VIKINGENES HUSDYR

Generelt var de forskjellige husdyrene i vikingtiden mindre enn de tilsvarende som holdes i dag. Moderne norsk landbruk har, som overalt ellers i verden, drevet mye med krysning av forskjellige raser for å øke produktiviteten, slik at norske husdyr i dag ikke gir noe riktig bilde av hvor mye vikingenes husdyr gav og hvordan de så ut.

Takket være at vikingene tok med seg husdyr for å starte som bønder, da de innvandret Island, Færøyene, Grønland osv. fra det 9. århundre, kan vi på Island i dag se noen etterkommere av vikingenes husdyr. De forskjellige husdyrrasene er godt bevart med lite innblanding av andre raser og kan ofte sees som direkte kopier av vikingenes egne husdyr.


HUNDEN
Islansk fårehund Vikingene tok hunden med seg som en naturlig del av lasten da de innvandret Island i det 9. århundre. I dag er hunderasen kjent som Islandsk fårehund og er en av verdens eldste hunderaser.
Den rene vikinghunden holdt på å forsvinne som egen rase på 1950 tallet pga. mye innblanding av andre raser, men ble da "oppdaget" av en engelskmannen, Mark Watson, som staret det pågående arbeid med å avle den fram igjen. I dag er det ca. 200 rene Islandske fårehunder på Island, ca 500 i andre europeiske land og ca 25 i Nord-Amerika.

Den islandske fårehunden er en sterk, robust hund med en tett, vanntett pels, som beskytter den mot temperatursvingninger, noe som har hjulpet den til å overleve i den barske islandske naturen. Den har den norske elghunden og buhunden som nær "slektning".

I dag er den ikke lengre bare en arbeidshund, den har vist seg som en god familiehund og har ord på seg å være blid, glad i mennesker, klok, ha et selvstendig sinnelag og være en barnevennlig hunderase som har tilpasset seg familiemønsteret både i byen og på landet på en god måte.

Det er dermed ikke sagt at vikinghunder ikke fantes i andre varianter, for vikingene hadde ofte hunden med på oversjøiske reiser. Kom de i land slapp de ofte hunden løs og da skjedde det nok titt og ofte at den parret seg med lokale hunder - dagens såkalte rasehunder er dog et forholdsvis moderne fenomen. Bl.a. på Brattli, Eirik Raudes gård på Grønland, er det funnet knokler etter en langbenet stor hund, mens på andre gårder i distriktet er det funnet knokler etter en mindre hundetype.
( Helge Ingstad, Landet under Leidarstjernen, 1959,1995).

I Danmark er det funnet knokler etter flere hundetyper, og en har funnet eksempler på at hundens knokler har vært utnyttet. (Else Rosendahl, Vikingenes verden, Vikingene hjemme og ude, 1987.)

Hunder fulgte ofte sin herre i graven, noe som forteller om hvor viktig hunden var - eieren kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. Bl.a. fulgte 6 hunder den døde Gokstadhøvdingen i graven i lag med 12 hester. Dyrene ble lagt utvendig på begge sider av skipet. Hundene er av forskjellige raser. En stor langbeint, men to var småvokste , nærmest som skjødehunder av størrelse. En likedan stor og langbenet hund ble også funnet i Osebergskipet.(Sverre Marstrander, De skulte skipene. 1986. Side 71).

I Orkenøyingenes saga kan vi lese om en skjødehund som eieren tok med seg på oversjøiske reiser. En gang ble de forsøkt brent inne, men eieren klarte å rømme og tok hunden sin med seg i flukten. Han ble forfulgt og gjemte seg i ly av mørket, men hunden bjeffet, og de ble oppdaget. Det ble begges bane. Dette viser litt om vikingenes forhold til hunden, selv når livet var i fare tok han hånd om hunden.

Det er neppe tvil om at vikingene holdt hunder som egnet seg til de fleste formål, som for eksempel til vakthold på gården, til jakt, til kamp, til gjeting og som trekkdyr. I Gokstadskipet er det bl.a. funnet et bronsebeslag som regnes for å være et beslag til et hundeseletøy
(James E. Knirk, Nytt om runer 1997).

