VIKINGENE OG NAVIGASJON

Når vikingene gjorde observasjoner om posisjoner til sjøs, talte de om å deila ættir. Dette er hva Leiv Eiriksson gjorde på sin Vinlandsferd og hvor vi i dag kan lese i Grønlandssagaen, Flatøyboken:

"Det var mer jamndøgr der enn på Grønland eller Island. Solen hadde eyktarstad og dagmålastad på skamdagen."

Jamdøgr er når dag og natt er like lange. Skamdagen er årets korteste dag. Hva som menes med eyktarstad vil bli diskutert senere i denne tekst, men at det her er snakk om en asimut, og ikke timevinkel, i bestemmelsen av Leivs Eirikssons observasjonen, er sikkert. Alt hva jeg senere vil referere til angående posisjonsbestemmelser i denne teksten, er gjort ut i fra hensynet til ovenfor nevnte teksts tilblivelse.

(Asimut: Arabisk, buen av horisonten fra meridian og til det punkt hvor høydesirkelen skjærer horisonten.
Meridian: På jordkulen den halve storsirkel gjennom et sted og begge jordens poler; på himmelkulen storsirkelen gjennom begge himmelpolene og observasjonsstedets senit.
Vertikalsirkel: Storsirkel på himmelen som går gjennom senit, vinkelrett på horisonten.
Senit: Det punkt på himmelhvelvingen som er loddrett over ens hode. Det diametralt motsatte punkt kalles nadir.
Storsirkel: Fremkommer når vi skjærer en kuleflate med et plan gjennom kuleflatens sentrum.
Horisont: Den astron. el. sanne h. er skjæringslinjen mellom det vannrette plan gjennom et sted (stedets h.-plan) og himmelkulen. Den naturlige h., kimmingen el. synsranden er grensen mellom himmel og hav. Befinner iakttakeren seg høyere enn havoverflaten, ligger den naturlige h. lavere enn den sanne h. Forskjellen, kimmingdalingen, i bueminutter, er lik kvadratroten av øyets høyde over havoverflaten målt i meter, multiplisert med 1,78.)

At Leiv Eiriksson bruker eyktpeiling i Vinland omkring år 1000, da kirken og dens skikker ikke hadde festet seg i Norge, Island eller Grønland, tyder på at nordmennene har kjent eyktpeilingen lenge før kristendommen fikk fotfeste. Eyktpeilingen er høyst sannsynlig nådd fram til Norge i de første århundrer av vår tidsregning fra det romerske miljø, hvor det var gjengs å peile solen i to tredjedeler av sydvest-kvadranten for å bestemme økten.
(Johannes Brøndstad, 1960)

Dette stemmer med det vi i dag mener å kunne vite om samvirket mellom romersk provinsialkultur og småsamfunnene i Norge - i det vi kaller romersk jernalder
(år ca. 0 - ca 450 e. Kr.). Det er altså et helt igjennom førkristelig trekk i norsk kultur vi her møter. Eyktpeiling har den dypeste tilknytning til sosiale skikker og arbeidsdeling i den norrønne kultur, hvor eykten var et fundament. (Mjelde) . Med kristendommens innførelse ble det satt krav til andre presise regler og uttrykk for tidspunkter - men det ble ingen vanskeligheter ved å innføre Kirkens "non", som et midtpunkt, da "non" falt sammen med den gamle fikseringen av eykt. (Johannes Brøndstad, 1960)

I Grågås' gamle islandske kirkerett finnes en forklaring på hva de på Island i middelalderen mente med eykt: «Det er eykt når utsudrsætt er delt i tre deler og solen har gått to luter og det er én igjen». I Snorre-Eddaen om årstidene står det: «Høsten varer fra høstjevndøgn inntil solen går ned i eyktarstad,-- ».

Begreper som må drøftes nærmere er først og fremst eykt og eyktarstad. Både på Island og i Norge kunne eykt dels bety et bestemt tidspunkt om ettermiddagen, dels en del av dagen. Ennå brukes øykt i norsk folkemål dels som tidspunkt, dels som en del av ettermiddagen. Men i fra tidlig kristen tid ble eykt det samme som kirkens non, dvs. kl. 15.

