Dette kan tolkes: ???? Woðuriðe staina þrijoR dohtriR da(i)liðun/daliðun arbija (a)sijostrR[?] arbijano som ord for ord kan bety "???? for WoduridaR steinen | tre døtre delte/(behagelig)gjorde | gravølet/arven de ?/kjærligste/nærmeste/fornemste av arvingene."

Tunesteinen er altså skrevet vekselvis høyrevendt og venstrevendt (boustrphedon) som en pløyer sitt jorde. Forskerene strides om betydningen av runeteksten på B-siden og det er mange forslag til tolkning av teksten, men det er altså snakk om tre døtre og en mann som er død, og kanskje arven de får etter ham.

Tunesteinen står utstilt på Oldsaksamlingen, Historisk museum, på Tulinløkka i Oslo og er antakelig risset på 400-tallet e. Kr.
The Tune Rune Stone - A-side
The Tune Rune Stone - B-side
Drawing of The Tune Rune Stone - A- and B-side
Historisk museum - Tunesteinen
Historisk museum - Tunesteinen


RUNESTEINENE TØRVIKA A og TØRVIKA B
De to runesteinene, Tørvika A og Tørvika B, ble funnet på gården Tørvika i Kvam i Hardanger, Hordaland. Begge hadde vært en del av gravveggene i et utplyndret gravkammer. Foruten runesteinene ble det funnet bruddstykker av en leirurne, hestetenner, rester av jernredskap og brente bein. Innskriftene dateres til første halvdel av 400-tallet. Språket i runeinnskriften er urnordisk.

Tørvika A innskriften er venstrevendt og er risset i en stein av kvartsskifer (2,34m X 0,70m X 0,08m):


u
ladawarijaR

Følger man reglene for rissing av runer, kan teksten være ment å være landawarijaR, noe som kan være et mannsnavn som betyr "landbeskytter, landboer". Hva det ur-runeliknende tegnet over mannsnavnet skal bety er uvisst. Runene er opptil 15 cm høye.

Tørvika B innskriftens runer er ca. 4-5 cm høye og er risset i stein av glimmerskifer (2,70m X 0,68m X 0,09m). Innskriften skiller seg ut ved at det er risset runer med flere kvister enn det opprinnelig skal være - det jeg her kaller "uvedkommende kvister". Likeledes er også deler av en rune sløyfet - det jeg her kaller "manglende kvister". Dette gjør innskriften vanskelig å lese. Antakelig er dette gjort for å skjule tekstens innhold, dvs. at vi altså står overfor såkalte lønnruner (hemmelige runer).


Runeinnskriften ser omtrent slik ut. De heltrukne røde strekene er tegnet som de kvistene som er tolket som de "uvedkommende kvistene". De stiplede røde strekene er tegnet som de kvistene som er tolket som de "manglende kvistene". I følge denne teorien kommer man da fram til følgende forslag til en venstrevendt runetekst:


heþro dweno k

Runeteksten kan oversettes "bort herfra (her skal du dovne bort) dvin , kaun". Den siste k-runen må tolkes etter sitt navn og symbolverdi - kaun. Kaun betyr "byll, verk, blemme". Er innskriften rettet til den døde skal k-runen, dvs. vetten k-runen representerer - kaun - sørge for at det skjer. Men runeteksten kan også være rettet mot den onde vetten kaun som voldte hans død.

Denne runeinnskriften kan selvfølgelig aldri bli sikkert tolket - for eksempel kan det tenkes at flere av de "uvedkommende kvistene" kan være en del av binderuner, og da åpner det seg et hav av muligheter for en mulig tolkning.
The Tørvika "A" Rune Stone
The Tørvika "B" Rune Stone


VALSFJORD FJELLINNSKRIFT
På en loddrett bergvegg ved gården Oksvoll ved Valsfjord i Bjugn, Sør-Trøndelag, er en runeinnskrift med venstrevendte runer. Den ene linjen leses ek haugustaldaR þewaR godagas og tydes "Jeg *Hogstaldr (er) *Godags mann (tjener)". Linjen til venstre for førstnevnte inneholder 8 utydelige runer og ser ut til å begynne med e og slutte med R. Derfor mener noen det her står ek erilaR. Innskriften tidsfestes til folkevandringstiden.


