Forfedrekult i Norge

FORFEDREKULT, HUSKULT OG HINSIDIGHETSTRO I NORGE

NISSEN OG JULEGRØTEN
Et av Asbjørnsens eventyr handler om en jente i Hallingdal som skulle bringe fløtegrøt til nissen på låven. Men hun syntes det var synd å gi nissen den gode maten og åt derfor grøten selv, og gav nissen i stedet havremelsgrøt og sur melk i et. grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen, sa hun. Men ikke før hun hadde sagt dette, før nissen grep henne og danset med henne til hun lå og gispet. Om morgenen etter fant folk henne mer død enn levende. Og mens dansen foregikk, sang nissen: "Å har du iti opp grauten for tomten du, så skal du få danse med tomten du."

Hvem er så denne nissen, og hvorfor skal han ha julegrøt?

Disse spørsmålene fører oss inn i folketradisjonen i Norge, og inn i folketroen som i seg selv er en "tro" god nok, bare det at den er av hedensk art og opprinnelse.

Utbredelse av nissetradisjoner i Norge i følge Birkeli, 1943.

Forestillingene om nissen er temmelig forskjellige her i landet, og var i sin tid sterkt begrenset som kartet viser. Det viktigste nissefelt er Østlandet. Tidligere hadde nesten hver gård sin nisse her, en liten gråskjegget pusling med sid underleppe som helst holdt til i fjøset eller stallen. Der hvor han ikke er fast stallgutt, kommer han på besøk i julen og forveksles da med andre vesener som også folk har trodd på og som ble ventet på besøk i julen, for eks. julesveinene.

På sine steder, f. eks. på Hadeland, betraktes nissen som en spilloppmaker, en som morer seg med å gjøre folk alle slags fantestreker, men nesten overalt vet man å skille mellom nissen og mennesket som vesener.

Nissen har bare fire fingre, tommelen mangler. Dette viser at han er mer i slekt med hulderen, og begge disse tilhører derfor de naturmytologiske vesener.

På Sørlandet kalles nissen for bisse, men her opptrer han som sjømann. På Vestlandet er han lite kjent og er innvandret først i senere tid.

Drakten til nissen minner om den middelalderlige døledrakten med knebukser, rund trøye og topplue. Særlig gammelt er ikke dette kostymet, og det gir et pek om at nissen ikke er så gammel i Norge. Dette viser også nissens fravær på Island, at nissetroen ikke var kommet til Norge på den tiden utvandringen foregikk, men i 1537 beskriver en forfatter ham som "et vesen folk gir grøt for at han skal røkte kveget".

I følge Ottar Grønvik (Mål og Minne 2, 1997, side 129-148) er ordet nisse utledet av det norrøne ordet *niðsi m. som betyr "den kjære / lille slektningen" og referer seg til det samme som gardvord, tomtegubbe, rudkall osv., altså til slektens avdøde stamfar, han som først ryddet gården, og som etter gammel folketro fremdeles levde videre på gården. Dette har vært en levende tro helt fram til begynnelsen av de 20. århundre i Norge.

En annen etymologisk forklaring på ordet nisse, som er forholdsvis utbredt, er at nissetroen har innvandret fra Sverige, og at opphavet til nissen er helgenen Nikolaus fra Myra (Lilleasia) som tilskrives særlig omsorg for barn og sjøfarende, hvor nisse er blitt en forkortelse av Nils, Nikolaus. Denne teorien kan neppe stemme om den norske fjøsnissen, men sikkert i forhold til julenissen, og kanskje også når nissen opptrer som skipsnisse.

Julegrøten var med andre ord bestemt for gårdens og slektens verdige forfedre. Det var også fra først av utenkelig å sette julegrøten på et slikt sted som låven, men den ble satt på selve julebordet, med beste oppdekning, sto den i den hedenske tid, og det var først etter religionsskiftet at den gamle skikk fikk en slik ny og uventet form.

Fra Numedal, Telemark - Setesdal - Sørlandet og hele Vestlandet hører man ikke om nisseoffer unntagen i sjeldne tilfelle. Her er det andre vesener som haugebonde, haugbu, tussen, vetten osv. som får festmaten.

Det synes klart at nissen er en utvikling av den hedenske haugbonden, haugbuen, rudkallen - den som ryddet gården, eller en skytsånd - osv., altså en forfedrekult, som har fått ny klesdrakt og et nytt navn i kristen tid. Forskjellen er at vedkommende er flyttet fra hedersplassen i stua til å bo på låven eller i fjøset, noe som selvsagt kan forklares av forbudet Kirken satte mot "avgudsdyrkelse". Ergo så måtte man gjøre dette i skjul - og slik fikk nissen etter hvert bosted på låven.

FORFEDRERELIGION
Via nissetradisjonen har vi kommet fram til slektens avdøde som offermottakere, en forfedrereligion i Norge. Forfedrereligionen betrakter slektens avdøde som sine skytsånder og forbundsfeller som de henvender seg til i alle vanskeligheter med bønn om hjelp. Men det er en feiltakelse å tro at gudetro og gudsdyrkelse går sammen med forfedretro og forfedredyrkelse i et folks religion. Hver familie har nemlig sine egne hellige personer med rot i slekt og tradisjon, og de dyrkes helt selvstendig og uavhengig av alt og alle.

Forfedrereligion er dagliglivets - husets - og slektens religion. Gudsreligion er derimot noe annet, og er gjerne henvist til enkelte store felles høytider, eller til store felles helligdommer som står under kongens, høvdingens eller fellesskapets beskyttelse.

Selv om forfedrereligionen dyrker avdøde slektninger, er det galt å kalle den en dødekult, den er like så mye en livskult. For hele dens vesen går ut på å sikre livet, livets beståen og velferd i et samspill mellom levende og døde medlemmer av slekten. Forfedrekulten er altså bygget på samhørigheten til slekt og familie.

Forfedrekult er som oftest bundet til slektens mannlige avdøde - såkalt fedrekult, men i Norge er det dokumentert at mektige kvinner side om side er blitt dyrket som menn etter deres død.

Gravhaugen
I det norske landskap hører gravhaugen med som et naturlig ledd. Fra eldgammel tid har denne gravform vært den alminnelige, og selv om oppfatningen av de døde og deres skjebne har skiftet fra den ene ytterlighet til den annen, så har gravhaugene holdt seg. De har ligget nær gården og har vært fredet om. Trær som vokste på dem ble ikke hugget, gresset på dem ble ikke slått, og husdyr fikk ikke komme nær gravhaugen.

Det har derfor på sine steder vært satt opp gjerde rundt dem. Slike forbud kalles med et ord fra andre religioner tabu, og de har vært overholdt til langt opp i tiden av frykt for ulykke som følge av å bryte dem.

På en gård i Sunnfjord var det en stor vakker haug hvor aldri en kvist ble skåret, aldri et gresstrå slått. Men da gården fikk ny eier, prøvde han å bryte den gamle tro ved å slå gresset en sommernatt. At den gamle eier da straks etter døde og at konen besvimte da han også hugg en selje i kanten av haugen, ble av bygdefolket satt i forbindelse med helligbruddet. Lignende eksempler er der mange av.

De gravhaugene som har øvet sin virkning på oppfatningen i vår tid skriver seg mest fra vikingtiden og eldre jernalder. Eldre gravformer fra bronsealderen og steinalderen forekommer nok, men er ofte utslettet og glemt. Utviklingen har gått i bølgegang. Det finnes tomme kjempehauger som Farmannshaugen ved Sem og Raknehaugen i Ullensaker, som bare er minnehauger etter den som har gitt haugen navn, menn som sannsynligvis er falt og begravd langt hjemme i fra. Men det finnes også på den annen side uanselige steinrøyser over en branngrop hvor liket er blitt brent.

