RUNEDIKT - RUNEDIGT - RUNE POEMS

Det finnes tre ulike runedikt med runenes navn overlevert i håndskrifter. Runediktene har gitt oss verdifull viten om runenes navn. Det eldste runediktet omhandler de angelsaksiske runene, med en 29 runers fuþorc. De to andre runediktene er det islandske og det norske, som omhandler fuþarken med 16 runer.

Det Angelsaksiske Runediktet - Runediktet i Hickes' Thesaurus
Runediktet i Hickes' Thesaurus om den angelsaksiske fuþorc med 29 runer, er dateret til 900-tallet, men det kan være eldre (kanskje fra 700- til 800-tallet). Diktet var bevart i et håndskrift fra 900-tallet, men gikk tapt i en brann i 1731. Runediktet var heldigvis allerede utgitt i Georg Hickes’ skrift, Linguarum Veterum Septentrionalium Thesaurus fra 1705. Derfor er det i dag bevaret.

ANGELSAKSISK RUNEDIKT


1. Feoh byþ frofur fira gehwylcum;
sceal ðeah manna gehwylc miclun hyt dælan
gif he wile for drihtne domes hleotan.

2. Ur byþ anmod ond oferhyrned,
felafrecne deor, feohteþ mid hornum
mære morstapa; þæt is modig wuht.

3. Ðorn byþ ðearle scearp; ðegna gehwylcum
anfeng ys yfyl, ungemetum reþe
manna gehwelcum, ðe him mid resteð.

4. Os byþ ordfruma ælere spræce,
wisdomes wraþu ond witena frofur
and eorla gehwam eadnys ond tohiht.

5. Rad byþ on recyde rinca gehwylcum
sefte ond swiþhwæt, ðamðe sitteþ on ufan
meare mægenheardum ofer milpaþas.

6. Cen byþ cwicera gehwam, cuþ on fyre
blac ond beorhtlic, byrneþ oftust
ðær hi æþelingas inne restaþ.

7. Gyfu gumena byþ gleng and herenys,
wraþu and wyrþscype and wræcna gehwam
ar and ætwist, ðe byþ oþra leas.

8. Wenne bruceþ, ðe can weana lyt
sares and sorge and him sylfa hæfþ
blæd and blysse and eac byrga geniht.

9. Hægl byþ hwitust corna; hwyrft hit of heofones lyfte,
wealcaþ hit windes scura; weorþeþ hit to wætere syððan.

10. Nyd byþ nearu on breostan; weorþeþ hi þeah oft niþa bearnum
to helpe and to hæle gehwæþre, gif hi his hlystaþ æror.

11. Is byþ ofereald, ungemetum slidor,
glisnaþ glæshluttur gimmum gelicust,
flor forste geworuht, fæger ansyne.

12. Ger byÞ gumena hiht, ðonne God læteþ,
halig heofones cyning, hrusan syllan
beorhte bleda beornum ond ðearfum.

13. Eoh byþ utan unsmeþe treow,
heard hrusan fæst, hyrde fyres,
wyrtrumun underwreþyd, wyn on eþle.

14. Peorð byþ symble plega and hlehter
wlancum [on middum], ðar wigan sittaþ
on beorsele bliþe ætsomne.

15. Eolh-secg eard hæfþ oftust on fenne
wexeð on wature, wundaþ grimme,
blode breneð beorna gehwylcne
ðe him ænigne onfeng gedeþ.

16. Sigel semannum symble biþ on hihte,
ðonne hi hine feriaþ ofer fisces beþ,
oþ hi brimhengest bringeþ to lande.

17. Tir biþ tacna sum, healdeð trywa wel
wiþ æþelingas; a biþ on færylde
ofer nihta genipu, næfre swiceþ.

18. Beorc byþ bleda leas, bereþ efne swa ðeah
tanas butan tudder, biþ on telgum wlitig,
heah on helme hrysted fægere,
geloden leafum, lyfte getenge.