VEBLUNGSNES FJELLINNSKRIFT
Fjellinnskriften på Runeberget ved Veblungsnes i Romsdal styrtet i sjøen i 1935. Men det finnes bilder av den, og med unntak av den siste av de 16-17 cm høye runene, var alle de andre helt tydelig risset. Innskriften er høyrevendt og tidsfestes gjerne til første halvdel av 500-tallet, men kan være eldre.


ek irilaR wiwila

Innskriften kan tolkes "Jeg irilen (runemesteren) Wiwila", men det synes å stå en n-rune etter wiwila, og da kan teksten leses "Jeg er Wiwilas eril".
The Veblungsnes Rock Inscription


VETTELANDSTEINEN
En regner med at Vettelandsteinen er brutt opp i fire fragmenter. Hittil er bare to av delene funnet på gården Vetteland i Ogna, Rogaland. Runeteksten som består av tre linjer har til en viss grad latt seg rekonstruere, og dateres til første halvdel av 300-tallet. Innskriften er høyrevendt.


...flagda faikinaR ist
...magoR minas staina
...daR faihido

Innskriften kan tolkes:
"(Min sønn) er blitt hjemsøkt av flagd.
(Jeg satte) min sønns stein.
(Jeg ...)-daR malte (disse runer, laget dette formular, utførte dette ritual.)

Men helt sikkert kan denne runeteksten ikke leses før de to siste fragmentene av steinen blir funnet.
The Vetteland Rune Stone


ØDEMOTLAND BEINSTYKKE
Beinstykket ble funnet i 1886 i en gravhaug på gården Ødemotland i Hå, Rogaland, sammen med bl.a. biter av en beinkam og små skår av spannformede leirkar (hankekar) fra tidlig folkevandringstid. Runeinnskriften har 2 linjer, den øverste med 20 tegn som leses fra venstre til høyre og den nederste har 24 tegn som leses fra høyre mot venstre.

Noen tilfredsstillende tolkning foreligger ikke, men Sophus Bugge leser runeinnskriften "Uha forarbeidet, Eburinu eier denne hellige gjenstand. Tuntha skrev ved siden av Uha innskriften i denne rekken".

Dersom denne tolkningen er riktig dreier det seg altså om en kopi av for oss en ukjent runeinnskrift som runekopisten omtrentlig har etterlignet uten tanke på innskriftens språklige betydning eller runenes form.

I artikkelen om Herulerne skriver jeg om Uha-ætten som tilhørte dette folket, og en rekke menn med navnet Uha (bergugle), virket som rune- og brakteatkunstnere i Norden. Herulerkongen Rodulv (kjent fra Jordanes goterhistorie) var egentlig en vestnorsk konge som hersket over et rike som strakte seg fra Grenland i Telemark til Romsdalen. I året 551 fór han sør til Italia til goterkongen Teodorik den store.(Kåre Arnstein Lye, 'Jærboka', bind 3, Dreyer/Oikos 1981, side 179.).

Arkeologisk er runeinnskriften datert til ca. 500 år e. Kr.
Bilde av Ødemotland beinstykket (142Kb)


ØVRE STABU, INNSKRIFT PÅ SPYDSPISS
På gården Øvre Stabu på Østre Toten, Oppland, er det i en av to mannsgraver funnet en 28 cm lang spydspiss med en runeinnskrift . I graven ble det også funnet andre våpen og våpendeler, mer eller mindre skadet av brann og rust. Innskriften og graven tidsfestes til andre halvdel av 200-tallet, og innskriften er dermed en av de eldste i Norge.


raunijaR

Det urnordiske raunijaR svarer til gno. reynir, som betyr "en som røyner, prøver". raunijaR kan da være navnet på spydet.


ÅRSTAD RUNESTEIN
Runesteinen av lys granitt måler 1,21 x 0,78 x 0,13 m og ble funnet i en gravhaug på Årstad gård i Sokndal, Rogaland. Steinen stod oppreist utenfor vestveggen av haugens gravkammer med runeinnskriften vendt inn mot graven. Det er vanskelig å bestemme alderen mer presist enn folkevandringstiden.

hiwigaR eller hiþigaR

engwinaR

Første linje består sannsynligvis av et mannsnavn i nominativ, kanskje runemesterens, men det hersker tvil om den tredje runen skal leses w eller þ. Andre linjen består av sar og alu. sar kan på gammeltysk bety "straks", mens andre leser det þar som betyr "der" eller "her". alu tolkes av noen som et trylleord som betyr "vern, beskyttelse", og andre mener det betyr "øl". Tredje linje består sannsynligvis av et mannsnavn i genitiv.

