EUROPEISKE FOLK I VANDRING

Den historien du her kan lese - mellom linjene - om det europeiske folks vandring, er en blodig historie. Det ene året er et folk det seirende, det andre året det tapende.

En tenkt situasjon, for deg som fastboende, kunne være at en hær kom rullende over ditt lokale samfunn. De dreper venner og familie, voldtar kvinnene, stjeler alt som er av verdi og etterlater bygda i brennende ruiner, samt tar alle overlevende som slaver.

Skulle du da i en slik situasjon være så heldig at du greier å gjemme deg nederst i møkkabingen, og på den måten greier å overleve angrepet, og etter at hæren har forlatt bygda, bygger deg opp på nytt med ny gård så kommer den neste hæren etter kort tid og farer fram på samme måte som den første hæren. Og dette gjentar seg med jevne mellomrom over noen århundrer .... sånn med ca. ett 1/2 år til 20 års mellomrom.

Her er en bit av den europeiske historien som omhandler sølt blod, sorg og elendighet, men også storhet for de som i øyeblikket var de herskende over sitt midlertidige område - vist gjennom en alfabetisk oversikt over navngitte folkegrupper som var en del av denne urolige periode i europeisk historie. Og dette var før vikingene begynte med sine herjinger.


Historisk kart over Europeisk folkevandringstis
Historisk kart over europeisk folkevandringstid.

AHELMIL
Et folk nevnt av Jordanes, bosatt sør i Skandinavia. Navneformen Ahelmil henger antakelig sammen med Halmstad og skal derfor bety sydlendingene.

ALANER
Et blandet nomadefolk i Sørøst-Europa med germanske aner, men med et ikke- germansk språk. På 300-tallet oppgikk en del av dem i hunerne mens andre flyttet til Trakia. Både vandaler og suebere angrep alanerne i år 406 e. Kr. i Gallia og grunnla en stat ved Loire, hvorpå alanerne bosatte seg i Lusitania og grunnla Portugal. Alanerne ble tvunget i 451 e. Kr. av Aetis å bekjempe Attila på de katalaunske sletter. De kaukasiske alanerne synes å ha oppgått i osseterne.

ALLEMANNER
Et germansk stammeforbund som omtales første gang i år 211 e. Kr. og var da bosatt mellom Main og Donau. Allemannerne erobret senere de romerske Decumatåkrene
(Agri Decumates) og utbredte seg i Sveits og Alsace. De ble fordrevet gjennom keiser Julianus seier ved Strasbourg. I år 357 e. Kr. vendte de tilbake etter hundre år og utbredte seg i områdene vest for Rhinen til Mosel. De ble beseiret i år 496 e. Kr. av Chlodvig og innlemmet i frankerriket. Men selv på Karl den stores tid hadde allemannerne egne hertuger og under den karolingiske forfallsperioden deles hertugdømmet Allemannia (Schwaben) mellom de "badiske "Zeringerne" i vest og hohenstraufene i øst. Folkegruppenavnet allemanner har blitt franskmennenes betegnelse for tyskere.

ANGLER
Et germansk folk som lenge før de innvandret England omtales av Tacitus som et av syv folk bosatt ved sydvestre Østersjøbeltet som Nerthus-dyrkende folk. C. L. Roth nevner Slesvig som anglernes bosettingsområde, men i så fall har dette strukket seg over hele Sør-Jylland og innbefattet Angeln - kneet mellom Frisland-Nordalbingen og halvøya Jyllands landfeste.

ANGLOSAKSERE
Vest-germanske kontinentale stammer som siden 200-tallet plyndret de romerske Britiske kystene. Etter at romerne forlot øya i år 411 e. Kr. førte de krig mot de keltiske britene, hvis kong Vortigern i år 499 e. Kr. fra Elbes munning innkalte sakserne under kongene Heingest og Horsa til hjelp mot piktere og skotere. Etter sakserne innvandret juter og anglere øya. Sakserne tok landet i sør og sørvest, jutene Kent, Wight og Hampshirekysten, anglerne østkysten fra Essex opp til Forth. Under stadige forsvarskriger mot danske vikinger holdt anglosakserne stand på de Britiske øyer til øya i år 1066 e. Kr. ble erobret av Vilhelm Erobreren av Normandie gjennom slaget ved Hastings.

ANGRIVARIER
En germansk stamme omtalt av Tacitus
(Germania): "Ved siden av tenkterne fant man før brukturene; nå har chamarere og angrivariere vandret dit og med nabofolkets samtykke kastet ut og gjort slutt på brukturene".
C. L. Roth plasserer angrivariene der hvor elvene Allers og Weser flyter sammen.

AROCHI
Et av syv nord-germanske folk som nevnes av Jordanes, som hevder at de alle "for ikke mange år siden" ble styrt av en konge ved navn Roduulf. Siden arochiene nevnes mellom rigier
(folket i Rogaland) og raniier (folket i Bohuslen) kan arochiene ha vært bosatt ved Oslofjorden, og i de norske opplandene. Arochierne skulle være "større enn øvrige germanere i kropp og sjel. Kjempende med ville dyrs raseri".

BASTARNER
Det første større germanske folk som kom i forbindelse med den antikke kulturverden. Bastarnene skal ha utvandret fra Sverige så tidlig som ca 700 f. Kr.. De bodde ca 300 f. Kr. ved øvre Weiche, hadde i ca 200 f. Kr. trengt seg ned til landet nord for Donaus munning og kjempet i år 170 f. Kr. mot dardanene.

Ett århundre senere gikk bastarnene i forbund med Mithradates mot romerne under Pompeius, men ble beseiret av Crassus i år 29 f. Kr.. På Augustus tid var bastarnene bosatt mellom Karpatene og Donaus munning. De deltok i markomannerkrigen mot Rom og sammensmeltet delvis med goterne.

Navnet bastarner kan bety bastarder og henspeiler på at folket tidlig ble oppblandet med andre etniske grupper. I ca år 280 e. Kr. lot keiser Probus forflytte hundretusen bastarnere. Deretter forsvinner de ut av historien.

BERGIO
Et nordisk folk som av Jordanes plasseres i Skandinavia
("Scandza"). L. Weibull har på bakgrunn av navnet bergio valgt se bergionene bosatt i det nordvest - skånske Björelandet nord for Skølderviken. Bjäre eller Björelandet kommer av "Bjær", som er "berg" på bjäremål (nordvestskånsk) og en kan derfor ganske klart se likhetene mellom ordene. Men hypotesen er dømt feilaktig av de som mener at bergioerne er identisk med Kolmårdsfolket. (Se Theustes)

BRUKTURER
Et germansk folk nevnt av Tacitus
(i Germania fra år 98 e. Kr.) og senere inngått i frankernes stammeforbund. Brukturene bodde mellom Ems og Ruhr, "bructeri Majores" på høyre side og "bructeri minores" på venstre side av Lippe. I Annales skildrer Tacitus brukturene som et romerfiendtlig og farlig folk, som nesten ble helt tilintetgjort i et slag. Plinius beretter i et brev at romeren Vestricius Spurinna med vold lot bortføre en av brukturenes konger.

BURGUNDER
Et germansk folke som utvandret fra Norden samtidig med gotere og gepidere. De slo seg først ned mellom elvene Netze og Warthe, der de kan ha bodd sammen med de av Tacitus nevnte lugierne.

Omkring år 250 e. Kr. vandret burgunderne til øvre Weichel, der de ble goternes naboer (den fine burgundiske keramikken er lett å skille fra den grove gotiske). Da de ble fortrengt av gepidene tok burgunderne inn på romersk område, men ble tvunget av keiser Probus til fred i år 277 e. Kr. og slo seg siden ned ved Mainz nord for allemannerne. Med romernes hjelp bosatte de seg i år 413 e. Kr. på vestre Rhinbredd mellom Lauter og Nahe, der kong Guntar grunnla det første burgunderriket med Worms som hovedstad. Burgunderne konverterte til ariansk1 kristendom og ble som kjettere hatet av de katolske romerne.

Kong Gundikar reiste seg i år 435 e. Kr. mot romeren Aetius, men Aetius hisset hunerne mot burgunderne og i forsvarsstridene falt Gundikar i år 437 e. Kr.. Resten av folket lot Aetius i år 443 e. Kr. flytte til Savoi under kong Gundioch, som før sin død i år 473 e. Kr. delte sitt rike mellom sine fire sønner. Av dem lyktes Gundobad å rydde de andre av veien, hvoretter han lot nedtegne den burgunderske loven, Lex burgundiorum. Etter at Gundobad ble styrtet av kongene Sigmund og Godemar forenes burgunderriket med frankerriket i år 532 e. Kr..

CHAMARER
En germansk folkestamme som i følge Tacitus innvandret angrivariernes landområde som var overgitt til brukturene, hvilket i følge Spruner var nordvestre siden av Harz.