Noe som viser hvilken ærbødighet folk har vist gravhaugene, er de personnavn som er knyttet til dem. Det har ikke vært ført bøker eller register over disse. Slekten kan være dødd ut, nye folk, ofte langveis fra, har tatt over gården, men i århundrer og årtusener har man husket og bevart navnet på gravhaugene, som med gårdsnavn og stedsnavn i bygden.

På den måten kjenner vi en rekke av de gamle døde: Sote, Gaute, Rakne, Frane, Alf, Hjell, Halvard, Håvard, Snøre, Ragna, Møsse, Orm, Ime, Stein, Farmann, Ragnall, Gevald, Trå, Ry, Fridtjov, Bru, Boste, Mjelte, Giermund, Skjegge, Sakse, Ølve, Dagring, Sverre, Lopt, Mugg, Sigurd osv.

Det gamle navnet på den døde i haugen var haugbu og haugebonde. De tenktes å bo i haugen på samme måte som folket på gården. Ofte ble det også innredet hus i haugen. I Tussehaugen i Sunnfjord lå det enda spåner igjen fra den tid gravhuset ble bygget.

En islandsk kone som het Grunnhelga, innredet seg hus før hun døde og satte inn en stol hun kunne sitte på. Dette var helt overensstemmelse med tanken om bosted i graven. Denne tanke dominerte i tiden før kristendommens innførelse, men helt sikkert er det imidlertid ikke at graven og dødslandet i denne tid var ett og det samme.

Med skipsgravene med de oppsadlede hestene som ble gitt til den døde, skulle man tro at også reisetanken til dødslandet måtte være forbundet med livet etter døden.

Livet i haugen, slik som folk flest tenkte seg det, får vi et innblikk i av folkevisa om haugebonden. Der heter det:

De va den heilage joleftaskvell
bonden ville av finne limar,
og som han kom seg i lunden ut
då høyrde han koss haugebonden rima.
Snillan du,
de lyer han på, bonden,
koss haugebonden dansar og rimar.

De va den heilage joleftaskvell,
bonden ville av hente kransar,
og som han kom seg at bakko nord,
da høyrde han koss haugebonden dansa.
Snillan du
de lyer han på, bonden,

koss haugebonden dansar og rimar.

I fortsettelsen taler haugbonden selv og klager over at guttene på gården danser ved hans hodegjerde og slår ølkruset på haugen. Denne visen avdekker en utbredt oppfatning av livet i haugen. Det var ikke bare på gården, men også i haugen at dansen og sangen gikk ved festlige anledninger.

Det var derfor ikke så underlig at rikelig med mat og drikke ble båret bort på haugen til fest og hverdag. Den festtid som er best bevart i folkeminne, er julen. Da sies det i sagnene at en ølskål ble satt på haugen julaften, at haugbuen fikk sin del av juleølet, at man helte øl hver jul på Kollshaug eller på den og den haug som at det ble båret øl i julen til Franes gravhaug osv.

Dette tyder på at det ikke bare i haugen, men også oppå haugen at det ble lekt og danset til glede og ære for de døde. Men i rusen kan leken gå for vidt, og de strenge regler for det hellige sted overtredes.

Det kan også tenkes at der hvor været og temperaturen tillot det, drakk man de dødes minnebeger på selve gravhaugen nettopp i julen. Minnet, eller å drikke en skål til de avdøde, var en religiøs, nesten sakramental skikk.

At folkediktningen beskjeftiger seg med emnet gravhaug, juleskål og døde, viser at det bygger på forestillingene om besøk på gravhaugen med drikk til de døde.

Sagn har sin verdi fordi det avdekker alle de navn som haugbuen fikk i den kristne æra etter at forfedrekulten var blitt ulovlig. Et sagn som er spredt over hele landet og oppført med 68 varianter, viser at den tidligere haugbu og slektsfar som mottok offer og bønner fra sine etterkommere, blir klassifisert som troll og jutul i 12 sagn, som draug (gjenganger) i 14, tuss i 15, huldrekall og hulder i 4.

I fra Nord-Norge til Sørlandet er det gjennom sagn gitt haugbuen forskjellige navn som haugekall, haugekar, haugemann, haugebonde, rudkall osv.

I en rekke sagn røpes også den dype religiøse innstilling til gravhaugene, i det poenget i handlingen ikke oppfattes som spott og overmot overfor haugbuen, men som gravrov. I slike forbindelser lyses det fram en forbannelse - våbønn - over forrøveren i 9 ledd, at gården skal brenne, (drikke)hornet skal føre ulykke med seg osv.

Dette kan føres tilbake til gårdens og haugenes stilling i den hedenske tid. Alt tilhørte ætten, den levende representerte den levende del og den døde representerte den døde - men alle fortsatte de å eksistere som et sammenhengende fellesskap.

Haugen som helligdom
Haugen var gårdens helligdom i vikingtiden og eldre jernalder. Derfor beskyttes haugodel like mye som gårdsodel i de gamle norske lovene. Gravhaugen tilhørte den slekt som hadde sine tradisjoner bundet til den.

Men dette har ikke hindret at den religiøse forbindelse har blitt brutt ved den nye kristenloven som ble innført.

Utbredelse av haugbondetradisjoner i Norge i følge Birkeli, 1943.

I Magnus Håkonsøns nyere Gulatings kristenrett fra 1267 blir det forbudt å forsøke å vekke draug eller haugbu og overtredelse belagt med streng straff. Dette viser at de gamle hedenske religionsformer var temmelig alminnelige flere hundre år etter religionsskiftet.

Å vekke haugbuene betyr antakelig bare å utføre bønner og hellige handlinger på haugen. En annen skikk, som også ble forbudt, var å sitte ute på haugen. Sikkert er dette bare en av de mange former for hellige handlinger i forfedrereligionen som ble forbudt.

Troll og draug er brukt i lovene i nedsettende betydning for å gi forbudet en sterkere virkning. Etter hvert ble også slike hedenske handlinger satt i samme klasse som store forbrytelser som ikke kunne avgjøres med bøter. Forbud som går igjen i de nye kristenlovene beviser gravhaugens plass som gårdens og slektens helligdom er i utvalg som følger:

Ute-sete for å spørre lagnad eller forsøke å vekke opp draug eller vekke haugbu.
Hedenskap, spådom og utesete for å vekke opp troll og fremme hedensk vesen.

Det er oss befalet ikke å ofre til hedensk gud eller på haug og horg

Tross forbudene den nye kristne religion satte for 1000 år siden, har mange av skikkene, eller rester av dem, holdt seg opp til vår tid - ja, nordmenn har flere hedenske sikker enn det de fleste er klar over, men i dag handler det ikke om religion, men skikk og bruk.

I Hårbardskvadet (Hárbarðsljóð) om Hårbard (= 0din) og Tor blir følgende replikker utvekslet mellom dem:

43. Tor kvad:

Hvor lærte du

slike sårende ord,

jeg hørte aldri

ord mer sårende?

44. Hårbard kvad:

Jeg lærte dem

hos de gamle gubbene

som bor i heimehaugene.

45. Tor kvad:

Godt navn du gir gravhaugene

når du kaller dem heimehaugene.

43. Þórr kvað:

Hvar namtu þessi

in hnœfiligu orð,

er ek heyrða aldregi

in hnœfiligri?

44. Hárbarðr kvað:

Nam ek at mönnum

þeim inum aldrœnum,

er búa í heimishauga.

45. Þórr kvað:

Þó gefr þú gott nafn dysjum,

er þú kallar þær heimishauga.