Årstadinnskriften kan kanskje tolkes:
"Hiwig (runemesteren)
Her er gravølet holdt
Engvins (grav)"
The Årstad Rune Stone



INNSKRIFTER MED OVERGANGSTIDENS RUNER

EGGJA RUNEHELLE (Også kalt Eggjumsteinen)
Eggja runehelle ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn. Den halvannen meter lange hellen lå oppå en mannsgrav under flat mark med runesiden ned. Gravgodset var kun en jernkniv, et ildstål og en flintflekke. Runeinnskriften på ca. 200 runer, er den lengste som hittil er funnet i det gamle runealfabetet. Med sine eldre runer, overgangsruner og yngre språkform, dateres den til 600-tallet e. Kr.

Deler av innskriften er forståelige, mens andre partier ikke lar seg tolke med sikkerhet. Dette skyldes at flere av runene er så nedslitt og avskallet at de er vanskelig å tyde. Det finnes flere tolkningsforslag, derfor er alternativet som presenteres her bare ett av mange, og bør leses med forbehold.


Den er i tre linjer, to langlinjer og en kortlinje. Den nederste langlinjen er høyrevendt og leses først, den andre linjen som leses er den øverste langlinjen og går fra venstre mot høyre, og runene i kortlinjen (til høyre for hestefiguren) mellom langlinjene, står på hodet og har venstrevendte runer og leses som den tredje linjen.

Linje 1:

nissolusotuknisaksestain
skorinni????maRnak danisniþ
rinRniwiltiRmanRlagi??

Linje 2:

hinwarbnaseumaRmadeþaim
kaibaibormoþahunihuwaRob
kamharasahialatgotnafiskR
oRf??na uimsuwimadefokl?f?
??????galande

Linje 3:

a?????surki

Innskriften er skrevet i eldre gammelnorsk og viser foruten de eldre runer, stavsatte k-runer, R-runen som stuprune (rune risset "opp ned") og den nye orale a-runen brukes ved siden av den gamle a-runen som nå uttrykker nasal a. B-runen brukes for "p" i kaiba og warb, i fokl står "k" for "g" og i lat står "t" for "d".

Sannsynlig ordinndeling i normalisert eldre gammelnorsk vil bli:

Linje 1:

Ni's sólu sótt ok ni saxe stæin skorinn.
Ni (læggi) mannR nækðan, is niþ rinnR,
Ni viltiR mænnR læggi ax.

Linje 2:

Hin(n) varp *náséo mannR, máðe þæim kæipa í bormóþa húni.
HuæaR of kam hæráss á hi á land gotna.
FiskR óR f(ir)na uim suim(m)ande, fogl á f??????? galande.

Linje 3:

Alu misyrki

Oversettelsen er flere steder usikker, men kan lyde slik:
Linje 1:

Ikke er det (stedet, steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med (jern)kniv.
Ikke skal noen mann blottlegge den mens måneneet rinner.
Ikke skal forvillede menn legge den bort (fjerne den).

Linje 2:

Denne (steinen) stenket mannen (runemesteren) med liksjø (kjenning for blod), skavet med den (liksjøen) keipene i den bæretrette hun (båt). Som hvem kom hærguden (Odin?) på den (hunen, båten) hit til goternes (menneskenes) land?
Som fisken, svømmende ut av redsels(?) elven, som fuglen ... galende.

Linje 3:

Vern mot ugjerningsmannen(?).

I første linje slår innskriften fast at gammel sed og skikk har vært fulgt ved gravleggingen på Eggja. Hverken sol har rammet steinen eller jern skåret i den. I to forbud verner runemagikeren steinen mot folk som vil blotte den, mens månen er i ne, og mot forvillede menn som vil fjerne den.

I andre linje fortsetter runemesteren kanskje sin beretning om den videre fremgangsmåten ved gravleggingen: Han har stenket runehellen med blod, og med blodet skavet eller inngnidd keipene (åretollene?) i den bæretrette båten. Så følger et spørsmål, og spørsmålet følges av et svar: Som hvem kom han, muligens hærguden Odin, hit til goternes, menneskenes, land? Som fisken svømmende ut av redselselven, som fuglen galende.

