OSLO-OMRÅDET I FØRKRISTEN TID

Osloområdet som helleristnings- og oldtidsminnelandskap vil nok for de fleste i dag være et ukjent tema. Men det finnes faktisk helleristninger, gravhauger og andre faste oldtidsminner innenfor byens grenser, og her vil jeg prøve å presentere noen av dem i tillegg til noen løsfunn gjort i Oslo. Du blir også loset gjennom historien om Osloområdet fra 8300 f. Kr. fram til bydannelsen rundt 1000 årsskiftet.

Under finner du en oversikt over helleristninger og fornminner i Oslo. Men før du besøker disse lokalitetene, les Helleristningsvett-regelene og loven om fredning av oldtidsminner i Norge som du finner under.
HELLERISTNINGSVETT
  1. Ha lett fottøy på deg når du skal oppleve helleristninger. Kraftige sko kan knuse svake partier i berget.
  2. Lag aldri bål på eller nær helleristningsfelt. Husk også at ikke alle felt er oppdaget, eller malt opp, og varme fra bål vil føre til at hele bergflaten smuldrer opp. Eventuelle figurer blir borte for alltid.
  3. Ikke tegn eller riss inn i fjellet i områder med helleristninger. Slikt kan ødelegge andres opplevelse av helleristningene, og de kan forveksles med ekte helleristninger. Det er forbudt å risse eller tegne ved figurene – også med kritt, tusj og lignende.
  4. Ta hensyn til ferdselsforbudet i innmark, og dyr på beite.
  5. Dersom du oppdager skade eller hærverk på eller ved helleristningsfelt, eller oppdager nye felt med figurer, skal du snarest kontakte kulturavdelingen i fylkeskommunen.

LOV OM AUTOMATISK FREDNING AV OLDTIDSMINNER
Kulturminner er fredet ved lov om kulturminner av 9. juni 1978. Alle fornminner - kulturminner fra før 1537 - er automatisk fredet. Inngrep eller ødeleggelse av slike kulturminner er forbundet med straffeansvar.


Et godt råd er når du ønsker å oppsøke noen av de stedene som er beskrevet under, er å spørre lokalbefolkningen om veien.


OSLO NAVNET ER EN GÅTE
Navnet Oslo har vært gjenstand for en rekke mer eller mindre troverdige tolkninger. I norrøn tid kunne navnet bli stavet Aslo, Aaslo, Aasloo, Oslo, Ósló, Ooslo, Osslo eller Oslu og i latinske skrifter Asloia, Asloie, Ansloa og Osloia. På nedertysk ble navnet gjerne skrevet Anslo, Ansloe eller Ansla som skal avspeile en nasal uttale. På 1500-tallet dukker også variantene Opslo, Opsloe og Obslo opp.

Per Holck skriver i boken "Oslo gjennom tidene": "For 3000 år siden sto sjøen 15 meter høyere enn i dag og Akerselven hadde sin munning omtrent ved den nåværende Telthusbakken. Her dannet sjøen en dyp bukt inn til urgården Aker. «Lo» eller «lon», som i vårt gamle språk betyr «ly mot havet», passer godt nettopp her ved Akerselvens «os», hvor Oslo kunne bety «den lune vik mot havet». Dersom «Oslo» opprinnelig er navnet på landet rundt denne bukten, som Bjørvika nå er en sparsom rest av, blir det straks en mening i Snorres ord om at Harald Hardråde anla en kjøpstad «øst i Oslo»".

I følge Samlagets norrøne ordbok skal bety engslette, glenne, lysning i skog og lón oversettes lun vik, strandsjø. Men også høl, stille sted i elv eller vann.

Sisteleddet -lo har det vært mist strid om. De fleste godtar tolkningen sidlendt engslette ved vann, og dette passer godt med terrenget slik det var innerst ved Oslofjorden i sagatid. Bl.a. var det en langgrunne som stod under vann ved flo sjø der hvor bydelen Grønland senere oppstod.

Ved Piperviken som het Gyljandi («den småblåsende», dvs. viken det blåser en lett vind over) var det lignende forhold. Det har vært fuktige enger med bekkeutløp mange steder i og ved disse grunne buktene. Terrenget var sumpig og kan forklare hvorfor de gamle gårdene ikke har hatt bebyggelse ved strendene, som for eksempel urgården Aker.

Førsteleddet i Oslonavnet har vært tolket som ås, høydedrag, som ås i betydningen førkristen gud, og som os, elveutløp, elveos.

De tre vanligste forklaringene på Oslonavnet er «sletten under åsen», «gudenes slette» og «sletten ved elveoset». I nyere tid har det vært foreslått at førsteleddet opprinnelig var Åaros, eller «elveos».

«Loelven», et nyere navn på Alna - og fremdeles i bruk av mange - har gitt opphavet til en gammel feilaktig tolkning av Oslonavnet - «Oset ved Loelven».

Om Oslo har et bynavn med utgangspunkt i et tapt gårdsnavn vet vi ikke, men Oslo har også vært herredsnavn, Osloarherad. Herredet utgjorde det ene av tre herreder i halvfylket Vingulmork. Hvis førsteleddet i Oslo betyr «ås» (naturformasjonen), har alle de tre herredene naturbetegnende navn i første leddet - Skogheimherad (skog) nå Asker, Bergheimsherad (berg) nå Bærum og Osloarherad nå Oslo. Men dette fellestrekket kan bero på en tilfeldighet.

Snorre uttrykker seg påfallende i Harald Hardrådes saga: «øst i Oslo». Menes her Osloarherad, eller at Oslo var navn på distriktet, og at «øst i Oslo» derfor er bylokaliserende? Det kan avgjort være en mulighet, og er i tråd med Holcks tanke. Navnet Oslo er ikke endelig forklart og har åpnet for flere tolkningsmuligheter. Oslonavnets alder er også uviss.


NORDISKE HISTORISKE TIDSBEGREPER
Her følger først en oversikt over de historiske tidsbegreper du her senere vil møte.
  • Eldre steinalder er tiden fram til ca. 3000 f. Kr.
  • Yngre steinalder er tiden fra ca. 3000 f. Kr. - 1800 f. Kr.
  • Bronsealder er tiden ca. 1800 f. Kr. - 500 f. Kr.
  • Jernalder er tiden ca 500 f. Kr. - 1015 e. Kr.
  • Middelalder er tiden fra ca. 1015 - osv.



  • FASTE OLDTIDSMINNER DU KAN BESØKE

    EKEBERG
    Ekeberg er rikt på oldtidsminner. Ved Sjømannskolen i Ekebergsåsen ligger et helleristningsfelt og på Ekebergsletta ligger et stort gravfelt med 65, riktignok til dels lave gravhauger som kan være vanskelige å skjelne i skogens halvmørke. Disse haugene er ikke undersøkt. Like ved finnes to steinsetninger, dvs. reiste steiner som markerer en grav - en i skipsform og en i sirkelform. På Ekeberg er det også minst 12 skålgropfelt med til sammen ca. 260 skålgroper fra bronsealderen, samt rester etter bygdeborger. På Brannfjell finner du også et tegn som kan være en rune (Dersom tegnet skal tolkes som rune, er det en M-rune risset i en yngre 16-runers Futhark og den er da i såfall Oslos hittil enesete rune risset i stein.) som er risset i fjellet og et skålgropfelt. Se kartet under.

    Ved Sjømannskolen
    Helleristninger. Du finner flest dyrefigurer, hvorav to med sikkerhet kan bestemmes som elgkoller. De andre dyrefigurene er vanskelig å bestemme, men er trolig elg og hjort. En enkelt fugleliknende figur tyder på at det også har vært drevet fuglefangst. Ekebergåsens helleristningerDet er også risset en menneskefigur på feltet og denne er Oslos eldste menneskefigur. En langstrakt, spissoval figur med fem tverrstreker er tolket som en klappfelle, formodentlig anvendt til fangst av elg og annet større vilt. Feller av liknende form er en sjelden gang kommet for dagen under torvtaking i myrene.

    Trekk som man finner på mange helleristninger som tilhører jegerkulturer - såkalte veideristninger - er hva vi ser her, et miljø med vilt, fugl og fangst. Blant annet går en tydelig fure fra munnen og ned igjennom halsen til brystkassen hos flere av dyrene og som her ender i en poseformet utvidelse. Hos en del naturfolk har nettopp tegning og ristning av dyrefigurer med en slik livslinje ned gjennom halsen til hjertet (som poseformen forestiller), hørt med til de jaktmagiske forberedelsene.

    Som regel tenker en seg at veideristningene er hugget som et ledd i en magi som tar sikte på å sikre jaktlykken på en enkelt eller kanskje flere ferder (jaktlykkemagi). Det ligger jo nær å tenke seg at den magiske kraften kunne fornyes, slik at en figur kunne brukes flere ganger.

    Men det foreligger også andre tolkningsmuligheter: huggingen av figurene kunne være et magisk hjelpemiddel til å holde viltbestanden ved like, slik at ikke selve næringsgrunnlaget sviktet (formeringsmagi). Også dette har vi paralleller til hos naturfolkene. På den annen side, hvorfor skulle ikke dette urfolket i Oslo være så sammensatt at de kunne kombinere disse to tanker? Men uansett, vi vet ikke noe sikkert om disse tre teorier har noen rot i virkeligheten. Dette urfolket har desverre ingen overleverte skriftlige kilder vi kan øse av.