Innholdet stemmer godt med hva vi har hørt om gravhaugens, her kalt heimehaugene, beliggenhet og deres anvendelse. I disse replikkene får vi også en bekreftelse på den dødes bosted og omgangen mellom levende og døde.

Haugebonden
Skipene som ble brukt til gravlegning ble overdekket. De døde trengte mat og drikke som materielle vesener, og dessuten våpen eller verktøy. Lykkelig var derfor den som hadde velvillige og formuende slektninger som kunde utruste ham eller henne på beste måte. Stakkars trell og leilending som kun fikk lite eller ingenting med seg i graven.

I sagaene kan en lese om livet i gravhaugen for haugebonden: Helge Hundingsbane hadde ingen ting å klage over i gravhaugen. Han hadde nok av drikke, og det synes også som han hadde kvinnelig selskap, det eneste var at han ble uroet av Sigruns gråt.

Gunnar på Lidarende satt munter og glad haugen og så mot månen, idet han sang så tydelig at man kunne høre ordene.

En Åsmund Langeholt fikk en trell med seg i haugen, frivillig ble det sagt. Men sønnen drømte at faren var misfornøyd med selskapet, det ble for liten plass for ham. Sagaen forteller at han åpnet haugen og tok trellen ut.

I fortellingen om gravrovet i Kåre den gamles haug, blir det fortalt at Kåre selv satt på en stol og voktet sitt gravgods. For å få tak i det, måtte gravrøveren drepe liket. Dette skjedde ved å hugge hodet av ham.

I Torstein Oksefots haug var det kamp mellom de to brødre og deres følge og kampen endte med drap og utryddelse av hele det ene parti.

Døde som spiser, drikker, drepes, tilhører en meget bastant og materiell type og gir oss antakelig et pålitelig bilde av hvordan vikingtidens mennesker betraktet seg selv. De trodde på et liv etter døden, men bygde på et helt annet grunnlag enn nåtidens mennesker forestiller seg.

Hva de første kristenretter mener om haugebonden, har vi allerede forstått av forbudet mot å vekke ham opp, og i de nedsettende navn som ble brukt, leser vi en hard reaksjon mot det hedenske. Vender vi oss derimot til folketradisjonen som er oppsamlet i vår tid og avleser navnene og innholdet av tradisjonene, får vi et ganske annet bilde. De navn som har beholdt haug i sammensetninger, kan temmelig sikkert anses som gamle rester av haugbuatroen.

Utbredelse av huldretradisjoner i Norge i følge Birkeli, 1943.

Haugebonde forekommer i Valdres, Sogn, Sunnfjord, Nordfjord, Telemark. Haugkall og haugekar i Hallingdal, Ryfylke, Møre. Haugetuss i Numedal, Sunnfjord. Haugekjerring og haugejente, haugefolk i Hallingdal, Valdres og på Sørlandet. Hauggubbe i Trøndelag. Haugbokke på Nordmøre.

Men i disse navn skjuler det seg også underjordiske og hulder. Det er lett å forstå at de døde, som ble oppfattet som levende i haugen, kunne gå over til underjordiske og "ondebuande" i folkediktningen. De bor nær gården, kommer og låner snart det ene, snart det andre, men belønner alltid godt.

Deres liv arter seg på samme måte som folkets med kyr, hester, smykker og kostbarheter. Å motstå eller nekte dem noe straffer seg alltid. Avstanden mellom de to grupper, mennesker og underjordiske, er ikke større enn at de kan blande seg med hverandre og få barn sammen.

Ofte flyter forestillingene sammen, så hulderen og de underjordiske blir ett og samme folk. - Tonen går da lett over i det groteske og humoristiske. Haugbuen eller den underjordiske kommer f. eks. og beordrer gårdens hus flyttet. Midt under måltidet "staller" hestene rett over bordet, og måltidet må i hast avbrytes. "Ta av bordet, nå staller hesta!"

På Auståsen i Land kom den underjordiske konen til mannen på gården og sa: "Hesta ska væra fløtt tur størese inna to da'ar, og hvis du itte gjør de sjøl, så ska andre gjøra de, og da blir de gaa'n deg gæli."

Utbredelse av underjodisketradisjon i Norge i følge Birkeli, 1943

Allikevel er også dette et religiøst motiv fra den hedenske gravkulten. Uttrykket legge husene galt betydde som regel å bygge over underjordiske hus. Det finnes mange eksempler på at sætrer og beboelseshus er flyttet eller rømt fordi det kom ulykker som man tilskrev usynlige naboer.

Visstnok kan det tenkes at det her gjaldt farlige makter i naturen, som også kunde holde til på bestemte steder og straffe menneskene for deres mangel på respekt. Men det sies likefrem i forbindelse med flyttingen at det var så mange gravhauger der, og huset hadde kanskje skadd en av disse.

Den opprinnelige religiøse situasjon til dette finnes i fortellingen om Åsolv på Island. Hans grav var blitt liggende i fjøsveien på gården, og han kom i drømme til konen og klaget over at den ble vanæret og befalte henne å få sin mann til å endre forholdet. Mannen, Haldor, ga ikke akt på konens drøm. Åsolv kom da selv til ham og truet med en streng straff. Resultatet ble at graven ble flyttet, ellers skulle det altså ha vært fjøset.

Tross diktning og glemsel er det altså klare minner om forbindelsen med gravhaugene. Men selv disse kan gå over fra gravhauger til formasjoner i terrenget med naturvetter som beboere. I de store dalfører viser det seg at tross omdiktninger avslører haugfolket (de underjordiske) seg som nær beslektet med haugbuen. I julen kommer de nemlig på besøk til gårdene, og i dette motiv gjenkjenner vi et ekte trekk fra forfedrereligionen, og et av de sikreste kjennetegn på de gamle haugboere er at de alle er hedninger.

Offer
Et riktig inntrykk av forholdet til de døde får man ved å betrakte ofringen. Salmedikteren Landstad har samlet følgende liste over det som ble brakt fram som offergave i sin tid i Telemark:

Allslags mat og drikke, kort sagt alt hva husmoren hadde under hendene: saup, øl, klin, fetgraut, ølskåler, smørgraut, skjenk, bufargraut, skokadrykk, kjernemelk, vørter osv. Dette vil si festmat og av det beste som kunde skaffes. Denne oppregning bekreftes ved meddelelser i alle folketradisjoner.

I andre oppskrifter nevnes rømmegrøt, fløtegrøt (feitgraut) , "fagna tvill" osv., ellers oppgis ganske enkelt mat og mat og drikke uten spesialisering. Av variasjonene kan anføres: saupringje, melkegraut, julegraut, lefse med smør, lefse, frumsmjåkk (råmelk), feit og fagna lefseklining, skiningslefse, kinnerøra fløte, kjøtt, saup, melk, myse, skinkestykker, gryngrøt, risgrøt, smørgås, slåttegombe osv.

Av drikke var det mest alminnelige til alle tider og i alle kanter av landet øl. Av variasjoner for drikkeofferet kan anføres: en ølbolle, en bøtte med øl, en tønne med øl, dram, brennevin, øl og brennevin, juleøl, eller bare drikkendes og etendes og drikkendes.

Alle disse opplysningene er hentet fra nyere kilder og varer til et begrenset omfang av matvarer i tiden. Hadde vi hatt eldre kilder med samme slags opptegnelser, ville vi antagelig fått et gjennomsnitt av befolkningens hele levemåte. Hovedsakelig består alle gaver av jordens produkter med en liten kjøttprosent, men den mest alminnelige offerdrikk var ølet.

Men vi må huske at det særlig er høytidsofferet som tradisjonen har holdt fast på. Til hverdags var kosten flatbrød med sild eller spekekjøtt, og av denne hverdagskost har man sikkert gitt like så mye som av festmaten. Dessuten må vi huske at siden den gamle religion var erklært ulovlig, ble også kulten skjult og kamuflert mest mulig. Derfor denne spredning i folketradisjonen og sammenblanding av makter som kommer fram i denne artikkelen.