19. Eh byþ for eorlum æþelinga wyn,
hors hofum wlanc, ðær him hæleþ ymb[e]
welege on wicgum wrixlaþ spræce
and biþ unstyllum æfre frofur.

20. Man byþ on myrgþe his magan leof:
sceal þeah anra gehwylc oðrum swican,
forðum drihten wyle dome sine
þæt earme flæsc eorþan betæcan.

21. Lagu byþ leodum langsum geþuht,
gif hi sculun neþan on nacan tealtum
and hi sæyþa swyþe bregaþ
and se brimhengest bridles ne gym[eð].

22. Ing wæs ærest mid East-Denum
gesewen secgun, oþ he siððan est
ofer wæg gewat; wæn æfter ran;
ðus Heardingas ðone hæle nemdun.

23. Eþel byþ oferleof æghwylcum men,
gif he mot ðær rihtes and gerysena on
brucan on bolde bleadum oftast.

24. Dæg byþ drihtnes sond, deore mannum,
mære metodes leoht, myrgþ and tohiht
eadgum and earmum, eallum brice.

25. Ac byþ on eorþan elda bearnum
flæsces fodor, fereþ gelome
ofer ganotes bæþ; garsecg fandaþ
hwæþer ac hæbbe æþele treowe.

26. Æsc biþ oferheah, eldum dyre
stiþ on staþule, stede rihte hylt,
ðeah him feohtan on firas monige.

27. Yr byþ æþelinga and eorla gehwæs
wyn and wyrþmynd, byþ on wicge fæger,
fæstlic on færelde, fyrdgeatewa sum.

28. Iar byþ eafix and ðeah a bruceþ
fodres on foldan, hafaþ fægerne eard
wætre beworpen, ðær he wynnum leofaþ.

29. Ear byþ egle eorla gehwylcun,
ðonn[e] fæstlice flæsc onginneþ,
hraw colian, hrusan ceosan
blac to gebeddan; bleda gedreosaþ,
wynna gewitaþ, wera geswicaþ.

1. Wealth is a comfort to all men;
yet must every man bestow it freely,
if he wish to gain honour in the sight of the Lord.

2. The aurochs is proud and has great horns;
it is a very savage beast and fights with its horns;
a great ranger of the moors, it is a creature of mettle.

3. The thorn is exceedingly sharp,
an evil thing for any knight to touch,
uncommonly severe on all who sit among them.

4. The mouth is the source of all language,
a pillar of wisdom and a comfort to wise men,
a blessing and a joy to every knight.

5. Riding seems easy to every warrior while he is indoors
and very courageous to him who traverses the high-roads
on the back of a stout horse.

6. The torch is known to every living man by its pale, bright flame;
it always burns where princes sit within.


7. Generosity brings credit and honour, which support one's dignity;
it furnishes help and subsistence
to all broken men who are devoid of aught else.

8. Bliss he enjoys who knows not suffering, sorrow nor anxiety,
and has prosperity and happiness and a good enough house.

9. Hail is the whitest of grain; it is whirled from the vault of heaven
and is tossed about by gusts of wind and then it melts into water.

10. Trouble is oppressive to the heart;
yet often it proves a source of help and salvation
to the children of men, to everyone who heeds it betimes.

11. Ice is very cold and immeasurably slippery;
it glistens as clear as glass and most like to gems;
it is a floor wrought by the frost, fair to look upon.

12. Summer is a joy to men, when God, the holy King of Heaven,
suffers the earth to bring forth shining fruits
for rich and poor alike.

13. The yew is a tree with rough bark,
hard and fast in the earth, supported by its roots,
a guardian of flame and a joy upon an estate.

14. Peorth is a source of recreation and amusement to the great,
where warriors sit blithely together in the banqueting-hall.