CHARUDER
Ifølge Ptolemaios en folkestamme på Jylland. Han nevner charudene umiddelbart før cimbrerne. Charudene har ansetts å være et folk bosatt i Harthesyssel sør for Limfjorden og vest for Sallingsyssel.

CHASUARER
En germansk folkestamme. Chasuarerne, som har blitt likestilt med chattuariene, nevnes av Tacitus sammen med dulgubniene bosatt mellom angrivarierlandet og Frisland.

CHATTER
Et dominerende germansk folk som Tacitus beskrev med følgende: "Bortom disse
(mattiakerne) bor chatterne, hvis boområde begynner ved Hercyniske-skogen i en trakt mindre flat og sumpete enn de andre bygdene som Germania består av. Disse høydene fortsetter nemlig uavbrudt og minsker litt etter hvert, og på så vis følger Hercyniske-skogen sine chatter og slutter også med dem. Folket er hardført, har satt kroppsbygning og stor livlighet. Til å være germanere besitter de mye ettertenksomhet og subtilitet; de stiller valgte menn i spissen, retter seg etter sine formenn, holder sin oppstilling, iakttar rett tid, sparer på angrepene, inndeler sin dag riktig, forskanser seg nattetid, betrakter lykken som noe tvilaktig, tapperhet som det sikre og legger større vekt på hærføreren enn på hæren - noe som er selvsagt og erkjennes som en fordel ved romersk trening. Hele deres styrke ligger hos fotfolket, som i sin pakning foruten våpen også bærer verktøy og proviant. Andre ser man dra ut til strid, chatter tilbake fra krig - streiftog og mindre trefninger forekommer sjelden. Hestene gjør dem raske i angrep og like raske i tilbaketrekningen."

Chatti er lyd for lyd det samme ord som hessi og Jacob Grimm påpeker at hesserne og friserne er de eneste to germanske folk som under sine gamle navn fortsatt hevder seg på sin nedarvete grunn. Herecyniaskogen er et samlingsnavn for alle de sammenhengende fjellskogene som fra øvre Rhinen ved Basel fortsetter mot øst til Ungarn.

CHAUKER
Et germansk folk. Tacitus innleder sin beskrivelse av folkene i Nord-Germania med chaukerne, hvis land begynner ved frisernes og omfatter en del av kysten. Chaukerne er et folk som er "Høyt ansett blant germanerne og foretrekker å opprettholde sin storhet med rettferdighet. Uten griskhet som de er, rolige og tilbaketrukne, setter de ikke i gang noen krig og gjør ingen skade gjennom røver- og plyndringstog. Det fremste beviset for deres fortreffelighet og makt er at deres overlegenhet ikke beror på vold. Likevel er de alle stridsdyktige, og når det trengs står en hær der med hester og menn i mengder - uten å røre på seg opprettholder de sitt rykte."

I følge C. L. Roth var chaukerne bosatt i Øst-frisland, Oldenburg og Hannover.

CHERUSKER
Et germansk folk som i følge Tacitus bodde side ved side med chaukere og chattere og som lenge hadde levd i altfor slapp og langvarig fred, uanfektet av andre. "Det var dog mer velgjørende enn betryggende, ettersom man gjør feil i å fremdeles sitte rolig mellom lidelsesfulle og mektige partier og når vold gjelder, personlig beskjedenhet bare er de styrendes hykleri. På så vis kalles de ellers prektige cheruskerne til dels et dåraktig og nytteløst folk, og når deres beseirere chatterna har lyktes, skjedde det gjennom deres eget forstand. Slik falt altså de stolte cheruskerne."

Det var disse cherusker som Arminius en gang styrte, og med mordet på ham gikk de opp i frankernes mektige stammeforbund.

DULGUBINER
En germansk folkestamme som nevnes av Tacitus
(Germania, 34): "Landet bortom angrivariene og chamaviene innehas av dulgibnierne og chattuarierne samt andre folk, som man ikke hører nevnt så ofte. De støter i nord inntil frisernes område."

I grunnteksten står dulgibiner, hvilket Jacob Grimm har rettet til dulgubiner. C. L. Roth lokaliserer dulgubinerne til landet omkring Byckeburg.

DANER
En nord-germansk folkestamme som stammer fra "Gamle Danmark", dvs Gøinge
(som betyr furuskog på jevn mark) i Skåne, og som etter å ha brutt opp derfra ca. i år 500 e. Kr., fordrev herulerne fra det sørlige Skåne og de danske øyene. Prokopius nevner danene etter år 500. I følge kvadet Beowulf bodde danene på 500-tallet på de danske øyene og Skåne, og på 700-tallet var navnet daner synonymt for hele Danmarks befolkning. Rikssamleren skal ha vært kong Dan den stormodige, som grunnla riket gjennom å ha fått til et felles forsvar mot tyskerne. Alfred den store av Wessex skilte ca år 890 mellom Nord-danene i Skåne og Syd-danene på Jylland ned til Hedeby i Schleswig.

EUDOSER
Et av de syv Nerthusdyrkende germanske folk som nevnes i Tacitus
(Germania, 40). Eudosernes område har av C. L. Roth blitt lokalisert til området omkring den nåværende byen Neu-Ruppin.

EUNIXI
Et av de syv germanske folk som, ifølge Jordanes, kong Roduulf "for ikke mange år siden var konge for". Eunixi kan ha vært bosatt i vestre Norge.

EVAGRI
Et folk som ifølge Jordanes var bosatt bortenfor finnvedingene og gøtene. Evagri var et primitivt folk som "bor på ville dyrs vis i utgravde grotter som om de var borger".

FAVONAI
En nordisk folkestamme som nevnes av Ptolemaios: "Chaideinoi innehar vestre delen av øya
(Skandinavia), favónai og firaisoi den østre." Det har ikke vært mulig å identifisere dette folket.

FENNI
En folkestamme som nevnes av Tacitus
(i Germania, 46): "Om jeg skal regne peucinerne, venedene og fennene til germanerne synes meg usikkert." Venedene er vender, altså slaver, og fenni er antakelig finsk-ugrier.

FERVIR
En svensk folkestamme som av Jordanes nevnes sammen med ahelmil, finnaithae og gatigoth som bosatt ved Gøta elv. Ordet fervirs endelse er tydelig nordisk.
(Jfr Theustes.)

FRISERNE
Ekstern link: HISTORY OF THE FRISIAN FOLK

GAUTIGOTH
Et folk som i følge Jordanes var bosatt i vestre Scandza
(Skandinavia) nord for halmstadinger og finnvedinger. Gautigoth er tydelig gøtene ved Gøtet, dvs Gøta elv, vestgøtene - "en bråsint slekt og alltid ferdig til strid".

GEPIDER
Det tredje av de gotiske folket som i følget Jordanes forlot Skandza
(Skandinavia) med skip og dro til Weichel-munningen. De skal ha kommet dit senere enn de andre og fikk da sitt navn, siden munkelatinens gepidus betyr langsom. Men en skulle tro at navnet gepider kommer av Gapt, det gotiske ordet for Gaut (Odin som goternes skyttsgud). På gammelislandsk kaltes gepidene gifdar.

Når goterne vandret videre sørover ble gepidene igjen; de bodde på 200-tallet nord for nåværende Romania og hadde under kong Ardarik landet mellom Donau, Theiss og Karpatene. De sluttet forbund med det østromerske riket, tok ariansk1 dåp og fikk en ledende stilling. På 500-tallet lå de i stadig krig med ostrogotere, frankere og langobarder. I år 567 knuses de fullstendig av langobarderkongen Alboin og forsvinner siden ut av historien. Gepidenes nordiske hjemland kan ha vært nordre Halland.

GOTER
Fire berømte germanske folk under folkevandringstiden. De skal alle ha kommet fra østre del av Kattegattkysten: visigoterne eller de ekte goterne fra Bohuslen, ostrogoterne eller storgoterne fra Gøta elv området og Vest-Gøtland, gepidene
(Gapts = Gauts = Odins) fra Halland, burgunderne fra kysten sør for Halland ned til Helsingborg. Utvandringen fant sted i tidsrommet 300-150 f. Kr. og gikk først til Weichels munning, Hreidgotaland ("goternes rede"); navn som Gdansk (Gotiscandsa) og Gdynia (Gotynia) vitner ennå om at goterne har vært bosatt der. Ved Weichel bodde goterne på Tacitus tid (slutten av første århundre) og på Ptolemaios tid (100-tallet) under navnet gotoner. Før 200 vandret de over Rokitno "trösken" og Russland til Svartehavet, der de satte seg fast i et kjemperike som strakk seg nordover helt til Østersjøen.