Det vi over har sett er det samme bildet som av forfedrekulten i verden ellers. De levende bringer fedrene "sin del", som det også heter i norske tradisjoner. I flere land har det vært faste regler for hvordan det daglige offer skulle bringes og anrettes. Men denne daglige tjeneste utføres som regel i huset, sjeldnere på graven. Vi kan derfor gå ut fra at gravofrene har vært sjeldnere og muligens begrenset til de dødes årdager og ellers til vanlige festtider.

Når en offergave ble brakt fram, kan vi tenke oss at den ble deponert med en bestemt formel eller hilsen, og den kan ha vært en variasjon av følgende fra Valdres:

Aa væl vøro de.
Aa væl va du, Aagot Syndrol.
Aa væl va du, store Hølge.

heil aa sitt i fre.

Offergavene ble også for en stor del deponert på gravhaugen i kristen tid. Men i mange tilfeller ble de ble plassert ved et tre eller en stein, i en bergskore eller ved en røys.

Offertrærne kan ha stått i forbindelse med gravhaug eller ha vært et tuntre i et forlatt tun. De kan også være fritt valgt. En tradisjon i Østfold bestod i å plante en ask som tuntre når odelsgutten på gården ble født. Personlig kjenner jeg ett slikt tilfelle på dette fra slutten av 1950-tallet. Som regel får offertrærne et tilnavn som vettetreet, tussebjørka, vettebjørka osv.

En hel gruppe av offergaver ble satt på forskjellige steder i huset og gården og må behandles for seg. I tradisjonene blir ofrene utenfor gårdens område brakt til haugfolket, haugebonden, haugetussen, haugtassen, haugbukken, tussen, vetten, underjordiske og hulderen.

Utbredelse av tussetradisjon i Norge i følge Birkeli, 1943.

Av disse inntar tussen og underjordiske den største plass. I oldnorsk betyr tuss troll eller halvtroll, og når det er satt sammen med haug, så har det vært gjort for å brennemerke gravkulten. Skjønt man i den eldste litteratur også har bevis for at tuss kunde brukes om en haugbu. Tussen er betegnelse på de avdøde fedre i Setesdal, Telemark og Numedal, samt delvis i Sunnfjord og Trøndelag.

På Østlandet har tusse derimot samme betydning som naturvette, eller et farlig vesen som kan sette "tussebit" og sykdom på folk. I det hele har tussen beholdt ikke lite av "naturvette" overalt i landet, med unntagelse av Telemark og Setesdal. Ofte tar den også nissens plass som fjøs og stallvette.

I Telemark flyter tussen, haugetyet og nissen sammen, og dette viser den gamle kults fullstendige oppløsning. I Setesdal er tussen kristnet og lever på samme vis som folket med kirke og prest. Skar sier at "med Tussarne var det slike Mollor. Det var dei som rådde for Velferd og Trivnad i Huset, dei og Vetti. So gav dei Tussarne og Vetti kvar Laurdag det beste dei hadde av Drykkjer og Mat".

Betraktet fra bygdefolkets standpunkt var tussen det samme som gårdens, stølens, familiens skytsånd. Det eneste er at den setesdalske tusse viser innslag av huldretradisjonen med noe av hulderens seksuelle gjøglende makt. Men hele offerkulten viser ellers tilbake på det religiøse grunnforhold til fedrene.

Det oldnorske ord for underjordiske var jardbu og jardbuar. De bodde i Heimrinn nedri (Underheimen) og tilhører således den førkristelige tids forestillinger. Husflytting og tabu mot kveldstøy har de til felles med haugebonden, likeså at de er hedenske. Det faste tabu overalt i landet overfor underjordiske var ikke å tømme ut varmt vann uten først å varsku: "Akta dykk!". Dette er formodentlig en meget gammel skikk.

De underjordiske i Norge er særlig begrenset til Sørlandet og Østlandet, og samler i seg meget forskjellige elementer. Hulderen opptrer over hele landet fra førkristelig tid som en naturvette med gjøglende evne. Kun i Rogaland er hulderen innført som erstatning for tusse og haugbu. Ja, den plasseres i huset hos folk og overtar endog nissens tjeneste. Den får offergaver, kommer på julebesøk og forbyr all støy etter solnedgang.

Utbredelse av vettetradisjon i Norge i følge Birkeli, 1943.

Vetten er det vesenet som har bevart det mest rendyrkede religiøse stoff, nest etter haugbonden. Navnet i seg selv er helt nøytralt og betyr vesen. Det kan brukes som fellesnavn både for guder og makter. Vi har naturvetter som ifølge sin natur nærmest hører til trollenes familie, vi har landvetter som hører til landets skytsånder, vi har husvetter som nissen og andre, og vi har ildvetter og årevette som det ble ofret til.

Men navnet vette er også på sine steder overført på haugbuen som gravvette eller haugvette, dvs. den som bor i gravhaugen, og når folk så lys over haugen, kalles dette vettelys. Vetten får derfor rikelig med mat og drikke, og det er særlig på offerskikkene det kan sees at man har skjult de avdøde bak et nøytralt navn.

Det som vekker betenkeligheter er at ofte settes vetteofrene ved et tre. Da kunne man jo like snart tenke på huldren eller naturvetten, men så viser det seg ofte at treet står igjen som tuntre eller gravtre, og da benyttes det som et slags offersted. En mann på Sørlandet (Grindheim) sa: "D'e ei dyre bjørk, der maa me ber'ut øl og mat kvar jolepta, o so e' de teken om morgonen." Slike trær har det vært mange av.

Naturvetten får aldri matoffer på samme måte som forfedrene, men på et farlig sted i et fjell eller en bratt kleiv kunne man legge fra seg en stein eller en kvist til et såkalt varp (steinhaug) som tributt og underkastelse, eller knytte en fille eller en gjenstand på en stang eller tre, men menneskelig føde gir man kun til vesener som står menneskene så nær som deres egne avdøde slektninger og venner.

Vi kan herav se at selve skikken med å ofre eller sette ut mat og drikke har vært så alminnelig og så dypt rotfeste i befolkningen at selv nesten 1000 år etter religionsskiftet har den fortsatt uforminsket. Det var kun litt etter litt at man glemte og kom bort fra den opprinnelige religiøse oppfatning som lå til grunn for ofringen, og da ga man allikevel noe, og derfor ser vi denne spredning på så mange navn og så mange forskjellige grupper og sagnpersoner.

NÅBERGING - LIKBERGING
For det moderne menneske er det en hovedsak at den døde blir behandlet sømmelig og pietetsfullt, men begravelsen i seg selv kan vi ikke tenke oss skulle virke bestemmende inn på den døde selv og hans framtid. Men det er det nettopp det vikingtidens forfedrekultus går ut fra, og her inngår en rituell og religiøs begravelse for å trygge og ordne den dødes inngang i det ukjente dødsland. Det kan derfor sies at forfedredyrkelsen begynner med begravelsen, som igjen består i likbehandlingen, såkalt nåberging.

I tiden før kristendommens innførelse ble liket og den døde tenkt som en enhet, altså identiske. Man synes ikke å ha forestilt seg noe "jeg" utenom liket, men allikevel tenktes personen å leve videre. Kroppen var nødvendig for det kommende liv i dødslandet og måtte ikke skades. Men generelt i forfedredyrking, vil for eks. en krøpling, eller en som har mistet et lem i sitt levende liv, også forbli slik i sitt døde liv.