Isländsk Fårhund, Islandshund, The Icelandic Sheepdog - Lerums Brukshundklubb

SAUEN
Islansk sauDen moderne islandske sauen er en direkte etterkommer av sauene som ble brakt til Island av vikingene da de innvandret sagaøya. Opprinnelsen er en nord Europeiske kort- hale type som var dominerende i Skandinavia og på de britiske øyer i det 8. og 9. århundret. Andre slektninger av denne sauerasen er bla. den Færøyske, Shetlandske, den norske spælsauen og den svenske landrasen.

Det har vært få forsøk på "bedre" den islandske sauen ved å krysse den med andre raser, men de forsøk som har vært gjort har endt i "katastrofer", fordi det nye avkommet aldri klarte å tilpasse seg islandske forhold, og at sauebestanden ble for svak og sykelig. Det gikk så langt at hele forsøket ble en trussel for sauebestanden på Island. Som et krisetiltak startet man med nedslakting av alle dyr som var et resultat av krysning, for å hindre mer utblanding av sauerasen, og det ble startet en selektiv krysning av ren-rasete Islands sauer med hverandre, slik at i dag er Islandssauen genetisk lik den som vikingene innførte for over 1000 år siden. Islandssauen er kanskje den eldste og reneste tamme sauerasen i verden i dag. Etter dette er det blitt - klok av skade - forbudt å innføre sau til Island.

Islandssauen er derfor velegnet som et sammenlignings grunnlag for hvordan vikingenes sau var.

Islansk sauDet mest vanlige er at Islands sauen har horn, men de finnes også uten. Ullens farge varierer mye, fra kritthvit til svart eller brun, men kan også ha alle sjatteringer innenfor for dette. Pelsens spesielle karakter, med et ytre lag med lange dekkhår og det kortere og mykere underhåret, gjør Islandssauen nærmest til to sauer i en. Vikingene kunne bruke underhåret til å lage myke, varme og behagelige bekledningstekstiler og de lange litt stivere dekkhårene til pryd- og brukstekstiler
(brikkevev, tjald og revler). I våre dager er det naturlig å blande inn for eks. Nylon i garn som brukes til for eks. i raggsokker - ved litt innblanding av dekkhår i garn av underhår, ville en liknende forsterkning være tilfelle av garnets slitestyrke. Men garn bare av dekkhår egner seg ikke til bekledning.

Fra sauen fikk vikingene både skinn, pels til pelsklær og skinnfeller av god kvalitet.

For vikingene var sauen deres en viktig kilde til kjøtt og melk, da Islandssauen gir mye melk og islenderne høstet melk fra sauen helt opp til det 1900 århundre. Vikingene brukte selvsagt alt de kunne få av sauen, lite eller ingen ting ble kastet slik det har vært vanlig på landsbygda i Norge helt opp til moderne tid.

For vikingene på Island var denne sauen en ideell sau, den har er ikke så utpreget flokkinstinkt og liker derfor å gå lidt spredt og lete etter busker og gress, slik at den ikke blir til så stor belastning på karrig natur. Den har som alle andre dyr enkelte individer som blir dominerende i flokken. Det er som regel de med horn - og dersom den beiter i lag med andre saueraser, blir Islandssauen de dominerende i selskapet. Sauen var kort sagt meget anvendelig for vikingene.

I kyst-Norge fra Rogaland til Nordland lever den såkalte norske villsauen, også kalt utegangersau, ursau og vikingsau, med Austevoll som har den største bestanden - 3000 av totalt ca 10.000 individer i Norge i dag. Rasen har overlevd siden 1000-tallet og før det. Bestanden gikk kraftig tilbake på 50- og 60-tallet og var i ferd med å dø ut. Til slutt var det bare noen få originale individer tilbake i Austevoll, men villsau-entusiaster greide å redde rasen i siste liten.

Villsauen har horn, går ute i all slags vær hele året og trenger bare ly for det værste været, den er sky, den lar seg ikke lokke og fjerner seg når mennesker kommer i nærheten, den er meget nøysom og klarer seg selv, men den må pleies og sankingen kan være vanskelig. Kjøttet er mørt og magert uten fettmarmorering, men til gjengjeld ligger det tjukt med fett omkring innvollene.

