemark Museum
Stavkirkedør fra Mo i Botnedalen

Foto: Eirik Irgens Johnsen.
Døpefonten fra Mo stavkirke. Nå i Mo kirke.

Foto: Riksantikvaren.
Krusifikset er nu i Mo kirke.


Mo stavkirke stod i Tokke kommune i Telemark fylke. Presten til kirken er omtalt i 1342. Folkets forhold til presten var åpenbart ikke godt, for i 1395 fremgår det at de lokale bøndene ikke fikk indulgents (syndsforlatelse) i Biskop Eysteins hyrdebrev. Jens Nilssøn nevner kirken i sin visitasrapport fra 1595. På den tiden var den anneks til Moland kirke i Fyresdal, og det fremgår at den hadde gudstjeneste hver femte til sjette søndag. Av en besiktigelsesrapport fra 1668 skal det ifølge Lorentz Dietrichson fremgå at det dreide seg om en stavkirke med svaler og mange skruv omkring, og den skal ha vært tekket med spon fra øverst til nederst. Korgulvet var i likhet med koret i Nesland stavkirke hevet ca. 3 alen over skipets gulv. Kirken skal ha blitt noe modernisert på 1700-tallet. Mo Stavkirke ble revet i løpet av 1830-årene, og døpefonten og et krusifiks ble gjenbrukt i den nye kirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,    Kirkesteder i Telemark.





MO STAVKIRKE - (Surnadal, Møre og Romsdal)


Foto: Kjell Arne Årseth, Mo stavkirkes altertavle


Eldste omtale av Mo stavkirke er i 1589 (Moe kircke, Thr.R. 70). Rundt midten av 1600-tallet ble den beskrevet som en langkirke i stavkonstruksjon med svalganger mot nord, øst og sør, og i 1648 ble det bygd til et tverrskip i tømmer mot nord. Få år seinere ble det bygd nytt våpenhus, uvisst ved hvilken korsarm. Over skipet var en takrytter. Hovedinngangen ser ut til å ha vært mot sør. At koret i 1670 var ”segit ifra Kirken” tyder på at dette bygningsleddet kan ha vært en yngre utskifting i tømmer av et eldre kor i stavteknikk, eller et yngre tilbygg. I 1703 ble det bygd til et sakristi i tømmer mot øst. I 1727 ble kirken karakterisert som til nedfalls, og ny kirke ble bygd året etter. Mo stavkirkes altertavle 1685 ble overført til den nye kirke. En båtgrav fra første halavdel av 900-tallet er avdekket tett på kirken.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





MO STAVKIRKE - (Modalen, Vestland)

Mo stavkirke i Modalen ble trolig reist i siste halvdel av 1100-tallet, men ble først nevnt i skriftelige kilder 1360. Mo stavkirke ble utvidet med nytt kor i 1550, og i 1593 ble den avløst av en tømret kirke på samme sted.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.





MOSVIK STAVKIRKE - (Inderøy, Trøndelag)

Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart, men Mosvik stavkirke ved Meltingen skal ha blitt revet på 1500-tallet. Hos Gerhard Schøning (1774) heter det: «Foruden denne [Mosvik] Kirke har Mosviiken, i forige Tiider, endnu havt en anden paa Gaarden Mæltingen, en Marke-Gaard, beliggende 1 Mil i Vest for Vingan. Det har og været en Stav-Kirke, hvorefter endnu sees Grundvolde og Kirkegaard. Træværket af den er ført og brugt, deels til bemeldte Mosviikens, deels til Ytterøens Kirke.» Det skal finnes et flyttesagn om kirken.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





MYKING STAVKIRKE - (Alver, Vestland)


Foto: Kirkebyggdatabasen, 2006
Deler av klebersteins døpefont fra Myking stavkirke


Mykingar sogn omtales første gang omkring 1360 (BK 29b). Kirkebygningen som da stod på Myking var trolig en stavkirke, som ble revet på begynnelsen av 1600-tallet. Av inventaret fra middelalderkirken er det bevart en døpefontkum i kleberstein, et krusifiks og rituelle kar. En altertavle og en prosesjonsstav er omtalt i kildene fra 1600-tallet.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





MÆL STAVKIRKE - (Tinn Kommune, Telemark)


Foto: Ørnulf Hjort-Sørensen
Portalplanker fra Mæl Stavkirke.

Foto: Rikard Berge, Telemark Museum
Portalplanker fra Mæl Stavkirke

Foto: Rikard Berge, Telemark Museum
Portalplanker fra Mæl Stavkirke.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Detalje av portalplanker fra Mæl Stavkirke.

Foto: www.norske-kirker.net.
Det er to kirkeklokker i Mæl nye kirke hvor den ene kirkeklokken sannsynligvis kommer fra Mæl stavkirke.


Mæl stavkirke sto i Tinn Kommune i Telemark og den regnes for å ha blitt oppført på 1100-tallet. Eldste kjente omtale er fra 31. mars 1358 i forbindelse med en gravlegging. Ifølge Lorentz Dietrichson hadde stavkirken åpen svalgang, og den skal ha vært av samme slag som Atrå og Dal. Mæl stavkirke i Tinn var en viktig stavkirke med portalutsmykninger hentet fra Sigurd Fåvnesbanes saga. Mæl i Tinn kommune er for mange best kjent som endestasjon på Rjukanbanen med havneanlegg for skiping over Tinnsjøen til Tinnoset. Stasjonen het imidlertid opprinnelig Rollag, og Mæl stavkirke lå på motsatt side av elven Måna. Mæl stavkirke var nedslitt på begynnelsen av 1800-tallet og det antas at den ble revet like etter at dagens kirke ble vigslet i 1839. Fra stavkirken er bevart portalplanker i Tinn museum og mange gjenstander fra kirken ble i sin tid spredt på bygda. Den nye kirken har overtatt dåpsfatet fra 1500-tallet. Det skal ha blitt funnet rester etter stavkirken på bygda i årevis etterpå, blant annet et par portalvanger med motiver fra Sigurd Fåvnesbane.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,    Kirkesteder i Telemark.





MØKSTER STAVKIRKE - (Austevoll, Vestland)

Møkster stavkirke sto i Heimigarden ved nordenden av øya på det nå nedlagte kirkestedet. I 1686 ble stavkirken revet og ny tømmerkirke bygd på Møkster. Da denne tømmerkirken ble revet i 1892, ble det funnet noen staver som trolig var fra Møkster stavkirke (Eide 1992:17).

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





NES ELDSTE KIRKESTED / NES KIRKE STAVKIRKE - (Bjugn, Trøndelag)

Eldste omtale av Nes stavkirke på (gnr. 10) er i 1520-36 (ecclesie sancti Andree jn Neess, DN XII:569). Utover på 1600-tallet blir Nes stavkirke nevnt i forbindelse med at strandsitterne i Bjugn ønsket å bygge egen kirke (1625, 1633), den nevnes i en skattematrikkel (1647), den omtales i en rapport som svært forfallen (1665), den gjennomgår omfattende reparasjoner (1674-1680), den får nytt frittstående klokketårn og nye tak (1688), blir på ny gjennomgående reparert (1720-årene), men brenner så ned til grunnen i 1770 på samme dag som Å kirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





NES STAVKIRKE - (Luster, Vestland.)


Foto: Arild Nybø
Altertavle fra Nes stavkirke. Nå i Luster kirke.


Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian a Nesi, BK 39a), men prest nevnes allerede i 1322-23 (sira Andres a Nese, DN VII:98). Kirken ble i 1722 beskrevet som en eldgamel stavkirke ”med et spidst taarn midt paa siden. Kirken er tekket med bord, indvendig malet, i alle maader velholden”. I 1686 ble bygningen oppgitt å være 15x6 m, men da var stavkirkens kor erstattet med nytt kor i tømmer – trolig i samme bredde som skipet. Dagens kirke erstattet Nes stavkirke og mye materialer fra stavkirken er gjenanvendt i nåværende kirke, og det er flere spor etter den gamle stavkirken som ble revet i 1836. Deler av tømmeret i veggene skal være fra gamlekirken, og i kjelleren er det brukt brede, solide tjærebredde planker som er svært gamle. På planker i undergulvet er det ennå trenagler og spor etter slike. Minner fra stavkirken finnes ellers også rundt om i bygda. Det er bl.a. fortalt at deler av den gamle alterringen i stavkirken er brukt i en sauegård i et fjøs i Vikane. Prekestolen og tre kirkeklokker i dagens kirke er fra stavkirken. I Bergens Museum er to alterfrontaler og et krusifiks fra stavkirken, og man mener at døpefonten i Dale kirke også har stått i Nes stavkirke.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, www.leksikon.fylkesarkivet.no, Wikipedia,  Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





NES STAVKIRKE - (Nesbyen kommune, Hallingdal, Buskerud fylke)


Tegning: Joachim Frich
Rekunstruksjonstegning 1848 av Nes Stavkirke

Maleri av Hans Gude, 1845.
Nes Stavkirke i Hallingdal

Teging: Håkon Thorsen
Nes Stavkirke i Hallingdal

Foto: Ukjent, Hol Bygdearkiv
Alterbilde fra Nes stavkirke

Foto: Skilling Magasin, 1862
Nes Stavkirke i Hallingdal

Foto: Hallingdal Museum
Dør forsiden, fra Nes Stavkirke

Foto: Hallingdal Museum
Dør baksiden, fra Nes Stavkirke i Hallingdal

Foto: Hallingdal museum.
Stav fra svalgang

Foto: Hallingdal museum.
Del av hjørnestav brukt som åkerrulle.


Nes stavkirke sto på Nes i Nesbyen kommune i Buskerud fylke og er datert til 1200-tallet. Ved arkeologiske undersøkelser 1965 ble det avdekket rester av en kirke eldre enn stavkirken. Denne kirken, som hadde brent, hadde (trolig) hatt tilnærmet kvadratisk skip reist på svill. Den nedbrente trekirken skal ha vært ca. 8,8 meter lang. Det kunne ikke påvises spor etter et kor. Under den brente kirken ble det dokumentert graver eldre enn kirken, men det kunne ikke med sikkerhet registreres noen bygning i tilknytning til disse. Stavkirken var opprinnelig en langkirke som etterhvert fikk apsis i koret, og den ble på andre halvdel av 1700-tallet utvidet med laftede korsarmer samt våpenhus i vest og sakristi i øst. Fra stavkirken er det bevart bygningsdeler og dekorerte detaljer en rekke steder, blant annet i Kulturhistorisk museum og på Hallingdal Museum. Altertavlen og døpefonten fra stavkirken ble overført til den nye kirken. Altertavlen er siden avløst av en ny, men bildet, som viser korsfestelsen, finnes fortsatt i kirken. Døpefontens kum av kleberstein er fortsatt i bruk, men har fått en ny sokkel. Stavkirken som ble revet i 1864, ble målt opp av Hans Gude i 1850 og Georg Bull i 1855 og er dermed bedre kjent enn mange andre stavkirker som led samme skjebne.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Flere bilder av Nes stavkirke,   Bilder fra www.digitaltmuseum.no,   Kirkesteder i Buskerud.





NESLAND STAVKIRKE - (Vinje kommune, Telemark)


Foto: Kulturhistorisk museum.
Portalplanker Nesland stavkirke.

Foto: Ørnulf Hjort Sørensen.
Portalplanker.

Foto: www.arild-hauge.com
Portaler Nesland stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Portalhode Nesland stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Portalhode Nesland stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje Nesland stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje Nesland stavkirke

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Nesland stavkirke.



Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Nesland stavkirke.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Nesland stavkirke.

Nesland stavkirke sto i Vinje kommune i Telemark fylke og dateres etter stilistiske kriterier til 1100-tallet. En innskrift med latinske bokstaver, vil ha det til at stavkirken ble viet til Det hellige kors og sankt Olav den 8. august 1242, men dette kan dreie seg om en ny vigsling. Det finnes ellers et flyttesagn om kirken som sier at den først skal ha stått på Mannås, uten at dette kan bekreftes. Videre var kirken en våkekirke der man holdt sankthansvåk. Kirken sto på toppen av en gravhaug rundt 20 meter sør for der dagens Nesland kirke står. Kirken var liten, bare 8–9 meter lang. Det var en enskipet kirke der koret var lavere og smalere enn skipet, og det skal ha kommet til senere. Koret stod for øvrig på stabber, slik at korgulvet var hevet omtrent tre fot i forhold til skipets gulv. Kirken hadde et spir som ikke var opprinnelig, og svalgangene rundt kirken ble fjernet innen kirken ble revet. Kirken var enkel i det ytre så vel som i det indre. Innvendig skal den ha hatt åpen takstol, og vegger og tak skal ha vært påmalt bibelmotiver i vannfarger. Denne malingen dateres av Lorentz Dietrichson til 1713. Nesland stavkirke ble revet i 1847 etter at dagens kirke sto klar. Blant bevarte gjenstander fra Nesland stavkirke er tre par portalplanker i Kulturhistorisk museum, plankebord med utskårne bibelmotiver og plankebord med innskrifter, en døpefont med lokk, en kirkeklokke som nå er i Flåbygd kirke, samt kalk og disk. Et gammelt krusifiks brukes i altertavlen i dagens kirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Flere bilder fra Nesland stavkirke,   Kirkesteder i Telemark.


Foto Aslak Liestøl
N 172 Nesland stavkirke I


Foto: Aslak Liestøl.
Kruifiks med runeinnskriften N 173 Nesland stavkirke II.


Tegning: Lanndstad
N 175 Nesland stavkirke IV til høyrre.
N 172 Nesland stavkirke I til venstre.


Tegning: J.N. Prahm, 1844
Nesland stavkirke
N 172 - NESLAND STAVKIRKE I

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift som er ristet på dørkarmen til den høyre portalstolpe. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 1542).

Innskriften lyder:

runeinnskrift

÷ þæsse : kirka : æ=r (:) uig=d (:) sa(k)=t(s) (:) (o)l(a)=u(e) (:) ko(n)o=g(e)

Þessi kirkja er vígð Sanctus Ólafi konungi.

Oversatt til norsk blir det "Denne kirke er vigslet til St. kong Olav (Olav den hellige)".

English: "This church is dedicated to Saint Ólafr the King."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 323.
¤ Bilde av innskriften. Foto av Aslak Liesstøl





N 173 - NESLAND STAVKIRKE II

Innskriften som er datert til middelalderen, er malt med sort på krusifiksets fire korsarmer som bærer evangelistenes symboler. Krusifikset var overmalt, men etter at overmalingen var fjernet, kom runeinnskriftene til syne. Fra gammel tid hang krusefikset over alteret i Nesland stavkirke.

Innskrift A lyder:

runeinnskrift

math(e)us

Matteus

Norsk: "Matteus"

English: "Matthew"


Innskrift B lyder:

runeinnskrift

lukas

Lukas

Norsk: "Lukas"

English: "Luke"


Innskrift C lyder:

runeinnskrift

mar(k)us

Markus

Norsk: "Markus"

English: "Mark"


Innskrift D lyder:

runeinnskrift

ioh(a)(n)(n)(e)s

Johannes

Norsk: "Johannes"

English: "John."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 328.





N 174 - NESLAND STAVKIRKE III

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift på et brett under prekestolen. Innskriften er tapt.

Innskriften lyder:



[mi(:)m æ(:)lifu : neta=r : til : botolps:søku : (o)ltiþ s a]

Mem[orandum]: Ellifu nætr til Bótulfsvôku ártíð S[...] A[...].

Oversatt til norsk blir det "Husk: Elleve netter til Botolvsvake (17. juni) (er) S...A(..-son eller -datter) årlige sjelemesse".

English: "Memorandum: eleven nights until Bótulfrs-vigil, S-... A-...'s anniversary-of-death."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 330.





N 175 - NESLAND STAVKIRKE IV

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en sville som ble funnet under nedrivning av våpenhuset. Innskriften er tapt.

Innskriften lyder:

[÷ h(e)=r : likar ÷ þors-ouar ÷ þnr...iun]

Hér liggr Þor... ...

Oversatt til norsk blir det "Her ligger Tor... ..."

English: "Here lies Þor-... ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 332.





N 176 - NESLAND STAVKIRKE V

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Innskriften er tapt.

Innskriften lyder:

[arnæ]

Arni

Dvs. mannsnavnet "Arni".

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 334.





N 177 - NESLAND STAVKIRKE VI

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift. Innskriften er tapt.

Innskriften lyder:

[olai]

????

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 334.





NESSET STAVKIRKE - RØD STAVKIRKE - (Molde, Møre og Romsdal)

Nesset eller Rød stavkirke sto på Rød (Rjoðar), ca. 5 kilometer ut Langfjorden mot vest. Stavkirken på Rød ble revet i 1885, og da besto den av et skip i stavverk, mens kor, sakristi og våpenhus var i tømmer. Skipets mål var 15,9 x 8 m og således svært bredt. Koret målte 6,5 x 4 m, og avstanden fra vestinngangen til kirkegårdsmuren var 8 skritt. I øst nådde sakristiet såpass langt ut at kirkegårdsmuren gikk i en svak østlig bue rundt dette.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





NISSEDAL STAVKIRKE - (Nissedal, Telemark)


Foto: Ukjent, www.norske-kirker.net
Altertavle overført til den nye kirken.


Jens Nilssøn omtalte Nissedal stavkirke som anneks til Kviteseid i sin visitasskildring fra 1595. Nissedal stavkirke ble solgt på auksjon og kom i privat eie i 1723, men i 1763 var den blitt så falleferdig at biskopen gav påbud om å oppføre ny kirke på stedet. Alteret og altertavlen er overført fra stavkirken til den nye kirken. Sistnevnte antas å være 300–350 år gammel og ble restaurert av Finn Krafft i 1938.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.





NORD-AUKRA STAVKIRKE - (Aukra, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Aukra stavkirke er i 1495 (Okrøy kirke, DN I:984). Stavkirken ble i 1648 tilbygd med to tverrskip i tømmer slik at grunnplanen ble korsformet. I 1663 ble stavkirkens kor, som var den siste rest av denne kirken, revet og erstattet med et kor i tømmer. Denne kirken brant ved lynnedslag i 1709. Nåværende kirke står på Aukra og er en tømmerkirke med åttekantet grunnplan bygd 1836.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





NORD-AURDAL STAVKIRKE - (Aurdal kommune, Innlandet)

Nord-Aurdal stavkirke beskrives i dokumenter fra slutten av 1600-tallet som en treskipet stavkirke med svalganger og frittstående klokkestupul. Nåværende tømmerkirke ble bygd på samme sted i 1735. I Ole Worms avhandling om runer er det nevnt en kirkeklokke fra Nord-Aurdal stavkirke med runeinnskrift. Runeinnskriften kjennes bare etter Worms tegning.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.


Tegning fra Ole Worm
N 73 - NORD-AURDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en kirkeklokke som tilhørte den gamle stavkirken. Kjennes bare etter Worms tegning.

Innskriften lyder:



[kuþman kerþe + mik]

Guðmann gerði mik.

Oversatt til norsk blir det "Gudmann gorde meg".

English: "Guðmann made me."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 212.





NORDDAL STAVKIRKE - (Fjord, Møre og Romsdal)

Kirkestedet hvor Norddal eller Dale stavkirke sto, er ikke nevnt i 1589 (Thr.R. 64f), og muligens er eldste sikre omtale fra første halvdel av 1600-tallet. Likevel bør det holdes for temmelig sikkert at Dale er belagt som kirkested i 1432, og at kirkestedet således er middelaldersk. Kirken som ble revet ved nybyggingen i 1782 var i hovedsak en stavbygning. Norddal stavkirke ble ifølge historien flyttet dit fra Sylte på motsatt side av fjorden på 1620-tallet. Dette er en gåtefull begivenhet fordi den konkrete bakgrunnen eller motivet for flyttingen er ukjent. Norddal stavkirke var korsformet og relativt stor (skipet var 22,5 m langt og 7,5 m bredt), i 1686 ble stavkirken utvidet ved at koret ble lagt til skipet og nytt kor kom i et tilbygg. Hans Strøm skriver i 1766 om gården Dale og stavkirken der: "Paa denne Gaard staaer Nordals Kirke, nær ved Stranden, ikke langt fra Dalens Østre Field Strækning, som i henseende til Steen Skrede just ikke er meget farlig, med lod dog for nogle Aar siden en meget stor Steen eller Bierg-Stykke falde ned, som tog Veien lige hen til Kirken, og maatte ganske have beskadiget samme, om den ei hadde stanset tet ved Kirkegaarden, hvor den endnu sees liggende, og vises af Indbyggerne som et halvt Mirakel eller Vidunder. Kirken bestaaer kun af Staver, og af een Længde, som er alt for smal og uproportioneret imod Bredden; hvilket kommer deraf, at Kirkens gamle Chor blev i Aaret 1686 for des meere Rummeligheds Skyld lagt til hoved-Bygningen, og denne igjen forøget med et nyt Chor." Dale var tingsted og trolig et slags sentrum på Indre Sunnmøre. Det finnes ikke spor av eldre kirker på Dale før stavkirken ble flyttet fra Sylte. Deler av Norddal stavkirke er gjenbrukt i våpenhuset den til den nye oktogonale kirken ble bygget i 1782, og noe av middelalderens draperidekor er fremdeles synlig.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





NORDSINNI STAVKIRKE - (Nordre Land, Innlandet)

Nordsinni stavkirke er omtalt i regnskaper tidlig på 1300-tallet. Den ble avløst av en kirke oppført 1755-58 på Haugner. Den første kirken skal ha ligget lenger opp i skråningen, forbi Fyritjern, men kirkestedet skal ha blitt flyttet via Skili til Hogne (Haugner).