I Mandalstraktene, i Aust-Agder, og i Østerdalen er det notert at de bruker øykt om tiden mellom kl. 15 og 16
(Torp). Forskjellige steder i landet møter man øykt om et bestemt tidspunkt om ettermiddagen, men tidspunktet varierer litt i de forskjellige landsdeler (Gustav Storm). I Hardanger, rundt århundreskiftet, bestemte de alltid tiden etter solens stilling. Klokker hadde de praktisk talt ikke og brukte uttrykket at øykt, eller øyktardag som de kalte det, var det tidspunkt om ettermiddagen «når solen står i øyktarstad». Og øyktarstaden kunne de alltid finne på retningen.(Sexe).

Denne folkelige eksistens av begrepet gir sikkert det beste uttrykk for hvordan vi må forstå teksten i Leiv Eirikssons Saga. Det kan ikke være tale om klokkeslett, men om visse horisontale retninger hvor solen sees. Avgjørende blir derfor fortolkningen av det neste tekststedet om eykt i forhold til utsudrsætt.

Kompass Utsudr har sitt opphav i vestnorsk geografi og denne må på dette området være meget gammel. De delte "vindrosen" i ætter, utsudr og utnordr, landsudr og landnordr, dette er begreper som knytter sig til vindforholdene. Utsudr er en vind fra sydvest ut fra havet mot land. Landsudr blir altså vind fra land
(i sydøst) på vestkysten.

Da det islandske landnåm ble gjort, var disse begrepene gått over til å bli horisont - bestemmelser med fullstendig glemsel av deres opprinnelige mening. De ble en del av den middelalderske geografi, hvor det også var tale om å "deila ættir". Etter kjennskapet til senere middelalderske definisjoner har de tydelig delt kvadranten mellom vest og syd i tre omkring selve utsudr
(sydvest), nemlig "midmudastadr sudr ok utsudrs", "utsudr" og "midmundastadr vestrs ok utsudrs". Men herav følger ikke med sikkerhet hva de har ment med begrepet utsudrsætt.

Islendingen, Tormod Torfæus, fortrolig med gammel islandsk folkelig geografi, har oppfattet utsudrsætt som betegnelse på hele kvadranten mellom syd og vest,
(Addenda ad Vinlandiam). Rent generelt synes denne oppfatning å måtte være den naturlige, helt uavhengig av at de også delte kvadranten i tre, svarende til vår tids SSV, SV og VSV.

I utgangspunktet i forståelsen av utsudrsætt i vår tids språkbruk taler vi fremdeles om den «sydvestlige himmel» eller «sydvest horisonten», og dermed mener kvadranten mellom syd og vest. Vi sier at solen om vinteren på nordlig bredde går ned i sydvest og mener da at den går ned et eller annet sted mellom syd og vest. Det faller av seg selv at folk på Norskehavskystene, som året igjennom ser solens nedgangspunkt flytte sig over hele kvadranten mellom syd og vest - fra vintersolverv da solen står i horisonten i syd, til vårjevndøgn, da solen går ned i vest - må komme til å betrakte sydvest horisonten som en hel kvadrant.
(Mjelde)

Det finnes i det hele flere beviser for riktigheten av å regne med en eykt-azimut på 60º. Det kan henvises til Snorre-Eddaens angivelse av vinterens begynnelse, når solen går ned i eykt. Videre til den gamle islandske almanakks angivelse av vinterens begynnelse, i uken før 18. oktober, gammel stil, som forutsetter en eykt på S 60º V. Og endelig har man de gamle islandske klokkeslettene 4 og 8 som ikke kan fremkomme på annen måte enn ved en eyktpeiling på 60º fra syd eller nord.
(Hendersons bok om islandske klokkeslett-tabeller).