    Det er grunn til å tro at helleristningen ved Sjømannskolen har sitt opphav i en magi som var kjent over store områder i lange tider. Hensikten har vært å frembringe mest mulig jaktlykke, på magisk vis. Klappfellen antyder lokkemagi - elgene skulle gå i fellen. Men i og med at helleristningsfeltet domineres av elgkoller, kan dette også være utrykk for en formeringsmagi. Figurene kan ha hatt som tilleggshensikt at viltbestanden ikke skulle forsvinne.

    Beliggenheten av feltet kan tale for en slik sammenheng. Fra Østmarka, det store villmarksområdet nord og nordøst for Ekeberg, hvor elg og annet vilt streifer om den dag i dag, kan det i gammel tid ha gått et dyretrekk frem til kanten av Ekebergplatået, hvor figurene finnes, og så videre ned til det lille dalsøkket forbi Sjømannskolen til Kongshavn nede ved fjorden.

    På bakgrunn av stilhistoriske trekk er feltet ved Sjømannskolen datert til neppe yngre enn tiden omkring 1000 f. Kr., men er på den annen side antakelig ikke eldre enn omkring 2000 f. Kr. Den tilhører i alle tilfeller et tidsrom da det eldste jordbruk allerede hadde vunnet innpass i Oslodalen. Ekebergristningene er de eneste kjente veideristninger i Oslo, alle de andre tilhører jordbrukskulturen og er trolig yngre. (Sverre Marstrander, Fra "Oslodalen fra fangstsamfunn til industri", 1973)

    Ta trikken (19 Ljabru eller 18 Ljabru) og gå av på Sjømannskolen. (Gå over Kongsveien mot Sjømannskolen og følg veien som går til venstre for Sjømannskolen, og du vil finne dem på venstre side bare etter 30 m. Herfra kan du følge Jernalderstien videre forbi Ekeberg restauranten - en merket turvei med opplysningsskilt flere steder langs ruta. Du vil bli guidet fram til oldtidsminnene på Ekeberg og ender opp ved Rideskolen / Ekeberghallen.)
    Se kartet under ved (7) merket.

    Ekebergsletta og Brannfjell
    Ekebergs severdigheter (1) Jernaldergårdens plassering. (Med utsikt over Oslo.)

    (2) Skålgoper på gressplenen. (Se etter svaberg.)

    (3) Skålgroper.
    (Følg stien som går vestover fra Ekeberg hovedgårds hovedbygning og følg den ca 200 meter over sletta ut av campingplassen og ta til venstre inn på skogsveien. Etter ca 200 meter finner du et svaberg ved skogsveien. Der finner du mengder av skålgroper.)
    Bilde fra et av skålgropfeltene

    (4) Gravhauger, skipssetning. (Like ved skålgropene ligger noen små gravhauger fra jernalderen spredt rundt i skogholtet. De kan være vanskelige å se fordi de er lave og bare et par meter i tverrsnitt, men de er der. Skrått over veien ligger skipssetnigensgraven - dvs. steiner som markerer et symbolsk skip ved steiner satt i form som et skip. På stedet finner du et opplysningsskilt.)

    (5) Gravhauger. (Ca 200 meter lenger bort ligger veien ligger et par større gravhauger. Krateret på toppen av disse gravhaugene vitner om gravplyndring.)

    (-) I parken ved rideskolen er det flere skålgropfelt. Se etter svaberg.

    (6) Vardefjell, skålgroper og et risset tegn som ligner en M-rune. (På andre siden av Ekebergveien i forhold til ovenfor nevnte oldtidsminner, på Brannfjells høyeste fjellkam, rett ovenfor Sanitetsforeningens hytter, ligger noen skålgroper. På Brannfjell finner du også tegnet som kan være en M-rune.)

    Under den vertikale bergflaten på Brannfjell som det M-runeliknende tegnet er ristet i, er det ordnet steiner på en slik måte at de kan ha vært fundament for vedstokker. Man antar at her har vært en signalvete (varde), klar til å tennes på hvis en mulig fiende ble observert i Ryen-området, der en av de viktigste innfartsveiene til Oslobygda gikk. En annen vei fra Romerike kom også ned i nærheten. Alderen på det M-runeliknende tegnet og de to menneskelignende figurene er uviss, men det er eventuelt tale om en rune fra den yngre runerekken. Runen kan da være fra yngre jernalder, men den kan like sannsynlig være risset i middelalderen. Denne M-runen er i såfall Oslos eneste rune i fjell.

    Vi vet at det har vært, og delvis fremdeles er rester av 3 bygdeborger på Ekeberg. Flere slike bygdeborger er uttrykk for ufredstider i Osloregionen i jernalderen, men det er som regel ikke godt å vite når disse skansene av sammenstablende stein , såkalt tørrmur ble bygd. Det kan ha foregått over en relativt lang periode. Man regner 350-500 e. Kr. som det sannsynligste, etter de få funnene inne i bygdeborger som er gjort ved arkeologiske undersøkelser andre steder. Men enkelte funn kan tyde på at bygdeborgene kan ha vært i bruk i yngre jernalder,
    Ta trikken (linje 18 Ljabru eller 19 Ljabru) til Jomfrubråten eller Sportsplassen, eller busslinjene 34, 45, 46 til Ekeberg Camping - Brannfjellskole.

    BLINDERN
    Delvis inne i vestibylen og delvis utenfor Kjemisk institutts bygning på nedsiden av Blindernveien ligger et helleristningsfelt fra bronsealderen. Det består bl.a. av to båtfigurer med «mannskapsstreker», 30 fotsålelignende figurer og 9 andre figurer det ikke har vært mulig å tyde. Fra Blindern Den vanligste figuren innen gruppen jordbruksristninger, som denne type helleristninger kalles, er de skålformede fordypningene som finnes på Blindernristningene i et antall av ni.

    Fotsålene er kanskje symboler for en personifisert guddoms hellige fotavtrykk, til velsignelse for alt levende. Og i det jordbruksmiljøet denne helleristningen ble til, vil det si folk, fe, åkervekster og kanskje også jaktbart vilt, fugler og fisk. En figur som ikke tidligere er tolket, ser ut som en bronselur, noe som understreker det religiøse ved helleristningsfeltet. Syv sirkelsymboler kan være fremstillinger av solen.
    Ta T-banen (5 Sognsvann) og gå av på Blindern eller ta trikken (10 Rikshospitalet, 17 Rikshospitalet eller 18 Rikshospitalet) og gå av på Universitetet Blindern.

    STOVNER
    Oldtidsvei med gravrøyser bak Stovner videregående skole. Skilt med kart ved hestejordet bak Øre Fossum gård. Oldtidsveien har samme trasé som Olaus Fjørtofts vei. På Stovner finnes det også en annen røys på gnr. 102's grunn. Den ligger 50 meter sydøst for den nordre delen av undergangen under en motorveg. Mot vest er det utsikt til Karihaugen. Gravrøysa er godt synlig i terrenget og ligger på en lav bergrygg. Røysa er delvis dekket med lyng og mose. Det er mulig at denne røysa er identisk med en røys registrert på Høybråten som er oppført under Stovner gnr. 102.

    Fossumberget eller Bjerget
    Bak Øvre Fossum gård er det et rent skålgropfelt. De tre skålgropene er hugget i et forholdsvis flatt berg som heller svakt mot nord-vest. Du finner lokaliteten på svabergene i nærheten av skiltet som viser oldtidsveien bak Øvre Fossum gård.

    Skålgropenes betydning er et av arkeologiens store mysterier. De har vært tolket som offergroper, solsymboler, stjernetegn og flere sammen til og med som gjengivelse av stjernebilder. Andre har tenkt seg dem som tegn for kvinnekjønnet (altså et fruktbarhetssymbol), hellige tegn for ild osv.

    Det er ikke sikkert at skålgropene (man antar at de har vært brukt i en bondekultus) nødvendigvis er fra bronsealderen. Man har sterke indikasjoner på at det var nokså vanlig å lage dem i alle fall i eldre jernalder. For øvrig bør det nevnes at berget på stedet er av en ganske bløt bergart og at man finner figuren av en liten pike som er risset inn, gjør at man føler stor usikkerhet når man tenker på dateringen av skålgropene. Skikken med å hugge skålgroper kan være av nyere opphav, men kan på den annen side gå helt tilbake til bronsealderen.
    Ta T-banen til Stovner (5 Vestli) eller bussen (linje 25, 65, 362, 363) til Øvre Fossum og gå inn gangveien mellom Stovner vidregående skole og Øvre Fossum gård.

    SMEDSTUA
    På Smedstua av Fossum Øvre er det også en kombinasjon av oldtidsvei og gravrøyser, nemlig 2 gravrøyser som ligger tett ved en tydelig sti (oldtidsveien over Gjelleråsen). Den ene av røysene har et søkk i toppen, det tyder på at det har vært gjort innbrudd i den. De andre fortidsminnene fortsetter langs veien inn i Skedsmo kommune.

    GAUSTAD
    I parken bak SINTEFs bygning i Forskningsveien 1, ved blomsterbedene, er det et rent skålgropfelt. Skålgropene er opptil 10 cm brede og dype. De skålformede fordypningene er den vanligste figuren innen gruppen jordbruksristninger.
    Bilde fra av skålgropfeltet
    Ta T-banen (1 Frognerseteren) og gå av på Gaustad, eller ta bussen (linje 23 og 24) og gå av på Forskningsveien.