Odin tenkes da å være kommet til Eggja for å hente den døde. Odin var den største hamfarer blant guder som blant jotner. "Odin skiftet ofte ham", heter det i Ynglingesaga. kap. 7. "da lå kroppen som død eller sovende, men selv var han fugl eller firføtt dyr, fisk eller orm, og fór på et øyeblikk til fjerne land, i ærend for seg selv eller andre".

Fiske- og fuglepassusen og hestefiguren kan tenkes å fortelle oss om hvordan Odin førte sine døde Helveien til hest, i fiskeham over Helelvene og i fugleham over de bunnløse myrene og uoverstigelige fjellene til Hel.

Linje 3 er temmelig uleselig. I kortlinjen ser flere en navnegåte, andre ser i de første tre runene alu og leser "Vern mot ugjerningsmannen", andre oppfatter denne linjen som en signatur. Men alu tolkes også av mange som "øl", og kanskje det fortelles at gravølet er holdt?

Det er kjent fra nordisk og annen folketro at sol ikke må skinne når hemmelige kunster eller magiske handlinger skal utføres. Slikt måtte bare gjøres før soloppgang eller etter solnedgang. For når solen er oppe blir trolldomskreftene maktesløse. Runen Dagr, Dag-runen, har krefter som motvirker trolldom. I våre eventyr ble trollet til stein straks solen skinte. I flere egner av Skandinavia og også i Tyskland er det skikk at vannet et lik er vasket med, må helles ut på et sted der ingen går og hverken sol eller måne skinner.

Selv om det ville være lettest å risse runer med en knivspiss eller et annet instrument av stål eller jern, blir det her forbudt å bruke metall. Noen mener at en beinspiss av form som en butt blyant er blitt benyttet til rissingen, andre et redskap av flint. Eggja-innskriften gir oss innblikk i den utbredte folketro om at jern eller stål i visse tilfeller ikke måtte brukes. En nær parallell til denne begravelseriten finner vi i den setesdalske skikk at man "neglde ihop" likkisten "av di der maatte aldri koma Jarn i ei Likkiste", og dette henger vel sammen med forestillingen om at de avdødes ånder frykter jern, særlig eggen. I norsk folketro mistet trolldommen makt når stål ble kastet over. Huldrer og huldregårder ble tatt på den måten.

Hos de germanske folk var det gammel tradisjon for hva som skulle gjøres når månen var i ny eller i ne. Ved ne var månen kraftløs, fordi ble den spist av demoner. Tiltagende og avtagende måne fløt sammen med forestillinger om naturens tilblivelse og undergang. Disse månefasene måtte overholdes. Den romerske historieskriveren Tacitus skriver i sin bok "Germania" (98 e. Kr.) at germanerne holdt sine ting og store offerfester ved voksende måne eller fullmåne. Disetinget ble holdt ved første fullmåne etter jul.

Caesar skrev i sin bok om gallerkrigen hva de germanske spåkoner sa: "Det var ikke gudenes vilje at germanerne skulle seire hvis de angrep før nymåne." Ved måneskifte øves den meste trolldom til gagn eller skade. Det er selvsagt vanskelig når det gjelder en delvis uleselig innskrift som på Eggja runehelle å fastsette hva det er i de to utsagn som ikke må gjøres "mens måneneet rinner". Eggja-innskriften er funnet i en grav, og et lik må ikke begraves ved fullmåne, for fullmånen varsler måneskifte, og det bringer ulykke.

Bilde av Eggja steinen hvor du kan lese runene.


EIKELAND-SPENNEN
I en grav på gården Eikeland, Time i Rogaland, ble det funnet en bronseforgylt spenne med en høyrevendt runeinnskrift som dateres til slutten av 500-tallet. Innskriften er risset på baksiden av spennen, altså var det ikke meningen at den skulle vises til andre enn eieren av smykket.

Innskriften transkriberes ekwiRwiwiowrituirunoRasni og kan deles opp slik:
ek wiR wiwio writu i runoR asni.

Innskriften kan oversettes "Jeg Wir for Wiwia risser runer inn" eller "Jeg er Wiwias Wir. Jeg risser runer inn".