På midten av 1990-tallet ble Norsk Villsaulag dannet. De har i dag 120 medlemmer og produserer kjøtt for salg - også smalahovud med horn. På slakteriet får skrottene kjølne langsommere og henger lengre enn annet kjøtt. Kjøttet bevarer dermed sin medfødte mørhet.

Sauen har ingen spesiell plass i den norrøne mytologien. Den er kun nevnt som gjetet av gjetere.


KYR
ku Vikingens kyr var kortvokste i forhold til dagens kreatur. Den norrøne tradisjonen angående fedrift var å holde flere kyr enn det som var forsvarlig på en gård. Følgen av dette ble lite melk om vinteren og utpå våren var dyra så skinnmagre og elendige at de bare så vidt kunne stå. For eksempel på Grønland har en middels gård hatt 5 kyr, en større ca. 15 til 20. På Island i sagatiden er det beregnet at hvert dyr trengte ca. 500 kg høy og at kua ga årlig ca. 1100 kg melk. ( Helge Ingstad, Landet under Leidarstjernen, 1959,1995)

Kuene gikk fritt ute om sommeren, men vinterstid ble de holdt inne. På Grønland er det funnet fjøs(rom) med båser. Båsene var skilt med store flate steiner som stod på høykant slik at det ble en vegg mellom båsene.

Kyr ble også brukt som trekkdyr.
(Else Rosendahl, Vikingenes verden, Vikingene hjemme og ude, 1987.)

I den norrøne mytologien har kua en sentral plass og her kan nevnes urkua Audhumbla som står i Ginnunagap og slikker salt fra de rimfrostdekte steinene. Beyla, Freis tjenerinne som er nevnt i Lokasenna, er kanskje fruktbarhetsgudinne eller demon knyttet til kreaturavlen. Jotnene Hymir og Thrym har sorte okser, som Tor setter til livs med stor appetitt. Tor brukte hodet til Hymirs okse, Himinbriotr, som agn da han fisket etter midgårdsormen.

HESTEN
Vikingene brukte hesten som trekkdyr og til ridning - både til transport og i kamp. Skikken med å kjempe fra hesteryggen overtok vikingene av frankerne (Historisk Museum, Oldsakssamlingen, Oslo). Vikinghesten var forholdsvis kortvokst - som for eksempel knoklene av en hest funnet på Brattli, Eirik Raudes gård på Grønnland, har en skulderhøyde på 1,27 m. Mest sannsynlig gikk hestene ute hele året ( Helge Ingstad, Landet under Leidarstjernen, 1959,1995). Vikingene hadde hestekjerrer som gikk både på hjul og meier.

hest Vikingene regnet hesten nesten som en jevnbyrdig kamerat og fulgte eieren ofte i graven. Noen mener det derfor er vanskelig å forklare hvorfor en svært ofte bare finner hestehodet i gravene - noe som betyr at hesten ble halshogd. Etter min mening, da vikingene var svært praktiske mennesker, har dette sin naturlige årsak i at resten av hesten ble brukt som blotemat under gravølet. Hestekjøtt var en viktig del av kosten og ble brukt som blotemat.

Vikingene hadde nok flere typer hester, hvor islandshesten var en av dem. Hestene som er funnet i Gokstadskipet, ser ut etter knokkelene å dømme ut til å ha hvert fjordinger.
(Sverre Marstrander, De skulte skipene. 1986. side 71).

Graver i fra vikingtiden , både i manns- og kvinnegraver
(18 offerete hester i Osebergskipet), inneholder mange gjenstander som knyttes til hesten; Bissel, seletøybeslag, høvrer, stigbøyler, sporer - og "rangler". Vi vet ikke helt hvordan ranglene ble brukt, men en vanlig forklaring er at de skal knyttes til kult - og hest.

Bruken av hestesko var ikke kjent i vikingtiden, men til vinterbruk ble det satt en brodd i hoven foran, der moderne hestesko har "grevet". Broddene ble satt inn som en hesteskosøm, i den ufølsomme delen av hoven, og bøyd for å sitte støtt. I Osebergfunnet var noen av hestene utstyrt med vinterbrodder, og det ble også funnet reservebrodder blant gravgodset.