Denne kroppslige oppfatning av de døde har ikke noen betegnelse for sjel eller et annet jeg som overlever etter døden, men dette hindrer ikke troen på livets fortsettelse. Likevel må det påpekes at denne materialistiske betraktning av de døde og deres fortsatte liv etter døden, ikke er den eneste oppfatningen som var gjeldene i vikingtiden, men stort sett tidens hovedretning.

Det er for eks. kjent at døde ble kremert i vikingtiden, og det er helt klart at det må ligge to stikk forskjellige filosofier bak en begravelse hvor liket blir brent og hvor liket blir begravet ubrent. Den epoken hvor kremasjon var vanlig blir i norrøne kilder er kalt brennalderen, men troen på livets fortsettelse var i brennalderen like sterk, men kroppen ble antakelig ansett som en hindring eller fare, og derfor brente man liket.

De hedenske rituelle begravelsene har vært kjent og brukt i oldtiden i Norge, men ingen av de skriftlige kilder gir oss en forklaring om måten og rekkefølgen av skikkene. Det henvises alltid i sagalitteraturen til gammel sed (forn siðr) , men aldri forklares det hvordan denne seden er, men et fåtall ganger røper fortellerne enkelte trekk som vi kan benytte.

Imidlertid er det som med hedenske gravlegningstradisjoner som med offertradisjonene - de har holdt seg så lenge at vi kjenner noen få akter i handlingen fra bygdeskikkene. Vi kan derfor trekke opp linjene i grove trekk fra hedensk tid, men det meste av dette materialet som er nedarvet, er mest sannsynlig tilpasset etter nye forhold og tenkemåte, men skal man i det hele tatt få et bilde av hvordan det var i hedensk tid, må man ta disse kildene i bruk.

Lik-kraften
I Sogn har man sagt at liket ville drøla, dvs. utskille væske fra nese og munn, når en forbryter berørte det. Dette er også kjent fra flere kanter av landet i middelalderen, hvor et lik kunne brukes som bevis på uskyld, og det ikke ble merke eller bloduttredelse på liket når den mistenkte la hånden på liket.

Denne spesielle kraft i liket kunne også brukes til å helbrede sykdom. En svulst skulle kunne helbredes ved berøring med liket og vorter kunde fjernes på samme måte. Det har ellers vært brukt å klippe et stykke av likfallet, knytte det om likets arm eller ben og siden brenne det og røyke den syke.

Denne oppfatning står sikkert i forbindelse med troen på den legemlige dødning og det døde legemes betydning for livet i graven. Ellers vet vi lite om hvordan liket ble behandlet for å sikre dets inngang i det hinsidige. I uttrykket når, nynorsk "nåe" = dødning, har vikingtiden formet sin oppfatning av den døde person.

En av de første og viktigste plikter ved dødsfall var nåberging - bokstavelig talt dødningfrelse. Dette har ikke vært det samme som ellers er kalt å bua om liket, dvs. stelle liket.

Å bua om liket besto i å vaske liket, pryde det og lukke munn og øyne. I Sigerdrivamål har man følgende oppfordring:

33.

Det råder jeg for det niende,

stell de døde godt

som du finner på fjell eller fjord,

om de døde av sott,

eller døde på sjø,

eller de var våpendøde.

34.

Vann skal du skaffe

og vaske de døde,

både hender og hode,

kjemme og tørre

før i kiste han kommer,

og be ham sove sæl.

33.

Þat ræð ek þér it níunda,

at þú náum bjargir,

hvars þú á foldu finnr,

hvárts eru sóttdauðir

eða eru sædauðir

eða eru vápndauðir verar.

34.

Laug skal gera,

þeim er liðnir eru,

þváa hendr ok höfuð,

kemba ok þerra,

áðr í kistu fari,

ok biðja sælan sofa.

Likvaka
Til den dødes berging hørte sannsynligvis også likvaka-skikken. Liket eller nåen, som vi heller bør si for å ramme den opprinnelige tanke, måtte ikke være alene de første dagene etter døden. Derfor ble liket "nattsett" - ordnet for den samling av venner og naboer som kom for å være tilstede. Man har også kalt skikken for likdans og vakstue.

De tilstedeværende satt ikke tause eller tungsindige i stuen, tvert imot var det mat og drikke i overflod og lek og dans.

Vi kan forundre oss over dette og finne det uforenlig med dødens vesen og vår følelse overfor den, men for det første skulle nettopp det støyende og muntre liv lette sorgen hos de levende, og dernest skulle det beskytte nåen for skjulte fiender som kunne overfalle og skade den døde i den første vanskelige tiden, og dessuten glede den døde. Denne skikken har vært utbredt over hele Nord-Europa og har holdt seg langt opp i den kristne tid, ja like til våre dager.

Maleren og grafikeren Nikolai Astrup (1880—1928) forteller i forbindelse med sin tegning (se bilde under) følgende minne fra en likvaka eller likdans som det het i hans hjembygd (her gjengitt i fornyet språkdrakt):

"Det er et gammelt hedensk Jølster-motiv, som kanskje kan ha kulturhistoriske interesse. Motivet har opptatt meg sterkt, siden jeg en gang som gutt opplevde å se det. Min far tordnet fra prekestolen mot denne "ugudelige" og "hedenske" skikk, så den forsvant helt her i bygden.

Jeg hadde som gutt lurt meg bort på nabogården av nysgjerrighet, - bare fordi far hadde talt om det "hedenske" ved skikken, og jeg husker for alltid den underlige "gufs" av hedenskap, som jeg da opplevde. For å hedre den døde kom man sammen før begravelsen eller det egentlige gravøl, man danset og drakk mens den døde lå på likstrå (altså før liket ble lagt i kiste) - og det ble det holdt gilde mer støyende enn i noe bryllup med huing, dans og drikke i et helt døgn.

"Likvaka". Tegning av Nikolai Astrup (privat eie)

I gjennom latteren hørte jeg ofte, at den døde ble ropt på med navn og skålet til - det virket som noe religiøst (mystikk) på meg, - det var nesten som en hedensk ofring eller lignende, som foregikk - noe som jeg ikke forstod, men som jeg følte desto sterkere.

Gulvet ristet av dansetakten fra "Jølster-springeren" ("Jølstringen"), så at jeg syntes skinnbarlig, at liket stundom trampet med i takten og sparket i sengekarmen med føttene, som var iført likstrømper, og som stakk så uhyggelig fram under den knappe likskjorten.

Det hele var - tross all "barokk" og uhygge - noe nesten høytidelig, noe av en gammel utdødd kultur, - særlig da folket kom inn i stuen i sine sorte klær og hvite skjorteermer, - kvinnene hadde også sorte silketørklær på sine hoder.

Et lys brente hele tiden i en gammel barokk snoet lysestake ved likets hode, - det var ild fra en "spik" (lang flis eller fakkel, som ble brukt i gamle dager som belysningsmiddel) - denne "spik" hadde den døde holdt i hånden i dødsøyeblikket, - man var alltid nøye med å rekke den dødende en slik "spik" med ild idet han utåndet, og det ble betraktet som et sikkert bevis eller pant på salighet, hvis den døende under oppbydelsen av alle sine siste krefter var i stand til krampaktig å holde fast på den brennende "spik" til dødskampen var over, - da ble et lys tent med den samme ild, og det lys måtte skiftes og ikke slukkes, før den døde var båren ut.

På disse "likdanser" ble det drukket mer enn alminnelig - den døde hadde alltid selv brygget ølet i god tid, så brygget var av særlig god kvalitet, - gammelt og godt lagret. Det ble etterhånden en barokk blanding av alvor og høytidlighet og løssluppen lystighet. (Det ble ofte inngått forlovelser på slike likdanser).