    GRØNLIÅSEN, HAUKETO / PRINSDAL
    En oldtidsvei kan i dag følges tydelig på Grønliåsen i Prinsdal og videre sørover gjennom Oppegård. Kom man sørfra, fortsatte man nordover mot Ekeberg og så ned mot Oslo. På Grønliåsen er den gamle oldtidsveien markert med restene av syv gravrøyser fra oldtiden. Det har ikke vært mulig å tidfeste disse nærmere enn mellom bronsealderen og vikingtiden. De fleste gjetningene går ut på en datering til eldre jernalder.

    Lysløypa bak Prinsdal skole og Prinsdalbanen krysser oldtidsveien på på to steder - en gang lengst i nord og en gang litt sydøst for Prinsdalsbanen.
    Ta busslinjene 81A, 81B eller 86) og av på Prinsdal.

    ELLINGSRUD
    På Ellingsrud ligger en delvis utrotet røys på nordenden av platået på åsen Skansen øst for gamle Strømsvei og omtrent 100 meter sydøst for Sørli. Røysa er bygd av skarpkantet stein som har temmelig forskjellig størrelse. Den ligger på et berg ved en sti. En annen røys ligger også på Ellingsrud. Formasjonen er temmelig utflytende, og er usikkert som fortidsminne.

    RØVERKOLLEN, ROMSÅS
    På Røverkollen under Romsås ligger det en rekke gravrøyser langs den gamle veien til Nittedal. Noen av røysene er dessverre ganske ødelagt. Man har lett etter borgmurer ved røysene, men ikke funnet noe som tyder på bygdeborg. Røysene ligger nord for Romsåsfeltet og øst for Steinbruvatn på et høytliggende sted med glissen furuvegetasjon. Det er god utsikt til alle retninger. Røysene ligger således vakkert til. Dateringen er vanskelig - det mest sannsynlige er eldre jernalder.
    Ta T-banen (5 Vestli) og gå av på Romsås, eventuelt ta bussen (62B) videre og gå av på Røverkollen

    NORDRE SKØYEN HOVEDGÅRD
    En godt bevart gravhaug ligger nord for hovedbygningen på høyden bak Hellerud T-banestasjon. Gravhaugen, som ligger med god utsikt over Oslo, er ikke undersøkt.
    Bilde av gravhaugen.
    Ta T-banen (2 Ellingsrud eller 3 Mortensrud) eller bussen (21B Bøler, 76 Bøler/Holmlia) og gå av på Hellerud T-banestasjon.

    SØNDRE SKØYEN GÅRD
    Her finner du en gravhaug, men den er svært vanskelig å finne.
    Ta trikken (10 Jar eller 13 Skøyen/Jar) og gå av på Thune eller ta bussen (linje 20, 31, 32, 33) og gå av på Skøyen.

    OPSAL HOVEDGÅRD
    I hagen til Opsal Hovedgård er det en skadet gravhaug. I forrige århundre ble toppen av gravhaugen valset bort og det ble bygd et lysthus oppå. I dag fremstår haugen som en liten sirkelrund forhøyning, ca 1/2 meter høy, med en hekk rundt. Et par trappetrinn fører opp på plattingen hvor det er plassert hagemøbler. På haugen står også en flaggstang. Gravhaugen hadde i sin tid utsikt mot Østensjøvannet.
    Ta T-banen (3 Mortensrud) til Opsal, gå til høyre med en gang du kommer ut fra T-banestasjonen og du vil se Opsal hovedgård (gul bygning) ca. 200 meter lengre bort i Opsalveien.

    PÅ BJØLSEN VALSMØLLES GRUNN
    Bare en gravhaug er påvist i indre by, og det er samtidig den eneste man kjenner til med beliggenhet nær Akerselven. Det er en rund haug som du finner bak trappegelenderet ved Bjølsen Valsemølle.
    Ta trikken (linje 11 Disen, 12 Kjelsås eller 13 Grefsen Stasjon) til Sandaker senter. Området er stengt utenom arbeidstiden.

    ØSTRE SOGN
    To fine gravhauger ligger på østre Sogn. Den ene kalles Slottshaugen og ligger i nærheten av Studentbyens administrasjonsbygning.

    VED LANGERUD SYKEHJEM (Skullerudveien 45)
    Ved Langerud sykehjem (Skullerudveien 45) sør for Østensjøvannet kan man se et stykke av en oldtidsvei. Langs den er det hele ni gravrøyser under bjerketrærne. Oldtidsveien er synlig over flere strekninger. Men det er vanskelig å se annet enn en sti i en vanlig skog.
    Ta T-banen (3 Mortensrud) til Skullerud, eller ta bussen (linje 71, 79, 76, 64S m.fl) til Langerud Sykehjem.


    OM NOEN LØSFUNN I OSLOOMRÅDET


    RODELØKKA KOLONIHAVER
    Oslos eldste boplass er funnet i det nåværende Rodeløkka Kolonihaver. Her har det ligget en fangstboplass tilhørende Nøstvetkulturen. Det ble her funnet steinøkser, slipeheller, redskaper av flint, avslag av flint og bergart, - dessuten trekull og østersskall.

    ØSTERHEIMVEIEN 5 PÅ DISEN
    Her har vi et av landets aller fineste funn fra den eldste jordbrukstiden - to flintøkser og en del av en brukket øks og en stor flintklump. De fire gjenstandene må ha vært en samlet nedleggelse i eldre del av yngre steinalder.

    Den største av øksene er nesten 40 cm lang, den andre hele øksen er 39 cm lang. Begge øksene er utsøkt vakre arbeider. Enten er Disen-funnet et offerfunn eller et depotfunn, om dette strides ekspertene. Øksene, som kalles tynnakkete økser og er typiske for den eldste delen av yngre steinalder, må ha representert en stor kapitalverdi. De harde flintøksene var mer effektive enn steinøkser, som sikkert brakk lettere ved hogging av trær.

    Flint kunne ikke hvem som helst få tak i. Flint finnes ikke naturlig i Norge. Enten måtte folk kjøpe den sydfra eller de måtte finne flint på havstrendene, flint som var brukket løs fra kalkfjell på danskekysten og ført med strøm og havis til våre strender.

    Flint var således en stor gave til den gud man måtte tro på i steinalderen, men samtidig også en kapitalverdi man burde gjemme bort, en verdi som alle ville ha tak i, om de kunne få anledning til det. Det er altså vanskelig å fastslå om Disen-funnet er lagt ned som en offergave eller som et depot.

    SANNERGATA
    I Sannergata er det funnet en grav fra ca. 2000 f. Kr. Den døde har fått med seg en flintøks og en stridsøks av stein som gravutstyr.

    NILS JUELS GT. 13
    Fra Nils Juels gt 13Ved en tilfeldighet ble det, under graving i Nils Juels gt. 13 i 1933, funnet en rullestein som hadde en helleristning. Helleristningen viser et fartøy med oppsvungne stavner og en rekke streker over relingskanten. Båtristningen er trolig fra yngre bronsealder (1000 - 600 f. Kr.). I dag er steinen på Historisk Museum i Fredriks gt. 2.

    Båten er tydeligvis forsterket med en kjølstokk og relingsstaurer og det er disse som ender i stavnforlengelsene. Relingsstrekene, som i hovedsak er ordnet i par, kan være en skjematisk gjengivelse av et mannskap som har padlet båten. En av disse «mannskapsfigurene» har en svungen utvekst, som man tror gjengir en bronselur. Dette kan tyde på at figuren var laget i forbindelse med religionsutøvelse. Bronseluren var et viktig instrument under bronsealdersamfunnets religiøse seremonier.

    AKERSGATEN
    I Akersgaten er det funnet en gullbrakteat (medaljong etterlignet mynt, trolig brukt som amulett og hengt i en snor rundt halsen). Brakteaten er fra 500-tallet e. Kr.. Gullbrakteaten fra Akersgaten er en etterligning av en bysantinsk mynt.

    MADSRUD ALLÉ
    En rund bronsespenne med fire såkalte gripedyr som dekorasjon og en opprinnelig innlagt, men senere tapt edelsten som sentral utsmykning, ble funnet i Madserud allé. Derfra stammer også to gullringer som ble funnet sammen, den ene til å klippe biter av for å veies opp på skålvekter og verdisettes. Ringene er trolig fra 400- eller 500-tallet e. Kr..

    De har en samlet vekt på 241 gram og kan ha blitt gravd ned i all hast, kanskje i en ufredstid. Av en eller annen grunn ble den verdifulle kapitalen ikke hentet fram igjen av eieren. Her skal det presiseres at det i et tilfelle som dette, dreier seg om en meget stor verdi.

    ØSTBYFARET 16 PÅ OPPSAL
    I Østbyfaret 16 på Oppsal ble det under arbeid med å grave et murfundament omkring 1950 funnet en romersk denar, en sølvmynt, fra ca. 95-100 f. Kr..

    TÅSEN
    I 1834 ble det gravd ut en kjeller på Tåsen. Da kom man over terninger og spillebrikker. I Eddadiktene heter det at brettspill var tidsfordriv for guder. Sammen med spillet ble det funnet en spydspiss fra eldre jernalder - men referansen i Eddadiktet viser jo at slikt tidsfordriv også holdt seg i vikingtiden og middelalderen.

    TVETENVEIEN PÅ BRYN
    I 1988 ble det funnet et vikingtidssverd og en våpenøks fra en grav under byggearbeid i Tvetenveien på Bryn. Graven tilhørte en mann som døde på 800-tallet.

    VÅLERENGA
    På Vålerenga lå gården Volin, og funn av tre sverd fra vikingtiden viser at her lå et gravfelt. Litt lenger opp, på Etterstad er det også gjort funn av graver.