15. The Eolh-sedge is mostly to be found in a marsh;
it grows in the water and makes a ghastly wound,
covering with blood every warrior who touches it

16. The sun is ever a joy in the hopes of seafarers
when they journey away over the fishes' bath,
until the courser of the deep bears them to land.

17. Tiw is a guiding star; well does it keep faith with princes;
it is ever on its course over the mists of night and never fails.


18. The poplar bears no fruit; yet without seed it brings forth suckers,
for it is generated from its leaves.
Splendid are its branches and gloriously adorned
its lofty crown which reaches to the skies.

19. The horse is a joy to princes in the presence of warriors.
A steed in the pride of its hoofs,
when rich men on horseback bandy words about it;
and it is ever a source of comfort to the restless.

20. The joyous man is dear to his kinsmen;
yet every man is doomed to fail his fellow,
since the Lord by his decree will
commit the vile carrion to the earth.

21. The ocean seems interminable to men,
if they venture on the rolling bark
and the waves of the sea terrify them
and the courser of the deep heed not its bridle.

22. Ing was first seen by men among the East-Danes,
till, followed by his chariot,
he departed eastwards over the waves.
So the Heardingas named the hero.

23. An estate is very dear to every man,
if he can enjoy there in his house
whatever is right and proper in constant prosperity.

24. Day, the glorious light of the Creator, is sent by the Lord;
it is beloved of men, a source of hope and happiness to rich and poor,
and of service to all.

25. The oak fattens the flesh of pigs for the children of men.
Often it traverses the gannet's bath,
and the ocean proves whether the oak keeps faith
in honourable fashion.

26. The ash is exceedingly high and precious to men.
With its sturdy trunk it offers a stubborn resistance,
though attacked by many a man.

27. Yr is a source of joy and honour to every prince and knight;
it looks well on a horse
and is a reliable
equipment for a journey.

28. Iar is a river fish and yet it always feeds on land;
it has a fair abode encompassed by water, where it lives in happiness.

29. The grave is horrible to every knight,
when the corpse quickly begins to cool
and is laid in the bosom of the dark earth.
Prosperity declines, happiness passes away
and covenants are broken.




Litteratur:
¤ en.wikisource.org - The Anglo-Saxon Runic Poem.
¤ Bruce Dickens, Runic and heroic poems of the old Teutonic peoples, 1915.




Det Norske Runediktet

Det norske runediktet er datert til 1200-tallet og er i versemålet fornyrðislag. Runediktet er en overlevering fra et håndskrift, som gikk tapt i brannen i Universitetsbiblioteket i København i 1728. Den danske oldtidsforsker, Ole Worm trykte runediktet i Danica Literatura Antiquissima, 1636.

Den islandske tekst er fra Finnur Jónssons, Den norsk-islandske Skjaldedigtning. Oversættelsen er fra Kr. Kålund, “Et gammel-norsk rune-rim og nogle islandske rune-remser”. I: Småstykker 1–16, s. 1–21. 1884–1891. Samfund til udgivelse af gammel nordisk litteratur: København.


Fé veldur frænda rógi:
fæðist úlfur í skógi.

Úr er af illu járni;
oft (h)leypur hreinn á hjarni.

Þurs veldur kvenna kvillu;
kátur verður fár af illu.


Óss er flestra ferða
för; en skalpur er sverða.

Reið kveða (h)rossum ve(r)sta;
Reginn sló sverðið besta.

Kaun er barna bölvan;
böl gerir ná fölvan.

Hagall er kaldastur korna;
Kristur skóp heiminn forna.

Nauð gerir (k)nappa kosti;
naktan kelur í frosti.

Ís köllum brú breiða:
blindan þarf að leiða.

Ár er gumna góði;
get eg að örr var Fróði.

Sól er landa ljómi;
lúti eg helgum dómi.


Týr er ein(h)endur ása;
oft verður smiður að blása.

Bjarkan er laufgrænstur lima;
Loki bar flærða tíma.