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.





NORUM STAVKIRKE - (Sogndal, Vestland)

Eldste omtale av Norum stavkirke er i 1321 (Ylmhæim kirkiu, DN XV:8), og av prest på stedet i 1308 (sira Hallwarðe a Ylmhæimi, DN IX:80). Norums eldre navn ser ut til å ha vært Ylmheim eller Ølmheim (NG 99). Gårdstunet ligger ved Ølmheimsbukti. I 1686 omtales kirken med skip i stavkonstruksjon og et mindre, laftet kor. Norum stavkirke brant i 1700 eller 1701, og i 1703 ble en tømmerkirke med korsformet grunnplan vigslet på samme tuft. Da det i 1329 ble tatt inventarfortegnelse i Norum stavkirke ble det notert at det både i koret og i skipet fantes en rekke revler (veggtepper) på veggene.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





NYKIRKE STAVKIRKE - (Modum, Buskerud)

Nykirke stavkirke kan ha blitt reist tidlig på 1300-tallet da egen prest omtales der i 1331 og 1334, så kirken må ha blitt oppført før den tid. Grunnen ble avstått fra gården Buskerud, som i middelalderen ble kalt Biskopsrud. Før reformasjonen i Norge må man regne med at gården tilhørte bispegodset og at Nykirke stavkirke opprinnelig var en gårdskirke. Kirken har imidlertid fungert som sognekirke og ga navn til sognet. Etter reformasjonen ble Nykirke stavkirke anneks til Heggen kirke og gården innlemmet i krongodset. Gården ble fogedgård, men gikk videre over i privat eie i 1668. I 1660-årene fikk stavkirken nytt kor og tverrarmer av tømmer. Ombyggingen til korskirke førte til at stavkirkens opprinnelige skip i ettertid utgjorde vestre korsarm. I 1692 ble imidlertid det gamle stavkirkeskipet erstattet av en tømret del og dermed var siste rest av stavkirken borte. Nykirke stavkirke hadde antagelig to portaler, en i skipet og en i koret. Korportalen, som ble reparert 1623, satt formodentlig i syd og må være revet da kirken ble ombygget 1663. Skipets portal satt antagelig i vestgavlen, for her sto våpenhuset. Portalen ble reparert 1654 og ble revet 1692. Stavkirkens vinduer ble reparert av en glassmester 1630, men vinduenes antall og form er ukjent. Nykirke stavkirke hadde spontak, men det var forfallent 1619, og det ble kjøpt inn 2500 taksten. I løpet av 1620-årene ble kirketakene tekket med tegl på lekter. Senere må stavkirkens skip være blitt tekket med spon igjen, for 1686 var nordre takflates spontekking i stand, mens søndre takflate trengte nye spon. Takrytteren satt på stavkirkens skip og ble beholdt da kirken ble ombygget 1663, men takrytteren ble revet 1692. Foran vestgavlen på stavkirkens skip sto et våpenhus som var i dårlig stand 1688. Kirkegården var 1736, og så seint som 1824, omgitt av tømret stokkverk, men har seinere fått steinmur. Mot nord og øst er (rester av) denne bevart (NK 322f, 332). Dagens kirke virker å stå på samme tuftsted som der middelalderkirken stod.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Buskerud, Wikipedia.





ODDEN STAVKIRKE - (Odden, Smøla kommune, Møre og Romsdal)

Odden stavkirke sto på Odden (gnr. 38) på øya Odden, litt vest for Fastsmøla i Smøla kommune i Møre og Romsdal fylke. Eldste kjente omtale av «Odden [kircke]» er i Reformatsen fra 1589. I 1661 ble den omtalt som en stavkirke uten tårn eller spir, med utvendig bordkledning og et lite våpenhus i vest, og vedlikeholdet skal ha vært i orden. Lite er kjent om kirkens utseende utover dette. Kirken hadde ikke egen gravplass. I stedet ble gravplassen ved Brattvær kirke benyttet, skjønt eldre mennesker skal ha hevdet at Korsholmen ble brukt som gravplass. Kirken ble betjent av en residerende kapellan som også betjente Brattvær og Veien. Kirken blåste ned tidlig på 1700-tallet og ble ikke bygget opp igjen. Sognet ble i praksis slått sammen med Brattvær, der kirkestedet for øvrig ble flyttet til Fastsmøla i 1883.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





OLBERG STAVKIRKE - (Krødsherad kommune, Buskerud)

Olberg stavkirke eller Krødsherad stavkirke sto i Krødsherad kommune i Buskerud fylke. Kirken er omtalt i 1389, men nøyaktig alder er ikke kjent. Både skipet og koret i stavkirken skal ha vært tilnærmet kvadratisk. Skipet målte ca. 5,6 m x 5 m. Etter suksessive utvidelser fremstod kirken som en korskirke. Den ble revet etter dagens kirke var innviet i 1859, og den gamle kirketomten skal ha vært synlig til uti 1880-årene.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder i Buskerud.






OLDEN STAVKIRKE - (Stryn, Vestland)

Olden stavkirke nevnes ca. 1330 (kirkian j Alda, BK 12b), og kirkestedet og presten nevnes i 1308 (Kol de Alda, DN IV:79). En liten tømret langkirke ble reist som erstatning for stavkirken i 1746, men denne blåste ned i en vinterstorm i 1757. Utgravninger under koret på nåværende kirke i 1969 viste grunnmuren etter stavkirken, som hadde et skip på 11 x 7 m og et kor på 6 x 7 m.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





OPEDAL KYRKJESTAD / OPEDAL STAVKIRKE - (Ullensvang, Vestland)

Opedal stavkirke sto på det nedlagte Opedal kirkested i Ullensvang. ”Kapellet har vore ei lita stavkyrkje. Då dei skaut opp Kyrkjegarden, fann dei flate steinar som har gjort teneste som underlag for stavane. Inne i tufta fann dei spikrar med flate hovud og ein 15 cm lang nykjel som kan vera frå kyrkjedørslåsen. Kring kapellet var ein liten innmura kyrkjegard. Gamle folk har fortalt at då dei skaut opp dette stykket, fann dei mannebein, og dei fann restar av gravsteinar” (Kolltveit 1963:257). Det skal også være funnet en klebersteinskiste på gården (Bendixen 1904:512), og gravsteinene som er flyttet til Ullensvang kirke bekrefter kirkegården. Kirken var trolig en stavbygning (Bendixen 1904:39), og den skal etter lokal tradisjon ha stått fram til rundt 1780 (Olafsen 1901:5f) selv om den var forfalt allerede rundt 1650 (Bendixen 1904:512).

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.


Foto: Aslak Liestøl
N 279 Opedalsteinen
N 279 - OPEDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. Oppbevares på Bergens museum.

Innskriften lyder:



[+ ir]tiþ æiriks er * þa : er fim no--- er -...--

Ártíð Eiriks er þa er fimm nó[ttum] er ...

Oversatt til norsk blir det "Eiriks sjelemessedag er når (det) er fem netter (før eller efter en angitt kalenderdag)".

English: "Eirikr's anniversary-of-death is when it is five nights ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 22.
¤ Koordinater: (60.32 ; 6.67)





OPPDAL STAVKIRKE - (Oppdal, Trøndelag)


Foto: Veggmaleri fra Oppdal stavkirken.


Oppdal stavkirke ble trolig oppført på 1100-tallet og var viet til Edmund. Eldste omtale av Oppdal stavkirke er i 1533 (Updal k:, OE s. 26), men en prest på stedet er nevnt i 1297 (Æilifi presti j Vppdale, DN II:40). Oppdal stavkirke ble i 1637-38 reparert og utvidet, men ble revet på slutten av 1640-tallet da det ble besluttet å reise en ny og større kirke. Oppdal prestegårds opprinnelige navn er Vang. Veggmaleriet i dåpshuset/våpenhuset i nykirken er trolig fra Oppdal stavkirke.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag,   Kirken på Vang





OPPEGÅRD STAVKIRKE - (Nordre Follo, Akershus)

Oppegård stavkirke var blitt forlenget mot vest med et tømret tilbygg. Den ble antagelig avløst av en nye tømmerkirke 1722, som igjen ble erstattet av den nåværende trekirken 1876. Oppegård stavkirke kjennes bare fra besikt og i 1688 heter det «Oppegaards Annex Kirche er een liden træ Kirche tillige med Choret af Reise verck med Bord uden paa beklæd, oc er dertil een bygning ved den gamle Kirches vestre gaufl af Tømmer bygning opsat, med bord paa sidderne beklædd… Den gamble Kirches oc Choret samt det lille Torns tage ere med tagsteene belagde». Videre omtales skipets østgavl som sammen med de øvrige ledd i besikt tyder på at stavkirken har bestått av et rektangulært skip og et lavere og smalere kor. Veggenes bordkledning må oppfattes som en senere utbedring, og når «lofftet» omtales, må vel også det være en senere tilføyelse lagt inn under den opprinnelige, åpne takstol. Den lille takrytter, som var tekket med tegl og har vel derfor hatt sadeltak, som kan etter sin form være opprinnelig. Tegltekningen kan på den som på skipets og korets tak må være lagt på i 1600-årene. Tilbygget inntil skipets vestgavl adskilte seg fra den øvrige kirken, ikke bare ved at det var laftet opp av tømmer, men også ved at taket bare hadde bordkledning. Dette tyder på at tilbyggets tak var adskilt fra skipstaket, og det er mulig at tilbygget har vært lavere og smalere enn skipet.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Akershus.





OPPHEIM STAVKIRKE - (Voss, Vestland)


Foto: Eirik Ingrens Johnsen
Krusifiks fra Oppheim stavkirke

Foto: norgeskirker.no
Oppheim stavkirkes kirkeklokke


Oppheim stavkirke er første gang nevnt i 1329. Den antas å ha vært en stavkirke, men intet er kjent om dens utseende. Fra denne kirken er bevart rester av et krusifiks i Nasjonalmuseumet samt en middelalderklokke i nåværende kirke. Kirkeklokken er trolig støpt i siste halvdel av 1200-årene, noe som indikerer at det stod kirke på Oppheim i det 13. århundre. Stavkirken ble avløst av en tømmerkirke som ble oppført i 1673–76. De tidligere kirkene stod ved Oppheim øvre (gnr. 318), der den gamle kirkegården fortsatt kan ses vel 200 meter nordvest for den nåværende kirken.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.





OPPSTRYN STAVKIRKE - NESJE STAVKIRKE - (Stryn, Vestland)

Oppstryn eller Nesje stavkirke antas å ha blitt oppført på 1200-tallet. Den ble ødelagt av et snøskred fra Fossefonna i 1662 eller 1663. Inventaret skal ha vært flott, og det sies at alteret og en gammel kirkedør ble berget opp av Strynevatnet etterpå. Et vindu i den nye kirkes i skips sidevegg sies å være fra den gamle stavkirken.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





OPSTAD STAVKIRKE - (Sør-Odal, Innlandet)

Opstad kirke er i den nordlige delen av Sør-Odal kommune, like ved elven Oppstadåa, som fører vannet fra Storsjøen ut i Glomma. Som så mange andre kirkesteder i området går Oppstad tilbake til lenge før den nåværende kirken, i dette tilfellet til 1200-tallet, da det skal ha stått en liten stavkirke her. Den var viet til st. Hallvard.

Kilde: www.kulturminnesok.no, www.norske-kirker.net,   Kirkesteder i Hedemark.





OS STAVKIRKE - (Bjørnafjorden, Vestland)


Foto: Olav Espevoll, UIB Fotoarkiv
En side av døpefonten fra Os stavkirke fra 1200-tallet

Foto: Olav Espevoll, UIB Fotoarkiv
En side av døpefonten fra Os stavkirke fra 1200-tallet

Foto: Olav Espevoll, UIB Fotoarkiv
En side av døpefonten fra Os stavkirke fra 1200-tallet

Foto: Olav Espevoll, UIB Fotoarkiv
En side av døpefonten fra Os stavkirke fra 1200-tallet

Foto: Olav Espevoll, UIB Fotoarkiv
En side av døpefonten fra Os stavkirke fra 1200-tallet

Foto: Olav Espevoll, UIB Fotoarkiv
En side av døpefonten fra Os stavkirke fra 1200-tallet


Os stavkirke sto på Os (gnr. 55) og ble avløst av en tømmerkirke i 1624. Tømmerkirken sto til 1870 hvor den ble avløst av dagens kirke. En døpefønt fra Os stavkirke datert til 1200-tallet med runinnskrift er på Bergens Museum.

Kilde: www.kulturminnesok.no, www.norske-kirker.net,  Kirkesteder i Hordaland.


Foto: Olav Espevoll. Døpefont fra Os stavkirke
N 286 - OS KIRKE

Innskriften er datert til 1200-tallet og er og er ristet på en døpfont av kleberstein. Oppbevares på Bergens museum.

Innskriften lyder:

aka=l ia/aka=lit

ákall .../ákallit

Oversatt til norsk: "påkallelse" / påkallesen".

English: "invocation / the invocation "

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 39.





RAULAND STAVKIRKE - (Vinje, Telemark)


Foto: Ogneslav
Krusifiks fra Rauland stavkirke


Rauland stavkirke var plassert på Raulandstrondi ved bredden til innsjøen Totak, på utkanten av Raulandsgrend i Vinje. I førkristen tid ble denne plassen trolig brukt som en hedensk kultplass. Etter kristningen av Norge ble det reist en stavkirke på plassen. Rauland stavkirke var i bruk helt fram til 1801 da den ble revet for å gjøre plass for den nye kirken. Flere elementer fra den gamle stavkirken ble integrert i det nye kirkebygget, inkludert to jernstøpte krusifikser fra 12-1300 tallet. Kirkeklokken, kollektbøssen, dåpsfatet og flere av lysestakene er også hentet fra den gamle stavkirken.

Kilde: Wikipedia, www.kulturminnesok.no,   www.norske-kirker.net,   Kirkesteder i Telemark.





RE STAVKIRKE - BREIM STAVKIRKE - (Gloppen, Vestland)

De tidligste skriftene som omtaler Reed som kirkested er fra 1308. Der omtales Res Kirkia a Breidefne. Plasseringen av kirken er ikke kjent, men det er naturlig å tenke at den lå forholdsvis tett på Breimsvatnet. I et brev fra bispen i 1339 står det at kirken er sterkt skadet av brann eller uvær. Det antas at skadene har vært så store at en ny kirke ble bygget. Den nye kirken var trolig en stavkirke. Stavkirken fra 1339 ble erstattet av en ny kirke 1620. Bygget var en forholdsvis stor korskirke med tårn og våpenhus mot vest, kor mot øst og et høyt sutak lagt med høvlede bord. Bygget trehvitt inne og satt med tjære utvendig. Bygget har trolig vært skrøpelig, for over de kommende årene er det omtalt en rekke reparasjoner. I 1663 stod kirken falleferdig. Det ble besluttet å bygge en ny. Den nye kirken ble bygget i tømmer, og stod ferdig i 1670, noe mindre enn den gamle. I lange tider ble navnet Reed-kyrkja og Breims-kyrkja brukt om hverandre til navnet Breimskyrkja ble enerådene. I kirkeregneskap for Gloppen i begynnelsen av 1631 er navnet skrevet "Reedtz Kiercke Paa Breumb".

Kilde: www.kulturminnesok.no, www.norske-kirker.net, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





RENNEBU STAVKIRKE - (Voll, Rennebu kommune, Trøndelag)


Foto: Per E. Fredriksen
Nå i Vitenskapsmuseet.

Tegning: Johan J. Meyers
Rennebu stavkirke

Tegning: De Norske Stavkirker, L_Dietrichson
Portalplanker fra Rennebu stavkirke

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Rennebu stavkirke

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Rennebu stavkirke

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Rennebu stavkirke


Rennebu stavkirke sto på Voll i Rennebu kommune i Trøndelag og er trolig bygget på 1100-tallet. De tidligste opptegnelsene om kirken er fra år 1297. En bevart portal fra den gamle stavkirken er datert til 1120-1150. Rennebu stavkirken ble avløst av en ny kirke på midten av 1600-tallet. Det kan virke som om Rennebu var eget prestegjeld en gang i middelalderen, men senere var Rennebu anneks til Meldal. I middelalderen var det trolig to kirker. En kirke ved Flå, muligens på grunn fra gården Kjønnan, som var hovedkirken, og med kirken på Voll som anneks. Kirken på Voll var en stavkirke grunnen til gården Voll i grenda Voll. Det kan se ut til at Flå-kirken gikk ut av bruk en gang på 1500-tallet trolig pga. avfolking, forfall eller elvebrudd. Verdisakene ble overført til stavkirken på Voll, som var områdets eneste i 1589 og dessuten den lå nærmere Meldal, der presten holdt til. Portalplanker mm. fra stavkirken er å finne i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Andre gjenstander er overført til museer og til dagens kirke. Deler som er gjenbrukt fra stavkirken i den nye kirke, er altertavlen fra 1667 med tre etasjer og nattverden og oppstandelsen malt i midtfeltet, flankert av hermer og søylepar. Prekestolen er dekorert med utskårne evangelistfigurer på hjørnene og portalmotiv i hovedfeltene. Fra middelalderkirken er det bevart et krusifiks fra 1200-tallet som henger over koråpningen.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Rennebu stavkirke portal,   Tusen år som kirkested og møteplass,   Portalbilder fra Rennebu stavkirke,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





RENNESØY STAVKIRKE - (Stavanger, Rogaland)

Eldste omtale av Rennesøy stavkirke på Prestegården, et bruk av gården Hauskje, er i 1327-28 (Ausquenn, PN 25), og prest nevnes samtidig (Odder prester a Hauskeimv, DN IV:174). Rennesøy stavkirke hadde sideskip og svaler. At kirken var en stavkirke bekreftes av de Fine i 1745: «Houschens kirke paa Rennesøe, som er een gammel stavekirke…» (Løyland 2006:151). Rundt 1620 var Hauskje (Rennesøy) hovedkirke med annekser på Sørbø, Aske, Naustvoll og Utstein. Rennesøy stavkirke ble i 1752 til dels erstattet av en tømmerkirke, slik at det gamle koret i utgangspunktet ser ut til å ha blitt beholdt mens skipet ble nybygd – slik blir den omtalt i 1815. Denne kirken ble i 1857 revet til fordel for den nåværende, fordi den var for liten for menigheten og dessuten sto til forfalls. Samtlige kirker skal være bygd på samme tuftsted.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.





RIKHEIM STAVKIRKE - (Lærdaleios, Vik kommune, Vestland)

Rikheim stavkirke sto ved gården Rikheim (gnr. 8) i Lærdal i Vestland fylke. Lokaliteten for Rikheim stavkirke kalles Kyrkjebakken. Presten er omtalt i Bergens kalvskinn i 1321, mens kirken («Kirkian a Rikhæimi») er omtalt før 1340 i samme verk. Det ser ut til Rikheim stavkirke ble revet en gang på 1600-tallet, da den er ikke omtalt i innberetningene på 1660-tallet. Ifølge B.E. Bendixen (Fortidsminenforeningens årbok 1903, s. 174) var tuften fortsatt synlig på begynnelsen av 1800-tallet. Ifølge Johan Lindstrøm skal deler av undertaket på en stue på gården ha vært fra Rikheim stavkirke, bemalt i 1600-tallsstil. Det er funnet skjelettrester i området ved flere anledninger.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





RINDAL STAVKIRKE - (Rindal, Trøndelag)

Eldste omtale av Rindal stavkirke er i 1548-49 (Rindall kiierckiie, NLR VI:164) og er beskrevt som en kirke med korsformet grunnplan. Takrytter over krysset var blitt bygd i 1649, og det ble samme år bygd en ny korsarm – trolig en utskifting av et eldre bygningsledd da hele kirken i 1684 ble betegnet som kassabel. Den ble revet fem år seinere, og ny kirke ble samme året reist på den gamle tuften, men vigsling fant ikke sted før i 1693

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Møre og Romsdal.