FØRDE RUNESØKKE
Førde runesøkke ble funnet i en åker i Førde i Sunnfjord, Sogn og Fjordane. Det er et avlangt, nærmest ovalt klebersteinsøkke som er 12 cm langt, 5 cm bredt og 1,5 - 2 cm tykt. Søkket har hull i begge ender som et fiskesnøret har gått igjennom. På den ene siden er det risset en figur som sannsynligvis kan være en flyndre. På den andre siden er det risset 5 høyrevendte runer:


aluko

Det er vanskelig å si med sikkerhet hva aluko betyr, men det kjente trylleordet alu er de tre første runene. Med siste leddet ko kan innskriften bety "lille Alu". Det kan også være et kjelenavn på et kvinnenavn som begynner på Alu.


SETRE-KAMMEN
Setre-kammen er funnet på vestkysten av øya Bømlo, Sør-Hordaland, og dateres til omkring år 600. Selve funnstedet er en heller som har vært en møteplass helt fra stein- og jernalderen. Hit har folk kommet i sommerhalvåret i uminnelige tider og slått seg til under helleren, men det ser ikke ut til at det har vært noen gårder på dette stedet, som er goldt og værhardt. Her er bare grus, stein med noen spredte gresstufter inniblandt.

Kammen har høyrevendte runeinnskrifter på begge sider (A- og B-side).
På A-siden er runene risset med føttene mot hverandre på begge sider av en midtlinje:


hal maR (A1)


mauna (A2)

På B-siden er det bare en rad:


alunaalunana

Tydningen av innskriften er omstridt, men Magnus Olsen (1933) tyder den slik:
A: hal mar mauna = "Heil (til deg) møyenes møy!"
B: alu na alu nana = "Vern (for deg) Na(nna), vern (for deg) Nanna"

Nå skal det nevnes at Gerd Høst mener hun har bevist at runeinnskriften alu betyr øl, noe som støttes av Ottar Grønvik (1987) , og da vil jo ikke tolkningen til Magnus Olsen av B-innskriften bli noe annet enn et utålmodig rop til Nanna etter øl.

Ottar Grønvik (1976) oppfattet først hal mar som ett hunkjønnsord - Hall-mær, og hadde følgende tolkningsforslag, her gjengitt i normalisert gno.:

Hall-mær má una öllu ná(a), öllu nenna

Stein-møy må trives oppnå alt, like alt

Innskriften kan da være et kjærlighetsdikt - man-söngr - og er i såfall det eldste i norsk litteratur.

Men i boken "Fra Ågedal til Setre, Sentrale runeinnskrifer fra det 6. århundre, 1987" har Ottar Grønvik imidlertid korrigert sin tolkning fra 1976, og kommet fram til at hal mar må være to ord, og ikke ett hunkjønnsord - hall-mær, dvs. "stein-møy" - som han tidligere antok. Han mener nå at hal må tolkes som eget ord hall, hunkjønn entall nominativ av norrønt hall-r, dvs. "hellende, som har skjev eller skrå retning eller stilling".

Betydningen av hal mar blir etter denne teorien Hall mær, dvs. "Møya/jenta som sitter tilbakelent". En kan tenke seg at ungjenta har kommet til helleren en eller flere ganger, blitt bedt om å sette seg ned, og at det er disket opp med mat og drikke. Hun har fått kammen i gave, som inneholder runeteksten om at hun må trives, nå alt og være fornøyd med alt, dersom hun slenger seg nedpå, og deltar i det måltidet hun kanskje ble tilbudt på stedet.

Runeteksten som er høvisk utformet, kan allikevel innholde et dunkelt ønske om elskov. Etter denne tolkningen er dette et leilighetsdikt, en lausavísa, og går på den spesielle situasjonen under helleren på Setre.


N 450 - STRAND RUNESPENNE
På gården Strand i Åfjord, Sør-Trøndelag, er det funnet en bronsespenne med runer, antakelig fra en kvinnegrav. Innskriften, som er omgitt av rammestreker, har 11 høyrevendte runer. Innskriften er typisk for overgangstiden mellom det eldre og det yngre runealfabet og tidsfestes gjerne til ca. 700.

Innskriften lyder siklisnahli.

De gamle g- og k-runene er erstattet av den nye stavsatte k-runen, for e og i skrives i, og den gamle a-runen er erstattet av den yngre orale a-runen. Men den gamle h-runen er bevart.