    TEISEN
    Teisen-funnet ble gjort i 1844. Det består av to halsringer, biter av ringer til veiing og betaling, samt 16 mynter, alt av sølv. Hele funnet veier 514,7 gram. Denne vekten er litt over gjennomsnittet for norske sølvskattfunn fra vikingtiden. Myntene er arabiske (kufiske), de fleste preget i Samarkand og Bagdad mellom 776 og 932 e. Kr.. Det er trolig at sakene ble gjemt bort, kanskje på grunn av uro, omkring 950. Med litt fantasi kan man tenke seg at de ble gjemt under et husgulv (det ble funnet spor etter et nedbrent hus på funnstedet) i de urolige 960-årene, da Gunhildssønnene og den danske kongen Harald Blåtann okkuperte Viken.

    BÆRUMSVEIEN 7 PÅ ULLERN
    I 1944 ble det funnet en frankisk dinar under hagearbeid i Bærumsveien 7 på Ullern. Den gjennomhullede mynten ble båret som hengesmykke og er preget mellom år 814 og 840 e. Kr..

    BYGDØY, Oscarshall
    Noe av det fineste fra yngre jernalder er en oval bronsespenne fra merovingertiden (ca. 550-800). Den ble funnet ved Oscarshall på Bygdøy.

    GAMLEBYEN, Kongsgården
    I 1963 ble det under arkeologiske utgravninger funnet seks sølvmynter under Kongsgården. Myntene befant seg i en klump og var kanskje deler av en større skatt som ble gravd ned etter ca. 1038. De seks myntene er fire angelsaksiske penninger fra ca. 1009-40 og to tyske penninger fra ca. 983-1020/50.

    LILLEAKER
    Mer enn 131 jernbarrer ble funnet under arbeid med Liull idrettsplass på Lilleaker. Det var flere barrer, men disse er gått tapt. Også barrefunnet kan tyde på en urolig tid. De bevarte barrene har en samlet vekt på 16 kilo og viser at jern ble brakt til Oslo for videre bearbeiding og salg. Jernbarrene fra Lilleaker kan være fra vikingtiden, men også fra middelalderen. Også Lilleaker-barrene representerer en verdi over det jevne.

    KLEMENSGATE 2
    Under utgravninger på Mindets tomt og Søndre felt i Klemensgate 2 et steinkast nord for Klemenskirken, ble det i 1970-71 påvist rester av gammel bebyggelse. Disse bygningene ble etter dateringene å dømme oppført en gang mellom 1025 og 1050.

    ST. HALVARDS PLASS
    I 1927 ble der under tunnelgraving på St. Hallvards plass i Gamlebyen funnet to romerske mynter, den ene preget i år 241. Mynt som betalingsmiddel kom ikke i bruk i Oslo for omkring 1050.

    GRAVFELTER I BYEN
    Gravhauger - alle fra hedensk tid - er det flere av i Osloområdet. Mange av dem er ennå ikke utgravd. Mange gravhauger er forsvunnet på grunn av bygging, mens andre gravhauger er vanskelig tilgjengelig fordi de ligger i villahager eller på annen privat grunn. Samlet vurdert gir gravhaugene et inntrykk av et jevnt og solid bondesamfunn i Osloområdet i jernalder og vikingtid.

    Det lå en rekke større og mindre gravfelter i Oslo. På Ekeberg ligger et stort gravfelt med 65 riktignok til dels lave hauger som kan være vanskelige å skjelne i skogens halvmørke, samt to steinsettingsgraver. Disse haugene er ikke undersøkt.

    I området nord for Gamle Aker kirke, der den bortkomne gården Aker lå, kan et av de aller største gravfelt vi kjenner til på Østlandet ha ligget. De eldste gravene her er fra slutten av 700-tallet, eller sen merovingertid. Her lå et stort gravfelt som strekker seg fra Schwensens gate over St.Hanshaugen og nordover Geitemyrsveien til Nordre Gravlund, og det var i bruk helt opp til kristendommens innførelse.

    Muligens var det gravfelt også på Hammersborg, i området ved Stensparken og på Disen. Disse har imidlertid vært mindre gårdsgravfelt.

    De yngste vikingtidsgravene, som alle er mannsgraver, stammer fra Lovisenberg kirke, Disen og Klemenskirken i Gamlebyen. De er fra første halvpart av 1000-årene.

    I Bærum, ved dagens Tanum kirke, ligger et gravfelt hvor man begravde folk i over 100 år og et gravfelt på Hauger/Kolsås, var i bruk i flere generasjoner.



    ET STREIF GJENNOM HISTORIEN

    ET KJEMPERAS I GRORUDDALEN
    For 8300 år siden gikk det et leir- eller jordfall i det som i dag er Stovner-Tokerud-området. Leira ble omgjort til kvikkleire som er flytende, og rant nedover Groruddalen som den gang var dypere enn i dag.

    Det må ha vært et kjemperas, men også bare ett eneste. En sammenhengende terrasse som er igjen og som er dannet av den massen som har rent ut tyder på det. Langs Alnaelva kan man også se tydelige terrassekanter. I første omgang stoppet raset ved en morenerygg ved Alfaset. På nedsiden av morenen er det også store rasmasser som ligger på et noe lavere plan.

    Foreløpig finnes det ingen aldersbedømmelse av rasmassene nedenfor Alfaset-morenen. Men hvis det er samme ras som ovenfor, er det naturlig å tro at det faktisk har rent over morenen som et kjempeskvulp og har fylt igjen et strandområde. Havet lå mye høyere den gangen og man regner med at en fjordarm har gått inn i landet i dette området. Man mener også at det har vært en innsjø i Groruddalen som nå er fylt igjen.

    Rasets alder er bestemt ved at det er tatt en del prøver av jordmassen og gjort en del mindre organiske funn, små kvister, blader og liknende som forteller at dette er rasområde. Leirrasets tetthet vitner også om det. De mest betydningsfulle funn er imidlertid to trestammer, en stamme av vanlig norsk furu og en bjørk.

    Anslagsvis regner vi med ca. 25 millioner kubikkmeter rasmasse ovenfor Alfaset-morenen, og ca. 10 millioner kubikkmeter nedenfor, masse som muligens har skvulpet over morenen. Til sammenlikning var landets største skred, Verdalsskredet i 1893 på 55 millioner kubikkmeter, men raset i Groruddalen er blant de eldste vi kjenner til.

    STEINALDER
    Den siste store innlandsisen trakk seg tilbake fra Osloområdet omkring 8000 f. Kr. Ingen boplassfunn fra eldre steinalder i Osloområdet er gjort under 60 meter over nåværende havoverflate. Den gang gikk Oslofjorden helt opp til der hvor Bryn jernbanestasjon nå ligger. Alnaelven munnet ut i sjøen nettopp her.

    Fra Oslodalen er de foreløpig eldste sikre spor av mennesker fra omkring 5000 f. Kr. Disse menneskene har tilhørt Nøstvetkulturen. De redskapene vi kjenner fra denne tiden, er steinøkser, slipesteiner og småredskaper som skrapere, kniver og bor laget av flint. Redskaper av bein og tre var sikkert også viktige, men de er ikke lenger bevart. En boplass funnet på Rodeløkka Kolonihage er fra denne kulturen.

    Planteliv i Osloområdet Pollendiagramet viser forandringen i vegetasjonen da skogen ble ryddet av de første bønder i Danmark for 5000 år siden. Et lignende mønster, men ikke så utpreget markert, finnes også i pollendigrammer runt Oslofjorden. Pilen viser tidsretningen mot yngre tid, dvs. fra nedre til stadig høyere lag i myra. Høyden illustrerer prosentdelen som vokste på stedet.
    Landet var dekket av en tett løvskog, og folkene som levde her har vært jegere og samlere. De har bodd langs stranden eller nær kysten, ved elver og vann. Folk har trolig flyttet fra sted til sted, ofte i båter. Fra andre steder ved Oslofjorden der dyreknokler er bevart, kan vi se at disse fangstgruppene har fanget småhval, sel, sjøfugler, rev og oter, de har fisket, og hunden var det eneste husdyret de hadde. I skogen var det sikkert også villsvin, hjort og rådyr. En må også tenke seg at nøtter, forskjellige bær, røtter, skjell og snegler ble samlet og spist.

    De første jordbrukere
    Fra omkring 3-4000 f. Kr. kan botanikerne påvise de første spor etter jorddyrking og husdyrhold i Osloområdet. Tynne kullag i myrene viser at en hugget ned og brant skogen for å skaffe seg åpne jorder. Store "tynnakkete" flintøkser brukte disse første bønder til felling av trær.

    De første som begynte å drive jordbruk i Oslodalen, valgte først og fremst å slå seg ned i områder med lett sand- eller morenejord, helst sydvent. Det var for øvrig et bedre klima i Oslo den gang i forhold til i dag. De første bøndene drev et enkelt hakkebruk, senere fikk en arden å pløye med. Da kunne en også begynne å dyrke noe tyngre jord.

    Den jordbruksformen en hadde, med svirydding av skogen, førte til at jorda etter noen få år ble ødelagt for korndyrking, og en måtte stadig flytte til nye områder. Likevel ble en mye mer bofast enn tidligere. En laget trolig større og mer solide hus/hytter enn jegergruppene hadde hatt. Flere mennesker kunne nå livnære seg i Oslodalen.

    Bøndene i Oslodalen har stadig hatt kontakt med sydligere områder, det kan vi se av gjenstandene som er funnet - flintøkser, flintdolker og stridsøkser av stein er av samme former som vi finner i f. eks. Sverige og Danmark. Kanskje har en byttet varer med hverandre og kanskje har nye folkegrupper kommet hit.