Maður er moldar auki;
mikil er greip á hauki.

Lögur er, er fellur úr fjalli,
foss; en gull eru (h)nossir.

Ýr er veturgrænstur viða;
vant er, er brennur, að svíða.
Gods volder frændekiv.
Ulven lever i skoven.

Gnister står af det glødende jærn.
Ofte løber renen på hårdfrossen sne.

Trold volder kvinde-klynken.
Ingen er ulykke til glæde.


Gennem en åmunding går de fleste rejser.
men skeden * sværdene [*Oversetteren mener, det mangler noe her]

Ridning, siger man, er det værste for heste.
Regin smeder det bedste sværd.

Byld er börns besvær.
Ulykke værger (...)

Hagl er det koldeste korn.
Krist skabte ‘den gamle verden’ [.: i den fjrrne oldtid verden]’


Nød gør trange kår.
Den nøgne fryser i frost.

Isen kalder vi den brede bro.
Den blinde må ledes.

Godt år giver folk udbytte.
Jeg siger at Frode var gavmild.

Sol er lande-lys.
Jeg böjer mig for det hellige.

Ty er den én-håndede as.
Ofte må smede blæse.

Birk er det løv-grönneste ris.
Loke flettede svigens bånd [.: nettet?].

Mand er mulds øgning.
Stor er høgens klo.

Vand er den fra fjældet faldende foss,
men guld er klenodier [subj.].

Taks er det vinter-grønneste træ.
Hvor det brænder plejer det at svide.


Litteratur:
¤ Finnur Jónssons, Den norsk-islandske Skjaldedigtning.
¤ Kr. Kålund, “Et gammel-norsk rune-rim og nogle islandske rune-remser”. I: Småstykker 1–16, s. 1–21. 1884–1891. Samfund til udgivelse af gammel nordisk litteratur: København.
¤ Ole Worm, Danica Literatura Antiquissima, 1636
¤ Bruce Dickens, Runic and heroic poems of the old Teutonic peoples, 1915.


Det Islandske Runediktet

Matthías Viðar Sæmundsson utga det islandske runediktet etter håndskriftet AM 687 d 4to (fra omkring 1490–1510) i Galdrar á Íslandi fra 1992. En oversettelse til dansk finnes ved Aldís Sigurðardóttir i Björn Jónasson: En lille bog om runer. 2002. Gudrun: Reykjavík. S. 18–49.

Det islandske runediktet er det yngste av runediktene og sannsynligvis diktet med støtte i de eldre runediktene. Det er bevart i tre håndskrifter, som alle finnes i Den Arnamagnæanske Håndskriftsamling, det yngste i København, de andre to i Reykjavík.

I det eldste håndskrift, AM 687 d 4to fra omkring 1500, er runerne opptegnet i begyndelsen af hver strofe, men ikke deres navn. I AM 461 12mo, fra omkring midten av 1500-tallet er derimot navnene skrevet, men ikke runene.

Det yngste håndskriftet er AM 413 fol, hvis tekst en avskrift av et håndskrift fra 1500-tallet. AM 413 fol inneholder Jón Ólafsson fra Grunnavíks (1732–1752) Runologia.

Det islandske runediktet er diktet i versemålet ljóðaháttur og kalles ofte for Þrídeilur (Tre-dele), idet det følger tre verselinjer til hvert runenavn. Latinske ord, som oftest svarer til runens navn, er skrevet i håndskriftets marg sammen med ord for høvdinger eller konger, idet hvert ord begynner med samme bogstav som runens navn på hvert sted.