I den norrøne mytologien kan nevnes Odins åttefotete hest Sleipner og dens far Svadilfare, Dags hest Skinfakse og Natts hest Rimfakse som drar vognen med månen over nattehimmelen, Sols hest Årvak og Månes hest Allsvinn som drar solkjerra, Freis hest som også har overnaturlige evner, "...den bærer høyt gjennom mørke, flakkende flammer", Jotunen Hrungners hest, Guldfaxe, som Magne fikk etter Hrungners død, Hovvarpner som Friggs tjenerinne, Gnå, rir på når hun er Friggs sendebud og Heimdalls hest Gulltopp. I norrøn folketro finnes også "Helhesten", en mystisk hest som viser seg når et dødsfall forestår.

Hestekamper og hesteritt var en del av de norrøne fruktbarhetsritene og var en viktig del på de store blotene, men hesten var også en del av den private fruktbarhetskulten som foregikk rundt på gårdene. Olav den hellige fikk engang overnatte på en gård. Ut på kvelden kom kona på gården fram med en avskåret hestefallos
(=Volse) innpakket i urter og lin og løk. Hun har hatt den liggende i en kiste, og gjennom hele høsten har hun tatt den fram, mens hun sa fram faste formularer. Kona mente den var hellig og hun dyrket den som en gud. Volse vokste ettersigende utover høsten, og den ble så stor og stiv at den kunne stå av seg selv.

Kvinnen brukte Volse når hun mente det var nødvendig for å fremme fruktbarheten. Etterhvert tok alle gårdens folk del i denne fruktbarhetsriten. Mens de satt til bords gikk Volse fra fang til fang, samtidig som de sa fram kvad med tydelig seksuelt innhold. Alle kvadene ble avsluttet med bønn om at Maurnir måtte motta denne gaven. Maurnir må ha vært en fruktbarhetsmakt. Lina laukaR - lin og løk, som Volse er pakket inn i, er en gammel fruktbarhetsformel som er kjent fra eldre runeinnskrifter.

Nidstang, et hestehode satt på stake, var en skikk som ble brukt i magisk henseende. Nidstangen ble satt med hestehodet pekende i retning mot den eller de personene en ville skade.

I åsatroen var hesten så viktig i utøvingen av kulten at da Håkon den gode måtte delta i et blot på Lade, nektet han som kristen å spise hestekjøtt. Folk som deltok på blotet ble harme og forsøkte å få han i hvert fall til å spise av fettet på toppen av gryta eller drikke av kraften, men han nektet. Til slutt måtte han gå med på et kompromiss. Han gikk med på å gape over grytehanken som var fettet av dampen fra hestekjøttet - riktignok la han en linduk omkring hanken før han gjorde det.

Hesten var hyppig brukt som motiv på runesteiner, i billedtepper, som små figurer , bruksgjenstander osv. i vikingtiden.

Da kristendommen ble innført anså kirken tradisjonene rundt hesten tvers i gjennom hedensk. Derfor nedla kirken bl.a. forbud mot å spise hestekjøtt. Spiste en hestekjøtt i fastetida, kunne en enten bli fratatt alt en eide eller lyst fredløs. Forbudet mot å spise hestekjøtt hang selvfølgelig i sammen med hestens religiøse stilling i åsatroen og bruken av hesten som blotemat.


GRISEN
Grisen til vikingene var svært forskjellig i fra dagens norske stjernegriser, de var ikke så store og lignet mer på villsvin. Det er ikke usannsynlig at gårder i de distriktene som hadde villsvin, ble besøkt av beilende villsvin som parret seg med gårdens tamgris - da grisen sannsynligvis ofte gikk løs. Knokler av gris er funnet på Grønland.

gris Grisen hadde ikke noen høy status i vikingtiden. I Rigstula står det at det var trellene som avlet svin.

I Olav Tryggvassons saga
(48) fortelles det om Håkon jarls flukt i fra bondehæren. Han kom til gården Romol hvor han ba Tora om hjelp til å gjemme ham for et par dager. "Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne", svarte hun,".... Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen." Trellen gravde en stor grav i grisebingen, bar bort jorda og la noe tømmer over. Så gikk jarlen og trellen ned i grava. Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord over og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå under en stor stein.