På meg gjorde det som sagt et sterkt inntrykk, høytideligheten - larmen og felespillet og lyden av stemmer som gikk i sammen i en dur med dansen, det dirret og skrek i vegger og tak i den gamle røykstova, og det ramlet i benker og senger, og gulvet ristet som et låvegulv som når kornet på gammeldags vis ble banket av halmen.

Den døde lå i sengen med høyt opptrukne krumme knær, så den hvite likskjorten hevet seg som en pyramide opp mellom de sortkledde dansende par, særlig mystisk og uhyggelig syntes meg likets sorte føtter, med de hvite tåspisser.

Ved sengefoten sto en hvitskuret ølkjeng (en stor trekanne som ble brukt til å drikke øl av) som det oste friskt øl og frisk einerlukt av, som blandet seg med en snev av liklukt, som gikk over i sterk brennevinseim, var rent bedøvende, slik at det virket befriende, hver gang dansen og larmen stilnet, og et av de svettedryppende par slo seg ned ved siden av meg, slik at jeg kjente en rammsvette-os overdøvet alt det andre."

Denne skikken som Nikolai Astrup beskriver er gjort for velvilje og omsorg for den døde, og det er en bergingstanke for den døde som ligger bak skikken. Derimot kjenner vi ikke til de uhyrene og farene som man i den hedenske tiden ville beskytte nåen for, men i de gamle kvadene nevenes likgriske skikelser og uhyrer som i eldre tid har fylt tanken med redsel.

Brenning av likhalmen
Mens likvaka ble holdt til beste for nåen selv, kommer skikken med å brenne leiet og muligens også tøyet som den døde har hatt, som en sikkerhetsakt for de etterlevende. På samme måte som liket var ladet med en ny og for de levende særlig virksom kraft, måtte også tingene som liket (nåen) har vært i berøring med, være blitt uskikket til å gjemmes eller brukes av andre.

I senere tid var det først ved selve avreisen at de saker som skulle brennes ble tatt ut og satt fyr på. Fra en lokal skildring av akten ser man at stedet ble valgt på en forhøyning nord for gården. Familien sto samlet omkring det som skulle brennes, og den eldste sønn tente ilden. Men en slik høytidelige måte er ikke fulgt overalt, noen brant på gårdsplassen, andre på veien hvor liket skulle føres. Likfølget stanset da et øyeblikk og iakttok brenningen i stillhet.

Fra det øyeblikk døden grep inn, inntrådte det en helt ny situasjon. Liv og død går ikke sammen, de må eksistere hver for seg, og døden fører med seg krefter som er farlige for livet - vi kan nesten tenke oss den som en farlig smitte. På en måte er det derfor en religiøs hygiene i brenningen, som også rent bokstavelig har menneskelig hjemmel. Med gamle dages dårlige sykepleie og urenslige stell var det sikkert gode sanitære grunner for fremgangsmåten.

Dessuten lå også en annen avgjørende tanke til grunn, nemlig beskyttelse mot at nåen skulle gå igjen. Ved brenningen av likhalmen ble alle bruer brutt, og det som kunne trekke eller føre den døde tilbake var ryddet av veien. Dette er klart uttrykt fra Telemark: "Det var gamal tru at han (ho) ikkje fekk fred i gravi, so lenge det var att noko etter han (ho). Om det so berre var ein blodflekk eller anna avfall so måtte det burt"(Skar).

I Eyrbyggesagaen fortelles det om en Torgunn som etterlot seg mye pent sengetøy og personlig utstyr som husmoren på den gården hun bodde, ikke hadde hjerte til å brenne. Torgunn siste vilje var imidlertid at sengklærne skulle brennes, for andre kostbarheter hadde hun forært husmoren. Men da mannen skulle brenne sengeteppet, laken og sengeforheng ga husmoren seg ikke før hun fikk det overlatt. Men snart ble det urolig på gården, og dødsfall fulgte på dødsfall, og til sist ble også disse ting brent for å få ro på gården.

I middelalderen ble brenning av likhalmen godkjent som fullt lovlig i de eldste byforordninger, men det var straffbart å gjøre opp ild på gaten og bytomten ellers, men tillatt dersom det gjaldt å brenne likstrå eller tjærebre husene.

Frykten for gjenferd er typisk for forfedrereligion overalt i verden, men forholdsregler mot atterganga i Norge kjenner vi ikke til. I Danmark vet vi at lik har vært spikret eller bundet til kisten med ståltråd for ikke å slippe løs, men slikt gjorde man neppe med slekt og venner.

Sjaund. 7. døgersterminen
Uvisst av hvilken grunn er det bestemte dager og terminer for gravskikker. Terminene varierer litt fra sted til sted, men i Norge ble ingen død ble ført ut av huset til haug eller grav før 7. dagen. Denne terminen gjenfinnes overalt i den germanske verden sammen med 30. dagen.

Latinske folkesamfunn har andre tall, nemlig 3, 9 og 30. Hos slaverne er det 3, 6, 9 og 40. Hos semittene er de første tallene ukjente, men de har 40 dagers terminen i likhet med slavere og i motsetning til latinere og germanere.

Sjaund (= 7. dag etter døden) er derfor blitt navn på selve begravelsen i Norge, men de første kirkelige lovene motarbeidet av all kraft denne terminen og søkte å sette en 5-dagers frist istedenfor. Men disse lovpåbudene kunne aldri hevdes, noe som viser hvor ubegripelig tregt og vanskelig det er å forandre skikk og sed hos et folk mot deres vilje, enda det ble truet med streng straff og evig fortapelse.

Av den kristne lovenes ordlyd å dømme kan det virke som det var to motiver som spilte inn for de første kristelige lovgiverne. Det første og viktigste var selvsagt å motarbeide de hedenske tanker og skikker som knyttet seg til sjaund.

Det andre kan virke som om det handlet om folkehygiene, for det fremgår av lovpåbudets ordlyd at liket ikke måtte stå inne til forråtnelsen begynte, men det mest sannsynlige i følge religionsanalogiene er at nettopp forråtnelsen var et tegn på at nåen var kommet til det første mål for sin bestemmelse. Derfor var lovpåbudet mest sannsynlig i sin helhet kun rettet mot å knuse all hedensk sikk og sed ved begravelse.

Behandlingen av liket og terminen for gravlegningen må under alle omstendigheter sees som hjelp til den dødes lykkelige inngang i dødslandet, men selvsagt var der stor forskjell på behandlingen av fattige og den rike. De rike ble vist en overflod av oppmerksomhet og fikk rikest mulig utstyr, de fattige lite eller ingenting.

Etter all sannsynlighet var det hele tiden utstilt mat og drikke for nåen, og når lokket ble satt på kisten, ble mat og ølbolle plassert oppå kisten. Slik var det i flere bygdelag, blant annet i Setesdal og på Sørlandet ifølge biskop Hansens innberetninger omkring 1800.

Avskjeden
Det første og viktigste skritt var avskjeden med den døde. Denne var høytidelig og omstendelig. Av de skikkene som har vært i bruk lenge opp mot vår tid er følgende bekreftet fra en rekke opptegnelser:

En av de eldste mennene og en som kunne snakke for seg, opptrådte som ordfører. Det kaltes å skille for skålen (skille - utrede, forklare). Skålen som ble drukket ble kalt velfarskålen. Ordføreren holdt da gjerne en lovtale over den døde og gjorde seg til sist til talsmann for denne og takket for seg. En av de nærmeste slektningene svarte på denne takk og ønsket sin takk og farvel igjen.

Deretter drakk alle av et lite kar, einskilskoppen, som lå og fløt i det store ølkaret, og alle måtte drikke "buttom up". Rekkefølgen i å skåle var nøye bestemt etter rang og ætt. I denne "skillen for skålen" gjenfinner vi det hedenske føremæle, som var en religiøs og rituell innvielse ved de forskjellige anledninger og en fast regel foran skåldrikkingen.