Fra år 214 og framover hjemsøkte de og herjet Romerrikets sydøstlige provinser; i år 251 beseiret de og felte keiser Decius, i år 269 overvant de keiser Claudius Gothicus, og i årene 270-275 overga Aurelianus til dem provinsen Dacien, hvorpå de innehadde Siebenburgen, Romania og det sydlige Russland. Visigoterne hadde ikke konger men hertuger ("reiks") av balternes ætt, og disse styrte formelt under den ostrogotiske storkongen. Forholdet var trolig det samme hos gepiderne og (til å begynne med) burgunderne. Blant de største gotiske herskerne er Ostrogotha (ca 300) og Ermanarik, som skal ha begått selvmord i en alder av 110 år da hunerne gikk til angrep i år 375. Etter Ermanariks død fantes ikke noe samlet gotisk folk eller rike. Fra goterne og deres fruktbare samrøre med romersk, gresk og skytisk-sarmatisk kultur hører en arv som Odinskulten, runene, dyreornamentikken og eddadiktningen, kulturgods som førtes til Norden med gotiske tilbakevandrere, som kom i bølger i årene mellom 100 og 600 e. Kr. og slo seg ned på de store Østersjø-øyene.

En av de eldste runeinnskriftene er funnet nær Bukaresti. Runene er risset på en ring. Innskriften lyder: GUTANI O WI HAILAG.
runeinnskrift
Betydning: Goternes klenodie, en lykkebringende helligdom.

Selve navnene og begrepene aser og vaner er gotiske, like så kongshallen med tronestrad ("hlidskjalt") på kortsida, hestebetegnelsen gote og den nordiske rytterkulturen m.m.
Gotland, Gøteborg og Catelonia er stedsnavn som har sitt opphav fra goterne.

GOUTAI
("Gøter") Et folk som i følge Ptolemaios og Jordanes var bosatt mellom finnoi
(lappene) i nord og daukiones (trolig danene) i sør.

GREUTUNGAR
Gammelt genuint navn for otrogoterne
(ofte feilaktig kalt oslash;stgoter). Goterkongen Angatyr Heidrekssons gamle fosterfar Gizzur kaltes grytingekjempen ("greutungerkjempen"). Det var han som åpnet slaget mot hunerne ved å kaste spydet sitt mot dem.

HADDINGAR
Fra begynnelsen to urgermanske kongelige sagahelter, brødrene Hazdingoz
("de langhårede"), trolig identiske med Alci, de urgermanske dioskurene, som ifølge Tacitus, av nahanarvalenes stamme ble dyrket som guder av prester i kvinnedrakt og med utslått hår. Cassius Dio nevner i ca år 170 e. Kr. astingoi som navnet på en edel vandalisk stamme, og hos Jordanes heter vandalenes kongeætt asdingi. Ordet lever fortsatt i det islandske ordet hadd ("kvinnehår"), hvilket betyr at en kan enes om at man i mange forngermanske kongeslekter bar langt hår som øvrighetstegn ("de langhårete merovingerne").

HARIER
(Harii). Germansk folk som av Tacitus
(i Germania, 43) nevnes sammen med lugierne, vandalenes hovedstamme, som bosatte seg på bortsiden av de schwabiske fjellene (die Alb"). "Disse harier", meddeler Tacitus, "er i makt overlegne de andre folkene; de overgår dem i villhet og oppeholder gjennom krigskunst og valg av tid sin naturlige ubøyelighet. De bærer svarte skjold og opptrer selv svartmalte, velger for sine angrep mørke netter og vekker nettopp gjennom fasaden å spre skrekk for denne djevelske hær, da ingen fiende kan stå ut med det uvante demoniske synet - for det er i hvert slag alltid øyet som først overvinnes."

HERMUNDURER
Et Vest-germansk folkeslag. Tacitus beretter
(i Germania, 41): "For å ikke lengre følge Rhinen men Donau, så ligger her hermundurenes landskap. De er tilgitt romerne og derfor de eneste germanere som har sin handel ikke ved grenseelven, men inne i provinsen Retiens strålende koloniby. Overalt har de fritt leide til å krysse elven, og mens vi viser andre stammefolk våre våpen og militærleire, har vi for disse uten å tvinges til det åpnet våre hus og gårder. I hermundurenes land renner Elbe, en tidligere mer berømt og mye omtalt elv.

Ordet hermundurii er sammensatt av ermin (folket tilhørte erminonenes stammeforbund) og duri(i)(den samme stamme som i thyringer). Det er altså snakk om det thyringske folket, bosatt fra Altmyhl til inn i Bøhmerwald og sørover til Donau.

HERULER
Et nordisk folk fra folkevandringstiden. Herulerne levde ennå på 500-tallet på mer primitivt nivå enn andre germanere, de bedrev menneskeblot langt fram i tiden og de skildres som de værste uslinger av klassiske forfattere. Muligens har herulerne utgjort en urbefolkning på Sjælland eller Fyn og blitt fordrevet derfra av danene. Etter år 250 e. Kr. dukker herulerne opp nord for Svartehavet, der de deltar i goternes plyndringstog i Grekenland, og i år 286 e. Kr. beseires de i Gallia. Vest-herulernes rike på Fyn holdt stand til inn på 500-tallet mens øst-herulerne først kom under gotisk dominans, siden hunisk overhøyhet. Etter Attilas fall slo de seg i år 453 e. Kr. ned ved Theiss, og etter det vest- romerske keiserdømmets undergang skal den germanske leietroppsanføreren Odovakar
(død 493) ha vært konge over de heruliske troppene.

I begynnelsen av 500-tallet ble herulerne slått av langobarderne, hvoretter en del av folket tilbakevendte til Norden og bosatte seg ved siden av gøtene - man har gjettet på Verend og det blekingske Lister. En delegasjon syd-herulere ankom til Sverige for å søke etter en ny konge av Offas gamle ætt. Etter stridigheter med den øst-romerske keiseren gikk herulerne under ca i år 550 e. Kr..

I følge bl. a. Otto von Friesen og Elias Wessèn lanserte teori skal de av goterne oppfunnete runer av herulerne ha blitt ført til Skandinavia. Tittelen erilaR, som forekommer på mange norske og vest-svenske runesteiner fra urnordisk tid, skal da bety herul og, i overført betydning, runemester, kultprest; man har antar at ordet også har gitt opphav til jarl-tittelen.

HREIDGOTER
("Redets goter") Goterne fra mellom-ur-hjemmet mellom Gøta elv-området og Svartehavet, Weichels munning, der de på Tacitus tid og fram til 100-tallets slutt ennå bodde som gotoner. Eddadiktene anvender uttrykket hreidgoter for goter i alminnelighet. I følge Vaftrudnismal er goternes land ved samme kyst som Jotunheimen i nord - altså ved Østersjøen. Snorre Sturlasson og hans samtidige skrev ordet reidgoter, dvs uten h, og tolket det som vognhester
("reid" = "vogn"), hvorfor Reidgotaland ble Jylland, arbeider - hestenes land.

HUNER
Et nomadefolk uten skriftspråk og høyere statsliv, men med høyt utviklet bronse- og gullsmedkunst i asiatisk dyrestil. Fra begynnelsen skal de ha vært hjemmehørende i Mongola. De oversvømte Nord-Kina ca år 200 f. Kr. og etablerte på 300-talet e. Kr. et kortvarig nord-kinesisk rike. Fra traktene ved det Kaspiske hav
(der de satt seg fast allerede i det første århundret e. Kr.) ekspanderte de vestover, slo alanerne i ca. år 350 e. Kr. og Ermanariks gotiske rike i ca år 380 e. Kr.. Sitt høydepunkt nådde hunernes makt i Europa under Attila (434-453), men Attila ble beseiret i år 451 e. Kr. på de katalauniske sletter i Champagne av en koalisjon mellom romere og germanere. Deretter falt hunernes rike sammen, og i Pannonien, der de slo seg ned under Attilas sønn Dengesich, mistet de sin nasjonale egenart. Man har antatt at en del av hunerne har oppgått i bulgarierne.

INGVEONER
("Ingvaeones") Et germansk folk. Tacitus skriver
(i Germania, 22): "I gamle sanger, deres eneste kunnskap og historie, synger de om en gud Tuisto, Jordens sønn, og dennes sønn Mannus, som det germanske folkets grunnleggere og stamfar. De taler nemlig om tre sønner til Mannus, etter hvilke de nærmest havet bosatte skal hete ingveoner, de i midten herminoner og de øvrige istveoner."

Tuisto, han med de to/hendene, er tydelig Tyr (svarer til urguden Bure, av Snorre Sturlasson kalt Bore), dennes sønn Mannus ("mennesket") er Snorres Burr ("sønnen"= "menneskesønnen"), og Burrs sønner Vodin, Vili og Vui (Odin, Vile og Vè) svarer til Mannus sønner Ing, Irminiaz og Istvo. Til ingveonene hører samtlige nordboere.