RINDE STAVKIRKE - (Feios, Vik kommune, Vestland)



Tegning: Georg Andreas Bull, 1854
Rinde stavkirke

Foto: Jan Magne Rinde, Wikipedia.
Taktile fra Rinde stavkirke

Foto: Jan Magne Rinde, Wikipedia.
Alterskap fra Rinde stavkirke

Foto: Jan Magne Rinde, Wikipedia.
Lysestake fra Rinde stavkirke

Foto: Jan Magne Rinde, Wikipedia.
Krusefiks fra Rinde stavkirke


Rinde stavkirke sto i Feios i Vik kommune i Vestland fylke og var en enskipet stavkirke av langkirketypen uten midtmast, som ifølge Riksantikvaren trolig ble reist rundt år 1150. En stavkirke er omtalt i kildemateriale fra 1122/23, bl.a. i Regesta Norvegica IV og Norske Gaardnavne XII, men denne kirken er trolig den andre kirken som ble reist på Rinde kirkested. Rinde stavkirke ble revet like før den nye Feios kirke ble reist på samme tuften i 1866. Rinde stavkirke var 22 meter lang og 6,6 meter bred (skip og kor). I 1684 ble kirken påbygget i høyden samtidig kom det en ny svalgang på nordsiden. Portalene i Rinde stavkirke var uten ornamentering i likhet med blant annet Undredal stavkirke, men en utskåret planke i urnesstil brukt som taktile er bevart. Planken havnet på en gård i Feios da kirken ble revet og ble senere anskaffet av De Heibergske samlinger i Kaupanger. Den antas å stamme fra et hedensk hov. Rinde stavkirke omtales som en "støpul-stavkirke". Disse hadde støpultårn sammenbygd med kirkeskipet slik at Rinde stavkirke hadde støpul over vestinngangen. Takflaten over skipet var trukket ut på siden av støpulen. Rinde stavkirke var enskipet med saltak. En synfaringsrapport fra 1721 viser at typen var utbredt på Vestlandet. Det meste av dekoren i Rinde stavkirken er tapt gjennom flere sekvenser fra 1100-talet til 1866. Likevel er det fragmenter med dekor fra ulike stilhistoriske epoker som setter Rinde stavkirke inn i den kulturelle konteksten som sognekirke fra 1100-tallet. Det er data som tyder på at kirken hadde dekor i urnesstilen. Den bevarte planke i urnesstil som er bevart, peker i den retning. Fra Rinde stavkirke kjenner vi et krusifiks som datert 1100 - 1150 og som i kunsthistoriisk litteratur er omtalt som Leikangekrusifikset. Et alterskap fra Rinde stavkirke er bevart i Rumohr samlinger i Frønningen og en Lysestake blekk-barokk fra Rinde stavkirke er i privat eie. Flere fragmenter av malet dekor, trolig fra renessansen, er tatt vare på i Feios, men denne kirkekunsten er ikke tilgjengelig for publikum.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





RISSA STAVKIRKE - REIN STAVKIRKE - (Rissa, Indre Fosen kommune, Trøndelag.)


Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren.


Rissa stavkirke sto på Rissa i Indre Fosen kommune i Trøndelag fylke (Reins iírkja í Rissu). En stavkirke som ble oppført i middelalderen, er nevnt i 1589 som "Reen kirke, og kaldes saaledes efter gaarden Rein, paa hvis grund den stod". I regnskapet fra 1642 er stavkirken sagt å være brøstfeldig, og ifølge Gerhard Schøning ble stavkirken revet rundt 1650. En tømret korsrkirke ble oppført sommeren 1649 ved byggmester Palle Joenssønn. Rissas gamle kirkested var på Rein fra middelalderen og helt til dagens kirke ble oppført i 1888. Rissa stavkirke er nevnes i Aslak Bolts "Jordebog" i 1433 og senere i "Trondhj. Reform" i 1589. Av Reformatsen (1589) fremgår det at kirken var anneks til Stadsbygd, og det sies: «Reens-Annex ligger fra h:k: j mijll wdi norduest.» To portalplanker er bevart fra Rissa stavkirke i Vitenskapsmuseet.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





ROAN (BJØRNØR) STAVKIRKE - (Åfjord, Trøndelag)


Foto: www.norske-kirker.net
Prekestol fra Roan stavkirke


Roan stavkirke sto i tunet på Prestgården, drøye 300 m opp/øst for den nåværende steinkirke på en liten slette inntil/sørøst for en flataktig berghaug. Kirkegården rundt den gamle kirken var nedlagt allerede i 1840. Schøning noterte i 1774 "Biørnørs Kirke berettes, i et Manuscript, at den tilforn var af Træe, men nedblæste Ao. 1691”. Den gamle Roan stavkirke skulle ha brent den 7. februar 1690. Muligens kan såpass mye av bygningen ha vært bevart at den likevel ble reparert, for ut fra opplysninger i blant annet en byggekontrakt av år 1700, framgår det at kirken på dette tidspunkt var en falleferdig trekirke og nedråtnet. Den gamle stavkirken ble erstattet av en steinkirke og i Roan steinkirke står i dag en del inventar fra den forrige gamlekirken, bl.a. prekestolen

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





ROGNE STAVKIRKE - (Øystre Slidre, Innlandet)

Rogne stavkirke skal ha blitt oppført omkring 1270. Eldste omtale av Rogne stavkirke på Rogne nørre, kalt Kyrkjeberg, er i 1328 (ecclesia de Rogn, PN 24). Stavkirken sto opprinnelig på Stadal lenger sør (bekreftet ved arkeologiske undersøkelser), senere ble den flyttet til Rogne. Det var en langkirke med smalere kor som tilbygg orientert mot øst. Konstruksjonen var vanlig stavverk med staver, sviller og innfelte veggplanker. Ved en inspeksjon i 1740 hadde bygget behov for reparasjoner på grunn av råte og sig. I 1665 fikk stavkirken vinduer, blant annet for å gi lys til prekestolen. Stavkirken hadde trolig klokker i en takrytter. Rogne stavkirken ble erstattet av en tømret kirke med korsformet grunnplan ca. 1780.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016.





ROVDE STAVKIRKE - (Vanylven, Møre og Romsdal)

Rovde stavkirke er omtalt på 1300-tallet, og det antas at stavkirken ble oppført på slutten av 1200-tallet. I 1721 var skipet en tømmerkonstruksjon mens koret var den siste rest av en eldre stavkirke – trolig dens skip i og med at bygningen hadde rektangulært grunnplan (ca. 15 x 7,5 m). Det kan se ut til at de eldre kirkene ble reist oppe på en stor gravhaug. I 1533 lå Rovde som anneks til Volda. I 1589 ble Rovde stavkirke omtalt (Rødue kircke, Thr.R. 62), ”Røvde-Kirke, som staaer her paa Gaarden tet ved Elven, og er kun en liden Stav-Kirke, forsynet med Tagsteen, men uden Spiir eller Taarn, og uden sær betydelige indvortes Prydelser. Denne er den fattigste af alle Kirker her i Provstiet, da den slet intet Jordegods eier, men blot nogle faae Kirke-Køer”. Stavkirken ble avløst av en tømret kirke i 1832, men den stod bare i 40 år før den ble avløst av dagens kirke, og materialene sies å være brukt i en sjøbu på Sandsøya. Kirken var da blitt for liten og var trolig ikke så godt bygget. Den ble kjøpt tilbake av menigheten, som altså rev den og bygget ny og større kirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Møre og Romsdal.





RØDØY STAVKIRKE - (Rødøy, Nordland)

Eldste omtale av Rødøy stavkirke på Rødøy er i 1432 (Raudhøy kirkiu, DN V:616). Til samme tid er sognet og presten nevnt, og allerede i 1440 omtales et prestebol (prestegård) til kirken. Rødøy var trolig fylkeskirke, i og med at Rødøy var fylkesnavn på 1400-tallet. Lokaliseringen av Rødøy stavkirke er uavklart. Forholdet mellom stavkirken og kirke nr. 2 virker også uavklart - ble stavkirken revet i 1666 eller ble den inkludert i den ombygde kirken? På 1600-tallet nevnes behovet for utskifting av en stav i kirkens nordvegg, hvilket antyder et bygg i stavteknikk, hvilket i etterreformatorisk tid hadde fått tilbygget et lite vesttårn (Bugge 1932:10). Det ser ut til at ny tømmerkirke ble reist i 1725.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Nordland.





RØMSKOG STAVKIRKE - (Aurskog-Høland, Akershus)

Den eldste kjente kirken på stedet var en stavkirke som fikk et laftet kor 1722. Stavkirken hadde sval rundt alle veggene og bar en takrytter midt på taket. Svalene var bygget på samme måte og hadde utbygg foran portalene. Takene over kirken og svalene hadde tjærebredd spontekning. Skipet var «. . . kuns 13 alen lang og 10 alen bred», og rester av grunnmurene er funnet ved restaureringen. De viser imidlertid et temmelig kvadratisk skip ca. 10 X 10 alen med en uklar fortsettelse mot vest. Stavkirken hadde muligens et lavere og smalere kor i øst. Da Peder Colbiørnsen kjøpte kirken 1722, lot han tømre opp et kor inntil østsiden av det stavbygde skipet. Det nye koret var lyst og pent og ble tekket med tegl. Grunnmur-restene viser at det var jevnbredt med stavkirkens skip og 7 alen langt. Kirken hadde visstnok 2 portaler i 1600-årene, muligens 2 mot syd eller en mot syd og en mot vest. Om vinduene heter det 1748 at vinduerne i kirken var så små, at det ikke var nok lys til å lese bøker. Kirken hadde spir med smijernskors som er bevart.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Østfold.





RØN STAVKIRKE - (Røn, Vestre Slidre kommune, Innlandet.)


Foto: Johan Joachim Meyer
Nå i Folkemuseet

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Nå i Folkemuseet


I oversikten over kirker i Valdres fra 1327 nevnes Røn stavkirke som "ecclesia de Roen cum capella", dvs Røn kirke med kapell. Det kan tale for at kirken og kapellet som det vises til er de tidligere stavkirkene Fyrstro og Øde som begge lå nær Røn kirke. Helt sikker kan man likevel ikke være. Den eventuelle middelalderkirken på Røn kan ha blitt revet før den eksisterende kirken sto ferdig i 1748. I en oversikt fra 1750 over eksisterende og antatte tidligere annekskirker til Vestre Slidre kirke omtales en kirke som har "staaet paa selv samme Stæd, hvor […] Röens Kirke nu er opbygdt, og laa endnu for denn Tiid Grundvolds Steenene saavel av Kirken, som Kirke-Gaarden till Vidne; hvor […] kann mærkes, att denn ödelagte Kirkegaard en Tiidlang var bruugt til Retterstæd". Portalene som oppbevares på Folkemuset i Oslo, kan således tilhøre stavkirkene Fyrstro stavkirke eller Øde stavlirke i stedet?

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.





SAND STAVKIRKE - (Suldal, Rogaland)

Eldste omtale av Sand stavkirke i 1295 (Sanskirkiu) i i forbindelse med en konflikt mellom Bård prest på Sand og suldølene om fisket ved Faxstad, hvor abbeden på Munkeliv kloster i Bergen tildømte Sand kirke retten langs kirkelandet så langt ut i elva som lovboka tillot. Sognet nevnes noen få år tidligere, i 1283. Sand stavkirke ble avløst av en liten langkirke i tømmer. Byggetidspunkt for tømmerkirken er ukjent, men trolig skjedde det rundt 1600. Rundt 1620 lå Sand som anneks til hovedkirken på Jelsa, noe den trolig hadde gjort siden midten eller slutten av 1300-tallet, i og med at det ikke nevnes prest ved Sand kirke etter 1311.[1]

Kilde: www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Rogaland.





SAND STAVKIRKE - (Nord-Odal, Innlandet)

Det har vært kirkested på Sand siden 1100-tallet, men Sand stavkirke er først nevnt i forbindelse med et eiendomssalg i 1388. Sand stavkirke var viet til St. Olav, men dens alder er ukjent og det finnes lite dokumentasjon om denne kirken. Stavkirken var i 1591 i forfall og skal da ha blitt flyttet fra der den stod og blitt bygd opp igjen. Det er noe usikkert når den gamle tømmerkirken ble oppført på tuftene til Sand stavkirke, men det finnes referanser til at den gamle tømmerlirken skal ha blitt oppført rundt 1597. Middelalderkirkestedet var ca. 700 meter nordvest for dagens kirkested.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Vidar Trædal: De gamle kirkene i Nord-Odal,   Kirkesteder i Hedemark.





SANDBU KYRKJESTAD / SANDBU STAVKIRKE - (Vågå, Innlandet)

Det er uklart nøyaktig hvor Sanbu kirkested var. Sanbu stavkirke er siste gang nevnt 1503, og ifølge tradisjonen fra 1775, stod kirken "strax ved, og ovenfor Sundbu, hvilket ble belagt ved de mange Menneske-Been, som der af Jorden opgraves" (Schøning I:79). Sandbu har vært i flere ridderes eie i middelalderen (Schøning I:38-43). "Både på Sandbu og Tolstad var det høgjendekyrkjor eller privatkyrkjor for dei forneme ættene som budde der. Døypefonten frå Sandbukyrkja er enno på garden,, og fonten frå Tolstadkyrkjo finst enno att på samlingane på Maihaugen" (I gamle dågå s. 19)

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.





SANDE KYRKJESTAD / SANDE STAVKIRKE - (Sande, Møre og Romsdal)

Sande lå til en adelsslekt i 1329 (herra Petrs j Ædoeyu, DN II:172), den samme adelsslekt som satt med kirkestedsgården Edøy. Eldste omtale av Sande stavkirken er i 1432 (Sandz kirkio, AB 137). Tidlig på 1700-tallet ble kirken beskrevet som en stavkirke med korsformet grunnplan, tårn over midten, et mindre tårn over et tilbygg i øst og et våpenhus i vest (Nicolaysen 1862-66:506). Bygningen hadde da følgende mål: koret 20 x 28 fot, skipet 44 x 28 fot, tverrskipene 20 x 20 fot og våpenhuset 12 fot i kvadrat. I 1743 ble kirken beskrevet som ”en stavebygning med støtter” (Mordt 2008:86), dvs. støttet med skorder. I 1835 ble Sande stavkirke ble revet og en langkirke i tømmer med innsnevret kor og sakristi i øst og våpenhus i vest ble reist ”på den gamle kyrkjestaden”.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Møre og Romsdal.





SANDEID STAVKIRKE - (Vindafjord, Rogaland)


Foto: Mette Bing Espedal, UiB
Krusifiks fra Sandeid stavkirke
N 268 Kirkeklokke fra Sandeid stavkirke
Foto: Ogneslav
Sandeid stavkirke ble reist på det gamle offerstedet på middelalderkirkegården på 1100-tallet, like ved der bedehuset ligger i dag. Eldste omtale av Sanseid stavkirke på Vestabø er i 1425 (Sanda kirkiu, DN IV:826), men en prest ved kirken nevnes allerede i 1311 (sira Þorgæir a Sandom, DN IV:90), og fra kirken er bevart et krusifiks fra rundt 1200 (Lærdal 1979:16).

Rundt 1620 var Vikedal hovedkirke med annekser på Sandeid og Imsland (St.S. 114f). Gården som Vestbø og Østbø er utgått av het Sand: «Den nu alm. brugte Benævnelse paa Sognet forud-sætter en ældre Form *Sand(a)eið, sms. af det nævnte Gaardnavn og eið n.» (NG 273). Middelalderkirken sto på Vestbø nede på strandvollen på grensen mot Austbø og var en stavkirke. Denne fikk nytt kor i laftet tømmer i 1628. I 1814 ble den gamle kirken erstattet av en langkirke i tømmer. Ved Sandeid Kirke står en såkalt hvit stein.

Det er en runeinnskrift fra 1300-tallet på kirkeklokken fra Sandeid stavkirke.



Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder i Rogaland.



N 268 - SANDEID STAVKIRKE

Innskriften er på en kirkeklokken fra Sandeid stavkirke og er datert til ca 1300-tallet. Oppbevares på Bergens museum (nr. 6102).

Innskriften lyder:



suæin {P}res{T}r : {LET} br-- mik

Sveinn {p}res{t}r {lét} ber[ja] mik.

Norsk: "Svein Presten fikk meg slått"

English: "Sveinn the priest had me struck."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Bilde av innskriften.
¤ Koordinater: (59.5468 ; 5.8576)





SANDSØY STAVKIRKE - (Harstad, Troms)


Foto: Ukjent, Tromsø museum
St. Olavfigur, Sandøy stavkirke


Eldste kilde til en kirke på Nordsand på Sandsøya er ca. 1350 (Sandz kirkio, DN VI:198), men kirkestedet er eldre, da det fra Sandsøy stavkirke er bevart en figur av St. Olav fra midten av 1200-tallet (Gabrielsen 1998:72 m/ref.) Det er noe usikkerhet rundt nybygging av kirkene på Nordsand på 1600-tallet. Muligens brant en kirke i 1633, og som kan ha blitt bygd i tiden 1588-1622. Alternativt ble en gammel og brøstfeldig kirke revet og nybygd på 1640-tallet – trolig i 1647 da også Kvæfjord kirke ble nybygd. I 1750 ble kirken beskrevet som en tømmerbygning

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Troms,   Kirkestedet Sand 750 år





SANDØY STAVKIRKE - (Ålesund, Møre og Romsdal)

Den tidlegeste kirken en kjenner på Kyrkjesande på Sandsøy var en stavkirke. Sandøy stavkirke er nevt i forbindelse med et skifte fra 1329. I en tilsynsrapport fra 1709 ble Sande stavkirke nevnt som en kirke med to tårn. Denne kirken ble revet i 1835.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Møre og Romsdal.





SANNIDAL STAVKIRKE - (Mo, Sannidal, Kragerø kommune, Telemark)


Foto: Tanja Røska
Portalstolper fra Sannidal stavkirke

Foto: Tanja Røskar
Treskurd fra stavkirken.

Foto: Anne-Lise Reinsfelt
Altertavle Sannidal stavkirke.

Foto: Tanja Røskar
Figur fra Sannidal stavkirke.

Innvielseskors fra Sannidal stavkirke.

Foto: Tanja Røskar
Innvielseskors fra stavkirken.


Foto: A.L. Reinsfelt
Adam og Eva


Sannidal stavkirke sto på Mo i Kragerø kommune i Telemark fylke og ble bygd ca. 1280-1300. Det har sannsynligvis stått en liten stolpekirke der tidligere. Stolpekirkene på 1000- og 1100-tallet fikk veggstolpene satt ned i hull i bakken, noe som førte til at de råtnet relativt raskt, og disse kirkene hadde derfor kort levetid. Sannidals stavkirke var viet til st. Laurentius. Den lå på en liten haug sørvest for den nåværende kirken, og det antas at det en gang var et gudehov på stedet. Kirken er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, der den er kalt Moo. Jens Nilssøn, som var på visitasreise der i 1588, omtalte den også i sin visitasbok (som «Sannickedal»). Stavkirken hadde tårn (formodentlig takrytter) og svalgang omkring. Stavkirken var kledt med furuplanker og innvendig malt med gammeldags maling og koret var pyntet tilsvarende.

På kirkeauksjonen i 1723 ble Sannidal stavkirke og de andre kirkene i nedre Telemark kjøpt av prost Alstrup i Bamble. I 1738 ble kirken videresolgt til tyve lokale bønder. Vedlikeholdet hadde lenge vært forsømt, og etterhvert ble det ikke funnet regningssvarende å flikke på den gamle stavkirken. I 1770 ble den revet og arbeidet med ny kirke ble begynt. I dagens Sannidal kirke kan man se portalene med dragestilornamenter fra Sannidal stavkirke, samt inngangsdøren til stavkirken som er utstilt i våpenhuset. Døren er utstyrt med middelalderske smijerusbeslag og to kraftige jern som grener seg ut i endene. Den har nøkkelskilt og ringskilt med vakkert smidde bladgreiner. Dørringen er utstyrt med dyrehoder, og en lang jernøkkel henger der. På døren henger også en jernstav som er en rest etter det alenmål som alltid hang på kirkedøra, dit folk kunne gå når de selv trengte et riktig lengdemål. Hvert prestegjeld hadde sitt offisielle lengdemål.

Døpefonten er gjenbrukt fra stavkirken. Den har antagelig kommet fra Gotland en gang på 1200-tallet. Den er i slipt kleberstein. To toarmede lysestaker i bronse fra 1400-tallet, i gotisk stil, er meget verdifulle. Her finnes også to mindre lysestaker i bronse, fra tidlig på 1600-tallet. Altersølvet fra stavkirken er nedlåst til daglig og består av en vakker, oval brødeske av sølv. En vinkanne i sølv kommer også fra stavkirken. Mange rester av stavkirken ble brukt i golv og tak i den nye kirken, undergolvet hovedsakelig består av veggplanker fra stavkirken. Noen steder har den tjærete utsida ned, mens andre har den dekorerte innsida vendt ned. Flere av plankene harr delvis godt bevart bemaling, som er pent og klart utført i flere farger. Dessuten kan en se tydelig malte kors og bruddstykker av skrift, som er i sort på hvit bunn. Altertavlen fra Sannidal stavkirke er på Norsk Folkemuseum, samt himlingen, seks vokslys, åtte figurer som framstiller Adam og Eva og de fire evangelistene, og en blå- og hvitmalt forgylt lesepull til prekestolen.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, sannidalkirke.no, www.vtfk.no,   Kirkesteder i Telemark.