På gammelnorsk ville innskriften sannsynligvis lyde: sigli's ná-hlé ("smykket er beskyttelse mot døde"). Frykten for gjengangere spilte en stor rolle i våre forfedres forestillingskrets. I gammelengelsk brukes sigle - samme ord som gno. sigli - om smykker som gis de døde med i graven for at de ikke skal gå igjen. Den følgende s kan i denne sammenheng oversettes "er", gno. nár betyr "dødning, død person", gno. hlé betyr "le, ly".
Strand-innskriften kan da oversettes: "Smykket er gjengangervern".

Bilde av The Strand runespenne
Tegning av Strand runespenne
Litteratur: Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 1.


STRØM RUNEBRYNE
På Strøm på Hitra, Sør-Trøndelag, er det funnet et sandsteinsbryne med to runeinnskrifter. Dette brynet er 14,5 cm langt, 1,2 - 1,3 cm tykt og på det bredeste 1,9 cm. Innskriftene er høyrevendt og skarpt og tydelig står de ristet på de to smalsidene. Innskriften viser binderuner i linje A - h+a og n+a, og i linje B tre ganger h+a. Runeinnskriften har stavrim på h-. Etter senere funn å dømme må det opphavlig ha vært festet til et skaft av bukkehorn og slik ha tjent til å hvesse ljåen.

Innskriften skal ifølge professor Magnus Olsen deles opp slik:

Linje A: wate hali hino horna
Linje B: haha skaþi haþu ligi

Linje A oversettes "Horn skal væte denne stein"
Linje B er det uenighet om hva betyr, men enkelte mener den kan oversettes "Måtte håen bli skadd. Måtte slåtten ligge"

Linje A skulle da vise til den kjente og vel utbredte gamle skikk å bære brynet i et horn med vann. Hornet skulle væte brynet for at ljåen kunne bli skarpere og bedre "skade" håen, som enkelte mener det står i linje B.

I så fall skulle det være en arbeidssang med rytmisk veksel mellom trykksterke og trykksvake stavelser. I fra senere nordisk kjennes i hvert fall to arbeidssanger kvernsangen Grottasöngr og vevsangen Darraðarljóð. Men tolkningen byr på mange språklige problemer og er omstridt. Runeformer, som f.eks. en yngre stavsatt k viser at Strøm-innskriften tilhører overgangstiden mellom eldre og yngre runer. Den tidsfestes vanligvis til ca. 600 eller kanskje noe før.
Strøm runebryne
The Strøm Rune Whetstone