    I Groruddalen finnes det en meget sjelden, grønn og hard steinart - nemlig Groruditt. Groruditt finnes noen steder i fjellet mellom Grorud og Maridalen, ellers bare noen få andre steder i Norge og verden forøvrig. Av denne bergarten er Grorudittøksene laget, og er økser fra den mellomste delen av yngre steinalder, og det er mulig at det viktigste steinbruddet lå i Maridalen. Noen grorudittøkser er funnet der, kanskje stammer de fra selve verkstedet, og det er funnet et eksemplar på Sinsen. For minst fire-fem tusen år siden blomstret «Maridalfabrikken», og folk i Groruddalen hadde ganske sikkert grorudittøkser som de var stolte av, og som på grunn av bergartens store hardhet var både effektive og ettertraktet i mangel av flint.

    BRONSEALDER
    I tiden mellom isens siste tilbaketrekning og bronsealderen hadde klimaet endret seg flere ganger fra det først helt arktiske. Både flora og fauna endres i takt med klimaet. I bronsealderen blir klimaet tørt og varmt.

    De første bronsegjenstander kommer til Oslodalen, men selv om de neste 1000 år kalles bronsealder, er bronsen hele tiden svært kostbar og sjelden, det er stein- og flintredskaper som fortsatt dominerer. Bronsen har trolig endret lite eller ingen ting i folks tilværelse og levevis. De dyrket fortsatt jorda og drev jakt og fiske ved siden av. Det de få bronsesakene vi har viser, er at de har drevet handel med sydligere områder der bronsen fantes, og at en hadde varer å bytte med bronsen.

    På en liten knaus ved nåværende Filipstad, som i bronsealderen må ha vært en liten holme, er det funnet en bronsespenne i en gravrøys. Ellers kjenner vi såkalte bronsecelter - en slags øks av bronse - fra Gaustad, Berg og Grefsen. Det er stort sett alt vi har av bronsesaker fra denne perioden i Oslo. Mange steinøkser, flintdolker og -økser må imidlertid skrive seg fra denne tiden.

    JERNALDER
    I løpet av yngre bronsealder og tidligste jernalder finner en ny klimaendring sted. Det tørre og varme "bronsealder-klimaet" blir kjøligere og frem for alt fuktigere. Denne klimaendringen førte til stor vekst i myrene og ny isdannelse i fjellet samt til granens fremvekst i Øst-Norge.

    Klimaendringen må også ha ført til en omlegging av gårdsdriften. Lange vintre med til dels stort snøfall her i Osloområdet må ha fremtvunget inneforing og dermed innhøsting av fór til vinterbruk. Vi må tro at årets arbeidsrytme først nå ble den vi kjenner fra historisk tid.

    I fra omkring 300 f. Kr. kunne man i Norge utvinne jern fra myrene, og etter hvert ble jern det viktigste råmateriale for våpen og redskap. Omkring Kristi fødsel hadde man nok lært å omdanne jern til stål. Da nesten alle myrer er jernførende, var det mulig for de fleste gårder å bli nesten selvforsynte med jern. I løpet av eldre jernalder og iallfall før vikingtiden, synes jernhandel å ha eksistert ved siden av annen handel.

    Fra ca 600 f. Kr. til ca. 200 e. Kr. har vi ingen sikre arkeologiske spor etter mennesker i Osloområdet. Men man har kunnet konstatere opptil 31% kornpollen i en prøve fra Fuglemyra ved Vettakollen, og i prøver fra Asker og Røyken har man funnet humle, hamp og lin i horisonter som henføres til tiden etter klimaskiftet. Bedre enn noe annet viser dette at folketomt kan det ikke ha vært i Oslodalen, og jord er blitt dyrket.

    Bygdeborger og veter
    På urolige tider tyder de mange bygdeborgene Osloregionen i jernalderen, men det er som regel ikke godt å vite når disse skansene av sammenstablede stein, såkalt tørrmur ble bygd. Man regner 350-500 e. Kr. som det sannsynligste. Men enkelte funn kan tyde på at bygdeborgene kan ha vært i bruk i yngre jernalder, og navn som Tjuvholmen eller Tyveborgen antyder også enda yngre tider.

    Bygdeborgene ble plassert der terrenget innbød til det, på et sted med en vanskelig tilgjengelig skråning eller med ett eller flere stup omkring. Der man kom seg inn i borgen, helst bare fra en kant, ble det lagt opp et gjerde av stein. Mange steder forsterket en palisade av spisse stokker vernet. Slike trerester er det imidlertid sjelden spor etter lenger.

    I Oslo med omland er det mer eller mindre betydelige rester etter bygdeborger, men mange steder er det lite som er igjen, for de fleste anleggene er rasert eller har tjent som steinbrudd. Vi vet at det har vært, og delvis fremdeles er rester av, bygdeborger på Ekeberg, Bekkelaget, Midtåsen på Ljan, Skullerud og Rosenholm på Holmlia. På Blåsen i Stensparken er det utydelige rester etter en mur. Her lå jernaldergården Stein som er forsvunnet, men navnet kan kanskje vise til den tidligere borgen. Det samme gjelder steds- og stasjonsnavnet Borgen ved Vestre Gravlund og vetene kan være bevart i navnet Vettakollen.

    Borger med så avsidesliggende beliggenheter som på Holmlia og Skullerud har trolig hatt en annen funksjon enn å være rene gårdsborger. De kan ha vært bygd for å forsvare innfartsveier, og kan også ha fungert som varder eller veter. I Osloområdet har det vært tale om signalveter, steder der man reiste teltformede vedkubber. (Ordet varde kommer av gammelnorsk vordr, som betyr vakt, vakthold). Når varden ble tent, var det fare på ferde. Våpenføre menn skulle møte på et avtalt sted, alle andre skulle gå i dekning på et skjulested eller i en borg.
    Sikkert er det at bygdeborgene i Oslo ligger nær steder med gårder i jernalderen og at de viser et samfunn utover en enkelt gård, et samfunn der man kunne ta et fellesløft for å sikre folk og fe.

    Gårder i Oslo
    Man kan slå fast at det er få norske bygder som har så mange gårder fra jernalderen som Oslo. De eldste gårdene er trolig svært gamle. Stedsnavnforskerne mener at Aker er eldst, enkelte har antydet en alder før vår tidsregnings begynnelse. Urgården Aker ble tidlig delt og eksisterer ikke lenger som selvstendig gård. Akers sentrale beliggenhet understrekes av at gården lå ved Gamle Aker kirke, på en høyde over Akerselven med åker og eng omkring. Til gården hørte også et stort gravfelt. Tinget for Osloområdet ble nok også holdt her. Kirkesteder antyder dessuten en eldre hedensk sentralhelligdom.

    Aker ble etter hvert omkranset av mer enn 30 gårder med navn som ender på -vin, «eng, gresskledd slette». Ordet vin finnes i endret form for eksempel i Tøyen, Sinsen, Blindern, Lindern, Ryen. Intakt er det bevart i et navn som Hovin.

    Omtrent like gamle som -vin-gårdene kan -heim-gårdene være i endret form, men det er få av dem i Oslo, flest i Bærum (Bergheim). Eksempler er Haslum, Fossum, Tanum.

    Alderen på gårder med rene naturnavn som Aker, O, Berg, Stein, Foss, Sogn osv., er trolig meget høy. Etter beliggenheten og størrelsen å dømme går de iallfall tilbake til eldre jernalder, kanskje enda lenger. I tillegg er det en rekke gårdsnavn som må skrive seg fra tidsrommet ca. 500 - 700 e. Kr. Eksempler er Ullevål (= genitiv av gudenavnet Ullr og vall, avbrent mark, eller hvall avledet av hor, høy) og Frogner ( Fraunar = flertall av gjødslet eller fruktbar jord).

    Forsenkningen omkring Østensjøvannet, hvor gårdene Skøyen (Skodin = førsteleddet av uviss betydning, sisteleddet er vin = naturlig eng), Abildsø (Apaldisheimr, etter apaldr = epleire og heim) og Ryen (= Rygin, muligens sammensatt av kornslaget rug og vin, naturlig eng) lå, er gårder som ble ryddet før vikingtiden.

    I vikingtiden var det ca. 80 gårder innenfor Oslos nåværende grenser. De gårdene som ble ryddet senere, i middelalderen fram til Svartedauen (1349-1350), ligger stort sett utenfor Store Ringvei. Vi finner navn på -stad, -tvet og -set som kan skrive seg fra både vikingtid og middelalder. De ligger i alle tilfeller i utkanten av en eldre bebyggelse og er slik sett relativt unge.

    Det er Bogstad (kan komme av baugr = ring, bøy, etter en terrengformasjon ved gården), Smestad (etter smed, smie) og Gaustad (etter mannsnavnet Gautr) i nordvest og nord, Etterstad (etter mannsnavnet Eitill), Refstad (av mannsnavnet Hreppr) og Russtad (av rud = rydning) i øst.

    Groruddalen med sin tunge leirjord har Veitvet (av Vegartveit = jordstykket ved veien), Rødtvet (uviss betydning), Nordtvet og Bredtvet ikke langt hverandre. I nærheten ligger dessuten Furuset og Arveset (et annet navn er Alfaset), som opprinnelig kan ha vært setrer under andre gårder før de fikk kontinuerlig gårdsbosetning.