KIMBRER
(cimbri) En nordisk folkestamme som mot slutten av 100-tallet f. Kr. utvandret med kvinner og barn. De var mye i strid og først kastet de seg over kelterne sammen med tauriskene, som var i forbund med romerene, i Steiermark og Kernten; deretter dro de seg tilbake på konsul Gajus Papirius Carbos løfte, men ble lurt i bakhold, hvor de da ved Noreja
(Kernten) endelig slo romerne og felte Carbo (113 f. Kr.). De drog deretter rett gjennom Europa og angrep gallerne i Frankrike, der Junius Silanus angrep dem i år 109 f. Kr.. Rom satte opp tre armeer, men kimbrerne slo Cæpio og Mallius ved Arausio (Orange) i år 105 f. Kr.. Kimbrerne dro til det keltiberiske Spania og tok seg derfra opp til Normandie, der de forenet seg med teutonerne og andre folk. Teutonerne forsøkte forgjeves å innta Marius feltleir og ble beseiret i år 102 f. Kr. ved Aquae Sextiae (Aix-en-Provence).

Etter hvert hadde kimbrerne på sin gallerjakt trengt inn i Nord-Italia, der det i år 101 f. Kr. ved Vercelle ved Sesias begynnelse i Po kom til et forferdelig slag, som sluttet med at kimbrerne nesten ble utryddet. Deres konge Boiorix falt, kvinnene drepte seg selv og sine barn for å ikke falle i seierherrenes hender. En anselig del av folket måtte dog tross romernes påstand om stort mannefall ha overlevet, og disse vendte nå tilbake til Norden, der de slo seg ned i Himmerland (nordligste Jylland), som fikk sitt navn etter dem. Påstanden om at kimbrerne opprinnelig skulle ha kommet fra samme herred er imidlertid ubestyrket og stemmer ikke overens med folkevandringstidens historie.

(Lenge mente man at kimbrerne hadde utvandret fra det skånske Simrishamn, skrevet Cimbrishamn, og tross at denne teori allment forhånes er den ikke død. "Simris" ble skrevet på 1100-talet "Simbros", dvs "elven S(v)imbergs munning". Kimbrerne kan ha kaltes "folket fra Simber", som latiniseres til "cimbri".)

På vanlig sett har senere Himmerland og Chersonesus cimbrica (Jylland) fått sitt navn av tilbakevandrerne, isteden for i fra utvandrerne - sammenlign burgunderne og Borgundarnaholm, goterne og Gotland. I så fall var kimbrernes tog å betrakt som en forløper til langobardernes utvandring mer enn 300 år senere. Navnet Boiorix kan være en keltisering av Boris, som er i slekt med Bore og Burr i nordisk gudesaga og har betydningen bonde - fri bondesønn.

KIMMERIER
Et nomadefolk bosatt nord for Svartehavet, hvorfra de ble fordrevet av skyterne i ca år 630 f. Kr. Sterke kimmeriske forbund brøt da inn i Anatolia, der de plyndret Sinope, Sardes og Magnesia og forgjeves beleiret Efesos. Hovedmassen av folket fulgte imidlertid Dnjestr mot nordvest. Man har valgt å plassere dem i Kymrerne, men identifiseringen er uviss. En tredje gruppe kimmerier ble igjen på Krim, hvor navnet henledes av benevningen Chersonesus cimmerica.

LANGOBARDER
Et riksbyggende folk i folkevandringstiden, staten Italias egentlige grunnleggere, hvis rike ble styrtet i vikingtidens begynnelse. I følge historikeren Paulus Diaconus utvandret langobardene fra Scandinavia, hvilket helt sikkert menes Skåne, snarere Østerlen, der helleristningene fra yngste bronsealder i store mengder avbilder det spesielle våpen som har gitt folket sitt navn - den langskaftede skjeggøksen
(bardan) med mothaker i øksenakken. Kanskje har langobardene uteksperimentert øksen som et kombinert hogg,- støt- og kastevåpen under strider til sjøs før Skåneriket ble grunnlagt i ca år 1000 f. Kr.

Ved utvandringen fra Skåne skal de ha blitt ført av brødrene Akio (Åke) og Ibor (Ivar). Kort før Kristi fødsel bodde langobardene nord for nedre Elbe, der deres navn lever i Bardengau ved Luneburg. Sansynligvis har de fra Skåne fulgt den gamle rav-veien over de danske øyene (der de sjællandske vandalene ble deres arvefiender) til Slien og over land til Ejder-vassdraget for så deretter å bevege seg inn i Elbe-munningen. De skal da ha båret navnet vinniler, en omskrivning av hillevioner (hos Plinius), hvilket betyr vennene med hillor, men fått navnet langobarder i samband med en seier over vandalene.

Langobardene ble beseiret i år 4-5 e. Kr. av Tiberius og slo seg sammen med kvaderkongen Marbods statsforbund men gikk over til Arminius. I ca år 100 e. Kr., på Tacitus tid, bodde de ennå ved nedre Elbe men vandret siden sørover og forsøkte ca i år 170 å trenge inn i Donau-området men ble slått tilbake. Et virkelig kongedømme fikk de først når de tok Agilmnd til konge.

På slutten av 400-tallet beseiret de herulene, ble bysantinsk foederatii (forbundsfeller) i Pannonien og styrtet under Alboin (død 572) gepidenes rike i år 567. Kallet av bysantinerne under Narses gikk Alboin i år 568 inn i Italia, der han i år 572 e. Kr. inntok Pavia, som ble rikets hovedstad. I år 589 e. Kr. erobret kong Authari hele Samnium; på 600-tallet lot kong Rothari (død 756) nedskrive den langobardiske folkeretten (Edictus Rothari); under Aribert gikk folket over til katolisismen.

På 700-tallet slo Liutprand (død 744) og Aistulf (død 756) til mot Rom, exarktatet Ravenna ble inntatt av Aistulf i år 751 e. Kr.. Karl den store inntok Pavia i år 774 e. Kr. og lot fengsle den siste langobarder-kongen Desiderius, som døde i frankisk fangenskap. Som de siste langobarder-herskere lyktes hertugene av Benvent å forsvare sitt område fram til år 808 e. Kr..

LEMOVIER
En germansk folkestamme i Pommern på Tacitus tid: "Lengre bort, rett ved havet, bor rugierne - på Rygen - og lemoviene. Spesielt for disse stammer er runde skjold, korte sverd og livet under konger."

LEVONI
En germansk folkestamme som i følge Claudius Ptolemais har bebodd midtre delen av den store øya Scandia
(Skandinavia). Man har på en rent paleografisk måte forsøkt å forstå ordet som en feilskrivning for sveonoi, dvs svearne.

LIOTHIDA
Et nordisk folk som i følge Jordanes bor på Scandza
(Skandinavia) sub uno med theustes, vagoth, bergio og hallin. Noen har gjettet på at liothida er samme ord som i Luggude herred, Lødde elv og Løddekøpinge. Andre mener at folket har bodd omkring Kristianstad, eller at liothida innehadde nesten hele Skåne. Men sansynligvis var de Sørmlenninger. (Se Theustes.)

MARKOMANNER
(Marcomanni
("grenseboer")). Et folk som nevnes av Caesar som var bosatt øst for øvre Rhinen. Markomannerne utvandret kort etter Kristi fødsel til Bøhmen, der de etter sin store konge Marbods fall i ca år 17 e. Kr. (han døde først i år 36 i Ravenna) kom under romersk innflytelse og tidvis ble styrt av Rom med innsatte konger. Marbod skildres av Tacitus som en slu og beregnende politiker.

Fra år 166, under keiser Marcus Aurelius regjeringstid, rettet markomannerne flere voldsomme angrep mot romerriket, men de ble slått tilbake i den blodige markomannerkrigen og måtte i freden gi avkall på sin uavhengighet. Under Marcus Aurelius sønn Commudus lyktes markomannerne dog å vinne tilbake et viss grad av selvstyre. På 500-tallet utvandret de til Bayern og anses for å ha sammensmeltet med bajuvarene.

MOESEGØTHER
Et gammelt navn på den gruppe visigoter som på 300-tallet vendte seg til kristendommen i dens arianske1 form og utvandret til Moesia under den visigotiske fyrsten Frithigerns forfølgelser. Moesegøthernes biskop var Wulfia han med bibeloversettelsen til gotisk.

NARISKER
En germansk stamme som i følge Tacitus
(i Germania , 42) har bodd nærmest hermundurene (thyringene). I følge C. L. Roth i Voigtlandet og omkring Bayreuth.

NEMETER
En germansk stamme som i følge Tacitus
(Germania. 98 e. Kr.) sammen med vangionene og tribokene har bodd ved Rhinens bredd. Navnet anses "å stamme fra et nå ikke lengre eksakt bestembart germanskt ord, som kan ha betydd skogsmark, beitemark, hellig lund. Nemeterne kan ha dyrket en felles skogskult sammen med vangionene og tribokene."

NUITHONES Det germanske folk som Tacitus (i Germania, 98 e. Kr.) nevner sist blant de syv danske respektive holsteinske stammer som dyrket felles kult, den med modergudinnen Nerthus "på en øy i havet".