Understående er en utskrift av en email fra Gerhard Schleu angående Strøm brynesten som jeg synes bør ha oppmerksomhet: SITAT FRA EMAIL: På din hjemmeside skriver du Magnus Olsens tolkning om Strømbrynstenen og om "ljåen kunne bli skarpere og bedre - "skade" håen, "som enkelte mener"". Til at forstår runindskriften på Strøm brynstenen, skal man har kendskab til arbejdet med brynsten. Spørgsmålet er: Hvorfor skal hornet hælde vandet over brynstenen? Svaret er: At undgå skader på brynstenen. Hvis du hvæsser ljåen med en tør hvæssesten (brynsten) ødelægger du hvæssestenen på meget kort tid. Det har ikke noget med ljåen at gøre, undtagen at friktionen med metallet giver varme. Og denne varme udtørrer hvæsestenen. Dermed skraber du overfladen af hvæssestenen mere end nødvendigt og hvæssestenen bliver tyndere og tyndere. Hvæssestenen får skade. Læs mere om ordet haha. Ottar Grønvik skrev i bogen Fra Ågedal til Setre om Ågedalbrakteatens haha. Han kommer til konklusionen; haha er dat. sg. svag mask. av gammelt ord for germ. hanhan, "hest" (den raske) og han henviser til Möjbro-stenen. Findes dermed ordet haha i Strøm-, Möjbro- og Agedal-indskriften? Ottar Grønviks tolkning af Ågedal-indskriften lyder således: vir aei i riod iuhli afl haha lid tiade eli aigi i tahe vi dvs. "(han som signer, vier, helger) føre hesten, fylt av julekraft, på beite i grønningen (graglenna)! et følge (av hopper) hadde den raske i kvea (innhegningen ute på jordet)". Prof. Karl Hauck skrev i den Frühmittelalterlichen Studien og Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit om Ågedals tolkningerne: "Verschiedene Deutungen, doch ohne Überzeugung". Er Ottar Grønviks tolkning af Ågedals-indskriften, så at sige, ikke god nok?. Til at forstå problematikken med ordet haha skal vi se på Möjbro- og Strømindskriften og nogle tolkninger af kendte forskere. Ottar Grønviks tolkning af Möjbro-indskriften lyder således: ana haha islaginaR fravaradaR "Fravaradar" (ligger her begravet), "over (den døde) er hesten (den raske) slaktet". Wolfgang Krause tolker Möjbro-indskriften således: "Frawaradar, auf dem Renner (hest) erschlagen". Elmer H. Antosen tolker Möjbro-indskriften således: "auf seinem Ross (hest) erschlagen, Frawaradaz". Ottar Grønvik, Wolfgang Krause og Elmar H. Antonsen tolker haha som "hest". Her er man helt enig om haha. Hvordan ser det ud med haha i Strøm-indskriften. Ottar Grønvik henviser ikke til Strøm-indskriften, i bogen "Fra Ågedal til Setre". Wolfgang Krause tolker Strøm-indskriften således: vate hali hino horna haha skadi hadu ligi "Es netze dieser Stein das Horn! Schädige das Grummet! Es liegt die Mahd!" Elmer H. Antonsen tolker Strøm-indskriften således: "Netze diesen Stein, Horn, Sichel, schädige! Gehauenes (Gras) liege!" På Stockholm Universitets-hjemmesiden: "runologi" står den tolkning som lyder således: "Horn, vät denna sten! Eggen ska skäre, det skördade lägge sig" (Måske stammer tolkningen fra Henrik Williams, han er ansvarligt for den redaktionellen del af hjemmesiden) Hverken Wolfgang Krause, Elmer H. Antonsen eller (Henrik Williams) bruger "hest" i deres tolkning. Grummet, Sichel og Eggen bruges i stedet for. Deres tolkninger af Strøm-indskriften kan ikke være rigtig, hvis de så mener, at haha betyder "hest". (sml. haha på Möjbrostenen). Hvordan ser det ud hvis man tolker ordet haha som "hest" i Strøm-indskriften: W. K.: schädige das "hest". E. H. A: "hest schädige". H. W: "hest" ska skäre. Med sådanne tolkninger vil sikkert ingen gå med til. Eller betyder haha på Möjbro-stenen Sichel, Eggen eller Grummet? "Med der Sichel erschlagen, Frawaradar" "Auf dem Grummet erschlagen, Fravaradar "Fravaradar, over eggen slaktet". Sådanne tolkninger passer heller ikke. Vil man påstå at haha har en dobbeltbetydning? Skulle haha på Möjbro-stenen betyde "hest"? Skulle haha på Strøm-stenen betyde "Sichel, Grummet, eggen"? Men jeg kunne ikke læse noget om en dobbeltbetydning hos Wolfgang Krause, Elmer H. Antosen, Henrik Williams eller andre forskere. Problemet ligger et andet sted. haha betyder hverken "hest, eggen, Sichel eller Grummet". haha har ikke noget med germ. eller oldislandsk at gøre. haha er et udtryk for en nedværdigelse (fornedring). haha betyder "ikke" og "ingen". Den rigtige tolkning af Möjbro-indskriften lyder således: ana haha islaginaR fra VaradaR "jeg ikke besejret fra Varadar" "ich nicht geschlagen von Varadar" Dermed får indskriften en gennemgående syntaks. Ingen ord står isoleret. Manden på Möjbro-stenen løfter begge arme i "sejrsglæde". Varadar er et mandsnavn i samme stil som Hagiradar på Stenmagle-æsken og Hradar på Rö-stenen. Den rigtige tolkning af Strøm-indskriften lyder således: vate hali hino horna, haha skadi hadu ligi. Dvs. "vand hælde over (hvæssestenen), horn, ingen skade vil ske" (man ligger ikke ind med skader på hvæssestenen, hvis man holder den våd) Sitat slutt

TVEITO RUNESTEIN

Steinen ble funnet på Gården Tveito i Tinn, Telemark, under utgravning av to røyser fra eldre jernalder. Runesteinen lå med innskriften ned ovenpå en av røysene. Funnsakene i graven under steinen dateres til 400 - 450 e. Kr., men runeinnskriften kan ikke være så gammel, den dateres til ca år 600.