    Rud-navnene er åpenbart fra middelalderen. Rud betyr rydning. Det er mange av disse små, opprinnelig fattigslige rydningene i Oslobygdas utkanter: Grorud, Hellerud, Klemetsrud, Manglerud, Bogerud, Skullerud, Klemetsrud osv.

    Kart over gårdene i Osloområdet i jernalder.

    Samfunnsforhold
    Gårdsnavnene gir små glimt om samfunnsforholdene. Gjødsling antydes i navn som Frogner og Tøyen (Todin, Sammensatt av tad = gjødsel og vin, naturlig eng). Bryn (Bruvin) , Veitvet(av Vegartveit = jordstykket ved veien, vei til Romerike) og Vodin (Vøyen, engen ved vadestedet) forteller om veier og broer og på Ullevål har de dyrket guden Ull, kanskje også på Ullern men ikke på Ulven (Ulfvin av alfr = grus og vin = eng). Kanskje henger Frøen mer sammen med gudenavnet Frøy enn med fruktbarhet i sin alminnelighet. Disene, som var kvinnelige guddommer for vekst, vern og død, ble det blotet til på Disen. Gårdsnavn som Hovin, Torshov og Hoff forteller om gudehov.

    Vi ser altså et samfunn med åker og særlig eng, noen fruktbarere, andre gjødslet, andre ved rideveiene som forbinder grendene og det gikk broer over vassdragene. Guder som Ull, Frøy, Tor og disene har vært dyrket, bygdeborgene antyder ufred og gravfeltene til en viss grad kontinuitet i bosetningen. I tillegg viser vikingtidsfunnene en jevn god velstand. Mannen begraves med sine våpen, kvinnen med sine smykker, men ingen av gravfunnene gir oss særlig merkelige, kostbare saker.

    Hovedtinget for Osloområdet sto trolig på urgården Aker, der den første fylkeskirken ble reist. På Aker, Hoff , Hovin og Torshov var det trolig et gudehov i hedensk tid. En sammenheng mellom et hedensk kultsted og en senere bygd kirke, som på Aker, understrekes av funn under kirkegulv flere steder i landet, men ennå ikke i Oslo.

    Når folk fra ulike bygdelag ikke klarte å løse en tvist på Oslotinget, ble saken i siste instans tatt opp på Borgartinget som lå like ved Borg, det senere Sarpsborg. Andre bygder med egne ting på nivå under Borgartinget var Bergheimsherad (Bærum) og Skogheimsherad (Asker).

    Osloarherad (Oslo-herred) utgjorde sammen Bergheimsherad og Skogheimsherad administrative enheter og de tre herredene var et eget halvfylke i middelalderen. Herredsordningen styrker sagaenes beretninger om at Viken og dermed også Osloområdet, til tider var underlagt dansk styre på 900-tallet.

    De tre herredene som skulle omfatte de senere kommunene Oslo, Bærum og Asker, var deler av fylket Vingulmork. (Mark (mork), land og rike var politiske dannelser som virker betydelig eldre enn rikssamlingsforsøkene i vikingtiden.) Dette området strakte seg fra distriktene ved indre Oslofjord og sørøstover til Halden-området. Vingul er et sjeldent ord som ellers bare er bevart i islandske ættesagaer. Det betyr «hestefallos» - altså marka eller området til de som ofret/dyrket hestefalloser. (Se avsnittet om Volseblotet i kapitlet om blot og offerfester.) I sørøst grenset Vingulmork til Ranrike, det senere Bohuslen.

    Grensen mellom Osloarherad og Bergheimsherad gikk ved Lysakerelven, som i norrøn tid het Fod eller Fad som betyr «grense». Ordet Fad / Fod er eldre enn vikingtiden, for det forekommer ikke lenger i oldnorsk. Grenseelven, med andre ord. Her lå to utkantgårder overfor hverandre, Jar i Bergheimherad og Øraker i Olsoarherad . Begge har betydningen «kant».

    Kanhende har man her konturene av politiske enheter i eldre jernalder. Flere stedsnavn vitner om hedenske kultsteder, først og fremst gårdsnavnene Hoff, Torshov, og Hovin, men også Ullern. Hov betyr i gammelnorsk sammenheng hellig sted og forekommer ofte i sammensetning med norrøne gudenavn (Torshov, helligdom for tordenguden Tor, ligger ikke langt fra den senere kirken på Aker). På Smestad like ved Hoff gård - der det er funnet en rik mannsgrav fra vikingtiden - var det et forfallent kapell på 1500-tallet, kanskje på stedet til et tidligere gudehov.

    Ikke langt vest for Hoff finner man gården Ullern, (i middelalderen Ullarin) - en helligdom for en av de spreke gudene, Ull. Han var jegerens, veifarerens, sjøfarenes og skiløpernes gud. Ullevål er som nevnt antagelig også oppkalt etter Ull, mens Disen viser til disene, som var norrøne fruktbarhetsgudinner. Disen og tilstøtende områder utmerker seg med ganske mange gravfunn fra yngre jernalder, noe som også kan peke i retning av kultsteder.

    Dyrkingen av Ull skal ifølge religionshistorikerne være eldre enn dyrkingen av Tor, som var mest utbredt i den hedenske del av vikingtiden. Beliggenheten midt i den mest tettbodde delen av Oslodalen, mange førkristne graver og nærheten til kirkested og tingsted i middelalderen, gjør Aker - Torshov til det tydelige bygdesenteret mot slutten av hedensk tid omkring midten av 900-tallet eller noe senere.

    Det er på den annen side ikke spor etter at området ved Alnaelvens utløp, der byoppkomsten foregikk på 1000-tallet, hadde noen spesiell betydning i førkristen tid.

    Det eldste Oslo
    Ser man på østlandske funn fra tidsrommet ca. 550-900, er det påfallende hvor fattig Oslo er i forhold til andre områder. De store sentra lå ved Mjøsa (Åker ved Hamar), i Valdres, Tønsberg og Sarpsborg. Handelen og ferdselen må ha fulgt de store vannveiene både fra Valdres, Ringerike, Mjøstraktene og Romerike. Båtene søkte via vassdrag og innsjøer til kysten i ytre Oslofjord. Oslo ble dermed liggende i en slags bakevje lengst inne i fjorden til et stykke ut på 900-tallet.

    Etter de gamle etablerte handelsrutene å dømme, burde det ikke ha oppstått noe handelstettsted i bunnen av Oslofjorden. Forandringen som likevel førte til dette, kan skyldes en makt som ønsket sterk kontroll også over Østlandets indre områder, der det var politiske sentra flere steder. Ved å forandre de gamle handelsveiene, kunne de gamle sentraene svekkes.

    Denne makten kan ha vært de danske kongene, for Viken var under dansk kontroll flere ganger på 800- og 900-tallet. Her satt det heller ikke norske konger. Oslo kan ha blitt grunnlagt som et militært brohode og handelssentrum i årene etter Håkon den godes død (ca. 960). Dette kan ha skjedd en gang mellom 960 og 985.

    I Oslo hentet danekongen matvarer, jern, kleberstein, bryner, huder og pelsverk etter at handelsveiene hadde begynt å føre ned til Øra. Kan hende må vi legge til litt sølv også, fra gruver under Gamle Aker kirke. Gruvene er omtalt i Historia Norvegae fra ca. 1130, der det heter at de var fulle av vann. Dette sannsynliggjør at sølvgruvene var i drift allerede i vikingtiden.

    Forsøkene på kristning - dels fra Danmark og dels innover på Østlandet - danske erobringsfremstøt og motstanden mot disse, samt rikssamlingskampene fra slutten av 900-tallet, har i tillegg til handel og andre faktorer vært avgjørende for tettstedutviklingen i Oslodalen. Den videre fremveksten av Oslo var derimot sterkt knyttet til kongemakt og kirke.

    Kart over veifarene i Osloherad



    RUNEINNSKRIFTER FUNNET I OSLO

    N A7 - GAMLEBYEN, OSLO (VIII)
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en hjul.
    Innskriften lyder:
    nikulos a=n ko=no= =þeiri uæl er gyriþ hei(t)er stiufdoter ÷
    pit(a)srahnu
    Nikulás ann konu þeirri vel er Gýríðr heitir, stjúpdóttir Pitas-Rôgnu

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A9 - OSLO (IX), OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en tegelsten.
    Innskriften lyder:
    a ria k
    A[ve] [Ma]ria g[racia]

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A30 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et benkniv.
    Innskriften lyder:
    iuar
    Ívarr
    Oversatt til norsk blir det "Ivar"

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A31 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    ri(k)=(r)(a)=r * a m(a)(g)
    Rikarðr á mik.
    Oversatt til norsk blir det "Rikard eier meg".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.


    N A32 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en firkantet pinne.
    Innskriften lyder:
    ÷2 þoraaklarakaramttoi ÷2
    ÷2 aiarakaramttoii ÷2 kuþi ÷2
    ÷2 akla ÷2 rakaramattokuþ ÷2
    ÷2 ai(a)rakaramttoi ÷2 a=klakuþi ÷2

    ... ... ... AGLA ... ... ...

    Innskriften inneholder det velkjente trylleordet Agla, som vistnok skal være laget av den første bostaven av ordene i følgende setningen på hebraisk: "atta gibbor leolam, adonai", som betyr Du er sterk i æva, Herre!

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A33 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    uak(a)t : hæfi ek ala not * ok æ-h- --
    ængi st=riþa nu sem ia=rlsins m(i)n(n) --
    Vakat hefi ek alla nótt, ok eigi ... ... stríða nú, sem jarlsins menn ...