SAUDA STAVKIRKE - (Sauda, Rogaland)

Sauda stavkirke sto på det gamle Sauda kirkestedet, Saua - Kyrkjehaugen i Saudasjøen. Her stod Sauda stavkirke og kirken som avløste den. Saua kirkested er nedlagt og nye Sauda kirkested ble opprettet i 1866. Eldste omtale av Sauda stavkirke på Saua er ca. 1620, men sognet nevnes i 1467. Sauda stavkirke fikk i 1624 tilbygd tårn, men på midten av 1700-tallet fikk den nytt kor i laftet tømmer, og i 1806 ble alt annet enn koret nybygd. Den gamle og nær sirkelformede kirkegården er fortsatt intakt, og haugen der de gamle kirkene sto kalles Kyrkjehaugen. Ifølge lokal tradisjon skal «bygdas gamle gudehov» ha blitt avløst av et steinkors, og rester av dette skal ligge i kirkegårdsmuren. En middelaldersk gravstein med hjulkors står fortsatt på den gamle kirkegården. I 1810 sto det en høy bautastein på en haug «ved den gamle kirke», men denne befinner seg nå i kløyvd tilstand som fjøsbjelke og trappestein på Hedlot.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Rogaland.





SAULAND STAVKIRKE - (Hjartdal kommune, Telemark)


Joachim Frich
Sauland stavkirke uten 1700-tilbygget i nord.

Foto: www.arild-hauge.com
Vestportal fra Sauland stavkirke

Maleri: Adolph Tidemand, "Gudstjeneste i en norsk landskirke", 1845
Maleri fra Sauland stavkirke.

Foto: P.G.M.
Vievannskar fra Sauland stavkirke.

Foto: Ove Holst
Dørring fra Sauland stavkirke.

Foto: Ove Holst
Kirkeklokke fra Sauland stavkirke.

Foto: Ove Holst
Lokk til døpefont fra Sauland stavkirke.

Tegning: ??
Tegning av Sauland stavkirke.


Sauland stavkirke sto i Sauland sogn i Hjartdal kommune i Telemark fram til 1860, da den ble revet og erstattet av en ny langkirke. På grunnlag av den bevarte portalen antas kirken å være oppført på 1200-tallet. Sognet («Swidulandæ sokn») er nevnt i 1395 og kirken («kirkio vmbodh a Swidhulande») i 1470. Jens Nilssøn forteller i sin visitasrapport fra 1595[ at «Seudelandz kircke» er anneks til «Hierdall» (Hjartdal) og har gudstjeneste annenhver søndag (hver tredje om vinteren). Ifølge Lorentz Dietrichson målte skipet 13 m x 11 m, noe som gjør kirken større enn hovedkirken i Hjartdal. Dietrichson viser til en befaringsrapport fra 1662 der det fremgår at svillene ved alteret i koret er råtne. I 1668 var det fremdeles svalganger rundt hele kirken, men da kirken ble revet, stod bare svalganden på vestsiden igjen. På slutten av 1700-tallet fikk kirken et laftet tilbygg på nordsiden. Portalen er av Sogn-Valdres-gruppen, og er nå ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Komposisjonen er spesiell ved at sideplankenes rankestengler ikke har dobbeltkonturer, men er dekorert med en kombinasjon av sikksakk- og tungeborder og perlebånd. Et alterbilde fra 1810 er å finne i det sørøstre hjørnet i dagens kirke og de to kirkeklokkene fra stavkirken henger i tårnet. Prekestolen står i menighetshuset. Ellers er det bl.a. tatt vare på et døpefontlokk, et vievannskar, en dørring og fragmenter av et par hjulkors.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Nasjonalmuseet,   Kirkesteder i Telemark.





SEGÅRD STAVKIRKE - (Gjøvik, Innlandet)

Ifølge de eldste kirkeregnskapene var Segård stavkirke en stav- eller reisverksbygg med svalgang. I 1617 ble koret nybygd i samme teknikk, og tilsvarende ble et sakristi tilføyd i 1652. Segård stavkirke ble stadig dårligere utover 1700-tallet, og ble solgt til almuen på auksjonen i 1723. I 1781 ble det bygd ny kirke i laftet tømmer og med korsformet grunnplan.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





SEIM STAVKIRKE - (Alver, Vestland)


Foto: Wolfmann, Wikipedia
St. Olav, Seim stavkirke


Seim stavkirke ble antagelig revet tidlig på 1600-tallet. Seim skal ha vært en av Harald Hårfagres kongsgårder på Vestlandet. Nåværende kirke bygd 1878 står i skillet mellom Seim og Hopland, om lag 500 m nordnordvest for det middelalderske kirkestedet, som lå inntil gårdens gamle tun. Det gamle kirkestedet ligger som nedlagt kirkegård. Det er bevart inventar fra kirken både i den nåværende kirken og på Bergen Museum.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.





SEL STAVKIRKE - (Sel, Innlandet)

Om Sel stavkirke vet vi ikke mye, men en ”forråtnet og nedrefalden” kirke på Romundgård ble i 1628 erstattet på samme sted med en ny og formentlig laftet kirkebygning.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.





SINGSÅS STAVKIRKE - (Midtre Gauldal, Trøndelag)


Tegning: Gerhard Schøning
Singsås stavkirke på siste halvdel av 1700-tallet.

Foto: Roger Johansen, Glomdalsmuseet
Altertavle fra Singsås stavkirke

Foto: Glomdalsmuseet
Døpefont fra Singsås stavkirke

Foto: Glomdalsmuseet
Dekordel fra Singsås stavkirke

Foto: Glomdalsmuseet
Stolper fra Singsås stavkirke


Singsås i Midtre Gauldal har hatt kirke siden middelalderen og etter reformasjonen var Singsås stavkirke anneks til Haltdalen. Singsås stavkirke stod et par kilometer lenger nordøst enn dagens kirke, ved gården Singsås. Singsås stavkirke ble antakelig utvidet på samme måte som kirkene i Haltdalen og Ålen ved at den fikk nytt skip, mens tidligere skip og kor ble gjort om til henholdsvis kor og sakristi. Dette skal ha skjedd i 1684–85. Eldste omtale av Singsås stavkirke er i 1533 (Singsaas k:, OE s.32), men det er bevart et krusifiks der kristusfiguren har opprinnelig tornekrone, datert til rundt 1280 (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Arkitekt Christian Christie var på stedet og observerte at stavkirkens stil og byggemåte tydet på at den var fra 1300-tallet. Den gamle kirkegården holdes fortsatt i hevd, og på den står i dag en stavkirkekopi som ble bygget i Dovre i 2011. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken på forskjellige private hender, bl.a. i Røros kobberverks eie fra 1796, visstnok uten å bli tilfredsstillende vedlikeholdt. Kommunen forhandlet gjentatte ganger om overtagelse, men først i 1880 gav det resultater. Kirken ble revet i 1884, da dagens kirke ble oppført. Inventaret fra Singsås stavkirke ble spredt for alle vinder. Brudestolen og klokkene brukes i den nye kirken, alterskapet er i privat eie, klokkerstolen, sandkasse, trespaden, en fele som sies å være kirkefelen, og en kirkedør er oppbevart på Singsås bygdemuseum. Krusifikset fra 1200-tallet oppbevares på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Det viktigste kirkeinventaret er oppbevart på Glomdalsmuseet på Elverum, mens noen dører er på Nordiska Museet i Stockholm. Under alteret til Singsås stavkirke var det et gravkammer hvor det ble funnet seks balsamerte lik som var cirka 100 år gamle.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Sør-Trøndelag,   DigitaltMuseum: Singsås kirke.





SKAFSÅ STAVKIRKE - (Mo, Tokke kommune, Telemark)


Foto: Kulturhistorisk museum.
Krusifiks fra Skafså stavkirke, nå i Vest-Telemark Museum.

Foto: www.arild-hauge.com.
Sidebord til benk, runestein og veggplanker

Foto: www.arild-hauge.com.
Gapestokk fra Skafså stavkirke

Foto: www.arild-hauge.com.
Merr fra Skafså stavkirke


Skafså stavkirke sto i Skafså i Mo i Tokke kommune i Telemark fylke og på samme tuft som dagens Skafså Kirke står i dag. Den ble bygget før 1350 og var en langkirke. Det er begrenset med omtale om Skafså stavkirke i middelalderen, men i likhet med bøndene i nabosognet Mo, fikk ikke Skafså-folket indulgents i Biskop Eysteins hyrdebrev. Jens Nilssøn nevner kirken i sin visitasrapport fra 1595, og i en besiktigelsesrapport fra 1668 beskrives den som lik Mo-kirken, med svaler og mange skruv. Lorentz Dietrichson spør seg om den i likhet med Mo-kirken hadde hevet kor. Den ble revet i 1830-årene og Skafså stavkirke ble erstattet av en ny kirke som ble vigslet i 1839. Et renessansealterbord fra stavkirken ble tatt i bruk i dagens kirke i 1959 etter å ha vært i privat eie, og en Frederik II-bibel fra 1589 er i dagens kirke. Enkelte materialer fra stavkirken er også gjenbrukt i dagens kirke, for eksempel er det oppdaget rosemalte bord i gulvet. I våpenhuset står det utstilt et sidebord til en av kirkebenken, en runestein fra vikingtiden samt to veggplanker fra stavkirken. En kristusfigur fra et krusifiks befinner seg nå i Vest-Telemark Museum.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.



Foto: www.arild-hauge.com
Skafså steinen
Runesteinen som nå står i våpenhuset i Skafså kirke har vært kjent siden 1780-årene (H.J. Wille) og er beskrevet stående ved inngangen til Skafså stavkirkes kirkegård i 1810 av sogneprest H.L. Hjorthøy, men runesteinen kan ha blitt flyttet til Skafså stavkirke fra sin opprinnelig plass.

N 163 - SKAFSÅ STAVKIRKE KIRKEGÅRDS INNGANG

Innskriften er datert til vikingtiden og er ristet på en stein av sandstein som nå står i våpenhuset, sammen med andre klenodier fra den gamle stavkirke.
Ved inngangen i kirkegårdsmuren, står en steinmerr, og tre andre steiner, hvor den ene ble brukt som gapestokk.
Kirken er stengt når den ikke er i bruk. Skafså kirke ble vigslet i 1839. Kirken er restaurert i 1959, og står på samme sted som stavkirken som ble revet i 1837.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

arnk=airs × sunir × ris-u × elu þesa × (e)(f)(t)ir × þiuþulb × (b)roþor koþmontr × rist × runar × þesar (a)uk × þeir × onlo(t)r mrs--

Arngeirs synir reis[t]u hellu þessa eptir Þjóðulf bróður. Guðmundr reist rúnar þessar ok þeir Ôndóttr ...

Oversatt til norsk blir det "Arngeirs sønner reiste denne helle ettet Tjodolv, (sin) bror. Gudmund ristet disse runer, han og Ondott."

English: "Arngeirr's sons raised this rock-slab in memory of Þjóðulfr, (their) brother. Guðmundr carved these runes, he and Ôndóttr from Mœri(?)."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 244.
¤ Bilde av Skafsåsteinen.
¤ The Skafså Rune Stone, Telemark.
¤ Magnus Källström, Mästare och minnesmärken. Studier kring vikingatida runristare och skriftmiljöer i Norden. Stockholm 2007 side 231 og 417 . (Acta Universitatis Stockholmiensis. Stockholm Studies in Scandinavian Philology. New Series 43.).
¤ Bilde av Skafså steinmerr 1.
¤ Bilde av Skafså steinmerr 1.
¤ Bilde av Skafså steinmerr 2.
¤ Bilde av Skafså gapestokk 1.
¤ Bilde av Skafså gapestokk 2.
¤ Bilde av Skafså Kirke.






SKAGE STAVKIRKE - (Overhalla, Trøndelag)

Skage i Overhalla har hatt kirke siden middelalderen og ifølge kirkeregnskapene skal det på 1600-tallet ha stått en stavkirke på gården Hunn. Sognet er omtalt som «Hunnar sokn» i 1432–34, og «Skaga kirkia i offuer halffuo Nommedal» er omtalt i 1507. Det fremgår av Reformatsen (1589) at Skaga stavkirke da var anneks til hovedkirken på Ranemsletta. Skaga stavkirke ble forlenget vestover men revet rundt 1726, da en tømmerkirke ble oppført.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





SKEI STAVKIRKE - RANES STAVKIRKE - (Surnadal, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Skei stavkirke er i 1589 (Skede kircke, Thr.R. 69f), men fra kirken er det bevart helgenfigurer fra 11- og 1200 tallet. Kirken sto på (gnr. 35) Skei, tvers av Surna for kirkestedsgården (61-64) Øye i Ranes Sogn. Det ble reist ny tømmerkirke på Ranes i 1702 etter at Skei stavkirke som ble nevnt i 1589 på stedet var blitt kondemnert.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





SKJÅK STAVKIRKE - (Skjåk, Innlandet)

Eldste kjente omtale av Skjåk stavkirke er fra 1326 («Ormr prestr a Skidakrum»). Man antar på generelt grunnlag at det dreide seg om en stavkirke, som trekirker fra middelalderen jevnt over var, men nøyaktig utseende er ikke kjent. Skjåks hovedkirke har siden middelalderen stått på Nigard Skjåk eller Skjåk nedre. Rundt 1283 var det en annekskirke på Hove, og på 1300-tallet nevnes også annekser på Bø, Gjeilo og Nes. Da biskop Sigurd var på visitas i 1419, stod kirken til forfall, og Sigurd bestemte at stavkirken på Andvord skulle flyttes til Skjåk og brukes som kirke der. Historien kompliseres riktignok noe av at Sigurds gavebrev av enkelte, f.eks. Jan Brendalsmo, dateres til 1429, mens Sigurd ifølge Norsk biografisk leksikon døde i 1419. Sigurds gavebrev bekreftes i 1437 (D.N. I:758 og 759), og det kan synes som om flyttingen av «Anduordz capelle» da var gjennomført noen år tidligere. I 1631 ble det oppført en ny sognekirke av lafteverk med et lite tårn som klokkehus.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





SKODJE STAVKIRKE - (Ålesund, Møre og Romsdal)

Skodje stavkirke er omtalt i 1432 som «Skodynar kirkio» og skal opprinnelig ha vært en langkirke, men i 1665 ble kirken beskrevet med korsformet grunnplan, men at den få år tidligere hadde vært enskipet – tverrskipene som var i tømmer var da nylig bygd til. Det ble utført stadige ”oppskordinger” av tilbyggene, samt forbinde disse med den eldre bygningen ved hjelp av jernbeslag. Skodje stavkirke ble revet i 1750 og erstattet med en tømret korskirke på det samme kirkestedet. I 1750 ble denne kirken revet og en tømmerkirke med korsformet grunnplan oppført på det gamle tuftstedet.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





SKRAUTVÅL STAVKIRKE - (Nord-Aurdal, Innlandet)


Foto: Alexis Pantos
Stol fra Skrautvål stavkirke

Foto: Alexis Pantos
Stol fra Skrautvål stavkirk

Foto: Alexis Pantos
Stol fra Skrautvål stavkirk

Foto: Per Gunnar Maurtvedt
Treskurd på benkt i Srautvål stavkirke.


Skrautvål har hatt kirke siden middelalderen. I pavelige nuntiers regnskaps- og dagbøker 1327-28 omtales den som «Ecclesia de Sciautual». Diplomatariet nevner presten ”Stein i Skrauthual” i 1311 og ”Skrautual kirkiu garde” i 1346. Skrautvål stavkirke stod ca. 300 m syd for den nåværende kirken. Stavkirken ble tatt ned i 1785 og erstattet av den nåværende tømrede korskirken. En planke fra korskillet i Skrautvål stavkirke, muligens fra et lektorium, er datert til slutten av 1200-tallet (Jahnsen 1983:77f). Det er en runeinnskrift fra Skrautvål stavkirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.


Tegning: Ukjent, gjengitt hos Worm
N 72 Skrautvål figur med runeinnskrift.


Foto: Per Gunnar Maurtvedt.
Benk fra Skrautvål kirke
Kulturhistorisk museum
N 72 - SKRAUTVÅL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er en treinnskrift, men er gått tapt.

Innskriften lyder:



[her huilir ælin nræisitotr/ne=ræistote=r * altiþ
hænnar ær klemiþmesoaftan]


Hér hvílir Elín Neriðsdóttir. Artíð hennar er Klementsmessuaptan.

Oversatt til norsk blir der "Her hviler Elin Neridsdatter. Årmålsdagen (dvs. dødsdagen) hennes er Klementsmesseaften."

English: "Here rests Elín Neriðr's daughter. Her anniversary-of-death is the eve of Klemetr's mass. "

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 209.





SKÅE (SKÅDEN) STAVKIRKE - (Øyer, Innlandet)

Skåe stavkirke sto på Skåden søndre i Øyer og er nevnt i diplomer fra 1333 og 1335. I en jubileumsbok for Øyer kirke argumenteres det for at kirken på Skåden (eller Skåé) kan ha vært eldre enn stavkirken på Orrestad, og det opplyses at det gamle bygdesenteret var der. Det innebærer vel i så fall at Skåe stavkirke var områdets hovedkirke før Orrestad-kirken overtok den rollen. Det antas at Skåe stavkirke forfalt etter Svartedauden, og kanskje ble den nedlagt rundt 1400 og i alle fall før 1440-tallet (jf. D.N. II:750 og D.N. III:772). Skåe stavkirkes plassering er ikke påvist med sikkerhet. Gerhard Schøning besøkte stedet i 1777 og beskrev en gravstein som i 1880-årene ble slått i stykker og brukt i en veifylling. En bit av den er senere funnet igjen, og steinen er datert til 1100-tallet på stilhistorisk grunnlag. Man antar derfor av Skåe stavkirke var i bruk allerede på 1100-tallet.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





SKÅNEVIK STAVKIRKE - (Etne, Vestland)

Skånevik sogn er nevnt første gang i 1340. Skånevik stavkirke ble erstttet av en tømmerkirke som ble oppført på samme tuft i 1682–83. Dette var litt sør for nåværende kirke som erstattet tømmerkirken i 1900.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.





SKÅDEN (SKÅÉ) STAVKIRKE - (Øyer, Innlandet)

Skåden stavkirke stod på Skåden søndre (gnr. 43) i Øyer og er nevnt i diplomer fra 1333 og 1335. Gerhard Schøning besøkte stedet i 1777 og beskrev en gravstein som i 1880-årene ble slått i stykker og brukt i en veifylling. En bit av den er senere funnet igjen, og steinen er datert til 1100-tallet på stilhistorisk grunnlag. Dette og påfylling i et område med generelt grunt jordsmonn tas til inntekt for at det har vært kirkegård på stedet. Det skal ellers være funnet menneskeben på stedet, men Skåden stavkirke plassering synes ikke påvist med sikkerhet. Det er satt opp en minnestein der man antar at kirken har stått.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





SMESTAD STAVKIRKE - (Oslo)

Eneste omtale av kapellet er på 1590-tallet (JN 5): ”Disligiste eth capel vid Smidtzstad aff træ, oc den staar endnu nogit aff, som man kand see hinder, oc der holtis ocsaa prædicken i hinder, alt mens Aggers kircke vor wferdig”. Smestad stavkirke ble ute av bruk i 1598. Det foreligger ingen opplysninger om hvorvidt det lå jordegods til denne kirken, eller om det regulært var prest til den.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Lokalhistoriewiki,   Kirkesteder i Oslo.






SNARUM STAVKIRKE - (Snarum, Modum kommune, Buskerud)


Foto: Ukjent, Riksantikvaren.
Rortaler fra Snarum Stavkirke

Foto: Giovanni Franceschi, KHO
Portal fra Snarum stavkirke.