OBOTRITER
Vestgrenen av den baltisk-slaviske folkefamilien. Obotritene var siden folkevandringstiden
(da disse områdene ble oppgitt av germanerne) bosatt i Holstein, Mecklenburg, Elbelandet og Vorpommern og var delt i fem hovedstammer: vagriene i Holstein, polabene rundt Lybeck, rarogene i Mecklenburg, varnoviene i Vorpommern og i Rygen, drevljanene sør for Elbe.

Alle stammene hadde sin egen fyrste, mens flere stammer, iblant hele folket, kunne ha en felles konge. Stammeområdene var inndelt i kretser, alle under sin zupan og med sin egen borg i tilfelle krig: Pløn, Schwerin, Ratzeburg, Ilov, Dobin m fl..

I navnet erkjente obotritene frankerrikets overhøyhet, men det var først keiser Otti I som lyktes å skattlegge dem (955). Obotriterne lå i stadige feider med sakserne i vest og sør, med danene i nord og ofte også med sorberne og liutizene i øst. Under Karl den stores krig mot sakserne på 700-tallets slutt var obotritene dennes forbundsfeller. I år 808 ble de angrepet av Kong Gottfrid av Danmark, som inntok og ødela deres handelssted Rerik ved Rostock og flyttet handelen til Hedeby. På 900-tallet erobret og brant de Hamburg, og på hele 1000-tallet var Fehmarn et tilholdsted for polabiske pirater.

På 1000-tallet giftet vagrierfyrsten Gottskalk danekongen Sven Estridssons datter og kunne gjøre seg til konge over alle obotriter, som han forble til år 1066, da han ble drept i et opprør. Deretter utbrøt en langvarig krig med tyskerne. Obotriter og liutzier valgte felles konge, fyrst Kruko av Rygen, som ble drept av Gottskalks sønn Henrik i år 1093 e. Kr.. Der etter ble hertug Knut Lavard av Jylland obotrisk konge, og da han ble myrdet i år 1131 e. Kr. ble makten delt mellom Pribislav, stamfar for det stor - hertuglige huset i Mecklenburg, og Nikot.

Obotriterne dyrket guder med flere ansikter eller hoder. Viktigst var den 4-ansiktede Svanevit i Arkona på Rygen, så kom Triglav i Gytzkow m fl. På 1100-tallet ble obotritene underkuet og germanisert, først og fremst gjennom Henrik Lejonet av Sachsen (1139-95) og Valdemar Sejr av Danmark.

PEUCINER
Et folk som av Tacitus
(i Germania, 46) plasseres bortenfor suebernes grense og identifiseres med bastarnene, et fra Sverige tidlig utvandret og sterkt oppblandet folkevandringsfolk. Peucinerne skulle i språk, klesdrakt og bokultur være germanere men "alle møkkete og lettsindige, delvis med grimme sarmatiske trekk på grunn av blandingsekteskap". C. L. Roth lokaliserer dem til området "fra Karpatenes østside til Donaus munning".

PHUNUSIOI
Et folk som i følge Ptolemaios skal ha vært bosatt ovenfor og vest for chaloi.
(I Haids herred ute ved Kattegatt på nordre Djursland, Øst-Jylland, altså omtrent i Jyllands geografiske sentrum). Navnet har hittil ikke kunnet tolkes.

RANII
En folkestamme i Norden som nevnes av Jordanes sammen med rugi og arochi. I alt opptegner Jordanes syv folkestammer i østre Sør-Norge som for ikke mange år siden Roduulf var konge. Denne kong Roduulf, som kan ha figurert etter år 500 e. Kr., skal i følge K. V. Myllenhoff ha vært en av Jordanes viktigste kilder. Tydeligvis måtte kongen forlate sitt rike og tok seg da til goterne i Italia.

RIPUARIER
("Ripverjar"
("strandmenn")). I begynnelsen bare den gruppe mennesker tilhørende frankernes stammeforbund som bosatte seg mellom Rhinen og Maas samt sør for Eifel; siden kom ordet til å betegne alle ikke-saliske frankere. Ripuariene, som hadde egne konger siden 200-tallet, ble fordrevet fra Gallia av keiser Julianus Apostata i år 355 e. Kr.. Konstantin den store beseiret ripuariene og kastet to av deres konger for villdyrene. Fra keisar Teodosius den stores tid nevnes tre ripuariske konger, av disse gikk Markomer i landflyktighet og Sunno ble myrdet av sine egne. På Alarik I's tid (død 410), etter Stilichos fall i år 408 e. Kr., styrket ripuariene seg og plyndret gjentatte ganger Trier.

Mot 400-tallets slutt kom ripuariene i krig med allemannerne, og ripuarienes konge Sigimer fikk hjelp av Chlodvig i år 496 e. Kr.. Sigimers sønn Chlodio ble imidlertid lokket av Chlodvig til å myrde sin far, hvoretter Chlodvig lot Chlodio drepe og proklamerte seg selv som konge over ripuariene. Chlodvigs sønn, Teoderik I (511-534), lot nedtegne den ripuariske loven (Lex ripuariorum).

RUGI
Rogalendingene, nevnt av Jordanes som bosatt i vestre Norge sammen med arochi, ranii og andre. Omkring år 500 e. Kr. styrte kong Roduulf rugiene.

RUGIER
Et folk fra Rogaland som samtidig med goterne utvandret, senere ansett som et øst-germanskt folk, som i de første århundrene e. Kr. bodde ved Østersjøen og som hadde egne konger. Rugienes land var da Pommern, og det er de som har gitt navn til Rygen rugierholmen; dit de hadde blitt fordrevet av goterne fra traktene omkring Weichels munning.

I begynnelsen av 300-tallet begav rugierne seg sørover og bosatte seg i Ungarn, der de ble underkuet av hunerne. Etter Attilas død i år 453 e. Kr. frigjorde rugierne seg og grunnla et eget rike i nåvæerende Nieder-østerreich. Her ble de beseiret av Odovakar i år 487, hvorpå de slo seg sammen med ostrogoterne og fulgte Teoderik den store til Italia i år 489 e. Kr..

RUSER
Slavernes, grekernes og arabernes navn på de svenske vikinger som grunnla Gardarike eller Russland. Ordet ruser kommer av rodhr, leidangsflåte
(spesiellt en slik flåte fra Roden, dvs Roslagen), og inneholder et syndetisk s (jfr. ord som "rådsman", "Rådslag"). Finnene kalte rusene ruotsi. Det er trolig at rusene satte seg fast på den russiske Østersjøkysten allerede før Ruriks tid, sannsynligvis på 800-tallets første halvdel. Ruserhøvdinger foruten Rurik var inntil år 882 e. Kr. Askvold og Dir i Kiev samt på 900-tallet Rogvolod i Polotsk ved Dyna. Etter dem bygdes Gardarikes tre provinser: Novgorod, Polotsk og Kiev. Navnet ruser levde fortsatt inn på 1000-tallet.

SAMER
(Samer) Et folk som fra et urhjem i mellom-øst-europa siden mesolitisk tid har fulgt den vikende iskanten mot nord og på veien har kommet under finsk kulturinnflytelse og har fått et nærmest finsk-ugriskt språk. Først oppe i Norrland - Finnmark møtte de ca år 500 f. Kr. nordboene, fra hvilke de fikk en mengde låneord, termer og framfor alt mange mytologiske drag.

Første gang samene omtales i litteraturen er hos Tacitus (98 e. Kr.); han kaller dem fenni og skriver: "Fennene lever i stort barbari og forferdelig fattigdom: ingen beskyttelsesvåpen, ingen hester, ingen bosteder. Deres næring er grønnsaker, deres bekledning dyrehuder, deres seng bakken; sitt eneste forråd får de gjennom sine piler som de i mangel på jern gir spisser av bein. Av jakt livnærer kvinnen såvel som mannen seg, hun følger ham overalt og krever sin del av byttet. Heller ikke har spedbarna annen beskyttelse mot dyr og uvær enn at man forsvarer dem i flettverk av kvister... Sorgløse imot både mennesker og gudene har de lært seg den vanskeligste av kunster: å ikke engang ønske mere."

På 500-tallet kaller Prokopios og Jordanes lappene scerefennae eller skrithifinnoi ("skiløper lapper"). På 700-tallet omtalar Paulus Diaconus dem som reineiere, men fra begynnelsen var de bare jegere og fiskere. De fanget og temmet enkelte skogsrein, som siden ble anvendt til lokkedyr i jakten på fjellets villrein, som de tok til husdyr først når rovdriftjakten holdt på å utrydde reinstammen.

Først i historisk tid vandret lappene sørover, nådde på 1600-talet Dalarne og Helsingland og hadde sin største sydlige utbredning i Sverige på 1700-tallet. Den kristne misjonen blant lappene begynte på 1000-talet, på 1700-tallet begynner utrydningen av deres gamle sjamanisme, og deres bruk av trolltrommer (runebommen) ble forbudt.

Lappene har ingen skriftlig historie, men i senere tid har det blitt nedtegnet sagn som forteller om strider med finner ("tjudeh"), russere ("karjelah") og nordboerne ("staloh"). På vikingtiden var det kvenene og nordnorske stormenn som inndrev finnskatten, som bestod av pelsverk.

