Hedensk edsavleggelse

MÅTER Å LEGGE ED PÅ

Noe av det viktigste for en viking, hvis han ville beholde æren, var å være en ordholden mann. Sagt var sagt, og en lovnad skulle holdes. Men enkelte ganger var det nødvendig med mer høytidelige edsavleggelser. Denne siden handler om vikingenes måte å legge ed på. En ed lagt under slike forhold var ubrytelig.

ED UNDER EN TORVREMSE
I den hedenske sed kunne man gjøre ed under en torvremse. Torven ble skåret ut av vollen og torvremsen ble løftet opp av et spyd på midten og skulle være festet i jorden i begge ender. Hedningene, som det står i Laksdøla saga, mente at guddomsbeviset inngått under en slik torvremse, ikke var mindre enn det guddomsbevis kristne førte på sin måte.

Dette heter å "gå under jordens smykke", ganga undir jarðar-men, da disse jordklumper kalles "jordens smykke". Hensikten må ha vært en symbolsk kontakt med underverdenen og en gjenfødsel. Riten er omtalt i forbindelse med blodblanding, som for eksempel ved inngåelse av fostbroderskap, men har også vært i bruk i forbindelse med avgjørelser om uenighet og som guddomsbevis.

Fostbroderskap eller blodsbroderskap, er en pakt mellom to eller flere menn, som ikke er brødre. I mytologien omtales Odin og Loke som fostbrødre. I flere sagaer er fostbroderskap et hovedtema. Pagten blev inngått ved en overgangsrite, hvor "brødrene", også kalt edsbrødre, avlagde ed på å verne og hevne hverandre. Dermed kom også blodhevnen til å gjelde for dem alle. Under riten "gjenfødtes" de som brødre ved å gå samtidig under en torvremse, som var gravet opp og løftet op på spyd.

I en rite i Gisles Saga, som foregår på tinget, er det tale om fire fostbrødre, som om de var firlinger - fødes ut av jordens moderskjød. Etter torvremseriten blander de blod, og det skildres hvordan Gisle og tre andre menn skjærer seg i hånden og lar blodet dryppe ned på jorden, som er skåret opp under torvremsen, og de blander jord og blod sammen. Til sist sverger de å hevne hverandre som brødre og påkalder gudene som vitne.

Under følger tre tilfeller av torvremse-eden, hvor de to første er sakset fra Gisle Surrsons saga og Fosterbrødrenes saga hvor det er snakk om å inngå en fostbrødreavtale og den andre er sakset fra Laksdøla saga hvor det er snakk om å bevise sine ord. Tekstene står godt nok alene.

Fra Gisle Surssons saga (kap. 6)
Torgrim, Gisle, Torkjell og Vestein ville binde vennskapet seg i mellom med fastere avtaler, de ville gå sammen i et fostbrødrelag. Sagateksten er som følger:

Gisle sa: "Her gjentar han nok noe som har vært sagt. La oss akte oss så han ikke blir sannspådd. Men jeg tror jeg vet et godt råd: at vi fire binder vennskapet vårt med fastere avtaler enn før og sverger oss sammen i fostbrødrelag." Dette rådet syntes de var bra.

De gikk ut på odden der på øren, og der skar de opp en torvremse slik at begge ender var festet til jorden; under satte de et målspyd - det var så høyt at en mann såvidt kunne nå opp til spydnaglen med hånden. Alle fire skulle nå gå under torvremsen, Torgrim, Gisle, Torkjell og Vestein.

De skjærer seg så det renner blod, og blodet lar de flyte sammen i mulden som torven er skaret løs fra; de rører blod og muld sammen. Dernest legger alle seg på kne og sverger den ed at hver skal hevne hver av de andre som sin bror, og de tar alle gudene til vitner.

Men da de tar hverandre i hendene, sier Torgrirn: "jeg påtar meg et stort ansvar når jeg gjør dette med Torkjell og Gisle, som begge er mine måger. Men jeg skylder ikke Vestein noe." Og han rykker hånden sin vekk. "Slik kan flere av oss gjøre," sier Gisle og rykker til seg sin hånd. "Jeg vil ikke binde meg til en som ikke gjør det til Vestein, min måg."