Foto: www.norske-kirker.net
Katekismetavle (1598) fra Snarum stavkirke nå i Drammens museum


Snarum stavkirke (Snarheims kirkja) sto i bygden Snarum i Modum kommune i Buskerud Fylke. Kirken nevnes først i Povel Huitfeldts Stiftsbok fra cirka 1575. Det er kjent at kirken i 1590-årene bare holdt tjeneste hver fjerde søndag. Videre omtaler Jens Nilssøn i 1595 sognet som anneks til Modum, altså Heggen kirke som ligger rett ved skiflyvningsbakken i Vikersund. Det er usikkert når stavkirken ble reist, men to bevarte ornamentale portalplanker fra stavkirken er bevart og dateres til tiden før år 1300 av professor Lorentz Dietrichson, men han presiserer at han ikke vet hvor lenge før de ble laget. Om portalen var primær eller sekundær er heller ikke kjent, så man kan ikke uten videre hevde at kirken var like gammel. Snarum stavkirke ble ombygd til korskirke i 1663, men revet i 1702 og avløst av en laftet tømmerkirke på den samme tuften. Tømmerkirken var en korskirke og ble i sin tur avløst i 1869 av en ny langkirke med vesttårn. En befaring ved kirken i tidsrommet 1673–1675 bekrefter at den var en stavkirke. Etter en besiktigelse i 1688–1689 nevnes det at kirken hadde svalganger rundt (utenfor) og at det til kirken da var «tvende vinger», altså tilført korsarmer. Likeledes sier besiktigelsen at kirken var «indeni temmeligen malit oc stafferet». Besiktigelsen sier videre at tårnet, som satt på en takrytter over skipet og hadde høy hjelm, var i måtelig stand.

Ny støpul for klokkene ble oppført på kirkegården i 1699, fordi hjelmen over takrytteren var blitt så skrøpelig at klokkene måtte flyttes. Ifølge en inventarliste fea 1574–1577 fantes det én klokke og én håndklokke ved kirken, men begge er tapt. Inventarlister fra 1629 og 1664 nevner to håndklokker, men også disse er tapt. Det er ukjent hvor mange portaler kirken har hatt, men man må regne med at den minst hadde vestportal. Den eneste dokumentasjonen man har om portaler, stammer fra regnskapene i 1619, hvor det heter at det ble anskaffet en stor stokkelass til kirkedøren. Stavkirken blir avløst av en laftet tømmerkirke i 1702. Den reises med tilsvarende grunnplan og på samme grunnmur som stavkirken, som altså må være revet før byggingen av ny kirke tok til. Tømmerkirken får stå til 1869, da nye Snarum kirke sto klar på en plass rett sør for gamlekirken og tett inntil kirkegårdsmuren. En portal fra stavkirken er bevart og er nå Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Ved Drammens museum er det bevart en døpefont i renessansestil fra Snarum stavkirke (nr. 3008 i museets system) og en katekismetavle fra 1598.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Buskerud.





SOLUM STAVKIRKE - (Solum, Skien kommune, Telemark)


Foto: Unimus. Kristusfigur fra krusifiks fra Solum stavkirke.

Foto: Telemark Museum. Stokk fra Solum stavkirke

Foto: Kirsten Helgeland. Døpefont fra Solum stavkirke


Solum stavkirke sto i Solum i Skien kommune i Telemark fylke og ble reist på 1200-tallet. Stavkirken var viet til Johannes Døperen og er er nevnt i skriftlige kilder i 1349 og 1370. En besiktigelsesrapport beskriver skipet som et stavbygg med stolper og planker imellom og tekket med spon. Koret var imidlertid tegltekket, og Lorentz Dietrichson holder det for sannsynlig at kirken da hadde fått et laftet kor. Kirken skal ha vært mørk med bare ett vindu i vest. Muligvis kom det laftede koret til i 1580, for i kirken hadde det ligget en tømmerstokk med en latinsk innskrift som oversatt lyder: «Til den guddommelige dyrkelses forherligelse og den hellige religions gavn er denne bygning oppført år 1580 etter Kristi fødsel". Stavkirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. I 1765 ble den igjen solgt, og like etterpå ble den revet, og dagens kirke ble oppført. En middelalderklokke er overført til dagens kirke, og en firkantet døpefont i stein fra 1200-tallet ble sendt til Oldsaksamlingen i 1870. En kristusfigur fra et krusifiks skal være å finne i Nordiska museet i Stockholm og en alterkalk fra middelalderen, og noen messinglysestaker er sannsynligvis også det. Av etterreformatorisk inventar er den barokke prekestolen fra 1674, som fortsatt brukes i dagens kirke. Blant andre gjenstander en benkedør fra 1674, et korsfestelsesbilde over korbuen (1710), tre malerier i våpenhuset (1700), en bibel (1699) og i prestegården er en kalk, disk og oblateske i sølv.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.





SOLVORN STAVKIRKE - (Luster, Vestland.)

Eldste omtale av Solvorn stavkirke er før 1340 (kirkian i Soluornum, BK 41a). Stavkirken ble erstattet av en laftet tømmerkirke rundt 1600. Det er svært lite overlevert om Solvorn stavkirke, men den skal ha hatt egen prest med egen prestegård, som var kalt Prestbø, og som trolig er den gården som senere ble kalt Kyrkjebø og gikk inn under bruket Bjørnetun.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia.   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





STADSBYGD STAVKIRKE - (Indre Fosen, Trøndelag)

Stadsbygd stavkirke sto på Rein (gnr. 111, senere kalt Lille-Rein), der en Ingemund ifølge Sturlunga saga virket som prest i 1184. Kirken er omtalt som «soknakirkio a Stade aa Reine» i Aslak Bolts jordebok. Parallelt med Stadsbygd stavkirke skal det ha stått en annekskirke ved det som nå er prestegården, Alshaug (gnr. 13), der også dagens kirkested er. Dette var formodentlig også en stavkirke, og den skal ha blitt revet rundt 1656 eller 1658. Lenge innen den tid var Stadsbygd stavkirke på Rein borte, for den er ikke omtalt i Reformatsen (1589), og Gerhard Schøning, som besøkte området i 1774, gjengir ingen tradisjon om en kirke på Lille-Rein. Etter at den første kirken på Alshaug ble revet, begynte oppføringen av en ny kirke, men denne blåset over ende i en storm før den ble helt fullført. Oppføringen av en tømret langkirke ble fullført i 1660, og i denne skal det ha stått stoler datert 1656 og 1657, åpenbart overført fra den nedblåste kirken.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





STANGVIK STAVKIRKE - (Surnadal, Møre og Romsdal)

I en gammel messebok er det nedtegnet at Stangvik stavkirke skulle være oppført i 1407, men eldste omtale av presten og dermed kirken er i 1432 (sire Haluardher j Stangarwik, AB 111). På 1770-tallet beskrev Schøning Stangvik stavkirke som korsformet og «anseelig høi» med tårn og spir midt på taket. Bygningen ble holdt opp av 12 meget tykke og kantede stolper, der fire av disse står midt i kirken under tårnet. Konstruksjonen ble holdt sammen av horisontale planker på tvers mellom stolpene. Schøning beskrev veggplankene som en alen brede og to til fire fingre tykk. Veggplankene var ikke pløyd sammen, men falset, og hvilte på «syller» eller fotstokker. Inne i kirken var det frittstående stolper og åpne arkader slik at hver korsarm hadde hovedskip og sideskip. Utenpå kirken var det oppført en «omgang» (svalgang) i stavkonstruksjon. Kirkens tak hadde rød takstein, mens tårnet hadde var tekket med spon og omgangens tak dekket med bord («bredder»). Innvendig var stavkirken dekorert med bibelske historier, og ifølge Schøning malt kort etter reformasjonen. I 1660 ble stavkirken reparert blant annet på tårnet som hadde seget ned. I 1700 ble den igjen beskrevet som «brøstfeldig» og gjennomgikk en stor reparasjon. Stavkirken hadde et døpehus med døpefont og et skrifthus (sakristi) som tilbygg. I 1691 ble notert at bygget hadde 13 vinduer som trolig var i veggen over svalgangens tak. Korsformede stavkirker var uvanlig. Stangvik stavkirke og all prestegårdsbebyggelse brant ned som følge av lynnedslag den 27. november 1783. Prostens tjenestepike brant inne i brannen og to malerier skal ha blitt reddet ut av den brennende kirken.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,  Kirkesteder i Møre og Romsdal.





STEDJE STAVKIRKE - (Stedje, Sogndal kommune, Vestland fylke)


Hermann Schirmer, 1862
Stedje stavkirke

Foto: Adnan Icagic, Bergen Museum.
Portal Stedje stavkirke.

Foto: Adnan Icagic, Bergen Museum.
Portal Stedje stavkirke.


Tegning: Georg Andreas Bull.
Tverrsnitt av Stedje stavkirke.

Foto: Unimus.
Stavmaske fra skipets østvegg

Foto: Unimus.
Stavmaske fra skipets østvegg


Stedje stavkirke sto i Stedje i Sogndal kommune i Vestland fylke og var en treskipet kirke med 16 søyler. I overveggen var det seks lysglugger på hver langside og kirken hadde svalganger på begge langsidene og på begge sider av tårnfoten. Da kirken ble revet var det et laftet tilbygg til kor og et tårn var satt på i vestre enden av kirken. Skipet var om lag 13 m x 10 m, høyden til toppen av taket var om lag 16 m og grunnrisset var i følge Bugge 12 x 9 meter, og dermed større enn Borgund som er 6 x 7 m. Anders Bugge omtaler Stedje stavkirke som en Borgund-type. Det er ingen tvil om at Sogndalsfjøra har hatt kirke siden middelalderen, men hvor mange og fra når? Det kan tenkes at Stedje stavkirke har hatt en forgjenger (ev. flere). Runeinnskriften på Stedjesteinen som beskrives under, sier at «Olav skjøt mellom disse steinene,» og det tolkes som at han dermed bestemte hvor kirken skulle stå. Stedjesteinen er datert til ca år 1100.

Ellers regnes Sverres saga som eldste skriftlige vitnesbyrd om stavkirken. I kapittel 84 fortelles det at kong Sverre brente området i en hevnaksjon like før slaget ved Fimreite (den 15. juni 1184). Der blir det fortalt at kong Sverre i 1184 ga ordre om å brenne ned alle gårdene i Sogndal. Kirkene skulle spares, men holdt på å ta fyr av varmen fra de brennende gårdene. Birkebeinerne reddet kirken ved å henge våte seil over den. Ut fra ornamentikken og en runeinskrift på en stolpe antas det at kirken på den tiden var nyoppført. Stedje Stavkirke ble revet i 1867 og erstattet av den nåværende Stedje kirke. Fra Stedje stavkirke ble det til den nye kirke overført en firkantede klebersteinsdøpefontn fra middelalderen og tre kirkeklokker hvor den ene er fra ca. 1400, den andre er fra middelalderen og den tredje er støpt støpt i Christiania av K.C. Schmidt i 1832. Videre ble en stol og stoffet i en messehagel fra 1700-tallet overført. Fra Stedje stavkirke befinner to portaler seg i Bergens museum i tillegg til noen mindre bygningsdeler med runeinnskrifter. Et par masker fra søyletopper, en gammel dør og et par messingstaker befinner seg i De heibergske samlinger. En alterdisk fra 1600-tallet er i Vestlandske kunstindustrimuseum og en nyere brudekrone er i Oldsaksamlingen i Oslo. En dørslå sies å være i Kulturhistorisk museum.

Det er funnet to runennskrifter i Stedje stavkirke, samt en runestein, den såkalte Stedjesteinen som bl.a. settes i forbindelse med dateringen av Stedje stavkirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.


Foto: Adnan Icagic, Bergen Museum.
Detalj av stolpe med N 384 runeinnskrift.


Foto: Aslak Liestøl
N385 Stedje stavkirke


Foto: Erla Hohler
Dør fra Stedje stavkirke.


Foto: Adnan Icagic, Bergen Museum.
Stolpe med N 384 runeinnskrift.
N 384 - STEDJE STAVKIRKE

Innskriften er datert til ca år 1175 og er en treinnskrift.
Oppbevares på Bergens museum.

Innskriften lyder:



þe=nna (:) sta=(f) : (g)a=f : siþhriþ : a hu... ...irir so=lo a=r=ndo=rs o=k se=r til misku=na=r

Þenna staf gaf Sigríðr á Hv[áli f]yrir sálu Arnþórs ok sér til miskunnar.

Oversatt til norsk blir det "Denne stav gav Sigrid på Kvåle for Andors sjel og seg til miskunn".

Engelsk: "Sigríðr of Hváll gave this staff for mercy towards the souls of Arnþórr and herself."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 189.





N 385 - STEDJE STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og ble funnet i 1930 på en gammel dør fra stavkirken, som hadde vært gjenbrukt i et hus i Sogndalsfjøra.
Innskriften er kort og det har ikke lykkest å finne en språklig mening i innskriften.
Oppbevares på Bergens museum.

Innskriften lyder:



asuin

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 193.





N 386 - "STEDJESTEINEN"

Innskriften er datert til ca år 1100 og er ristet på en runestein av grå gneis.
steinen er meldt stående på en høy bakke nær Stedje stavkirke i 1626 (Kraft 1830).
Teksten "Kong Olav skjøt mellom disse steiner", tolkes som at han dermed bestemte hvor kirken skulle stå, ved å se hvor pilen landet.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

olafr kunukr skaut mili stæina þe(s)a

Ólafr konungr skaut milli steina þessa.

Oversatt til norsk blir det "Kong Olav skjøt mellom disse steiner".

Engelsk: "King Ólafr konungr shot between these stones."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 193.
¤ Paaskes (1626) tegning av runesteinen.
¤ Bilde av runesteinen.
¤ NRK Fylkesleksikon om Stedjesteinen.
¤ NRK: Stedje runestein øydelagt av snørydning.





STOD (FOR) STAVKIRKE - (Steinkjer, Trøndelag)

Eldste omtale av Stod stavkirke er i 1533 (For k./Forkirke, OE s. 46, 84), men under byggingen av det nåværende hovedhus på gården ble det funnet en gravplate (marmor?) med runeinnskrift, som av Magnus Olsen (1960:116ff) har datert til tidlig 1200-tallet. Stod stavkirke ble erstattet en laftet tømmerbygning med en utvendig kledning av tjærebredd panel i 1648.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Nord-Trøndelag.


N356 Stod stavkirke
Foto: Ukjent, NTNU fotoarkiv


N 536 - FOR STAVKIRKE

Innskriften er datert til tidlig på 1200-tallet og er ristet på en gravstein. Oppbevares på Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum, Trondheim (nr. 446).

Innskriften lyder:



her ÷ huil
r (:) sra ÷ -l-metter ÷ prester : faþer ÷ ma
rga(r)...
...(þ) (s)(a)(l)læ iui ÷ rani ÷ akku ÷
biþir ÷ pater ÷ nos
ter ÷ fi
rrit s
ol han
þorsstein
gerþe mi


Hér hvílir Síra Klemetr prestr, faðir Margar[étu]. [Fri]ð(?) sælu(?) yfir(?) Hrana(?) ekkju(?). Biðið Pater noster fyrir sál han[s]. Þorsteinn gerði mi[k].

Oversatt til norsk blir det "Her hviler Sira Klemet prest, far til Margar(eta) .... Beder Pater noster for hans sjel. Torstein gjorde meg".

English: "Here rests Sir Klemetr the priest, Margaréta's father. Peace(?), fortune(?) for Hrani's(?) widow(?). Pray Our Father for his soul. Þorsteinn made me."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 116.





STOKSUND STAVKIRKE - (Åfjord, Trøndelag)

Eldste skriftlige omtale fra middelalderen av et kirkested i Stokksund, som er et fjordstykke mellom Stokkøya og fastlandet, er på et løsblad til erkebiskop Olav Engelbrektssøns jordebok fra 1533. Middelalderkirkegårdens lokalisering og avgrensing er usikker, siden det ikke kan dokumenteres hvor kirken sto. Den eldste kirken på Revsnes der en kjenner noe til selve bygningen, var mest sannsynlig en tømmerkirke med Y-formet grunnplan bygd i tidsrommet 1668-1673, så stavkirken er revet før denne tid.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





STORDAL STAVKIRKE - (Fjord, Møre og Romsdal)


Foto: Per Gjærder, UiB, Fotobasen
Døpefont fra Stordal stavkirke.


Stordal stavkirke ble reist på 1300-tallet, men eldste omtale av Storedal stavkirke er i 1432 (Stoladals kirkio, AB 133). Den stod på Kirkebøen og skal ha vært en rektangulær stavbygning uten utvendig skille mellom kor og skip, med utvendige mål 20,5x8,5 m. I sør var det et våpenhus som målte 3,9 m i kvadrat. I 1727 skal bygningen ha hatt svalganger mot nord og øst. Ved flere anledninger er bygningen blitt skordet opp. I 1788 ble den gamle stavkirken revet og nåværende kirke sto ferdig året etter, som det ser ut til på samme tuft. Mye materialer fra den forfalne Stordal stavkike ble gjenbrukt i den nye kirken, og dette gjelder trolig søylene, døpefonten og deler av prekestolen fra stavkirken. Stordal stavkirke er nevnt i Aslak Bolts jordebok og Hans Strøm gav i 1766 en beskrivelse av kirken som en liten og uannseelig stavkirke som eide veldig lite land.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





STOR-ELVDAL STAVKIRKE - (Stor-Elvdal, Innlandet)


Foto: Kirsten Helgeland
Krusifiks fra Stor-Elvdal stavkirke

Foto: Ukjent
Maria med Jesusbarnet fra Stor-Elvdal stavkirke


1.) Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, den første er den såkalte Trønneskirken som Ingar J. Bjørnstad sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

2.) Den neste neste kirken omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318. Den lå på Koppangsøya, der det var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsrestein målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Det er påvist restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet.

3.) Den tredje kirke var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. Flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, som et krusifiks av eik og en figur av Maria med Jesusbarnet fra slutten av 1400-tallet, en Paulusfigur, en Kristusfigur og en figur av sankt Peter med nøklene. Stavkirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David, som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont, som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke. Senere ble den flyttet til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. I 1718 ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et laftet sakristi i den østre forlengelsen. Kirken fikk også nytt tårn. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og det ble besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hedemark.





STRAND STAVKIRKE - (Strand, Ryfylke, Rogaland)

Eldste omtale av en Strand stavkirke på Strand er i 1280 (Stannar kirkiu, DN I:70), men stavkirken er eldre, trolig fra 1100-tallet. Rundt 1620 var Strand hovedkirke med anneks på Høle (St.S. 96), men trolig hadde den denne posisjonen allerede i 1449 og da med kirken på Voster som anneks (DN IV:915). I 1626 startet byggearbeidet på ny kirke, en langkirke i tømmer, og den sto ferdig i 1635.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Rogaland..





STRANDA STAVKIRKE - (Indre Fosen, Trøndelag)

Eldste omtale av kirken er i 1589 (Hendrems kircke, Thr.R. s. 47). Kirken sto på (gnr. 98) Negarden. Schøning beskrev i 1774 kirken som liten, med et lite tårn med spir på.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





STRANDA STAVKIRKE - (Stranda, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Stranda stavkirke er i 1432 (Sløstada kirkio, AB 133). Det er ingen kunnskap om den eldste kirken på Sløgstad, før i 1722. Da blir kirken beskrevet som en eldgammel og påbygd kirke som trengte vøling, dvs istandsettelse. Trolig var den eldste delen av den rektangulære bygningen en stavkonstruksjon, og i ettertid påbygd tverrskip/korsarmer mot nord og sør samt takrytter i vest. I tillegg var den på flere steder skordet opp. Målene var midtskips 22 x 22 fot, skipet 36 x 22 fot, koret 20 x 22 fot og begge krossarmene 20 x 22 fot hver. Denne kirken ble i 8. januar 1731 ødelagt av flodbølger som følge av ras fra Skafjellet tvers av Storfjorden. Kirken sto da ”omtrent 2de bøsseskud fra Søen paa en slet og flad Plan”. Det sies videre i besiktigelsen etter ulykken at ”Kirche gaarden som var giort af Mur er paa den østre og Nederste Side aldeles nedbrut, saa at samme er bedrøveligt at see”

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Møre og Romsdal.





STRANDEBARM STAVKIRKE - (Kvam, Vestland)

Strandebarm stavkirke er først nevnt i 1306. Den var muligens treskipet, men brant ned i 1659. Etter brannen ble det oppført en korskirke i tømmer, kledd utvendig med planker. En runeinnskrift på en stolpe i den tidligere Strandebarm stavkirke viser til en grav under golvet foran korbuen (Bendixen 1904:428). I kirkegårdsmuren lå en runestein med en innskrift (Bendixen 1891:17f, jf. Neumann 1836:271).

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hordaland.


Foto: Aslak Liestøl
N 275 Strandebarm
Worms rekonstruksjon av runeinnskriften på stolpen i stavkirken




Foto: Aslak Liestøl
N 276 Strandebarm runestein
N 275 - STRANDEBARM STAVKIRKE

Innskriften er datert til ca år 1300 og var ristet på en stolpe i stavkirken. Innskriften er tapt.

Innskriften lyder:

[a=f * uilirr ÷]
[ka=rtur ÷ o=mmunt...r÷(s)]

Hér(?) hvílir Garðr Ôgmundars[onr].

Oversatt til norsk blir det "Her(?) hviler Gard Ogmundsson."

English: "Here(?) rests Garðr Ôgmundr's son."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 12.
¤Tegning av runeinnskriften fra Worm.




N 276 - STRANDEBARM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en gravstein. Oppbevares på Bergens museum.