Det synes derfor ikke å kunne tviles lenger på at eykten på Island i gammel tid har svart til S 60º V. Men det har ført til noe forvirring i forholdet mellom kirkens regnemåte og
den eldre norske regnemåten. Kirken holdt på at eyktpeilingen representerte den niende time, non, eller kl. 3 middag, mens det virkelige forhold var at den på Islands breddegrad (ca. 65º) representerte den tiende time, eller kl. 4 over middag ved jevndøgn.

Med disse resultater kan man påpeke det korrekte ved Leivs observasjon. På årets korteste dag var solen i dagmålstad og eyktarstad, d.v.s. at den teoretisk talt gikk opp 60º vest for syd.
(Mjelde) . Det var den radikale forskjell fra Island som betinger iakttagelsen. Hvis rekkefølgen av disse betraktninger er riktig, kan eyktpeilingen brukes til å bestemme den breddegrad hvor solen på årets korteste dag går ned i eykt, dvs. ved nedgang har en azimut på 60º.

Mjelde har foretatt utregningen, for Leiv Eirikssons observasjon, og den gir et resultat av 36º 54' 3", dvs. praktisk talt 37º. Nord for denne breddegrad ville solen i år 1000 ikke kunne være i eykt på årets korteste dag, og dette er altså den nordligste bredde som Leiv kan ha vært på, da han tok denne observasjon. På denne bredden går solen ned 4 timer 43 minutter og 29 sekunder etter middag, og dagens lengde var således omkring 9½ timer og nattens omkring 14 ½ timer ved vintersolverv. På Island var dagen mindre enn 3 timer og natten mere enn 21 timer ved vintersolverv.

Det funn som Mjelde her gjorde måtte naturlig nok føre ham videre til å bestemme Leivs observasjon i forhold til den nåværende amerikanske østkysts geografi. Med ca. 37º bredde kommer vi ned på Virginiakysten ved Chesapeake Bay.

I en kommentar til beregningen må det fremheves at observasjonen i Leiv Eirikssons Saga ikke lar seg bruke til å fiksere breddegraden med den sikkerhet som her er gjort. Det må sterkt understrekes at Leivs observasjon ikke hviler på instrumenter
(kronometer) eller på graddelinger av horisonten som først langt senere blev kjent i Norge.

"Solen hadde eyktarstad og dagmålastad på skamdagen" skulle da bety at solen var oppe både ettermiddag (non) og ved frokost-tid på årets korteste dag.

Vikingenes posisjonsbestemmelser hviler på meget enkle og få hjelpemidler, men allikevel er de gjort på sikre og meget oppøvde iakttagelser av solens omtrentlige stilling i forhold til bestemte lokale punkter av iøynefallende karakter, og deres observasjoner var i realiteten god nok til at vikingene fant fram på grunnlag av en slik posisjonsbeskrivelse.

Det som her er skrevet, må det taes hensyn til i videre lesning av denne artikkel.

NAVIGASJON PÅ ÅPENT HAV
Vikingene kunne også seile i dagevis over åpne havstrekk, og da trengtes gode navigasjonskunnskaper for ikke å komme på avveie. Risikoen for å komme ut av kurs var stor. Derfor forberedte vikingene havseilasene grundig før de la til havs. Skipene lå ofte lenge i utseilingshavnene og ventet på gunstig vindretning.

Fortellinger om skip som ble borte, som kom ut av kurs og seilte utover Atlanterhavet til de enten sultet i hjel eller forliste, var det flere av. Det var vanskelig å treffe nøyaktig det stedet man skulle reise til, og derfor kunne reisen bli lengre enn planlagt. Derfor var det viktig å ha med seg rikelig med holbar proviant som tørket eller saltet fisk og kjøtt.

Sola
Når natta var over, og sola sto opp, rettet vikingene seg etter den. I de lyse, nordiske sommernettene hadde man sola å rette seg etter hele eller store deler av døgnet, og da gikk navigasjonen lettere.

Solstein
Vikingene benyttet en såkalt solstein for å finne solretningen på en overskyet dag. Steinen var mest sannsynelig av mineralet cordieritt, et mineral som kunne vise retningen til sola også i overskyet vær, men turmalin, andalucit og islandsk dobbeltspat har også de samme egenskapene. Man kan kan faktisk også bruke et par almindelige polaroid solbriller.