Folk syntes dette var svært ille. Og Gisle sa til Torkjell, sin bror: "Nå gikk det som jeg hadde mistanke om at det ville gå. Det som er gjort, blir nok til ingen nytte. Men jeg tror at skjebnen ville det slik."
Så drog folk hjem fra tinget.

Fra Fosterbrødrenes saga (Kap. 2)
Torgeir og Tormod ville binde vennskapet sitt nærmere ved ed. Sagateksten er som følger:
Tidlig sa hugen dem det som de siden kom til å sanne, at de ville bli bitt av våpen; derfor tok de det råd å love hverandre fullt og fast at den skulle hevne den andre, som levde lengst. Vidspurte menn hadde hatt dette for sedvane når de ville sette lovfast avtale seg i mellom om at den skulle hevne den andre, som levde lengst: de skulle gå under 3 jordringer, og det gjaldt som ed for dem.

Den leken gikk for seg: man skulle skjære tre lange torvremser ut av jorden; alle endene måtte sitte fast i jorden, og så skulle man lette opp løkkene slik at man kunne gå under dem. Denne leken brukte Tormod og Torgeir til å feste sin avtale.

Fra Laksdøla saga
Torkjell og hans menn måtte vise sannhetsbevis for sin versjon om hvordan Torstein Surt druknet. Dette skulle gjøres med en rensningsprøve. Sagateksten er som følger:

Nå ble dette utsagn om Torkjel og hans folk spredt ut, men før hadde Gudmund fortalt om det litt annerledes. Nå syntes frendene etter Torarin at det som ble meldt, så noe tvilsomt ut, og de sa de ville ikke sette lit til det uten prøving, og de regnet at de skulle ha halvparten av eiendommen liksom Torkjel. Men Torkjel mente å ha eiendomsretten alene, og han krevde å få gjort rensingsprøve for seg slik som skikk og bruk var.

Når en mann den gang ville gjøre rensingsprøve for sin rett, måtte han gå under en jordremse som var løst fra vollen, men som var jordfast i begge ender. Torkjel Trevil hadde nok litt tvil om det virkelig hadde gått for seg slik da Torstein Surt og de andre druknet, som han og Gudmund sa siste gang.

Den gang syntes hedenske menn at vågnaden for dem som skulle gjøre en slik prøve, ikke var mindre enn kristne menn synes nå når guddomsbevis blir ført. Den gang fikk han som gikk under jordremsen, sin rett dersom torven ikke falt ned på ham. Torkjel gjorde den avtale med to menn at de skulle bli usams om noe og så være nær der prøven skulle føres, og så komme nær torven så mye at alle kunne se at det var de som rev den ned.

Så tok han fatt, han som skulle utføre prøven, og nettopp som han hadde kommet under jordremsen, sprang disse mennene mot hverandre med våpen som var lagt ferdige til det. De møttes ved torvremsen og kastet seg ned der, og da falt jordremsen ned, som ventelig var. Så sprang folk mellom dem og skilte dem; det var lett gjort, for de kjempet ikke slik at det var noen fare på ferde. Torkjel Trevil ville nå ha greie på folks mening om prøven. Alle hans menn sa da at den ville nok ha fått et godt utfall om ingen hadde ødelagt den. Så tok Torkjel alt løsøre, men jordveien på Hrappstad ble ikke brukt.

ED LAGT MED HÅNDEN PÅ JULEGRISEN
I Eddasamlinga (Codex Regius) er det en gang fortalt om et julegilde, i prosatillegget til Helge Hjorvardssons kvad, strofe 31: "Om kvelden skulle det gjøres lovnadder. Blotgalten ble leid fram. Mennene la hendene sine på den og gjorde bragelovnaden".