Innskriften lyder:



østæin baþ þæs (a)t þæna stæin sky=lti læ-... ...

Eysteinn bað þess at þenna stein skyldi legg[ja] ...

Oversatt til norsk blir det "Øistein bad om at man skulle legge denne stein (over....)".

English: "Eysteinn ordered that this stone should be laid ..."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 17.
¤ Bilde av runesteinen.





STRANDVIK (SÆVOLL) STAVKIRKE - (Fusa, Bjørnafjorden, Vestland)

Sognepresten til Strandvik, sira Erlend, nevnes i 1263. Han var, eller hadde vært, kong Håkon Håkonssons sendemann. Strandvik stavkirke nevnes i Bergens kalvskinn og sognet i 1337 (DN XII,86) og i 1430 (DN V,597). Etter 1560 ble kirken annekskirke i Os prestegjeld. Etter reformasjonen hadde den tårn og svalganger. I regnskapene for 1621-23 opplyses at man har latt hugge fire større eikestokker til støtte under kirken. Dette kunne enten dreie seg om skorder rundt bygningen, eller utskiftning av grunnstokker under bygningen. Kirketaket ble forbedret med nye og gamle spon. Strandvik stavkirke ble avløst av en ny tømmerkirke i 1628,

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





STRYN STAVKIRKE - (Stryn, Vestland)

Tettstedet Stryn ligger nede ved fjorden, men kirkestedet ved Kyrkjeeide ligger halvveis opp til Strynevatnet. Kirkestedet har røtter tilbake til middelalderen. Stryn eller Nedstryn stavkirke ble oppført ved storgården Eide på 1200-tallet. Fra denne kirken stammer et alterfrontal som nå er å finne på Universitetsmuseet i Bergen. Stryn stavkirke ble revet rundt 1650 og avløst av en tømmerkirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





STRØM STAVKIRKE - (Sør-Odal, Innlandet)

På Strøm har områdets hovedkirke vært siden middelalderen, kanskje helt siden midten av 1000-tallet og her stod Strøm stavkirke. I katolsk tid var kirken viet til Olav den hellige. Biskop Eystein omtaler Strøm stavkirke i sin jordebok fra 1300-tallet, og det samme gjør Jens Nilssøn i en visitasrapport fra 1597. Det er ikke helt klart hvor mange kirker det har vært før dagens, men de tidligere kirkene var av tre, og den siste skal ha blitt oppført rundt 1590 og utvidet rundt 1700.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hedemark.





SULA STAVKIRKE - (Frøya, Trøndelag)

Sula stavkirke kan ha blitt bygd allerede på 1100-tallet. Daværende kirke og kirkested ble flyttet Sletta i 1755.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





SUND STAVKIRKE - (Øygarden, Vestland)

Sund har hatt kirke siden middelalderen. Hans-Emil Lidén («Norges kirker») mener at det kan være Sund kirke som er nevnt i et diplom fra 1337. En omtale i Bergens kalvskinn — der det er snakk om «kirkiu vppgærðar», å bygge opp kirken — gjør det nærliggende å anta at en større reparasjon/ombygging eller en gjenoppbygging etter brann skjedde på den tiden. I en besiktigelsesrapport fra 1659–68 beskrives en stavkirke uten tårn. Den var åpenbart i dårlig stand, og i 1673 ble den revet og erstattet med en tømmerkirke, trolig på samme sted. Denne er skildret i «Norges kirker». En ny kirke ble oppført i 1876–77 og vigslet den 6. juni sistnevnte år. Året etter ble gamlekirken revet.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





SUNNDAL STAVKIRKE (HOV STAVKIRKE) - (Sunndal, Møre og Romsdal)

Kirken blir også ofte benevnt som Hov stavkirke. Eldste omtale av Hov stavkirke er i 1432 (Hofs kirkiu, AB 121) og har har trolig i en periode i seinmiddelalder vært hovedkirke, da den hadde prest i 1386-87 og prestegård i 1544. I 1647 brant Hov stavkirke ned til grunnen som følge av vådeild, altså en brann som oppsto ved et uhell. Ny kirke sto ferdig på samme tuft året etter, en tømmerbygning med korsformet grunnplan og våpenhus. Dagens kirke er den 6. på stedet. Tidligere kirker har vært utsatt for brann (1647), storm (1725), snøfonn (1727), fonn/storm (1863) og storm (1864). Det lokale værfenomenet som kalles Nebbvind, gjør at stormen blir ekstra hård her.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.


Foto: DigitaltMuseum
Nøkkel fra Sunndal stavkirke

N 447 - SUNNDAL STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en nøkkel. Oppbevares på Bergens museum (nr. 5460).

Innskriften lyder:



+ iuar * (e)(f)--r/(s)(m)--r : ke=rþe * mik * en * maria * a * mic

Ívarr ...Smiðr(?) gerði mik, en María á mik.

Oversatt til norsk blir det "Ivar ...Smed(?) gjorde meg, men Maria eier meg".

English: "Ívarr .../the smith(?) made me but María owns me."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 276.
¤ Bilde av innskriften. Foto av www.arild-hauge.com
¤ Bilde av innskriften. Foto fra Ukjent, Digitalt Museum





SUNNYLVEN STAVKIRKE - (Stranda, Møre og Romsdal)

Sunnylven har hatt kirke siden middelalderen. Den første antas å ha vært en stavkirke oppført på Korsbrekke rundt midten av 1100-tallet. Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok. Eldste omtale av Sunnylven stavkirke er i 1432 (Sunnifle kirkio, AB 133), og den sto da på Korsbrekke. I 1668 beskrives bygningen med korsformet grunnplan, og en konstruksjon i både stavverk og tømmer. Kanskje ble den utvidet til korskirke. I alle fall ble den i sin tid beskrevet som korsformet. Sunnylven stavkirke ble også etterhvert skordet opp. I 1720 skal den ha vært værbitt og medtatt, og 15. mars 1727 ble den tatt av et ras fra Korsbrekkfonna. Etter dette ble kirkestedet flyttet, og en ny korskirke ble innviet i 1730.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





SVARSTAD STAVKIRKE - (Svarstad, Larvik kommune, Vestfold)


Foto: Ukjent, Unimus.
Portal fra Svarstad stavkirke


Kirkestedet på Svarstad i Larvik kommune i Vestfold fylke er gammelt.
1. Kirke: Den første kirken som ble oppført på stedet omkring år 1000, var muligvis en stolpekirke hvor hjørnestolpene ble gravd ned i bakken. Dette gjorde trebygningen sårbar for fuktighet og råte.
2. Kirke: Den andre kirken som ble reist i tiden rundt år 1200 var en stavkirke. Den ble nevnt i et diplom fra 1359 og var sognekirke for Svarstad sogn, men den brant trolig i 1392.
3. Kirke: Stedets tredje kirke ble innviet i 1395 til St. Olav. Om dette også var en stavkirke vites ikke sikkert.
4. Kirke: Dagens Svartad kirke ble innviet i 1657.
To portalplanker fra Svarstad stavkirke samt enkelte andre dekorative detaljer er å finne i Oldsaksamlingen. Stavkirken skal ha brent i 1392 og blitt erstattet med en ny kirke som ble innviet i 1395, men det er ikke klart hvordan dette lar seg forene med det faktum at portalplankene er tatt vare på. Den 3. kirken ble områdets hovedkirke etter reformasjonen, men utpå 1600-tallet ble den ansett for å være altfor liten. I 1651 leide man en byggmester med tanke på å utvide kirken, men det ble vedtatt å bygge nytt, altså dagens kirke. Kirken var i grevens eie til den ble solgt til menigheten i 1764. Det kan legges til at ikke alle kilder omtaler fire kirker. Det gjelder for eksempel bokverket «Kirker i Norge».

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirker i Norge, www.norske-kirker.net,   Kirkesteder i Vestfold.





SVATSUM STAVKIRKE - (Kirkebø, Nedre Svatsum, Gausdal Kommune, Innlandet)


Foto: Jan-Tore Egge
Paulus-figur fra Svatsum stavkirke.


Svatsum stavkirke sto på gården Kirkebø i Nedre Svatsum i Gausdal Kommune i Innlandet fylke og antas å ha blitt oppført på 1200-tallet eller tidlig på 1300-tallet. Ved en mindre arkeologisk undersøkelse i 1982 ble den middelalderske kirketuften og kirkegården påvist i kanten av dagens gårdstun på Kirkebø (Kjørkjebø), ca. 300 m nord for dagens kirkested. Et myntfunn i sammenheng med bygningsrestene, viser at Svatsum stavkirke var i funksjon ca. 1300 (Skre 1988:62). Svatsum stavkirke er første gang omtalt i 1380 og ut fra regnskaper og protokoller fremgår det at kirken hadde tårn, spontak og utvendige svaler. Svatsum stavkirke forfalt og ble avløst av en tømret kirke i 1726. Denne ble avløst av dagens kirke i 1860. Kirkestedet for stavkirken ble bekreftet av Dagfinn Skre i 1982. Blandt ting som regnes å stamme fra Svatsum stavkirke er en Paulus-figur fra 1250–1330 som nå er i Oldsaksamlingen, en madonnafigur og et krusifiks.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder Oppland 2016.





SVENE STAVKIRKE - (Flesberg, Buskerud)

Svene stavkirke i Flesberg i Numedal er nevnes første gang i 1434 (DN VIII 292). Det finnes ingen avbildning eller beskrivelse av Svene stavkirke, men sognet omtales på 1328 og 1358 (DN VI 131, DN I 357). Av kirkeregnskapenes spredte opplysninger går det frem at Svene stavkirke hadde skip og kor som to adskilte bygningsledd. At det dreier seg om en stavkirke med sviller og staver fremgår av reparasjonen 1712, da grunnmuren ble utbedret «under 2de sviller og en stolpe». Svillene synes delvis å være blitt fornyet 1721, da det ble anskaffet «l tylt lang tømmer til sviller... 3 sviller at tælge ...». Det ble anskaffet hengelås til sanghusdøren 1730, og man må anta at koret har hatt sydportal og skipet vestportal. Vinduer omtales, men deres antall og form nevnes ikke. 1 1712 ble svalenes gulv og vegger reparert med bord. Det er uklart om det dreier seg om svalganger som har omgitt hele stavkirken eller bislag foran portalene. I 1732 nevnes det som en mangel at kirken ikke har sakristi. Tårnet med sine to klokker, som omtales 1577, var antagelig en takrytter på skipets møne. Den ble reparert eller ombygget 1642 og fikk spir. I 1595 omtales Svene stavkirke av biskop Jens Nilssøn som anneks til Flesberg og han meddeler at kirken «er gamel oc holdis endnu ved lige». Kirkeregnskapene omtaler den som en nokså forfallen stavkirke. Utbyggingen av grubedriften i bygden førte til at kirken ble for liten for den voksende menighet. I 1664 meddeler sognepresten: «Annex Kirchen helder til den ene side og med Stylter opstøet, vil af grunden igien Repareris, Sampt med Spon og Tierebredning hielpes. Noget trang inden udi, vil it Polpstur derudi giøris». På 1660-tallet rapporteres Svene stavkirke å være i dårlig stand, og dagens laftede kirke ble oppført i 1738 på grunnen til gården Svenesund, som ligger på den andre siden av Lågen. Smijern fra kirken er overført til den nye kirkens vestdør.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Buskerud.Wikipedia.





SVENNES STAVKIRKE - (Nord-Aurdal, Innlandet)

Eldste omtale av en Svennes stavkirke på Svenes er i 1307 (Suenes kirkiu, DN II:85). Kirken hadde da egen prest. Kirkestedet ble nedlagt og flyttet i 1859 eller muligens i 1880-årene til Strand (Jahnsen 1983:84). I 1358 var det presten på Lund i Aurdal som bevitnet en jordehandel i Svenes sogn (DN II:344), noe som antyder at Svenes kirke da sto uten egen prest. Rundt 1620 var Aurdal hovedkirke med annekser på Ulnes, Svenes, Skrautvål, Reinli og Hedal (St.s. 152ff). I 1743 var situasjonen den samme for Svenes` del (Røgeberg 2004:185, 217). I forbindelse med omleggelse av vei og graving av vannledning kom det fram en del skjelletrester og en stein med solkors. Denne steinen og kart over området oppbevares på Strand kirke. Svennes staves også Svenes.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder Oppland 2016.





SYKKYLVEN (AURE) STAVKIRKE - (Sykkylven, Møre og Romsdal)

Sykkylven stavkirke sto på Aure i Sykkylven og i et brev fra 1325 forteller at Sykkylven er i Ørskog sogn («Sickilfi […] ligger i Œyraskogs kirkiu sokn»). «Aura kirkiu» er omtalt i 1416. Videre er kirken omtalt i Aslak Bolts jordebok (1432) og i Reformatsen (1589). Ifølge én kilde stod det på Aure en stavkirke som ble truffet av lynet og brant ned i 1606, mens andre kilder vil ha det til at dette skjedde i 1705. Sykkylven stavkirke ble uansett avløst av en tømret korskirke i 1710, så 1606 er formodentlig en feildatering. Den nye tømmerkirken skal ikke ha hatt særlig med utsmykking i første omgang, da alt utstyret fra stavkirken forsvant i brannen.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia.Kirkesteder i Møre og Romsdal.





SYVDE (MYKLEBOST) STAVKIRKE - (Vanylven, Møre og Romsdal)

Syvde stavkirke er av ukjent alder og utseende, men var Syvdes første kirke og stod ved gården Myklebust. Eldste omtale av Syvde stavkirke og sogn på Myklebost er i 1432 (Olafs kirkio sokn j Sybde, AB 136). Syvdes stavkirke var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i Aslak Bolts jordebok. Syvdes stavkirke skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestolen fra Ulstein kirke. I 1743 ble kirken beskrevet som ”en stavebygning med støtter” (Mordt 2008:86), dvs. oppskordet. I 1766 får kirken følgende omtale: ”Søvde-Kirke, en liden, gammel og uanseelig Stav-Kirke, som verken ud- eller indvendig har noget mærkværdigt at framvise”. I de eldste skriftlige kilder beskrives stavkirken som en rektangulær bygning med våpenhus i vest, og med portaler i skipet i vest og i korpartiet i sør. Hvorvidt dette er den opprinnelige formen er uvisst. ”Tufta som St. Olavskyrkja stod på, var nok ikkje den aller beste. Elva, Røfsdalselva, kunne fløyme opp og leggje heile området på flata under vatn” (Brekke 1945:92ff, Ørstavik 1970, Strøm II:318). Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», Syvde stavkirke på Myklebost ble revet i 1836 og materialene solgt til en privatperson (Nicolaysen 1862-66:506). I 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Møre og Romsdal.





SÆBØ STAVKIRKE - (Alver, Vestland)


Foto: Svein Skare
Prosesionstav fra Sæbø stavkirke

Foto: Svein Skare
Prosesionstav fra Sæbø stavkirke


Sæbø kirke var sognekirke med egen prest i middelalderen. Presten i Sæbø nevnes i DN I, 206 og DN IV, 188 (1329). Prest og kirke i Bergens kalvskinn p. 54b og 55a. Etter reformasjonen ble Sæbø kirke annekskirke under Manger. ”Sæby sognn paa Raden” nevnes i 1568 (DN IX, 797). Søbø stavkirke kan ha vært viet til St. Botolf. I hvert fall fantes det et Botolfsbilde i kirken. Bergen Museum har en døpefont og to prosesjonsstaver som stammer fra middelalderkirken på Sæbø. På en inventarliste fra 1661 nevnes også et gammelt munkeskap som messeklærne ble lagt i. Sæbø stavkirke ble avløst av en tømmerkirke i 1643, trolig på samme tuftsted. Døpefonten fra 1200-årene har en kum av kleber, mens skaft og fot er av gotlandsk kalkstein. Den kan være satt sammen av to fonter. Rund kum med bratte, svakt buede sider og bunn som trapper trinnvis inn mot skaftet. To prosesjonsstaver (lysestaker) (BM Ma 150 a-b) er bevart og er antakelig et nordtysk arbeid ca.1450-1500.Stavene er av furu, mens englene og kapitélene de står på, er av eik.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Kirkesteder i Hordaland.





SÆVIK (KLINGA) STAVKIRKE - (Namsos, Trøndelag)


Foto: Geir Arild Grøtan
Sævik gamle kirkested


Kirkestedet for Klinga var tidligere ved Sævik (gnr. 3 = gnr. 21) hvor Sævik stavkirke sto, og «Syuiick sogen» er omtalt i 1563. Eldste omtale av Sævik stavkirke er ved sognet i 1563 (Syuiick sogen, DN XI:710) og den sto på Sævik. Av en besiktigelse i 1639 framgår det at den gamle kirken var svært liten og at den begynte å bli skrøpelig: “Item koret befindes at være saa litet, at præsten neppe har rom til at vende sig naar almuen gaar til Guds Bord, og er derfor nødvendig at koret blir paabygd til at faa samme bredde som kirken forøvrigt. Dernest bør kirken utvendig avstives, ved at sete opp støtter paa ytterveggen, saa den kan være trygg mot storm og uvær”. Man har tydeligvis på dette tidspunkt bygd nytt kor og forlenget skipet mot vest, jfr. en besiktigelse fra 1703: “Denne kirkes mellemste part er av stavverk ‘ældgammelt’, men den verste [vestre?] ende og koret blev for omtrent 60 år siden av nytt tømmer tilbygget. Dessuten er kirken alt for liten for almuen, som daglig tiltager, og uduelig at repareres. Det er derfor høyst nødvendig at det blir bygget en ny kirke, idet en kunde nytte de sist tilbyggede deler til sakristi og våbenhus”. Sævik stavkirke ble for liten for den voksende befolkningen, og ny kirke ble oppført og stod klar i 1705 på samme sted. I 1863 ble det vedtatt å flytte kirkestedet til Kling (gnr. 5 = gnr. 23).

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





SØDORP (BRANDVAL) STAVKIRKE - (Nord-Fron, Innlandet)

Sødorp som sognenavn er kjent gjennom «Arne prestr à SudÞorpe» som er omtalt i 1340. Første kirke på Vinstra skal ha vært en stavkirke som først stod på Nordre Toksen, men ble flyttet til Nordgard Brandvold. Brandvol-gården(e) er omtalt i 1432. I 1515 forteller hamarbispen Magnus: «Torer Skodin hawer giordth oss god rekenskaph foer kirke wmbodh som han hafth hawer aa Brandwolsskirke.» Einar Hovdhaugen mener at Brandvol trolig ble delt i tre gårder allerede i middelalderen, og ifølge Skre lå tunene til alle tre i sin tid like sørøst for kirkestedet. Her stod det stavkirke fra middelalderen av. Det antas at en ny kirke ble oppført rundt 1570 og stod til dagens kirke ble oppført. Formodentlig stod gamlekirken like ved siden av og forfalt etter at den nye var oppført. Vi kan ikke si med sikkerhet hvordan gamlekirken var konstrukert, men Skre viser til omtaler av svalganger på 1600-tallet, og i 1694 sies det i regnskapet at en tømmermann har fått betalt for å ha «lagt een ny Svil under Kirckens nordre siides Rejsvercks veg». Reisverk ble enkelte ganger brukt om stavkonstruksjoner, men sikre kan vi altså ikke være.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Kirkesteder Oppland 2016.





SØHUS (SØRHUS) KIRKESTED / SØHUS STAVKIRKE - (Nord-Aurdal, Innlandet)

Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart, men fram til 1730 stod det ifølge flere kilder et kapell fra middelalderen på gården Sørhus (Daae 1899:322). Det omtales i et regnskap 1672 som en stavbygning med svaler, og med adskillige gamle bilder på veggene (Jahnsen 1983:90). I 1743 kunne sogneprest Landt berette: "Paa gaarden Søehuus, i annexet Schrutvold har været, i de papistiske tider, et lidet capell, hvorudi kunde rømmes, i det høyeste, 20 mennesker, samme har ieg for tolf aar siden selv seet, da det stod paa fald, men siden er det forraadnet og nedfaldet" (Røgeberg 2004:225). I Universitetets Oldsaksamling er det oppbevart en stol derfra, hvor årstallet 1619 er innskåret (NG 277).

Kilde: www.norske-kirker.net www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder Oppland 2016.





SØRLI STAVKIRKE - (Lierne, Trøndelag)

Eldste omtale av Sørli stavkirke er i 1548-49 (Deuygk kiierckiie), mens den i 1589 ble benevnt Findelijd kircke. Schøning (II:122) omtalte den som Sørli kirke i Lierne, tydeligvis med referanse til sognepresten i Snåsa, Niels Mortensen Lunds beretning fra 1689. Sørli stavkirke er av ukjent alder. Den skal ha blitt brent av svenskene i 1613, og ny kirke stod klar i 1616, trolig på samme tuft. Kirken ble i 1867 beskrevet som en liten og tarvelig bygning.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Nord-Trøndelag.