I den norrøne mytologien kan nevnes Særrime i Valhall som spises hver dag og Gullinbursti som er er Freis eiendom, Freias svin, Hildesvin og i Hyndluljod rir Freia på en galt, som får "minne-øl" å drikke, så den kan hjelpe henne med å huske.


GEIT
Hva geiteholdet angår, er det rimelig å tro at vikingene holdt dem for ostens skyld. Men sauen var et viktigere nyttedyr både til slakt og ved sin ull, så det har sannsynligvis vært færre geiter. Geita gikk sannsynligvis ute hele året.

I den norrøne mytologien kan nevnes Heidrun på Valhalls tak som gir nok mjød til at alle enherjene slik at de får seg godt med rus hver dag og Tors to bukker Tanngnjost og Tanngrisner som trekker hans vogn over himmelen og som samtidig er hans reiseproviant.


HØNS
Høns er ikke det letteste husdyret å holde i Norden. De er ikke så robuste for kaldt vær og må holdes i hus om vinteren. Skal de legge egg må de dessuten ha lys. Beinrester etter høns er for eksempel (foreløpig?) ikke funnet på Grønland. Men i Eirik Raudes saga berettes det at volven Torbjørg fikk puter stoppet med hønsefjær å sitte på da hun besøkte storbonden på Herjolfsnes på Grønland. Det er sannsynlig at høns ikke var blant det mest utbredte husdyret i Norge.

Ibn Fadlan
(922 e. Kr.) forteller i fra sin reise i Øst-Europa om nordiske kjøpmenn som ofret drikke og mat til en trepåle med menneskeansikt. Han så også en høvdingbegravelse, hvor den døde ble brent i sitt skip med klær, våpen, mat, drikke, en hund, to kyr, to hester, en hane, en høne og en trellkvinne som ble avlivet seremonielt.

I den norrøne mytologien kan nevnes hanen i Jotunheimen, Fjalar, hanen i Åsgård, Gyllenkam og den sotsvarte høna i Hel som galer og varsler kampdagen når Ragnarokks tid er inne.


KATTEN
I Norge har det vært en villkatt (Felis Silvestris) som nå er utdødd. Den er bl.a. funnet i det såkalte Vistafunnet. Vilkatter finnes for øvrig fremdeles i Europa og Afrika. Men om den nordiske villkatten etterhvert nærmet seg mennesket og ble tam, og om den parret seg med importerte katter i fra for eksempel Myklagard - katter som vikingene tok med hjem som gaver eller suvenirer, er uvisst. Men det finnes en norsk katt som er godkjent som rasekatt av katteorganisasjonene - Norsk skaukatt. Blant teoriene er at denne katten er oppblandet med katter i fra sørligere breddegrader, men norsk skaukatt regnes som å ha sitt opphav i Norge. En kan regne med at det iallefall fantes tamme katter på vikinggårdene i fra ca år 1000 e. Kr. i Norge

I handelsbyen Hedeby i Syd-Danmark er det funnet rester etter katter. Kattens knokler skal også ha vært utnyttet.
(Else Rosendahl, Vikingenes verden, Vikingene hjemme og ude, 1987.)

I Eirik Raudes saga er det i en skildring i fra 1000-årene nevnt en volve, og beskrevet hvordan hun gikk kledd. Det står at hun på hodet hadde en svart lammeskinnslue som innvendig var foret med hvitt katteskinn. Videre heter det at på hendene hadde hun katteskinnshansker som innvendig var hvite og lodne.

På Grønland (Sandnes i Vesterbygden) er det funnet en utskåret treplanke som antakelig er en stolarm. På oversiden har den utskårne kattehoder.

I den norrøne mytologien kan nevnes Freias to katter som trakk hennes vogn når hun var ute og satt i sin vogn. Gleipnir, Fenrisulvens lenke, er vevet av seks ting - en av dem er katteføtter og Utgards-Lokes katt, som Tor ikke klarte å løfte opp.


Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002