Sollys som spres i luften blir polarisert. Retningen på på polariseringen er vinkelrett på retnigen på solen. Selv om solen står under horisonten vil dens stråler allikevel treffe de øverste luftlag og det polariserte lyset vil nå ned til jorden. Dette gjelder også når solen er skult bak skyer. I begge tilfeller er man avhenig av å ha minst en flekk av blå himmel for å kunne bruke solsteinen til å bestemme retningen til solen.

Codieritt finnes ved Oslofjorden. I sin naturlige form ligner codieritt en alminnelig sten som kan skifte farge fra lys til mørk, og er ofte innleiret i andre bergarter. Større biter enn en lillefinger er sjelden å finne.
Kilde: The Viking Network

Solkompass
peileskive Vikingene kjente sannsynligvis til et primitivt solkompass. Den var lagd på bakgrunn av opplysninger om solens posisjon ved soloppgang og solnedgang. Man fant bredden ved hjelp av skyggen fra den loddrette pinnen, og kursen ble markert med "viseren" på skiva. Deler av et solkompass er funnet i Østerbygda på Grønland, men det er usikkert om dette var et slikt solkompass som var vanlig på et langt senere tidspunkt.
Kilde: The Viking Network

Solbrettet
Dette var et instrument som ble brukt til å måle solhøyden med. Hvis solvinkelen var blitt større, hadde skipet holdt for sørlig kurs. Mindre solvinkel fortalte at skipet hadde seilt for langt mot nord. I overskyet vær eller i tåke var det derfor vanskelig å navigere. Å foreta en kursendring i åpen sjø kunne være risikabelt. Bare en liten endring kunne føre til at en ikke kom fram til det planlagte stedet.

Ottar fra Hålogaland forteller fra sin ferd til Hvitehavet omkring år 880 at når han skulle foreta kursendring, skjedde dette fra land, og ikke ute på havet.
Kilde: The Viking Network

Halvhjul
De sjøfarende gjorde mange solobservasjoner hele året, og de kjente solas bane over himmelen i de ulike årstidene. Det finnes en tabell som er nedtegnet på Island. Tabellen angir solhøyden for hele året og oversikt over daggry og solefall. Her får en vite hvor i horisonten sola går opp og ned til alle årstider. Alle målene fra slike tabeller ble satt ned på et såkalt halvhjul. Det var derfor ikke vanskelig å finne de fire himmelretningene eller bestemme bredden. At det ble laget veiledninger til hjelp for sjøfarerne, var naturlig selv om sagaen ikke sier noe om dette. De måtte jo finne tilbake til steder de tidligere hadde funnet fram til ofte ved rene tilfeldigheter, som f.eks. Island og Amerika.

Værhane, Vindmann
En værhane fantes på ethvert skip. Den viste vindretningen, og derfor passet styrmannen nøye på i hvilken retning den pekte etter at de hadde mistet land av syne.
Kilde: The Viking Network

Skyer
En vikingskipper hadde gjennom mange havseilaser samlet seg mange tegn og kjennemerker på hvor han befant seg. Han hadde lagt merke til at skydekket var annerledes over øyer og øygrupper enn over havet. Skydekket anga dermed retningen til nærmeste land.
Kilde: The Viking Network

Havsula
Når de mistet synet av land, var de likevel ikke alene på havet. I hekketiden viste sjøfuglene retningen mot land. Spesielt var det havsula som holdt til langt til havs. Når det ble kveld, begynte fuglene å fly mot land, og da visste de sjøfarende i hvilken retning landet lå. Havsula og andre sjøfugler var et godt "navigasjonsinstrument" både når en var kommet ut av kurs, og når en ville vite hvor landet lå.
Kilde: The Viking Network

Ravnen
I Landnånsboken kapittel 5 kan vi lese om Floke Vilgerdarson som hadde med seg tre ravner som han brugte til at finde land; "Floke hadde tre ravner med seg til havs, og da han slapp fri den første, fløy den bakover fra akterstavnen, den andre fløy høyt opp i luften og så tilbake til skipet, den tredje fløy foran forstavnen i den retningen hvor de fant landet."
I Hauksbok kapittel 5 kan vi lese om den samme Floke som holdt en stor offerfest ved Smørsund syd for Ryvarden, hvor han blotet til tre ravner som han ville skulle lede ham på reisen. Floke og hans folk bygget også en varde der blotingen foregikk.