Innskriften lyder taitR, og er antakelig nominativ av et mannsnavn - gno. teitr betyr "glad, munter"

Det virker som runesteinen er blitt plassert senere på den ca. 200 år eldre graven, kanskje i forbindelse med en yngre begravelse på samme sted, men da uten bevart gravgods.


VATN RUNESTEIN
I en gravhaug på gården Vatn i Agdenes, Sør-Trøndelag, ble det funnet en skiferhelle med runer. Innskriften, hvor de syv første runene er leselige, etterfølges av tre eller flere svakt rissede runer. Innskriften, som er høyrevendt, er tidfestet til senest 700.


rhoaltR fai??

rhoaltR tilsvarer mannsnavnet Roald, gno Hróaldr. Det siste ordet kan være begynnelsen av det urnordiske ordet *faihijan, gno. fá, som betyr "male, tegne, skive". Innskriften kan derfor tolkes "Jeg Roald skrev" eller "Jeg Roald skriver". Men sikkert kan vi bare lese "Roald".
Bilde av Vatn runestein
Bilde av Vatn runestein
Bilde av Vatn runestein


GAMLE GJEVEDAL KIRKE - En runeinnskrift fra et hov?
I Nasjonalmuseets Biblioteket i København finnes et avtrykk av runeinnskrift som i dag er tapt. Avtrykket av innskriften ble gjort av M. F. Arendt i Gjevedal kirke på Vestlandet som ble revet i begynnelseen av 1800-tallet:


Innskriften leses fra høyre til venstre og lyder ansagui sia.

Etter runenes form å dømme kan innskriften dateres til 700-tallet, dvs. at innskriften da må være blant de siste som er skrevet med de eldre runer.Når det gjelder innskriften, deler Magnus Olsen den opp slik ansag ui sia.

ui leser Olsen som vé, eller som "hedensk helligdom" og sia som sjá som han oversetter "denne" (påpekende pronomen i nominativ entall hankjønn og hunkjønn). Å oversette ansag er litt mer komplisert og jeg vil derfor ikke komme inn på Olsens resonnement her, men han kommer fram til at det kan oversettes "æsene".

Etter dette kan innskriften leses "En til Æsene viet helligdom (er) denne (bygning)".

Men kan dette virkelig stemme? En hedensk runeinnskrift fra 750-tallet i en trekirke på Vestlandet ca 1800? Riktignok var kirken gammel da den ble revet og vi vet ikke når kirken ble bygget, men det skjedde neppe på 700-800-tallet. Og for det andre, kan treverk holde seg i over 1000 år? Og hvordan kan det ha seg at en slik innskrift befinner seg i en kirke?

Når det gjelder spørsmålet om treverk kan holde seg i 1000 år, har Olsen søkt hjelp med spørsmålet hos andre professorer på området, og svaret han fikk var at det fult ut er mulig at treverk kan holde seg godt så lenge, dersom treverket står tørt og ikke er utsatt for vær og vind. Med andre ord om dette treverket har stått inne i kirken, kan dette være mulig, men Arendt som tok avtrykket opplyser ikke om hvor innskriften var, kun at den var skåret i tre.

I Flatøyboken er det eksempler på at tømmer fra nedrevne hov ble brukt til bygging av nye kirker, og derfor antar Olsen at treverket denne innskriften var risset på, en gang har tilhørt et hov som ble revet, og som senere har blitt brukt i den nye kirken.


Lysøysund, Åfjord Kommune, Sør-Trøndelag
Sten med usikre runer utstilt på Videnskapsmuseumet i Trondheim.
Bilde av Lysøysund runesten

---

Les også om norske runeinnskrifter fra før vikingtiden, innskrifter med de eldre runer og med runer fra overgangsperioden mellom eldre og yngre runer.

Les også om norske runeinnskrifter fra vikingtiden, innskrifter yngre runer.

Les også om norske runeinnskrifter i kirker, innskrifter med de yngre runer fra middelalderen.

Les også om runeinnskrifter fra middelalderen, innskrifter yngre runer.

Les også om Byruner fra norsk middelalder, og om byrunene i Norge, runeinnskrifter som dukker opp fra ca 1200 e. Kr..

Les også om runeinnskrifter funnet i Oslo.

Les også om Vesterhavsøyenes runer.

---

Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Århus 2002

---

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert 01.11.2007 kl. 19.59.17