I forbindelse med avskjeden kan det også i hedensk tid ha vært skikk å bære liket rundt ildstedet (midt på gulvet) eller å dunke i dørstokken med kisten i det man bar kisten ut. Det ble sagt at det var for å si farvel til gardvorden, husets og gårdens skytsånd.

Skikken med kakke kisten mot dørstokken har vært i bruk helt opp til midten av 1800-tallet. Men det vil da samtidig bety at liket ble båret ut av hoveddøren. Ellers har man eksempler på at liket ble tatt ut av en egen såkalt likdør, som ellers aldri ble brukt til annet enn dette.

Egil Skallagrimsson ble tatt ut gjennom ett hull i veggen, ikke gjennom hoveddøren, for å hindre atterganga. I Sverige har det vært brukt på sine steder å ta liket ut av vinduet, og i Danmark finnes utganger som ellers er gjenmurte. Men det finnes ikke mange pålitelige vitnesbyrd om slike forsiktighetsregeler i Norge, som kun har hatt som mål å hindre atterganga.

Veien til gravhaugen i hedensk tid var som regel ikke lang. Men i den kristne tid som kom med lange transporter til gravstedet, var ferden forbundet med store tenkte farer og ulemper. For det første var det sed og skikk å fortsette lystigheten og larmen, og dernest måtte den døde beskyttes mot farer som kunne true på veien.

At slike skikker, som i dag kanskje tar seg simple og rå ut, ikke bare var særnorske, framgår av følgende påtaler fra 840 og 915 i Tyskland: "De kristne bør ikke bruke høye hyl når de fører liket til graven, de må heller ikke ete og drikke ved graven. Det er usømmelig å synge, fryde seg, beruse seg og fordreie ansiktene ved skoggerlatter, så å si juble ved en broders død."

Haugføring
Den gamle betegnelsen for begravelse var å hauge (heygja) eller haugføre (haugfæra) den døde, eller å haugsette (haugsetja) eller å kaste opp haug. Rike og viktige personer fikk sin egen gravhaug, men i mange gravhauger finner vi også spor etter innsetning av nye graver. I eldre steinalder var det skikk å bisette i felles gravrom. Det var et voldsomt stort arbeide å kaste opp en anselig gravhaug, og det var sikkert bare de fornemmeste som hadde råd til det.

Da alt var ferdig til selve bisetningen, satte følget seg i bevegelse, sikkert etter rang og orden, men i spissen for følget gikk enten eierens hest eller en ku. I vår tid kalles en slik ku en utferdsku, og var til nedslaktning ved graven. I hedensk tid var den offerdyr til innvielse av graven og muligens reisekost for den døde. I Oserbergskipet var det nedlagt 13 hester, 6 hunder, en hel okse og et oksehode, i Gokstadskipet noe lignende. Tallrike beinrester av husdyr i gravene viser at slakting og nedlegning av husdyr har vært alminnelig. I katolsk tid ble utferdskua tid ikke bare tillatt, men også lovhjemlet av kirkens talsmenn, som lot presten få den som honorar for sin deltagelse i gravlegningen.

Dersom utferdskua virkelig ble ofret (blotet) ved graven, var den døde neppe hovedpersonen og mottageren, men offeret ble sikkert rettet til slektens hellige og sterke forfedre, som ble anmodet om å ta vel imot det nye slektsmedlemmet som ble ført til dem ved denne begravelsen, og som reisekost og den daglig forsyning avdøde trengte. Slik gjør forfedredyrkerne overalt i verden også i dag.

Blodet som ble stenket på kisten og på gravkammeret, var et renselsesmiddel, og renselse var et aktuelt problem ved begravelsen. Det ble tent ild i samme øyemed. At det også ble stekt og kokt mat ved graven, kanskje også festet på oksen av gravfølget er ikke utelukket. Man kan bare henvise til den ovenfor siterte uttalelse fra 840 fra Tyskland om det usømmelige i ete og drikke over de dødes graver.

Gravtalen
Neste og viktigste skritt ved hauglegningen var føremælet. Dvs. den rituelle talen til beste for avdøde. I Håkon den godes saga fortelles det at han døde av sine sår og ble ført til Alrekstad ved Bergen hvor han ble hauglagt med sine våpen uten gravutstyr, og at det ble mælt (talt) over graven etter hedensk skikk.

Dette mæle dreide seg sikkert om en formell utlysning av gravlegningen, og samtidig en beskrivelse og redegjørelse for dødsårsaken og enkelthetene med gravlegningen, f. eks. oppregning av gaver som var gitt den avdøde med i graven og hva som ble nedlagt sammen med liket.

Av andre føremæler som er blitt referert i sagaene, ser vi at det også kunne være en besvergelse. Torgils mælte over Bjørn, en attergangar, for at han aldri mer skulle kunne bli noe menneske til skade.

Gravgodset
Når det gjelder gravgodset, det som den døde fikk med seg i graven, behøver vi ikke å gjette eller møysommelig samle spredte opplysninger for å kunne ha noe å meddele. Landets museer er fulle av vitnesbyrd om emnet, særlig funnene fra Oserberg- og Gokstadgraven, med vakre skip, med innbo, vogner, prydgjenstander, tøyer, redskaper, husdyr osv. Andre graver har inneholdt våpen, redskaper, bruksgjenstander for både kvinner og menn.

Alt dette er imidlertid ikke offer i vanlig religiøs forstand. Det som ble nedlagt er visstnok ofret av giverne i den forstand at de har gitt avkall på det, men i seg selv er det gaver gitt til glede og nytte for den avdøde. Det var imidlertid ikke bare slekt og venner som kunne utstyre en på denne måten.

Det synes også å ha rådet en oppfatning om at gods som den avdøde selv kunne få gravet ned før han døde, kunne en også få med seg i det hinsidige. Dette viser følgene fra Ynglingsagaen kap. 8: "Odin sa at hver skulle komme til Valhall med sådan rikdom som han hadde med på bålet. Det skulle han og nyte som han selv hadde gravd ned i jorden". Egil Skallagrimsson og Eirik Raude gravde ned sine verdisaker før de døde, og deres eksempel har vært fulgt av mange. Vi har til og med et eksempel på en bonde i Sverige på midten av 1800-tallet som gravde ned alle sølvpengene sine før han døde for ikke å være barskrapt i det hinsidige.

Når alt var nedlagt og graven dekket, har man antakelig til slutt har drukket skål eller "støyt ned" (helt ned, "button up") drikk på gravhaugen. Den siste hilsen som ble brakt på en svensk grav i Lappland lød slik: "Du har varit falit hågad på den här slagen." Det var enken etter den døde som sa dette idet hun sto fram med flaske og glass og tømte innholdet i graven som avskjedsskål.

Vi har en ønske og hilseformel bevart i Hervarar saga brukt til avskjed: "Måtte dere alle bo lykkelige i haugen!" eller "Måtte gudene forunne deg lykke i haugen!"

Den siste hilsen kan også ha vært uttalt etter lek og prosesjon omkring graven. Vi vet det har vætt i bruk hos kelter og germaner, og skikken er beskrevet i gamle kvad, men vi vet ikke noe om dette med sikkerhet. Vi vet kun at til visse tider har det vært tent bål på gravhauger, f. eks. ved Sankt-Hanstider da ungdommen lekte der. Det ville de neppe ha gjort hvis det ikke gikk tilbake på en eldre skikk. Folkevisen om Haugebonden nevner også dansen og uroen på gravhaugen, riktignok som en anklage.