SARMATER
Et asiatisk rytterfolk som i oldtiden bodde mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, men som omkring år 200 f. Kr. utbredte seg mot vest over Skyter-steppene helt til Donau og Karpetene. Under markomannerkrigen på 100-tallet e. Kr. slo sarmaterne seg sammen med kvaderne mot romerne under Marcus Aurelius og gjorde seg kjent for sine lange støtlanser, sitt skjellpanser for både rytter og hest, sin dyktighet i bueskyting og sine rektangulære skjold
(slike panserryttere kaller katafrakter).

På sine naboer, goterne, må de ha øvet sterk innflytelse, særskilt overtakelsen av dyreornamentikken og rytterkulturen. I folkevandringstiden nevnes sarmaterne i samband med goterne, gepidene og hunerne. Deretter forsvinner de ut av historien.

SEMNONER
Et syd-germansk folk, som av Tacitus
(i Germania) er skildret som det edleste og eldste i det store suebiske folkeforbundet. "På fastsatt tid møter, gjennom forfedrenes valg og urgammel arv til hellig lund representanter for alle stammer av samme blod, ofrer et menneske for fellesskapets vel og utøver sin barbariske gudstjeneste med avskyelige ritualer. Men et hellig privilegium har denne lund. Ingen må nærme seg uten å vise den ytterste underdanighet og frykt for gudenes allmakt. Dersom noen faller, så får han ikke reise seg opp, men må velte seg ut liggende på bakken. Her er folkets vugge, her bor den alt beherskende guden, som alle andre er underlagt. Semnonerene bor i hundre bygder, og dette veldige fellesskap gjør at de anser seg som alle suebers herrer."

Man har ofte sammenlignet semnonernes lund med den Fjøturlundr ("Fjetterlund"), som nevnes i prosaen etter Helgavida Hundingsbana (11, 27). Der sies det at Helges svoger Dag fant helten i Fjetterlunden og der stakk sitt spyd gjennom ham.

SEVERJANER
En øst-slavisk folkestamme, som var bosatt ved Volga og som ble beseiret og skattelagt av Oleg i år 884 e. Kr..

SILINGER
(Silingi) I følge antikke forfattere en av vandalenes hovedstammer. Navnet kan komme av Silund, det gamle ordet for Sjelland
("Selund"), hvorfra vandalene utvandret et knapt århundre før goterne. Silingerne ga navn til Silesia (Schlesien), hvor det er funnet påfallende arkeologiske overensstemmelser med nettopp Sjelland.

SITONER
I følge Tacitus
(i Germania, 45) et nordlig nabofolk til svionerne, "De skiller seg fra de øvrige ved at en kvinne hersker over dem. ...Så dypt har de sunket, ikke under disse frie men under slaverne."

Antakelig er det kvenerne Tacitus mener; han har sannsynligvis feiltolket kvenernes navn som kvinnene.

SKRÆLLINGER
Nordboernes navn på grønlandske og kanadiske eskimoer / indianere på Nordamerikas nordøstkyst. Våren 1003 e. Kr. kom det mengder av skrællinger til Torfinn Karlsemne og Snorre Torbrandsson i Hop innerst i Straumsfjord
(St. Lawrenceelvas munning). Indianerne byttet skinnvarer og gråskinn mot røde band og rødt tøy. Da nordmennenes ungtyr brølte, flyktet indianerne og kom ikke tilbake før etter tre uker i en mengde skrællingebåter, padlende med strømmen, hylende og svingende med padleårene. Nordmennene tok imot dem med hevede skjold, da skrælingene hadde spesielle kastevåpen. Snart så nordmennene "at skrællingene på en stang løftet opp en ganske stor kule, nesten så stor som en sauemage og nærmest blå i fargen, og de kastet den fra stangen opp mot land over Karlsemnes flokk, og det lød grusomt der den slo ned (indiansk kastevåpen, "djevelens hode"). Da var det nordmennenes tur til å flykte, og det kom skrællinger i mot dem fra alle kanter."

Det kunne ikke bare være de som kom med båtene; de andre angriperne måtte ha vært bare synsbedrag. Den tapre og modige Frejdis skremte skrællingene på flukt ved tilsynelatende å slipe et sverd mot sine blottede bryst. To av Karlsemnes menn falt, den ene med en flintpil i hodet. Etter hvert dukket hele nordmanns-koloninen på Grønland og Vinland under, men dog først på 1400-tallet.

SKYTER
Et rytter- og nomadefolk i sørlige Russland
(mellom Donau og Don) samt i Ddobrudsja; skyternes område strekker seg østover til grensen mot India og Kina. De kongelige skyterne synes i Ukraina å ha underkuet en jordbrukende, indoeuropeisk befolkning og tatt deres språk. På 700-tallet f. Kr. omtales skyterne av den greske dikteren Hesiodos; i samme århundre kom de ved Olbia og andre hellenske steder i berøring med grekerne og bidro før år 600 f. Kr. til Assyrias og Ninives fall. I Medien hersket skyterne i ca 30 år før de ble slått av Kuaxares, og år 513 f. Kr. gjorde Dareios felttog for lang tid slutt på skyternes herjinger.

Av stor verdi er de mange veldige skytiske gravene ("kurganer"), som forekommer fra Podolia i vest til Svartehavet i sør og til Kubandalen i Østkaukasus. De skytiske kongene ble bisatt under kurganene i store, firkantete gravkamre med mange siderom, alltid sammen med ofrede slaver, noen ganger med opp til 400 hester, flere vogner og de mest utsøkte kunstgjenstander av gull, sølv og elektron.

I følge F. Allheim trengte skyterne inn allerede på 700-tallet f. Kr. mot illyrerne, som hersket over østre Mellom-Europa og forskanset seg i sperrefort på høyder. I stridene mot skyterene skal illyrerne ha kjempet side om side med germanske utvandrere fra Norden, særskilt bastarnere og skirere. Skyterne var spesielt berømte som bueskyttere. Ordet skyter er germansk og betyr skytter.

På 200-tallet f. Kr.. kjempet skyterne ved Donau mot de makedoniske kongene. Deretter inngikk det skytiske folket mer eller mindre i sarmatene, som overtok deres høyt utviklete dyreornamentikk. Denne førtes siden videre til goterne, som før år 200 hersket over skyter-steppene nord for Svartehavet. Fra skyterne kan de germanske stammene ha overtatt Odin-kulten.

SUEBER
("schwabare"). Et av de største av de syd-germanske folkene. Sueberne har fått et helt kapittel i Tacitus Germania
(58): "Nå må vi tale om sueberne, som ikke som chatterne og tenkterne består av et enhetlig folk. De inntar største delen av Germania og er delt i stammer med egne navn, om de og alle bærer det felles navnet sueber. Et eiendommelig kjennemerke på dette folk er at de bærer sitt hår forvendt og samlet i en knute. Dessuten skiller sueberne seg fra andre germanere, og det såvel de frie sueberne som deres treller. Hos sueberne drar man inn i alderens grå høst sitt hår gredd bakover og fester det ofte direkte i en bena over issen. Fyrstene bærer det i enda vakrere frisyrer. Det er deres forfengelighet, men en uskadelig sådan. Men det er ikke for å verve eller finne seg kjærester at de bærer denne pryden, men for å virke større og på krigstog innjage skrekk i fiendens øyne."

I følge Orosius skal suebernes forbund ha bestått av 54 ulike stammer, som skal ha bodd fra Donau i sør og helt opp mot Norden. I Tacitus Agricola finnes suebere helt oppe ved Nordsjøen, og i Annales (28) skrives det at de truer provinsen Retien.

I den bekjente suebiske hårknuten samles fra pannen det bakovergredde lange håret på hodets side. Sueberne nevnes første gang hos Caesar som det folk Kong Ariovistus tilhørte. Plinius førte opp sueberne til erminonenes folkegruppe. De viktigste og største suebiske stammene var semnonerne, allemannerne, markomannerne og kvaderne.

På det siste århundre f. Kr. trengte disse mot vest og bosatte seg vest for øvre Rhinen, men ble hindret av Caesar i å grunnlegge et rike i Gallia. Før den romerske ekspansjonen i år 8 f. Kr. vek markomannerne og kvaderne unna til Bøhmen og Mehren, og ved 200-tallets begynnelse inntok allemannerne deres tidligere områder, et land som snart fikk navnet Suebia (Schwaben).

Markomannerne bosatte seg senere i Bayern mens kvaderne grunnla det suebiske riket i nordvestre Spania, erobret av visigoterne i år 585 e. Kr..

SUEHANS
Svearne. Disse var i følge Jordanes bosatt nordpå i Scandza
(Skandinavia) sør for lappene. De skal i likhet med thyringene ha hatt fortreffelige hester og gjennom indirekte handel ha forsynt romerne med de høyt skattede sappherinske skinnene, "berømte for sin glinsende svarte overflate". Suehansene "lever i enkelhet men kler seg prektig". Selve ordformen suehans viser at navnet og opprinnelsen må ha blitt hentet fra en gotisk kilde.