TILLER STAVKIRKE - (Trondheim, Trøndelag)

Eldste omtale av Tiller stavkirke er i 1533 (Tilder k:, OE s. 32) og den sklal ha stått på Bystu Tiller (Øvre Tiller) rett sør for og innved det gamle gårdstunet. Her er det i dag kun en stor grop i terrenget, i og med at det har vært et sandtak i området. På 1950-tallet ble det ifølge lokal tradisjon observert “masse skjeletter, hodeskaller og råtne bord” i sandtaket. Ny kirke bygd ble 1665 og det ser ut til at den ble reist på samme sted som Tiller stavkirke.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





TIME STAVKIRKE - (Time, Rogaland)


Eldste omtale av en Time stavkirke på Time øvre er i 1379 (Þimins kirkiu, DN IV:512), men sognet nevnes allerede i 1319 (parochia de Thimin, DN XXI:22) og presten i 1329 (Ogmundr Asbiannar son præstr a Þimini, DN IV:189). Allerede i 1395 skriver presten på Time et brev på Lye (DN IV:650), og i 1441 kaller han seg "prester a Lyghe" (DN IV:881). Lye er nabogård i øst til Time. Årsaken til dette navneskiftet var at kirken på Lye da sto uten egen prest og var blitt anneks til Time kirke, og Timepresten overtok da prestebolet (prestegård) på Lye. Muligens ble Lye kirke nedlagt allerede på denne tida. Ca. 1620 var Time hovedkirke med anneks på Gjesdal. Tienden ble da svart i vanlige former (St.S. 283f). Vi kjenner ikke noe til utseende til Time stavkirke, og mye vøling skjedde tidlig på 1600-tallet. I 1627 ble kirken revet og en langkirke i tømmer reist på om lag samme sted.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Rogaland.





TITRAN STAVKIRKE - (Frøya, Trøndelag)

Titran stavkirke skal etter tradisjonen ha stått mellom gravplassen og kapellet på Titran. De mange navn etter rorbuer i området ved Titran viser mest trolig til intens utnyttelse av skreien allerede i vikingtid. Et diplom datert 1433 omtaler ”de gode menn som bygger i Titran” (DN V:630), men dette kan være en “nykolonisering” etter avfolking som følge av Svartedauen. Eldste omtale av Tijtterens kircke er i 1589 (Thr.R. s. 74). Da sogneprest Peder Schvane Bang skrev sin beskrivelse over Hitra prestegjeld i 1780, stod kun veggene av Titran kirke og taket var allerede falt inn. Man hadde sluttet å bruke kirken allerede i 1762. I følge Bang var presten blitt lønnet og kirken vedlikeholdt av allmuen, men da det store fisket uteble utover fra 1600-tallet forfalt bygningen. De siste årene ble det holdt gudstjeneste kun en gang i året, og siste preken ved kirken ble i følge kirkeboka holdt 22. januar 1774, skjønt som under åpen himmel.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.





TORVASTAD KIRKE - (Karmøy, Rogaland)

Eldste kjente omtale av presten er fra 1301 og av Torvastad kirke («Torfua stodhom kirkiu») fra 1382. Undersøkt litteratur har lite å fortelle om middelalderkirkebygget, som kan tenkes å ha vært en stavkirke. Middelalderkirken ble omfattende reparert i 1620-årene og så revet i 1635 og erstattet med en tømmerkirke. Da dagens kirke ble oppført i 1880, ble tømmerkirken fra 1600-tallet revet og i dens korvegg ble det funnet et dragehode fra et husformet relikvieskrin som antas å være fra 1100-tallet.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Rogaland.





TOVDAL (HILLESTAD) STAVKIRKE - (Åmli, Agder)

Eldste omtale av en Tovdal stavkirke på Hillestad, rett opp for nordenden av Tveitvatnet, er i 1594 (Hillestad i Little Thopdall, Rudjord 1998:23). En Tovdal stavkirke ble revet 1820 og ny tømmerkirke ble reist same år på samme sted (Rudjord 1998:37ff), på samme tuft ser det ut til. Det ser ut til at nåværende kor befinner seg over der den eldre kirkens skip sto.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Aust-Agder.





TRESFJORD STAVKIRKE - (Vestnes, Møre og Romsdal)

Eldste omtale av Tresfjord stavkirke er i 1589 (Tresfiord/Tredzfiord kircke, Thr.R. 66). I 1690 ble Tresfjord stavkirke erstattet av en tømmerkirke med korsformet grunnplan, muligens bygd på samme sted som stavkirken.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Møre og Romsdal.





TREUNGEN (TVEIT) STAVKIRKE - (Nissedal, Telemark)

Den middelalderske stavkirken stod på den gamle kyrkjegrunnen i Nissedal og ble revet da de bygde den nye kyirken i 1763-64. Den tidligere kirketuften og kirkegården er avmerket på ØK-kartet på (33/8) under (33) Uppigard Tveit.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Telemark.





TROMSØ STAVKIRKE - (Tromsø, Troms)

Eldste opplysning om en kirke på Prostneset på (gnr. 119) Tromsø prestegård er i Soga om Håkon Håkonsson (kap. 333): ”Han let byggje ei kyrkje nord i Troms og kristna heile den kyrkjesokna”. Dette utsagnet bør ikke oppfattes for bokstavlig, og trolig henspeiler det på en kristning av samene i de indre strøk (Bratrein 1970:72). Kirken ble i 1308 av paven akseptert som ett av de 14 kongelige kapeller underlagt prosten ved Apostelkirken i Bergen (DN I:113, 114). Da kongesetet etter hvert ble flyttet til Danmark gled patronatsretten til disse kirkene over til biskopene, og i 1486 (DN I:950) ble dette påpekt av kong Hans, og erkebiskopen måtte gi fra seg styringen over Tromsø kirke og dens inntekter. Middelalderkirken ser ut til å ha stått i det kvartalet der nåværende kirke står. Dette området utgjør trolig restene av en større gårdshaug (Trædal 2008:412 m/ref.). I 1661 ble kirken og benhuset (ossuariet) reparert, og i tidsrommet 1710-17 ble kirken revet og og avløst av en tømmeret lamgkirke.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Troms.





TUDDAL STAVKIRKE - (Tuddal, Hjartdal kommune, Telemark)


Foto: Riksantikvaren.
Portalplanker fra Tuddal stavkirke.

Foto: Severin Worm-Petersen
Portalplanker fra Tuddal stavkirke.

Foto: www.arild-hauge.com
Detalje av portalpllanke.

Foto: Ukjent, Nordiska museet
Nærbilde av kapitelløve på høyre portalplanke

Foto: Ove Holst.
Nærbilde av kapitelløve på venstre portalplanke

Foto: Kulturhistorisk museum.
Lås fra Tuddal stavkirke.

Foto: Kulturhistorisk museum.
Beslag fra Tuddal stavkirke.


Tuddal stavkirke betegner egentlig to stavkirker, og begge sto i Tuddal i Hjartdal kommune i Telemark. Den første kirken ble oppført i tidlig kristen tid men den brant ned i 1369. En Kjetil Karlsson ble tiltalt for brannen, etter som han skulle ha tent lys i en kove ved kirken den dagen, men han ble frikjent av biskopen for brannstiftelse. Til tross for at dette var kort tid etter Svartedøden, ble en ny kirke oppført allerede året etter. Den nye kirken som ble oppført rundt 1370 blir også benvnt som "Tuddal yngre kirke". Kirkestedet er ved Øverland (gnr./bnr. 105/1) hvor stavkirkene sto, men det sies bl.a. at Tuddal kan ha vært navnet på opphavsgården da den første kirken ble oppført. I følge en besiktigelsesrapport fra 1668 var kirken «en stavbygning med svalgang og mange skruv om og lig Vinjes». Ytterligere beskrivelser av stavkirken finnes ikke. De nærmere omstendighetene omkring rivingen synes også ukjent, men det antas at kirken ble revet kort tid før dagens kirke ble oppført. Dagens kirke ble oppført i 1796. Et par portalplanker fra Tuddal stavkirke befant seg på en lokal gård frem til 1870-årene, men er nå i Oldsakssamlingen i Oslo. Blant andre bevarte gjenstander fra Tuddal stavkirke er et beslag og en lås. Tuddal bygdetun fikk i 1994 overbrakt fra Heddal bygdetun en furuplanke med et utskåret trerelieff som forestiller et hode med krone på. Planken med relieffet har hørt til i Tuddal stavkirke. Et dørbeslag med en runeinnskrift kan stamme fra Tuddal stavkirke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.


Foto: L. Smedstad.
N 154 Tuddal dørbeslag.
N 154 - TUDDAL STAVKIRKE (?)

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et dørbeslag av metall.

Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 205 skriver om dørbeslaget fra Tuddal med en runeinnskrift, at det ble kjøpt av en antikvitetshandler fra Telemark. Han oppga at dørbeslaget var tatt fra en dør på en gård i Tuddal, og at denne dør skulle tidligere ha tilhørt Tuddal stavkirke.

Riktigheten av denne opptenelse kan bestrides, da det finnes mange av denslags dørbeslag fra Telemark, og ingen andre kan sies å ha tilhørt en kirke, men private bygninger og bur.
Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 11309).

Innskriften lyder:



... ...aþr ræist runar þesar er hæitir kætil suæisun i aby + þormo=þr hilt mer meþan han mæirkti mik * kætil smiþr

[Sá(?) m]aðr reist rúnar þessar er heitir Ketill Sveinssonr í Ábý. Þormóðr helt mér, meðan hann merkti mik. Kætill Smiðr.

Norsk: "(Den) mann ristet disse runer som heter Ketil Sveinsson i Åbø - Tormod holdt meg da han 'merket' meg. Ketil smed."

Engelsk: "That man carved these runes who is called Ketill Sveinn's son of Ábýr. Þormóðr held me while he marked me. Ketill the smith."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind II, side 205.
¤ Bilde av dørbeslaget.





TUFT STAVKIRKE - (Hvittingfoss, Kongsberg kommune, Buskerud)


Foto: J. Rácz.
Vestportal fra Tuft stavkirke

Foto: Riksantikvaren.
Sydportal fra Tuft stavkirke

Tegning: Christian Christie.
Grunnplan og tverrsnitt i stavkirken.

Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Overlegger til portaler i stavkirken.


Tuft stavkirke sto i utkanten av Hvittingfoss i Kongsberg kommune i Buskerud fylke, litt nord for dagens Tuft kirke. Dagens kirke står på en slette som tidligere var ekserserplass, rett i sørkanten av den gamle kirkegården. Kirken dateres til rundt 1200 på grunnlag av to bevarte portaler i Oldsaksamlingen. Prestbol (præstar a Tuft) er omtalt i 1366 like etter Svartedøden, og i Biskop Eysteins jordebok i 1395. Christie beskriver Tuft stavkirke som en enkel, enskipet langkirke der skipet målte ca. 11,55 m x 5,05 m. Det tilnærmet kvadratiske koret hadde på Christies tid samme bredde som skipet, men Christie påpeker at det opprinnelig var smalere. Sigrid og Håkon Christie anslår i «Norges kirker» at koret opprinnelig var ca. 2,90 m bredt. Det antas at det fikk samme bredde som skipet en gang i middelalderen, men dette er ikke sikkert kjent. Skip og kor hadde stående veggplanker satt inn i veggrammer bestående av sviller, staver og stavlegjer. Langveggene var delt i to rammer av en mellomstav. Veggene hadde små, sirkulære lysåpninger like under stavlegjene. De nevnes av Chr. Christie som på en målskisse av kirkens nordvegg har tegnet to i skipet og en i koret tett inntil hjørnestavene. En av disse lysåpningene er bevart i sydportalens vestre vangeplanke. Den har 15 cm diam. og sitter ca. 20 cm under stavlegjen. Det er grunn til å tro at de sirkulære lysåpningene er opprinnelige. Chr. Christie opplyser også at korets østvegg hadde en liten, spissbuet lysåpning som ifølge en påskrift på måleskissen satt ca. 2,93 m over gulvet. Takene hadde spontekte bordtak som var dårlige i 1600-årene. Bordtakene ble tekket med teglstein på lekter 1703. I 1652 ble det bygget ny takrytter. Den ble tekket med bord som ble tjærebredd, og den bar spirstang av jern med fløy. På tegningen av kirken på kartet fra 1772 sitter takrytteren midt på mønet.

Den har firesidet underbygg og høy, spiss hjelm med fløy. I 1827 påpekes det at takrytteren må tjærebres. Tuft stavkirke hadde svalganger da den hadde sin opprinnelige form med smalere kor. Kirkeregnskapene fra 1600-årene viser at kirken da var omgitt av svalganger på alle 4 sider. De hadde bordtak som var tekket med spon. Svalgangene var oppført av stavverk med sviller og staver, og deres pulttak har gått ut fra skipets og korets vegger ca. 2' under loftet. De må være revet ved reparasjonsarbeidene 1699. «. . . Nock er ved Kirchens vestre Ende opsadt it nyt vaabenhuus af Reiszeverck hvor under Kom 3 smaa Sviller . . .» heter det 1699. Vegger og tak ble tjærebredd. Ved besiktigelsen 1760 ble det nevnt at kirken hadde fått ny sval som manglet gulv og innkledning. På tegningen av kirken på kartet fra 1772 har våpenhuset sadeltak og vindu i sydveggen. Loftet var oljemalt «himmelblått med drivende skydotter, dels sortgraa uveirsskyer, dels lysegule godveirsskyer — altsammen visstnok malt i 1786». (Gran s. 40.) Beskrivelsen av skyene tyder imidlertid på at de har vært av samme type som kjennes fra Niels Bragernæs’ hånd. Isåfall kunne også de være fra 1702. En bevart kirkemodell (UO C 10470) viser en korsarm på fremsiden. Baksiden, som mangler korsarm, har vært festet til vegg. Hovedtårnet har høy, spiss tårnhette med kule på toppen, og er omgitt av 4 pinakler med kule på tårnhetten. Gavlene i korsarmene er høye og spisse og har pinakler på hver side, dessuten en halvrund skive på gavlspissen. Farver: hvit med malt murverk i gavlene samt malte vinduer og åpninger. Tuft stavkirke ble revet da dagens kirke ble oppført i 1880.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, www.norgeskirker.no,   Kirkesteder i Buskerud.





TYDAL STAVKIRKE - (Tydal, Trøndelag)


Foto: kirkvollen.no
Benkvange med runeinnskrift
N A371 Tydal stavkirke
Det er lite vi vet om den Tydal stavkirke, men Tydal stavkirke sto på Tydal gamle kirkested, Kirkvoll. Skriftlige kilder er ikke kjent, og få oppbevarte gjenstander kan med sikkerhet føres tilbake til den. To rikt utskårne ornamenter i tre, som idag finnes i våpenhuset ved Tydal kirke, menes med sikkerhet å stamme fra Tydal stavkirke. Det er gjennombrudte ornamenter i en stilart som er tidfestet til overgangsperioden mellom romansk og gotisk stil, – altså omkring år 1200. Dermed tror man Tydal stavkirke ble bygd i denne tiden. På den ene benkvangen fra Tydal stavkirken (ca. 1200-1696) er det med en ristet med kniv 21 runer. Runene er datert til middelalderen. I tillegg til runene er det også en innskrift med latinske bokstaver som blir oppfattet som en magisk inskripsjon.

Kilde: www.kirkvollen.no, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Sør-Trøndelag.


N A371 - TYDAL STAVKIRKE

Runeinnskriften er ristet på en planke rikt utskårne ornamenter i tre. Se til venstre. Gjenstanden henger på veggen i våpenhuset Tydal nye kirke.

Innskriften lyder:

runeinnskrift

???

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Nytt om Runer 2004, side 16-18.
¤ Koordinater: (63.0559 ; 11.5657)





TYLDAL STAVKIRKE - (Tynset, Innlandet)


Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Tronstol fra Tyldal stavkirke, datert til ca. 1200.


Tyldal stavkirke sto den gamle kirkegården i lia sør for bygdetunet og brant ned i 1660. En ny kirke ble oppført lenger nord på nåværende plass på Prestegardsjordet (Steimoeggen 1965:212f). På 1570-tallet lå Prestegardt Vdj Tyldal til mensa (sogneprestens embedsgods) ved Tyldal kirke, mens presten ved Tyldal hovedkirke i Tynset prestegjeld samtidig bodde på Tynset prestegård i Tynset annekssogn (St. 201).

I følge "Norske stavkirker, Dekor og utstyr, Ragnar Haugli, 1973, side 405", er den tronstolen som vises over fra Tyldal kirke i Hedemark og er dateert til ca 1200.

Kilde: www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Hedemark.





TYNSET STAVKIRKE - (Tynset, Innlandet)

Dagens Tynset kirke er Tynsets fjerde kirke og står på Kirkeeggen på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den første kirken var Tynset stavkirke som ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger oppe i bygda. Kirken ble vigslet av erkebiskop Tore fra Nidaros 13. september 1211 og ble viet til Sta. Margareta, St. Laurentius og St. Thomas av Canterbury. I 1657 ble det bygget en ny kirke på samme sted.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hedemark.





TYSNES STAVKIRKE - (Tysnes, Vestland)

På Tysneset har det vært religiøs utøving lenge før de første prestene og munkene kom til norskekysten en gang på 1000-tallet. Her finner en restene etter et horg, dvs et norrøn offersted. Det ble i sin tid reist en kirke like i nærheten av offerstedet som lå der fra før. Dette var en stavkirke, ettersom det i eldre regnskap ble nevnt svalar. Stedet der middelalderkirken på Tysnes sto er i dag synlig som kirkegård. Her ble en tømmerkirke reist i 1685, og Tysnes stavkirke ble revet først da nykirken sto ferdig i 1868. Denne ble reist om lag 70 m sørvest for der den eldre kirken sto. Nykirken ble stående fram til 1906. Tysnes stavkirke hadde tårn og våpenhus, og skipet hadde glasvinduer, men var nok da ombygget. Til slutt ble den gamle stavkirken revet og det ble bygd en ny tømmerkirke, men på et annet sted enn stavkirken.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, lokalhistoriewiki,   Kirkesteder i Hordaland.





TØNJUM STAVKIRKE - (Tønjum, Lærdal kommune, Vestland)


Foto: Arild Nybø. Fire par portalplanker er bevart fra Tønjum stavkirke.

Tegning: Christian Christie, Fortidsminneforeningen.

Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum


Foto: Nina Aldin Thune.
Detalj av portal fra Tønjum stavkirke.

Tegning: Sørensen
Portalplanker Tønjum stavkirke


Tønjum stavkirke sto i Tønjum i Lærdal kommune i Vestland fylke og ble reist på 1200-tallet. Første skriftlige kilde som viser til en kirke i Tønjum er fra 1305, da "sira Guðrleike a Tuninum" er nevnt. Tønjum stavkirke er første gang omtalt som «Kirkian a Tunyum» i Bergens kalvskinn før 1340. I en rapport fra 1660-årene står det at svalgangen og «søndre side til kirkedøren, som er midt paa kirken» skulle fornyes. Dette viser at det var en inngangsdør til kirken på sørsiden, i tillegg til hovedinngangen i vest. Kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson mener at dette viste at kirken var treskipet med søylene gruppert omkring hjørnene, slik som i stavkirkene i Borgund og Stedje, og trolig med inngang fra både nord og sør. Et tegn på at det er bevart hele fire portaler fra kirken. De kommer trolig fra en hovedinngang i vest, en korinngang, en inngang midt på langveggen i nord og en midt på langveggen i sør. Disse portalene ble oppbevart i sakristiet i den nye kirken i Tønjum frem til 1885, da de kom til Bergen museum. Det fremgår også av rapporten fra 1660-årene at kirken da hadde svalganger, pulpitur og tårn.

I en rapport fra 1722 står det at kirken i Tønjum er en «smuk stavkirke med svaler rundt omkring, et rundt bygget kor og taarn fra grunden af, indvendig malet og vel kondisioneret.» Dietrichson tolker dette som at tårnet stod i vestenden av kirken, og at kirken hadde avrundet apsis i øst. Skipet i kirken var 11 m x 9 m og koret var 4 m x 6 m. Tønjum stavkirke hadde hevet midtrom, og koret hadde apsis. Det gikk svalganger rundt bygget. 12 eller 16 søyler skal ha båret midtrommet i skipet. Våpenhuset/tårnet i vest hadde kvadratisk grunnflate med side på 4,2 m men det kom til senere, opprinnelig hadde kirken støpul. Kirken fikk galleri rundt 1660. Av andre gjenstander fra stavkirken kan nevnes et alterskap, en lysekrone og en messehagel i De heibergske samlinger. En klokke oppbevares i dagens kirke. I Sogn sparebank oppbevares kalk og disk fra siste halvdel av 1200-tallet, og på i Bergen museeum finnes også en dørring fra 1100- eller 1200-tallet, en prosesjonsstav fra rundt 1500 og en gravstein fra 1200-tallet.