Tang
På sjøen fløt det vanligvis tang, og fargen på tangen kunne fortelle om den hadde ligget lenge i sjøen. Var den fersk og luktet sterkt, var man nok ikke langt fra land.
Kilde: The Viking Network

Bunnslam
Bunnslammet var et pekepinn på at man nærmet seg land. Men var det høy sjø og grunt vann, kunne det føre til at bunnslam ble ført opp til overflaten. På de grunneste stedene i Nordsjøen var dette vanlig, og i slike tilfeller var det fort gjort å bli lurt av naturen.
Kilde: The Viking Network

Lopper
Vi må regne med at vikingene ofte kom ut av kurs, enten pga. uvær eller fordi det var tåke. Og var det umulig å se sola om dagen eller stjernene om natta, måtte en ty til andre hjelpemidler. Loppa fulgte menneskene både på land og sjø. Kom en ut av kurs, kunne en grave fram en loppe enten fra håret eller andre steder på kroppen. Når loppa var gravd fram, ble den plassert på tilja. Loppa hopper eller kryper alltid nordover, og dermed visste man himmelretningen. Så kunne vikingskipperen korrigere kursen.
Kilde: The Viking Network

Polarstjernen
I stjerneklare netter navigerte vikingene etter Polarstjernen, eller leidarstjernen (ledestjernen) som den ble kalt. På Nordpolen står den i zenit, ved ekvator i horisonten. Langs meridianen eller lengderetningen vil den ses i forskjellige vinkler, og den angir dermed breddegraden. Vikingskipperen kjente til hvilken høyde denne stjernen sto, og han passet på at den sto i en viss retning i forhold til skipet.
Kilde: The Viking Network

En seilanvisning fra det vestlige Norge til Grønland :
Fra Vestlandet skulle man seile mot vest, men holde seg så langt nord for Shetland at disse øyene bare var synlige i klart vær.

Man skulle holde seg så langt sør for Færøyene at de steile og høye bergene var halvt oppe over horisonten.

Videre skulle man holde seg så langt sør for Island at man ikke så land, men bare de kystbundne sjøfuglene.

Når de nådde Grønlands østkyst, skulle de se etter spesielle landemerker og følge strømmen vestover rundt Kapp Farvel til bostedene på sørvestspissen.


NAVIGASJON LANGS KYSTEN
Vanligvis satte vikingene seil om morgenen når vind og tidevann var gunstig og de seilte hele dagen langs kysten. Om kvelden la de til land, satte opp telt, og la seg til for natten.

Langs kysten navigerte de etter naturlige landemerker som høyder, fjell, skjær, holmer eller kort sagt alt som var godt synlig fra sjøen.

I Olavs saga står det at gravhaugen på Tjernagl ble brukt som seilmerke og etter at kristendommen var innført, ble det reist mange kirker og steinkors ytterst langs kysten, og disse ble naturlige seilmerker for de sjøfarende.

Mange av innseilingene til handelsplassene, som ikke alltid lå ved elvemunningen, men ved elvebredden et stykke inne i landet, ble markert med en eller annen form for seilmerker. F.eks. nevner Adam av Bremen et slags fyr ved Oder-munningen.

Seilte man langs den tyske Østersjøkysten i tåke og grått vær, kunne man holde sikker avstand fra land ved å lodde dybden ved hjelp av lodd eller peilestav. Her skrår nemlig bunnen jevnt nedover fra land. Avstander ble målt i dagsseilaser.


Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|


Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert 11.09.2006 kl. 12.33.24