Fé er frænda róg
og flæðar viti
og grafseiðs gata.
aurum fylkir. (aurum = penge, guld)

Úr er skýja grátur
og skara þverrir
og hirðis hatur.
umbri vísi. (umbri, umbra, umbrae = skygge; der gjordes ikke altid forskel på u og v i skrift)

Þurs er kvenna kvöl
og kletta búi
og varðrúnar ver.
Saturnus þengill. (Saturnus = Saturn)

Óss er aldingautur,
og Asgarðs jöfur
og Valhallar vísi.
Júpíter oddviti. (= himmelguden; poetisk himlen)

Reið er sitjandi sæla
og snúðug ferð
og jórs erfiði.
iter ræsir. (iter = rejse, vej, passage, march)

Kaun er barna böl
og bardaga för
og holdfúa hús.
flagella konungur. (flagella = pisk, svøbe, planteskud)

Hagall er kaldakorn
og krapa drífa
og snáka sótt.
grando hildingur. (grando = hagl)

Nauð er þýjar þrá
og þungur kostur
og vássamleg verk.
opera niflungur. (opera = arbejde)

Ís er árbörkur
og unnar þak
og feigra manna fár.
glacies jöfur. (glacies = is, i benyttedes også for vort nuværende j)

Ár er gumna góði
og gott sumar
og algróinn akur.
annus allvaldur. (annus = år)

Sól er skýja skjöldur
og skínandi röðull
og ísa aldurtregi.
rota siklingur. (rota = hjul)

Týr er einhendur áss
og úlfs leifar
og hófa hilmir.
Mars tiggi. (Mars = krigsguden)

Bjarkan er laufgað lim
og lítið tré
og ungsamlegur viður.
abies buðlungur. (abies = fyrtræ, træ)

Maður er manns gaman
og moldar auki
og skipa skreytir.
homo mildingur. (homo = mand, menneske)

Lögur er vellanda vatn
og víður ketill
og glömmunga grund.
lacus lofðungur. (lacus = basin, stor beholder, kar, sø, dam)

Ýr er bendur bogi
og óbrotgjarnt járn
og fífu fárbauti.
arcus ynglingur. (arcus = bue, regnbuen)
Fæ er familiers fjendskab,
havets flamme,
og slangens vej.


Ur er skyernes gråd,
høets ruin
og det, hyrden hader.


Thurs er kvinders kval,
en klippebeboer
og Valruns mand.


As er en olding,
Asgårds konge
og Valhals hersker.


Byld er børns plage,
aftryk af kamp
og sygdoms bolig.


Ridt er siddende fryd,
en rask rejse
og hestens møje.


Hagl er kolde korn,
sneælte
og slangens fjende.


Nød er slavepigens trængsel,
hårde vilkår
og strenge strabadser.


Is er åens bark,
bølgens tag
og de svages fjende.


År er menneskets lykke,
en god sommer
og en blomstrende ager.


Sol er skyers skjold,
en skinnende stråleglans
og isens død.


Tyr er en enhåndet as,
ulvens levning
og helligdommens hersker.


Birk er en grøn gren,
et lille træ
og en herlig ved.


Menneske er menneskes glæde,
muldens forøger
og skibes ornament.


Vand er brusende væske,
en vid, varm kilde
og fiskenes verden.


Buen er bøjet,
den er kampens gavn
og pilens rampe.



Litteratur:
¤ Matthías Viðar Sæmundsson, Galdrar á Íslandi, 1992.
¤ Aldís Sigurðardóttir i Björn Jónasson: En lille bog om runer. 2002. Gudrun: Reykjavík. S. 18–49.
¤ Håndskrift, AM 687 d 4to fra omkring 1500
¤ Håndskrift AM 461 12mo fra 1500-tallet
¤ håndskrift AM 413 fol 1500-tallet.
¤ Jón Ólafsson. Grunnavíks (1732–1752) Runologia.
¤ Bruce Dickens, Runic and heroic poems of the old Teutonic peoples, 1915.




Hurtiglinker til de andre kapitlene:
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Angelsaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsinge.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|


Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V WXY Z Æ Ø Å.


Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2019.


Referanser - Kildelitteratur
Opdateret d. 25.10.2019