De lovnadene en mann hadde gjort på denne måten, var han bundet til å holde, til og med når det gikk ut på å ta fra broren sin festermøya, slik som i Helge-diktet. Galten er her kalt sonargöltr. Det er samme ordet som er nyttet i Hervarar saga om galten de sverger ved julaften. Der er det også Frøysblot. Begge kildene er seine og gjelder ikke uten videre for hedensk tid. Men siden det ikke finnes noe i kristen kult som kan være opphav til sagnene, må vi ha rett til å tro at både galten og lovnaden hørte med til førkristne juleskikker. Galten er også i Snorres mytologi Frøys dyr, og galten Særimne var den galten einherjene hadde i Valhall (Anne Holtsmark, 1990, side 40)

Utdrag fra kvadet om Helge Hjorvardsson:

...Hedin drog alene hjemm fra skogen en julekveld og møtte en trollkjerring. Hun red på en varg og hadde ormer til tømmer, og hun bød seg til å følge Hedin. "Nei," sa han. Hun sa: "Det skal du bøte for ved bragebegeret!" Om kvelden ble det avlagt løfter. Storgalten ble ført fram, og mennene la hendene sine på den og gav sine løfter ved bragebegeret. Hedin lovte å vinne Svåva, Dylinies datter, broren Helges kjæreste; men han angret det så sårt at han drog ut på villstier og kom til sørlige land. Der traff han Helge, bror sin. Helge sa:

32. "Vel møtt, Hedin,
har du kanskje
nytt å melde
fra Norges land?
hvorfor er du, fyrste,
flyktet fra landet,
og kommer til
oss uten følge?"

Hedin sa:
33. "[Jeg er ikke, fyrste
flyktet fra landet],
verste ugjerning
er jeg skyld i,
jeg har kåret
din kongebårne
brud til hustru
ved bragebegeret."

...Heðinn fór einn saman heim ór skógi jólaaptan ok fann trollkonu.
Sú reið vargi ok hafði orma at taumum ok bauð fylgð sína Heðni. "Nei," sagði hann. Hon sagði: "Þess skaltu gjalda at bragarfulli." Um kveldit óru heitstrengingar. Var fram leiddr sonargöltr. Lögðu menn þar á hendr sínar ok strengðu menn þá heit at bragarfulli. Heðinn strengði heit til Sváfu Eylima dóttur, unnustu Helga bróður síns, ok iðraðisk svá mjök, at hann gekk á braut villistígu suðr á lönd ok fann Helga bróður sinn. Helgi kvað:

32. "Kom þú heill, Heðinn,
hvat kanntu segja
nýra spjalla
ór Nóregi,
hví er þér, stillir,
stökkt ór landi
ok ert einn kominn
oss at finna?"

Heðinn kvað:
33. "[Erumk-a, stillir,
stökkt ór landi],
mik hefr miklu glœpr
meiri sóttan,
ek hef körna
ina konungbornu
brúði þína
at bagarfulli."

BRAGESKÅLEN
Ved blotene eller andre drikkelag var det ofte skikk å drikke Brageskål eller Bragarfull. Dette er også omtalt som bragebegeret. Brageskål er en "helteskål", en skål for den gjeveste. Ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Skulle en beholde æren måtte disse løftene om storverk holdes.

Når man drikker Brageskål, er det ikke guden Brage det skåles til, men kanskje til den første skalden vi kjenner til, Brage Boddason fra 800-tallet (Anne Holtsmark, 1990, side 167), som på en eller annen måte er tatt opp i mytologien.

ED VED RINGEN
I Ørbyggjasaga gis det en beskrivelse av et hov. Her kan du lese om at en kunne gi edsavleggelser ved en ring i hovet:
"...Lenger inne i hovet var det et tilbygg slik som koret i kirkene, og der stod midt på golvet en pall som et alter. På den lå en ring uten skjøt som veide tyve øre (ca. 1/2 kilo). Ved den skulle de sverge alle eder. Denne ringen skulle goden ha på armen ved alle stemner."

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert kl. 21:33:39 den 09.06.2005.