SUETIDI
Svearne. Liksom suehans er suetidi et hos Jordanes nedtegnet skandinavisk folkenavn, som imidlertid hentes fra en nordisk kilde, ikke en gotisk. Jordanes har ikke forstått at suetidiene var samme folk som suehansene, men slo dem sammen med vinovilotfolket og gjør gjeldende at de liknet lappene, "finni mitissimi, de småvokste av Scandzas
(Skandinavias) innbyggere".

Dog var suetidiene "kjente for å stå framfor de andre i størrelse". Jordanes påstår at danene stammer fra suetidiene og har fått sitt navn fordi de "er fremst i kroppslengde" ("dan" = "rak", "høyreist").

Forholdet mellom navnene suetidi og suehans er blitt utredet av J. V. Svensson. (De nordiska folknamnen hos Jordanes, Namn och bygd, 1917).

SVEAR
I Beowulf benevnt sveon, hos Tacitus svioner
(se svioner). Hovedfolket i Svearike eller Svitjod (i Beowulf kalt "Swiorice" og "Swúo-thúod"), hvorav det nåværende Sverige er vokst fram. Svearne har antakelig innvandret til Melardalen alt før Kristi fødsel, da klimaet ble bedre der, og de kom sannsynligvis fra de danske øyene, kanskje Fyn (som kan være den "øy i havet" hvor Tacitus plasserer de syv Nerthusdyrkende folkene). Danske funn fra keltisk jernalder viser påfallende overensstemmelse med det sparsomme gravgodset på ur-svearnes gravfelt ved f. eks Leby, Knutby og Gødåker.

Innvandrerne medførte kulten med sin store modergudinne, en kult som ble ledet av Nerthus-presten, som må ha blitt deres sakrale konge. Spredningen av de ovenfor nevnte upplandske gravfeltene før og etter Kristi fødsel sannsynliggjør Tacitus påstand at svearne har vært delt i flere stater, men hatt en felles hersker. G.Ekholm tenker seg at det "dreier seg om et kultforbund av samme slag som andre tilsvarende, omtalt av den romerske skribenten. Melardalens småriker har på denne tid sannsynligvis vært forenet i et tilsvarende med Ynglinge-dynastiets monark som øversteprest og også som høyeste dommer og felles anfører for stridskreftene".

Ynglingeættens aner er i følge norrøn tradisjon tre guder: Odin, som levde usedvanlig lenge, Njord og Yngve-Frej. Da man sannsynligvis har tenkt sig at Odin-tiden omfattet tre århundrer kan den ha sluttet ca i år 100 eller samtidig med Tacitus. I så fall faller njord -tiden inn på 100-tallet e. Kr., og ynglingenes egentlige stamfar, Frej, skulle kunne tidfestes til henimot år 200 e. Kr.. Til 200-tallet e. Kr. skulle man da kunne tidfeste Fjolner, Sveigder og Vanlande. Den sistnevnte har blitt oppfattet som den første halvhistoriske kongen av Birger Nerman, som tyder Ynglinga-sagaens opplysning om at Vanlande ble brent i Skutås elveleie til at kongen hersket og ble brent og hauglagt i Skuttunge, hvilket i så fall skal være det eldste kjente kongesetet i Sverige.

Ved Gødåker i Tensta, ved gården Husby, har man undersøkt et stort og rikt 300-talls-gravfelt, som også omfatter en offerkilde. Man antar allment at Gødåker ("gudinnes åker") har vært kongesete nettopp på 300-tallet, umiddelbart før Uppsala ble det. Første framstøtet mot dette senere sentrum kan ha blitt gjort av Visburs sønn Domalde, som mislyktes og falt. Hans sønn Domar kan ha lyktes og ligger begravd i Domarshøgen i Uppsala. Haugen bruktes senere typisk nok i alle år som tronhaug for kongene som tingplass med allmuen.

Med Agne kan ca i år 400 e. Kr. et nytt dynasti (av gotiske tilbakevandrere?) ha kommet til makten. B. Nerman mener at samkongene Alfs og Yngves hauger har ligget innenfor Uppsala by, men er blitt ødelagt og tapt for lenge siden. Etter dem skal samtlige ynglinge-konger ha hatt sete i Uppsala helt til den siste, Ingjald Illråde, som ble styrtet og brent inne ca i år 650 e. Kr..

Vi skulle dermed kunne skille ut i det minste fire epoker i ur-svearnes politiske historie:

1) Gudetiden med ukjent høvdingsete, ca 200 f. Kr. - ca 150 e. Kr.
2) Skattungetiden fram til ca 250 e. Kr.
3) Gødåkerstiden fram til ca 350 e. Kr.
4) Uppsalatiden fram til ca 650 e. Kr.

Av de bevarte kongshaugene i Uppsala skal Tingshaugen ha blitt reist over Domar (etter år 350), Odinshaugen over Aun den gamle (400-tallets slutt), Frejshaugen over Egil Tunnadolg (500-tallets begynnelse) og Torshaugen over Adils (etter år 560).

Av de mellom disse regjerende kongene kan Dyggve ha blitt gravlagt i den tapte haugen Thorsugle i Uppsala, Dag i Estland, Agne i den ennå bevarte Agneshaugen i Lillhersby, Alrek og Erik i den tapte Kungshaugen ved Uppsala, Alf og Yngve i en likeledes forsvunnen Uppsalahaug, Jorund ved Limfjorden, Ottar Vendelkråka i Ottarshaugen i Vendel, Eystein Adilsson i den ennå bevarte Østenshaugen i Lovund, Yngvar i Estland, Anund i Anundshøgen ved Badelunda i Vestmanland og Ingjald i Ingjaldshaugen ved Rellinge på Tosterøn.

Deretter tar et nytt dynasti til, Ivar Vidfamne og den skånske ætten i Valsgerde, og etter den kommer Munsødynastiet, fra 700-tallets e. Kr. slutt og fram til Emund gamles død i år 1061 e. Kr..

TEUTONER
Sannsynligvis et nordisk folk, som i årene 113-101 f. Kr. sammen med sine stammefrender kimbrerne og ambronerne fra Jylland kriget mot romerne, og i 113 f. Kr. beseiret dem i slaget ved Noreia
(Kernten). Senere ble den romerske konsulen Marius leir beleiret av teutonerne og ambronerne, men de ble slått tilbake, og Marius beseiret dem ved Aquae Sextiae (Aix-en-Provence) i år 102 f. Kr., hvor teutonernes konge Teutobod ble tatt til fange. Resten av folket vendte tilbake hjem til Norden, der teutonerne skal ha slått seg ned i Ty på nordre Jylland, sør for de tilbakevendte kimbrernes Himmerland.

THEUSTES
(Tjustboerne). Et folk som nevnes av Jordanes i hans nedtegelser av Scandzas
(Skandinavias) folk, som han delte inn i grupper. I den første gruppen inngår folkene i nord, lappene og svearne, i den andre inngår stammene på vestkysten, fra søndre Halland til Gøta elv. Fem folk nevnes bosatt på østkysten, og de regnes opp fra nord til sør: theustes; vagoth (av "vågor", som betyr "havsvik"), vikgøtene (østgøtene omkring Bråviken og Sletbaken), bergio (Bjäre eller Björelandet. "Bjær" er "berg" på bjäremål (nordvestskånsk) og en kan derfor ganske klart se likhetene mellon ordene), hallin (av "halla", som betyr "slutte", dvs folket på Kolmårdens nordområde opp mot Nykøping); liothida (som betyr "folket" og kommer av "liod", jfr det tyske ordet "Leute", altså "menn", dvs "sødermennene" = "sørmlenningene").

Det synes under disse omstendigheter at theustesene må være Tjustboerne. Folkene i denne gruppen svarer ganske eksakt mot den i Jordanes tredje gruppe, folket fra vestkysten: ahelmil (av "Halm-" i Halmstad), finnaithae (finvedingene), fervir (folket i Fjerås i nord Halland), gautigoth (gøtene ved Gøta elv, dvs vestgøtene).

THYRINGER
Et germansk folk som allerede Tacitus skildrer under navnet hermundurer
(se hermundurer). Thyringene nevnes dokumentarisk allerede før år 420 e. Kr. - de hadde da grunnlagt et rike mellom elvene Werra og Saale, samt regnes til huneren Attilas lydfolk. Deres storhetstid var ca i årene 450-525 e. Kr., da de hadde landet mellom Elbe og Donau og utgjorde den germanske folkeverdens bufferstat mot de østfra framtrengende slaverne.