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A35 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en vokstavle.
    Innskriften lyder:
    (b)(e)n(e)(t)iktuc a
    Benediktus á.
    Oversatt til norsk blir det "Benediktus eier".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A36 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ribben.
    Innskriften lyder:
    an sa × þer × es × risti × runa þesar × þortis
    þora ek kan kilia
    Ann sá þér, er risti rúnar þessar, Þordís! Þóra! ek kan gilja.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A37 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ribben.
    Innskriften lyder:
    karl
    Karl

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A38 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ribben.
    Innskriften lyder:
    utarkr * reis
    ???
    Første del kan være et forsøk på en ufullstendig futhark.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A41 - "MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    kYs mik
    Kyss mik.
    Oversatt til norsk blir det "Kys meg".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A42 - "MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.

    Innskriften lyder:
    + kkaa(n)=(n) +
    ???

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A43 - "MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en treskive.
    Innskriften lyder:
    bm(t)(o)=(k)
    ???

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A44 - "MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en nål.
    Innskriften lyder:
    sbita
    spýta

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A45 - "MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    ø=þøæøæøææ
    ???

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A46 - "MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ribben.
    Innskriften lyder:
    kusm
    ???

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A48 - "MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en benplate.
    Innskriften lyder:
    (k)hrþar
    ???

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.




    N A49 -MINDETS TOMT" GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften som er datert til middelalderen er risset på en trepinne.
    Innskriften lyder:

    -t * þo * uar * en * fl(a)-

    ... þó var in/inn ...

    Norsk: "... det var ikke desto mindre"

    Engelsk: "... it was nevertheless ..."

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A52 - "MINDETS TOMT", GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et trestykke.
    Innskriften lyder:
    -(k) * (b)ilr
    -------
    þoir
    latir

    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A118 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en bund til et trekar.
    Innskriften lyder:
    o=c=æ
    Ása
    Oversatt til norsk blir det "Åsa".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A119 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et fragment av en merkelapp av tre.
    Innskriften lyder:
    otr
    Oddr(?)
    Oversatt til norsk blir det "Odd".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A120 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    -ra=u=nsbe=r(e=gr)e=næ=er(ki) r=una=r
    ... rúnar
    Oversatt til norsk blir det "??? ... runer."

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A196 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    a=lrf(e)(t)i(n)n(æ)
    ???

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A197 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en trekniv.
    Innskriften lyder:
    fuþ
    +
    fuð

    Flere innskrifter fra middelalderen består kun av de tre runene fuþ, som vaneligvis blir tolket som begynnelsen til en Fuþark, sælig dersom gjenstanden er skadet, slik at det er et brudd etter de tre runene. De som heller til denne tolkningen, mener at det ikke var nødvendig å skrive hele Fuþarken for å oppnå det en ville med innskriften. Det finnes også flere innskrifter med kun en f som tolkes på samme måte.

    Imidlertid kan også fuþ bety fuð som er betegnelsen på det kvinnelige kjønsorgan. Ordet i denne betydning er belagt i mange innskrifter fra middelalderen, hvor sammnenhengen ikke gir tvil om hva som blir skrevet.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A198 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    þorþr × ræit i runar
    Þórðr reit í rúnar.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A199 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    asa × an × st-
    ek × uæit
    Ása ann ... Ek veit.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A200 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    fro
    ræ(þ)
    fró ráð

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A201 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    (k)(k)i(k)fr
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A202 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en lærstykke.
    Innskriften lyder:
    -(u)(i)þrr(i)tyir
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A203 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    fuþorkhniastblmy
    fuþorkhniastblmy
    Dvs. en fuþork innskrift.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A204 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    asa
    Ása
    Oversatt til norsk blir det "Åsa".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A205 - SØNDRE FELT, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:

    fuþorkhniastbmly
    fuþorkhniastbmly
    Dvs. en fuþork innskrift.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A214 - NORDRE FELT III, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    (i)(k)ih : þ(e)r þuk
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A215 - NORDRE FELT II, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    maksnaksba{H}
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.
    Bilde av runeinnskriften.



    N A216 - NORDRE FELT II, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et ribben.
    Innskriften lyder:
    fuþorkhniastbmly
    fuþoi
    -bi(o)-(t)(a)

    fuþorkhniastbmly. fuþoi ...

    Dvs. to fuþork innskrifter hvor den andre ikke er fullstendig, samt en linje som ikke lar seg tyde.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A262 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et rektangulert trestykke.
    Innskriften lyder:
    hil(i)uri
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A263 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    sihurþ-
    Sigurðr
    Oversatt til norsk blir det "Sigurd".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A264 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    rrm=þ(r)a=m=þc
    a=nm=uha=r
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A265 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et trekors.
    Innskriften lyder:
    fuþ

    Flere innskrifter fra middelalderen består kun av de tre runene fuþ, som vaneligvis blir tolket som begynnelsen til en Fuþark, sælig dersom gjenstanden er skadet, slik at det er et brudd etter de tre runene. De som heller til denne tolkningen, mener at det ikke var nødvendig å skrive hele Fuþarken for å oppnå det en ville med innskriften. Det finnes også flere innskrifter med kun en f som tolkes på samme måte.

    Imidlertid kan også fuþ bety fuð som er betegnelsen på det kvinnelige kjønsorgan. Ordet i denne betydning er belagt i mange innskrifter fra middelalderen, hvor sammnenhengen ikke gir tvil om hva som blir skrevet.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A266 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    þra=nt=(þ)þ(m=n)(a=n)h
    iþhnnf-rrh-

    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A267 - GAMLEBYEN, OSLO>
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et knivskaft.
    Innskriften lyder:
    nsa
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A268 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en pinne.
    Innskriften lyder:
    - * nsnælla : la=ncbyh(þ) : uiþiþ : ira-
    ... ... landsbygð ... ...

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A269 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en kam.
    Innskriften lyder:
    þorir a(u)r-(e)
    Þórir ...

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004.



    N A296 - KORSKIRKEN, GAMLEBYEN, OSLO
    På en bygningstein (58 x 78 x 55,5 - 67 x 29 - 30,5 cm, nå brukket diagonalt i to tilnærmet like store trekantede deler) brukt som hjørnestein i et sekundært tilbygg på nordsiden av koret i Korskirken, etter alt og dømme et sakristi, har følgende runeinnskrift:
    oslo-a296
    +[h]er:ligr:k[...]lr:halr [--

    + hér liggr Gunnhildr/Gunnvaldr [kunilr/kunalr] er hallr [-(?).

    Dvs. "Her ligger Gunnhild/Gunnvald, som (denne )steinen ...?".

    Siste ordet i innskriften, halr, kan også tolkes som adjektivet "hellende, skjev".
    Korskirken ble bygget år 1200-50, og tilbygget før år 1350.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 3 1988 s. 8.



    N A300 - OSLOGT. 6, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til år 1100-1250 og er risset på en spillbrikke av renshorn.
    Innskriften lyder:
    arni
    Arni
    Oversatt til norsk blir det "Arne/Arni".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 6.



    N A310 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til år 1200-tallet og er risset på et trehjul.
    Innskriften lyder:
    fuþo
    fuþo[rk]
    Dvs. en fuþork innskrift.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 8.



    N A311 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til 1100-tallet og er risset på et fragment av trekors.
    Innskriften lyder:
    ????
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 8.



    N A312 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    karl * ricti
    Karl risti.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 8.



    N A313 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet og er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    nis
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 8



    N A314 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til år 1100-1250 pg er risset på et ben.
    Innskriften lyder:
    ????????????
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 7.



    N A315 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til år 1100-1250 og er risset på et ben.
    ????????????
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 7.



    N A316 - GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til år 1100-1250 og er risset på et ben.
    ?????
    ???
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 7



    N A317 - OSLOGT. 6, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til 1100-tallet og er risset på et benfragment.
    Innskriften lyder:
    ufr
    Ulfr(?)
    Oversatt til norsk blir det "Ulf".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 4 1989 s. 7.



    N A318 - OSLOGT. 6, GAMLEBYEN, OSLO
    Et snellehjul av tre (5,9 cm i diameter og 1,5 - 1,6 cm høyt) til håndtein har følgende runeinnskrift:
    oslo-a318
    þut

    þut kan være 1. person presens þýt av gno. þjóta som betyr "dure, suse" eller akkusativ entall av gno. þutr som betyr "dur, sus". Begge kan være beskrivelsen av lyden som håndteinen lager. Men det er en forlengelse av staven på t-runen oppover forbi kvisten, slik at man eventuelt kan lese þua, men dette gir ingen rimelig tolkning.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. Nytt om runer 5 1990 s. 16. Bilde av runeinnskriften.



    N A319 - OSLOGT. 6, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til siste del av 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet og er risset på en spillebrikke av tre.
    Innskriften lyder:
    oslo-a319
    sigrit:htha

    Innskriften inneholder kvinnenavnet Sigriðr dvs. "Sigrid", mens de fire siste runen htha ikke gir mening. Derimot kan siste rune være en "i", og i konteksten med navnet Sigrid kunne man vente et tilnavn, eller navnet til en annen person. Dersom "t"-en i htha kan leses som en speilvendt "l", kunne man lese hlha dvs. "Helga".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990 s. 16.



    N A320 - OSLOGT. 6, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til siste del av 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet og er risset på en tellepinne av tre.
    Innskriften lyder:
    oslo-a320
    : gunar:nem:þa: ?u???:hæ?o??[-
    Gunnarr, nem þá: ?u???:hæ?o?? dvs. "Gunnar, lær disse: ?u???:hæ?o?? [-"

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990 s. 17; James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 8 1993, s. 23.