Tønjum stavkirke blåste ned i en storm den 12. januar 1823, ifølge en tavle fra 1837 i dagens kirke. Etter at kirken hadde rast sammen, ble det funnet rundt 150 brakteater. De eldste av dem var fra perioden 1205–1263. Da den nye Tønjum kirke ble oppført på samme sted, ble en rekke materialer gjenbrukt (jf. en rekke bilder i Norges kirker). Det skal ellers ha stått et par andre stavkirker i nabolaget, på Eri (ca. 2 km nord for Tønjum) og Rikheim (ca. 5 km øst for Tønjum).

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, www.norske-kirker.net,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.


Tegning: Sørensen. Portaler Tømjum stavkirke.

Tegning: Sørensen. Portaler Tømjum stavkirke.
N 347 - TØNJUM STAVKIRKE

Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en dørring av jern. Innskriften er en bønn skrevet på Latin. Dørringen oppbevares på Bergens museum.


N 347. Dørring fra Tønjum stavkirke.

Innskriften lyder:

+ hafe maria krasia blena tomius stekum benatit|a| |t|aus in mulieribus æþ be

Ave Maria gratia plena. Dominus tecum benedicta tu in mulieribus, et be[enedictus].

Norsk: "Ave Maria, full av nåde. Må Herren være velsignet med deg blant kvinner, og være velsignet."

Engelsk: "Hail Mary, full of grace. The Lord is with Thee: blessed art Thou among women and blessed is."

Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, side 136.
¤ Koordinater: (61.0574 ; 7.5174)
¤Bilde av dørringen av www.arild-hauge.com
¤Wilhelm F.K. Christies tegning av dørringen fra Tønjum stavkirke..

Tegning: Wilhelm F.K. Christie





TØRDAL STAVKIRKE - (Drangedal, Telemark)

Tørdal stavkirke på Bø er fra middelalderen og det ble utført flere reparasjoner på den i 1630-34 og 1717. I 1748 ble ny kirke reist. Nåværende kirke ble innviet i 1809.

Kilde: www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Telemark.





UGGDAL STAVKIRKE - (Tysnes, Vestland)

Lokalitet for Uggdal stavkirke ikke kjent, men trolig sto den på samme sted som tømmerkirken som ble bygd rundt 1630. Det kan også opereres med navn som Myklestad og Opdal.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





ULLENSAKER STAVKIRKE - (Ullensaker, Akershus)


Foto: norgeskirker.no
Døpefont i kleberstein fra ca 1140


Ullensaker stavkirke ble bygd etter at Ullensaker romanske steinkirke, som stod ved et sideløp til Hynnabekken, ble ødelagt ved jordfall på 1400-tallet. Så godt som intet er kjent med hensyn til steinkirkens bygning. Ullensaker stavkirke ble bygd der dagens kirke står, på grunnen til Ullensaker prestegård. Stavkirken ble utvidet til korskirke ca. 1650 og revet 1768, da en ny tømret korskirke ble reist på samme sted. I begynnelsen av 1500-tallet skifter kirkens navn i de skriftlige kilder fra Ullenshov til Ullensaker (jfr. NG 306) Årsaken til navneskiftet er trolig at den yngre trekirken ble reist på et annet bruk av kirkestedsgården, og at dettes navn var Ullensaker (jfr NG 310, NK 216). Ifølge Rygh bør Ullinshof være det gamle navnet på kirkestedsgården (NG 306). Ullensaker stavkirke hadde rektangulært skip og koret var antakelig lavere og smalere enn skipet, hvis gavl må ha gått opp over kortaket, for 1688 heter det: «Udj gaulen jmellem Kierchen og Choret Er Indhugget 6 Nye Bielcher». Koret var innvendig skilt fra skipet med et korskille. Utvendig var det reist skråstøtter mot veggene. Midt på kirketaket satt en stor takrytter, som ble understøttet av stolper fra kirkegulvet. Foran vestportalen sto et våpenhus. Kirken var skrøpelig i 1600-årene, men gjennomgikk omfattende reparasjoner. Midt i århundret ble det føyet til 2 tverrvinger, slik at kirken fikk korsform. I annen halvdel av århundret omtales et sakristi øst for koret. Tross stadige reparasjoner ble kirken 1768 ansett å være så dårlig at den ble revet. Veggene besto ifølge kallsboken «opreist og sammenpløyed tømmer», må det oppfattes som reisverk med loddrett stillede tiler sammenføyet med not og fjær innbyrdes og til stolpene. Veggene må ha hatt hjørnestolper, og «En Stoer Pille inden wdi Kierchen, ved Søndre Ving», som ble reparert 1665 fordi den var gammel og råtten. Veggene fikk 14 lange og 4 kortere skråstøtter eller skorder fra bakken av samme type som bl.a. kjennes fra Kvernes. Veggstolpene har båret en stavlegje og har dessuten hvilt på en sviller, slik at en vegg dannet en fast ramme. Veggene hadde utvendig tjærebredd spontekning 1648, men senere omtales bare veggenes bordkledning, som ble reparert og tjærebredd.

Koret hadde sydportal, skipet vestportal og det var mulig at skipet i stavkirken hadde sydportal som ble beholdt etter at tverrvingene ble bygget til, for 1714 trenges det «en Nye Svale for dend Søndre Kirchedør». Da tverrvingene ble bygget til, fikk de hver sin gavlportal, som bl. a. fremgår av besiktelsen for 1675, hvor det nevnes at tverrskipene hadde midtgang. Kirken skulle altså ha hatt 5 portaler etter utvidelsen, og det synes også å fremgå av beskrivelsene fra 1688. I 1739 heter det at Ullensaker stavkirke hadde 11 fag blyvinduer. Av disse synes vinduet over korets sydportal og i korets østvegg å ha sin gamle størrelse og sine gamle rammer. Vinduet i østveggen over altertavlen må ha sittet så høyt at det gikk fri av sakristiet. I koret var det dessuten 4 andre vinduer. Det er bevart 4 dørringer samt gangjern og beslag fra 1200-tallet fra stavkirken og det er mye som tyder på at døren er overført fra steinkirken og innsatt i Ullensaker stavkirkes portal. Fra middelalderen er det bevart en døpefont i kleber fra rundt 1140, en kiste av eik fra 1200-tallet som det er det funnet en runeinnskrift på. Eikekisten hviler på fire flate hjørnestolper i hvilke forsidens og gavlenes planker er innfalset og festet med trenagler utenfra. Gavlsidene er styrket ved tre pålagte stokker. Bunden er lagt på tverstokker som er falset inn i langsidenes bord. Lokket har en bred profilert ramme. Kistens indre er forandret i nyeste tid og har spor av to gamle leddiker. På overkanten av kistens forside nær låsen er spor av en runeindskrift. Den svake konstruksjonen, opprindelig uten spiker eller beslag, har alt i middelalderen eller i allefald omkring 15-1600, gjort at man har styrket kistens bygning ved at legge jernbånd på i hjørnene. Man har lagt disse nogenlunde ordentlig på mellemlistene i forsiden, men det har tydeligvis ikke været nok, for derefter er det lagt på nogen mindre jernbånd som brutalt er naglet over to av de symbolske figurer i forsiden. Kistens længde er 1.95 m, bredden 69 og 69,5, høyden 91,5 cm. Forsiden er rikt utskåret i felter. På midten deles den ved et tre med grener og blader, og i hver halvdel av forsiden er skåret ut 12 små firkantede felter, og i disse feltene er det skåret symbolske dyrefigurer. Påa undersiden løper en list med geometriske firblad-figurer.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Akershus.


Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo.
Kiste av eik fra 1200-tallet med runeinnskrift


Foto: Håkon Thorsen, Fortidsminneforeningen
Dørringer og beslag.
N 24 - ULLENSAKER STAVKIRKE

Innskriften er riset på en kiste av eik og er datert til 1200-tallet. Kisten er oppbevart på Oldsaksamlingen (nr. 21429). Runene er meget slitte.

Innskriften lyder:

---ss-------

????

Litteratur:
¤ Norges Innskrifter med de yngre runer, 1941. Bind I, side 55
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.






ULLERN STAVKIRKE - (Sør-Odal, Innlandet)

Ut fra stedsnavnet er det nærliggende å anta at det har vært kultsted her i hedensk tid, og det sies å ha vært kirke på stedet siden 1100-tallet. I katolsk tid stod en trekirke (formodentlig en stavkirke) viet til Olav den hellige noe nærmere Glomma. Det er uavklart når Ullern stavkirke ble revet, men en ny kirke sto ferdig i 1623. I 1597 omtalte biskop Jens Nilssøn Ullern kirke som annex til Strøm kirke. (Kirkeby 1966:186, 265). Riksantikvarens Kulturminnesøk daterer andre kirker til 1623 og 1730. Jubileumsboken fra 1968 daterer 1700-tallskirken til 1728 og mener at nåværende kirke er den fjerde eller femte i rekken.

Kilde: www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hedemark.





ULLERØY STAVKIRKE - (Sarpsborg, Østfold)


Foto: www.norske-kirker.net
Døpefont fra Ullerøy stavkirke i kleberstein er fra 1100-tallet


Stedsnavnet er åpenbart etter den norrøne guden Ull, og Ullerøy har hatt kirke siden middelalderen. Ullerøy er omtalt i 1349, uten at man vet når den ble oppført. Jens Nilssøn omtaler den som anneks til Skjeberg i en visitasrapport fra 1594. Ullerøy stavkirke ble erstattet av en ny kirke av utmurt bindingsverk 1635. Den nåværende kirken ble reist 1725 (NK 156f). Det kan se ut til at samtlige kirker er blitt bygd på samme tuft. Kirken står på Vestberg vestre. Fra Ullerøy stavkirke det bevart en døpefont, et krusifiks og en liten kirkeklokke.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,  Kirkesteder i Østfold.





ULVIK (HAKASTAD) STAVKIRKE - (Nedre Hakastad, Ulvik kommune, Vestland)


Tegning: N. Nicolaysen.
Portal fra Ulvik stavkirke

Foto: Ukjent, Kulturhistorisk Museums Fotoarkiv.
Portal med dør fra Ulvik stavkirke


Ulvik stavkirke sto på gården Nedre Hakastad i Ulvik kommune i Vestland fylke og Dietrichson mente at den bevarte portalen, og dermed stavkirken, måtte være laget på første halvdel av 1200-tallet. Ulvik stavkirke og er første gang nevnt i 1309, da en Torgils er nevnt som prest i kirken. En befaringsrapport fra 1665 nevner «taget over koret og det stykke ved og under taarnet». Dette viser at kirken har hatt en takrytter eller et tårn. Rapporten fra 1665 nevner også svalganger og et stigehus. Ifølge regnskaper fra 1699–1701 hadde Ulvik stavkirke svalgang omkring. De bevarte plankene fra en portal i kirken er skåret i en stil som Lorentz Dietrichson kalte «den sogn-valdreske type». Han skildret portalen som et «ypperlig arbeide». Overstykket til portalen mangler. Dietrichson mente at portalen, og dermed stavkirken, måtte være laget på første halvdel av 1200-tallet. En rapport fra 1709 sier at kirken var «en meget gammel og forfalden stavkirke, som høilig behøver at bygges ganske af nyt tømmer». Det var ikke lenger trygt å holde gudstjeneste i kirken, men bøndene kviet seg for kostnadene ved å bygge ny kirke, og holdt derfor på den gamle. I 1711 ble det bygget en ny tømmerkirke og de to utskårne portalplankene fra stavkirken ble satt inn i den nye tømmerkirken. Denne kirken ble i sin tur revet i 1859 og erstattet med dagens Ulvik kirke. Portalplankene havnet da i Bergen museum.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.kulturminnesok.no, Wikipedia, Kirkesteder i Hordaland.





UNDRUMSDAL STAVKIRKE - (Tønsberg, Vestfold)

Undrumsdal stavkirke var viet til Mikael og ble revet i 1730, da den ble avløst av en oktogonale kirke som ble revet i 1880, men det er uklart om denne ble reist på samme tuft som stavkirken. Opprinnelig kirkested er ikke kjent. Undrumsdal stavkirke er omtalt i dokumenter fra før svartedauden, og første kjente omtale fra 1315 ifølge Helland, men man antar at det har vært kirke på Undrumsdalkirkestedet siden 1120-tallet.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Vestfold.





UTVÆR STAVKIRKE - (Solund, Vestland)

Den første kirken på Utvær har trolig vært en stavkirke som var vigd til St. Klemens som var vernehelgen for sjøfolk. Kongsdøtre, kirkeplyndring av skotske sjøfarere og værharde kår preger historien omkring Utvær kirkested. Eldste omtale av en kirke på Utvær er før 1350 (capellan j Vtt veri, BK 56b). I 1686 viser synfaringsrapporten at kirken da var en liten langkirke i tømmer med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. I august 1717 ble siste gudstjeneste holdt i Utvær kirke. Den første tjeneste i kirken på Husøyna noen kilometer over havet mot øst, ble holdt på våren året etter. Her ble kirken stående på Kirøyna (Kyrkjeøyna) fram til 1896, da ny kirke var blitt bygd inne på Kolgrov på store Husøy (Aaraas & al 2000b:57f).

Kilde: www.kulturminnesok.no, The Church Site at Utvær,   Kirkesteder i Sogn og Fjordane.





VALEN (VALESTRAND) STAVKIRKE - (Sveio, Vestland)

Kirkestedet var på Valen og eldste omtale av Valen stavkirke skal være fra 1567. Kirken på Valen kan også bli kalt Valestrand stavkirke. Valen stavkirke er kjent fra regneskaper fra 1609 og fram til den nye tømmerkirken ble reist på samme sted i 1707. I denne perioden er det ikke nevnt tømmerarbeid ved Valen stavkirke, men trolig har den fått fått et tømmertilbygg i øst tidlig på 1600-tallet. Hoveddelen av skipet har hatt stavvegger og denne delen har trolig vært en tidlegere mindre stavkirke. Resten av skipet og koret har hatt tømmervegger og har vært et tilbygg til stavkirken. Som støtte for veggen er det i 1624-26 satt skorder på nordsiden av kirken. Det er flere steder nevnt utvendig bordbekledning som for eksempel 1636-38, da det ble kjøpt bord til bordtak på sørsiden av kirken og bjelker til "Opstander Att Nagle Bordtagett faest thill". Innvendig i koret vart det laga "Paneeluerck" i 1630-32. Fram til midten av 1600-tallet var kyrkja tekt med eikespon. I følge inventarlisten fra 1612 hadde Valen stavkirke to små klokker fram til den ble revet. Så Valen stavkirke må ha hatt tårn, men det ikke er omtalt i samband med tjærebreing og reparasjoner. Kirken hadde svalgang, stegehus og våpenhus. Kildene gir få opplysninger om interiøret i kirken, men interiøret må ha gjennomgått vesentlege endringer i samband med tømmerutvidingen. Rundt 1630 har det vært utført omfattende arbeid i koret, med at det er lagt loft og utført panelingsarbeid. Prekestol og prekestolshimling ble laget i 1621-23. I 1618-20 ble det laget to lange fotskamler foran benkene. I samband med istandsettingen av koret rundt 1630, ble det laget en klokkerstol i koret og en lang benk. Synfaringen i 1661-65 påpekar at to benker på mannssiden og tre benker på kvinnesiden er forfalne.

Kilde: www.norgeskirker.no, www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no,   Kirkesteder i Hordaland.





VALLE STAVKIRKE - (Valle, Agder)


Foto: Chris Nyborg
Altartavla fra Valle stavkirke


Valle stavkirke i Valle kommune i Setesdal sto hvor Valle kyrkje står idag. Den var hovedkirke for Valle prestegjeld, og er først nevt i regnskapsbøker fra 1327. I den lokale regnskapsboken (prestestolen), er det nevnt at kirken ble utvidet med nytt laftet kor i 1663. I 1843 ble Valle stavkirke revet. Det finnes materialer fra en eldre kirke på Rygnestadtunet, men det er usikkert om dette er fra Valle stavkirke eller fra Nomeland kirke, som var anneks til Valle. Altartavlen fra 1600-tallet er utstilt på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Rester av maling indikerer at altertavlen har vært rikt dekorert. De tre nederste bildefeltene viser Kristus med glorie i midten, antakelig evangelisten Johannes til høyre og en tredje ukjent figur til venstre. I de midterste feltene skimtes utydelig skrift. Baldakinen øverst er tradisjonelt et symbol på himmelen.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, lokalhistoriewiki.no, Kirkesteder i Aust-Agder.





VALLE STAVKIRKE (SØR-AUDNEDAL) STAVKIRKE - (Lindesnes, Agder)

Eldste omtale av en Valle stavkirke på Undal prestegård, hvis opprinnelige navn er Valle, er i 1390 (Uallar kirkiu, DN VII:323). Sogn (DN XV:21) og prest (DN XV:22) er nevnt noe tidligere i samme århundre. Valle stavkirke ble erstattet av en tømmerkirke bygd 1577, og byggherre var sogneprest Peder Claussøn Friis.

Kilde: www.norske-kirker.net, www.kulturminnesok.no, Wikipedia,   Kirkesteder i Vest-Agder.





VANG STAVKIRKE - (Vang, Innlandet)


Tegning: Louis Gurlitt, Riksantikvaren
Vang stavkirke, Valdres.

Foto: Knut Hermundstad, Valdres Folkemuseum
Fra koråpningen i Vang kirke fra sist på 1100-tallet?

Foto: Johan Meyer, Riksantikvaren
Vestportalen Vang stavkirke, Valdres

Foto: Tegning: Franz Wilhelm Schiertz, 1841.
Vang stavkirke, Valdres


Kirkestedet ligger sentralt i bygden Vang på sydsiden av Vangsmjøsa der Vang stavkirke opprinnelig sto. Stedet er merket med en liten skiferbauta inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Stavkirkens byggeår er ukjent, men dekorerte deler fra stavkirken er datert til etter 1200. Selve kirken er første gang nevnt i de skriftlige kildene i de pavelige nuntiers regnskaper fra 1327. Stavkirken var en langkirke med rektangulært skip og et noe smalere og rett avsluttet korparti. Av tidligere avbildninger fremgår det at kirken var orientert på vanlig måte, med koret mot øst. Rundt kirken har det vært en svalgang, og på taket av skipet var det i nyere tid en takrytter med usikker datering. Et spesielt trekk ved Vang stavkirke var fire indre staver i skipet. I 1686 ble det betalt for tjære til alle tak på skipet, koret og svalgangene som gikk rundt kirken. Veggene i stavkirken var av vanlig stavverk med sviller, hjørnestaver, stavlegjer og innfelte veggplanker. Runer (NIYR I, s.227) er påvist på høyre side av den opprinnelige sydportal. Runene begynner ca. en meter over gulvet, og løper ca 26 cm loddrett oppover.

Svillene har hatt trapesformet tverrsnitt med not langs oversiden for innfesting av veggplanker. Svillene var festet inn i de sirkulære hjørnestavene som i nedre ende var avsluttet med en base. Mellom basen og skaftet synes det å ha vært en vulst både på innsiden og på utsiden. Korets langvegger var festet inn i skipets østvegg. For øvrig var veggplankene festet inn i hjørnestavene på vanlig måte. I skipet var stavlegjene doble med not for veggplankene langs undersiden. Til langveggenes stavlegjer var det på innsiden festet en raftestokk. Gavlene besto av stavlegje, sperrer og innfelte planker. Innvendig sto veggene bare. Utvendig var enkelte av gavlene kledd med spon i senere tid. I tillegg var det festet liggende bord til deler av veggene. De fire indre stavene i skipet delte rommet i tre like store deler i begge retninger. De indre stavene i kirken, som ble gjenreist i Polen, synes å stamme fra den opprinnelige stavkirken. Stavene har ovalt tverrsnitt, med største diameter ca. 32 cm. I nedre ende er stavene avsluttet mot gulvet med en base som har en dobbelt vulst langs overkanten. Ca. 3,0 m opp fra gulvet er skaftet avsluttet med et kapitel med buet underside og utskåret dekor. Mellom skaftet og kapitelet er det en enkel vulst. Fra kapitelene og videre oppover er stavene faset med tunger.

Da kirken ble oppmålt før rivingen i 1841, hadde skipet portal mot vest og syd, koret hadde portal mot syd. Trolig har dette tilsvart den opprinnelige ordningen. I korets nordvegg synes det også å ha vært en dør. De bevarte portaler som inngår i kirken i Polen, har opprinnelig vært konstruert som vanlige stavkirkeportaler med horisontale planker som overdekning og med dekorerte yttersider. Åpningen i skipets opprinnelige vestportal er 80 cm bred og 250 cm høy. Portalen er gjort utadslående etter påbudet fra 1823. Skipets opprinnelige sydportal er 80 cm bred og 255 cm høy. I korets sydportal har åpningen opprinnelig vært ca. 60 cm bred og ca. 195 cm høy. De opprinnelige lysåpninger i stavkirken