Thyringenes siste konge, Hermanifried, ble beseiret i år 531 e. Kr. av de merovingiske frankerne med saksernes bistand, og han ble myrdet av Teoerik I av Austrasia, som underla seg hans land. I år 624 e. Kr. ble et hertugdømme med navn Thyringen opprettet, men det ble avskaffet igjen av Karl Martell. Karl den store organiserte i år 804 e. Kr. landet under ledelse av hertuger. Befolkningen hadde blitt kristnet gjennom irsk / skotsk misjon allerede på 600-tallet e. Kr., og kirkelig sett hørte området under erkebiskopen i Mainz.

Hertug Otto av Sachsen overtok i år 908 e. Kr. makten over Thyringen, og i årene 1046-67 e. Kr. hørte området under markgrevene av Meissen. I år 1130 e. Kr. ble Ludvig I landgreve av Thuringen, som først i år 1485 e. Kr. opphørte å være en samlet enhet.

UBIER
En germansk folkestamme som Tacitus skriver om : "Ja, ikke heller ubierne skjemmes for sin herkomst, selv om de liksom opphøyet seg selv til romersk koloni og helst bærer kolonigrunnleggerens navn og kaller seg agrippinensere, men de har alt for lenge siden kommet over elven og da de viste seg trofaste, fått seg boplasser anvist tett ved Rhin-breddeen for å forsvare denne, ikke for å bli overvåket."

Ubierne bodde på Caesars tid ennå på høyre Rhin-bredd, rett ovenfor treverene, men ble forflyttet på keiser Augustus regjeringstid til venstre bredd av Marcus Agrippa, etter hvem byen Køln fikk sitt navn: Colonia Agrippinenisis. Navnet ubier betyr elveboere.

USIPETER
Et germansk folk som av Tacitus nevnes sammen med tenkterene. Usipeterne var trolig bosatt ved Rhinen rett ved Bingen. De inngikk senere i allemannernes stamme-konglomerat.

USIPIER
(Vispier) En annen skrivemåte for usipeter hos Tacitus. Spruner skiller mellom vispiene, som han plasserer i traktene ved Wiesbaden, og usipeterne, som han mener har bodd betydelig lengre nord, omtrent rett ved Xanten ved nedre Rhinen. I Nibelungenlied er kong Sigismunds hovedstad lagt til Xanten.

VANDALER
Et nordisk folk som trolig nedstammer fra Sjælland, hvis navn kommer av folkets favoritt våpen, som var et tveegget sverd, som kaltes vandil
("som man kan vende"). Vandalerne utvandret mot sør omtrent samtidig som goterne gjorde det, og bosatte seg etter Kristi fødsel øst for Elbe. Senere vandret de enda lengre sørover, deltok i markomannerkrigen og fikk av Konstantin den store bosteder i Pannonien. Ved 400-tallets e. Kr. begynnelse angrep de Gallia siden frankerne ikke kunne hindre dem fra å krysse Rhinen. Vandalene framtrer delt i to hovedstammer, asdinger (se Haddingar) og silinger (se silinger).

Visigoterne ga silingene et stort nederlag i år 416 e. Kr., men resten av folket bosatte seg i Sør-Spania som nå fikk navnet Vandalusia (Andalicia). Derfra seilte de i år 429 e. Kr. under ledelse av Geiserik (428-477) til Afrika, der de utryddet alle romere omkring Kartago og grunnla et mektig rike, som ble styrtet først i årene 534-535 e. Kr. av den fra Sicilia seilende Belisarius. Deretter forsvinner vandalene ut av historien.

VANGIONER
En Rhin-germansk stamme som var bosatt ved Worms. Tacitus nevner vangionene sammen med tribokene og nemeterne som "åpenbart germanske folk ved selve Rhinbredden".

VARINER
I følge Tacitus
(Germania, 40) et av de syv Nerthus-dyrkende folkene. Av C. L. Roth plasseres de "i Meclenburg vest for reudignene". Navnet variner har kanskje å gjøre med Svarin i Schwerin.

VARJAGER
Av russernes varjagi, i entall vareg; også, men uriktig kalt "vareger". Vikingtidens handlende eller krigende svensker i Gardarike. Den russiske benevningen på dem kommer av varingjer eller veringer
(til "var", dvs "løfte"), som betyr edsvoren. Det finnes i mange steds- og elvenavn omkring Novgorod og Weichel. Tilsvarende benevninger på nordboerne forekom blant grekere og arabere omkring år 1000 og senere. I følge russiske folkeviser kom varjagerne "fra andre siden av det mørkeblå havet" (Østersjøen).

VINNILER
I følge Paulus Diaconus
(Historia langobardorum, 780-tallet) det eldre navnet på langobardene, som ble omdøpt av Godan (Odin) selv når Frea (Frigg) narret sin mann gjennom å råde sine yndlinger, vinnilerne til å la alle stammens kvinner i soloppgangen stille seg utenfor gudeparets vindu med håret rettgredd og festet under haken som skjegg. "Hva er det der for langskjegg (langbarder)", skal guden ha sagt da han våknet, og hvorpå Frigg skal ha svart: "Har du gitt dem et nytt navn, så får du også i navnfestningsgave gi dem seieren."

Det fikk vinnilene også; de beseiret med glans vandalene, med hvilke de samme dag holdt slag. Man antar dog at dette er en direkte feiltolking av ordet langobarder, hvis navn peker på folkets våpen, ikke skjegg. I så fall er det mulig at navnet vinniler bare utgjør en paralellform til langbarder- folket.   "Om det gamle langskaftede våpnet på langobardisk virkelig het noe på "hillebård", "hilla" , så fikk jo sakserne sitt stammenavn etter "saxet" - det eneggede kortsverdet som var typisk for deres bevæpning, og varinerne het muligens slik etter sine store skjold (jfr: vern).

Å. Ohlmarks skriver (Skånes Eldsta hevder, 1962):"Nå sier selve gruppenavnet germani oss, at de germanske stammenes krigere først betegnet seg som brødre og venner innbyrdes, og det er ikke umulig at germanus bare utgjør en romersk omskrivning eller oversetting av winaz(venn). Venn- og brodernavnet var mye vanlig som andre ledd i egennavn: Baldewin, Freowin, Eadwin, Godwin, Ingwine: det germanske ordet venn synes over hodet ha innebåret så mye av hedensk tros-, kult- og ættefreds fellesskap, at Wulfila i sin gotiske bibeloversetning gjennomgående skyr det nedarvete navnet for folk ("thioths") og i stedet anvender managei ("menighet").
Men brødrene
(vennene, germani) med hillebårderne kan på gammel langobardisk ha hett noe som hille-vins eller kanskje snarere hillevions (diftongisering av pltalerne synes ha vært vanlig, jfr: Aibr, Aio, -boin etc). Men i så fall har man med den sterkt flekterede forngermanske og derfor den løslige syntax som like gjerne kunnet vende på steken og tale om vions hille - liksom for eksempel Åsvinr kan omkrives Vinr Åsa. Våger vi anta noe slikt, forstår vi med ett at hilleviones hos Plinius og vinili hos Paulus Diaconus begge er samme folk og ingen andre enn de, som med en parllellbetegning kalles langobardi."

Vinnilenes slag med vandalene stod i Scoringa ("kystlandet")kort etter vandalenes utvandring fra Skåne på 200-tallet e. Kr..


Noter
1)
Ariansk kristendom eller arianisme:
Teologisk retning i oldkirken, oppkalt etter en alexandrinsk presbyter ved navn Arius
(død. 336). Arius lærte at Kristus var skapt av Gud og derfor ikke av samme vesen som han; dette utløste en heftig strid om forholdet mellom Faderen og Sønnen, den arianske strid. Kirkemøtet i Nikaia i 325 fordømte arianismen, men den beholdt llenge en viss innflytelse, spesielt blant de kristne germanerne. (Kilde Caplex)


Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Germanske.runer| |.Odins.Trollsanger.| |.Eldre.Futhark.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Sigerdrivamål.| |.Rissing.| |.Symboler.| |.Historikk.| |.Runekasting.| |.Reiseruter.| |.Handelsvarer.| |.Navigasjon.| |.Mål.&.Vekt.&.Tid.| |.Våpen.| |.Boplass.| |.Husdyr.| |.Familieliv.| |.Klassedelingen.| |.Lov.&.Rett.| |.Idrett.| |.Gårdsnavn.| |.Gloser.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Grav.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volvene.| |.Religion.| |.Nidstang.| |.Primsigning.| |.Eventyr.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Vikingskipene.| |.Stavkirker.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Folk.i.Europa.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Film.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Litteratur.| |.Drikkekultur.| |.Kultur.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|


Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi
|.A.| |.B.| |.C.| |.D.| |.E.| |.F.| |.G.| |.H.| |.I.| |.J.| |.K.| |.L.| |.M.| |.N.| |.O.| |.P.| |.Q.| |.R.| |.S.| |.T.| |.U.| |.V.| |.W.| |.X.| |.Y.| |.Z.| |.Æ.| |.Ø.| |.Å.|

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Århus 2002

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert kl. 16:22:12 den 25.02.2005.