    N A321 - OSLOGT. 6, GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til siste del av 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet og er risset på en firkantet trestykke.
    Innskriften lyder:
    kales : fales : akla
    h akla

    "kales fales" agla ... agla,dvs. en eller annen trylleformel.

    Dvs. en eller annen trylleformlel. Innskriften inneholder det velkjente trylleordet Agla, som vistnok skal være laget av den første bostaven av ordene i følgende setningen på hebraisk: "atta gibbor leolam, adonai", som betyr Du er sterk i æva, Herre! "H"-runen foran det siste agla kan være et kristus-monogram. Ordene "kales fales" er sannsynlig en rimformel ala "hokus pokus" og "pax max". Runeteksten kan derfor være ment å skulle ha beskyttende virkning.

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990 s. 17.



    N A322 - OSLOGT. 6, GAMLEBYEN, OSLO
    oslo-a332 På et ribbein av storfe med 4 runeinnskrifter, er det i følge runologen James Knirk samme hånd som har risset innskrift a1 og b2, kanskje også a2, mens det er en annen hånd som har risset innskrift b1. Runebeinet har altså gått fram og tilbake mellom dem. Innskriften som er datert til slutten av 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet og er slik som vist over.
    a1) huæsso:for:mal:þet:erþu:reist:ikroskirku
    hversu fór mál þat er þú reist i krosskirkju
    "Hvordan lød det utsagnet som du ristet i Korskirken?"

    a2) fælerþa
    f(v)ælerþa
    "Vel er det"

    b1) oleeroskoyntrauf/kstroþenirazen
    óli er óskeyndr auk stroðinn í rassinn
    "Ole er utørket bak [eller: uskjoldet bak] og pult i ræva."

    b2) þor:uæl:for:þet
    ??? vel fór þat
    "??? godt lød det."

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990 s. 18 f.


    N A323 - OSLOGATE 6
    En gjenstand av tre som antakelig har vært en amulett, bærer følgende innskrift på fire forskjellige sider (såkalt a-, b-, c- og d-innskrift), men innskriften henger i sammen til en sammenhengende tekst og lyder:
    Amulett fra Oslogt 6
    kuþ:giti þæsermikp?roukiu? þæsærþik

    Guð gæti þess er mik berr(?) auk(?) ??? þess er þik.

    C- og d-linjen er ikke endelig tolket, men runeteksten kan foreløpig leses
    "Måtte gud ta vare på den som bærer(?) meg ok(?) ??? den/det som deg(?)"
    Siste rune i c-linjen kan muligens leses som en "t-rune".

    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. James E. Knirk: Arbeidet ved Runearkivet, Oslo. I: Nytt om runer 5 1990, s. 19 f.



    N A353 - SANDAKERVEIEN, OSLO
    Innskriften er risset på en perle av ben. Kun runelignende tegn i 6 linjer. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. C25842).
    Litteratur: Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2004. NOR 1999 s. 18. Ekstern link: Nytt om Runer 1999.



    N 15 - OSLO
    Innskriften er datert til ca år 1200 og er risset på kirkeklokken til Akershus Gardisonkirke. Registrert i Oldsaksamlingen (nr. 2467).
    Innskriften lyder:
    runeinnskrift
    fuþork hnias tblmyøæc +
    rk fuþoork hfu

    fuþork hnias tblmyøæc ... fuþoork ...
    Dvs. en futhark innskrift.

    Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 40.



    N 16 - OSLO, MUNKEKLOSTERGAARD
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en runesten. Stenen ble funnet i begynnelsen av 1800-tallet og senere innbygd i en mur og har forsvunnet. Runene var antakelig meget slitt.
    Innskriften lyder:
    [????]
    Innskriften lar seg ikke tolke.

    Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 42.



    N 17 - OSLO, ANEFELTKLØKKENS KIRKEGÅRD
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på et vevlodd. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 13374).
    Innskriften lyder:
    o=þ
    ??
    Innskriften lar seg ikke tolke.
    Bilde av vevloddet.

    Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 43.



    N 18 - OSLO
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en garnkveile av furu, men runene er uleslige. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 16622).

    Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 44.



    N 19 - OSLO, MARIAKIRKEN
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en gravhelle. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 24286).
    Innskriften lyder:
    runeinnskrift
    + stæin : þena ÷ le(t) : auhmuntr skialhe : lækia ÷ ifir : kunu : kuþustotor æn ar(t)iþ henar lykasmeso

    Steinn þenna lét Ôgmundar Skjalgi leggja yfir Gunnu Guðulfsdóttur, en ártið hennar [er] Lúkasmessu.

    Oversatt til norsk blir det "Denne sten lot Ogmund Skjalge (den skjeløyde) legge over Gunna Gudulvsdatter, og hennes dødsdag [og sjelemessedag] (er) Lukasnesse (18. oktober)."

    Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind 1 , side 45.



    N 20 - OSLO, SØRENGEN
    Innskriften er datert til middelalderen og er risset på en gjenstand med ukjent anvendelesområde av gran. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 23924).
    Innskriften lyder:
    anfinir
    Arnfinnr
    Dvs. mannsnavnet "Arnfinn"

    Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind I, side 48. Bilde av innskriften. Bilde av gjenstanden med runeinnskrift.



    N 549 - HALLVARDSKIRKEN, MINNEPARKEN I GAMLEBYEN, OSLO
    Innskriften er datert til ca år 1200 risset på en gravsten av kalkskiffer.
    Innskriften lyder:
    runeinnskrift
    + olafr : let : læg... ... ... ... ... ...ur sins :
    have hu=æær e=r ræþr þæssa list himin
    rikis : uisst


    Ólafr lét legg[ja stein þenna yfir ...] [fôð]ur/[bró]ður síns. Hafi hverr, er ræðr þessa list, Himinríkis vist.

    Oversatt til norsk blir det "Olav lot legge [denne sten over N.N....] sin fars (eller brors). Have hver som tyder denne (rune)list, bolig i Himmelrike!".

    Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 155.



    AKTUELLE MUSEER I OSLO

  • Vikingskipene
  • Universitetets Oldsaksamling
  • Norsk Folkemuseum.
  • Norsk Forsvarsmuseum.
  • Oslo Bymuseum
  • Loenga (via gangbro) over jernbanen fra Saxegaardsgaten
    Ta trikken linje 18 eller 19 til St. Halvards plass - Oslo Hospital i Gamlebyen.

  • KILDER - LITTERATUR

    Sagn og eventyr i fra Osloområdet. Se side 2.
    I gamle sagn og folkeeventyr fortelles det om riser, nisser, huldre, tusser, nøkken, fossekallen osv.. Dette gjenspeiler folketroen på underjordiske makter som har røtter tilbake til hedensk tid. Her er i utvalg Asbjørnsen og Moe, Samlede eventyr som særlig tar for seg folks forhold til de underjordiske i Osloområdet.

    BOYE, MARSTRANDER, MIKKELSEN, MOBERG, MOLAND, SCHIA, SLOMANN
    Oslodalen fra fangstsamfunn til industrisamfunn
    Skrevet til ustillingen "Oslodalen fra fangstsamfunn til industrisamfunn" på Oldsakssamlingen, Historisk museum i Oslo i 1973

    HAFSTEN, Ulf
    Jordbrukskulturens historie i Oslo- og Mjøstraktene belyst ved pollenanalytiske undersøkelesr
    Artikkel i Viking 1958, Bind XXI - XXII
    Tidskrift for norrøn arkeologi, Norsk Arkelologisk Selskap, 1958

    HAFSTEN, Ulf
    Oslo-trakten gjennom 10 000 år
    Myrer og tjern forteller
    Universitetsforlaget, Oslo 1963

    HEIDE, Eivind
    Groruddalen
    Tiden Norsk Forlag, Oslo, 1980
    ISBN 82-10-01907-4

    HOLK, Per
    Oslo gjennom tidene
    Glimt av byens historie med forslag til utflukter
    Dereyer Forlag A/S, Oslo 1989
    IBSN 82-09-10499-3

    HOLTEDAL, Olaf - DONS, Johannes A.
    Geological Guide, Oslo and district
    Universitetsforlaget, Oslo 1966

    SCHIA, Erik
    Oslo innerst i Viken
    Liv og virke i middelalderen
    H. Ascehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 1991
    ISBN 82-03-16512-5

    SCHIA, Erik - MOLAUG, Petter B.
    Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo - Bind 7
    Dagliglivets gjenstander - Del I
    Alvheim & Eide, Akademisk Forlag, Øvre Eiker 1990
    ISBN 82-90359-49-7

    STANG, Johan L.
    Sogn en del av Oslo
    Bakkehaugen, Berg, Korsvoll, Kringsjå, Nordberg, Sogn Hageby, Tåsen, Ullevål Hageby
    Bydelsutvalg 34 - Sogn, Norsk Tiden Forlag, Oslo1980
    ISBN 82-10-02012-9

    THUESEN, Nils Petter
    Oslo før Oslo
    Oslos forhistorie
    Pax Forlag A/S, Oslo 1995
    ISBN 82-530-1749-9

    THUESEN, Nils Petter
    Hovedøyas ukjente ruiner
    Klosteret på Hovedøya fyller 850 år
    Artikkel i OBOS-bladet nr. 8, November 1997
    ISSN 0807-9323


    Hurtiglinker til de andre kapitlene :
    |.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|


    Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
    A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

    Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2004

    Referanser - Kildelitteratur

    Opdateret d. 10.1.2012