Det er ikke urimelig at de sagn om dans på kirkegårdene som finnes både i Sverige og Norge, også går tilbake til dans på gravhauger til glede og oppmuntring for de avdøde. Slikt ble i den kristne æra brennemerket som toppunktet av helligbrøde. I 1663 innkom det klage til øvrigheten fra Konunga herad i Sverige over at ungdommen brukte kirkegården til lekeplass.

I Sverige har man minner om religiøse danser, f. eks. Hvembodansen, som skal skrive seg fra Hvembolunden, en gammel kultplass, likeså Engledansen, som ble brukt i julen, visstnok for englene, de avdøde forfedre, som kom på besøk.

I Norge har vi sagnet om Folgedalen og folket der som danset springar på kirkegården juledag. Til straff lot Vårherre snøen falle i 10 samfulle uker så hele dalen ble nedsnødd med 7 kirkesogn. I et annet sagn fra Hardanger ble de dansende straffet med å måtte danse uopphørlig i 7 år uten annet leskemiddel enn takdryppet fra kirken.

DØDSFEST
Uvisst av hvilken grunn er det bestemte dager og terminer for gravskikker. Terminene varierer litt fra sted til sted, men i Norge ble ingen død ble ført ut av huset til haug eller grav før 7. dagen. Denne terminen gjenfinnes overalt i den germanske verden sammen med 30. dagen. Ettårsdagen for dødsfallet er også en termin.

30-dagersterminen
I følge Birkelid må den gamle terminen for den rituelle begravelsen allerede i sagatiden vært fulgt uten bestemt klar sammenheng med de dødes hinsidighetsliv. Vi ser nemlig at de skikkene som egentlig hørte til 30. dagen blir overført til sjaund (7. dagen) , og at den juridiske akten med arveskiftet allerede foretas da.

Derfor flyter navnene og oppfatningen sammen i uttrykkene arveøl, sjelebad (sálabad), begravelsesgilde og sjaund. Men egentlig hørte arveølet til på den 30. dagen.

Disse 30 dagene var også sørgedager, og i følge skikken var lagt mange bud og plikter på slekten i denne tiden, med store inngrep i deres daglige måte å føre livet på. De måtte derfor få avløsning for dette ved en bestemt offisiell handling. Og det skjedde nettopp ved dødsfesten med kombinasjon av sosiale og religiøse og rent juridiske elementer i seg.

Sørgetiden var også av hensyn til avdøde, hvis tilstand i den første tiden var avhengig av de gjenlevendes omsorg og pleie. Hos forfedredyrkere kreves ofte avhold fra alle handlinger som kunne skade eller svekke den døde, så muligens har også norske slektninger, slik som sørgende i mange andre nasjoner, vært dømt til uvirksomhet og isolasjon i disse dagene.

Reglene kan etter hånden ha virket så tyngende at arveølet og den første religiøse sørgetid allerede søktes avsluttet med sjaund. Saken er at mens vi hører 30. dagen fremhevet i lovene, så fortsetter sjaund som den religiøse dødsfest og holder seg like til 16oo-tallet. Da reiste biskop Jens Nilssøn på visitas i Telemark og Numedal og talte mot sjaund og arveøl i en rekke bygder. Han kalte det for "avgudsdyrkelse og papistisk handel". Kanskje han og andre trodde dette var en katolsk skikk.

Men i utkastet til kirkeordinansen av 1604 vet forfatterne klart og tydelig hva det gjelder når de sier: "Oss er også bekjent hvorledes de i Norge drikker sjaund, som de kaller det. Det skal være å drikke den avdøde sjels skål, og dermed hjelpe ham til et godt herberge: Hvilket bør i blant kristne aldri tenkes, enn si å bruke." Her er hovedtanken i forfedrekulten og gravskikkene klart uttrykt, nemlig å "hjelpe dem til et godt herberge".

Men ved denne forkortelsen av terminen er det vanskeligere å avgjøre hva som opprinnelig hørte til 7. eller 30. dagen.

Sjelebad
Sannsynligvis hørte Sålabadet til etter hauglegningen, forutsatt at det har vært alminnelig skikk over hele landet. Man må nemlig gå ut fra at i et vidstrakt og oppdelt land som Norge i oldtiden, kunne det være stor forskjell på skikkene i de forskjellige delene av landet. Det er særlig Rogaland som har fastholdt minnet om sjelebadet. I dialektene brukes ordet rett og slett som navn på gravøl, men i virkeligheten har det vært en rituell handling med renselsesbad.

Det å delta i en likferd og ha vært i berøring med de dødes verden var "farlig", og det farlige måtte renses bort. Det eksisterer forøvrig flere renselsesmidler for smitte fra de dødes verden: linfrø kunne strøs rundt huset og velluktende løv og planter som einer har vært brukt som renselsesmiddel. Men vann og ild har nok vært de viktigste midlene.

I 1573 skrev domkapitlet i Stavanger om sjelebadene: "...ved de ugudelige sjelebad, hvor folk bader sig, leser for de døde, drikker seg drukken med mye anden ugudelighet og utilbørlighet... Dette viser at deltagerne virkelig badet, og da har det utvilsomt vært et badstubad på gården.

Fra Tyskland er sjelebad også kjent, og som renselsesskikk har det sannsynligvis hørt til ved sørgetidens avslutning. Falt denne på 7. dag, fant det sted da, og falt den på 30-dagen, ble det utsatt til denne dag. Men det er sannsynlig at selve dødsfesten og begravelsens avslutning i eldre tid var 30. dagen, siden denne også har fått en så bred plass i lovgivningen.

Arveøl og religiøs skåldrikking
Det vi kjenner av denne festen er først og fremst det sosiale og juridiske element, at arven ble skiftet og at eldste sønnen tok plass i høgsetet etter den avdøde. Høgsete hadde stått tomt i sørgetiden, og det var utenkelig at han som hadde retten og plikten til å sitte der, skulle våge seg til å ta plassen før den høytidelige anledning kom.

Høgsetet var tegn på odelsrett og husbondsrett, ingen, ikke engang kongen, kunne ta den retten, og minst av alle den som ikke hadde religiøs og tradisjonell rett til det.

Bordet var dekket med gårdens beste drikke- og fødevarer og en tallrik forsamling benket etter rang og orden var samlet omkring bordet.

I Sverige har vi tradisjonen om samspising med den døde, da ble det dekket opp også for den avdøde, og plassen sto derfor tom for denne. I norske tradisjoner er der ingen direkte vitnesbyrd om dette, men forutsetningen for hele måltidet var vel at den avdøde selv var tilstede. Hovedsaken var allikevel ikke maten. Man kalte ikke samlingen for veitsle eller gjestebud, men arveøl - og det het å drikke arveøl eller drikke sjaund.

Det å drikke sammen hørte med til alle festlige sammenkomster, og disse igjen var vevet sammen med den religiøse sed og skikk. Juleøl, haustøl, festarøl, sjaundarøl var det samme som julefest, haustfest, forlovelsesgilde, begravelse osv.

Den viktigste akten besto i å drikke det religiøse beger som kaltes minne. Dette ordet kan ikke oversettes bare med vårt ord minne, erindring, for bruken viser at man la mye mer i det. Det vil bedre forståes når man husker på at tidligere het handlingen full.

Man drakk full for gudene og for forfedrene. Dette navnet kunne også brukes på hornet som man drakk av. Det er ikke urimelig at det norske uttrykk "å drikke seg full", bli fylt av berusende drikk, er en gjenganger av det oldnorske "å drikke full".

I Heimskringla fortelles at "folk drakk sine frenders full, de som var blitt hauglagte. Det ble også kalt minne". På samme måte ble også Frøys og Njords minne drukket. Minne er altså et nyere navn. I det hedenske språk talte man om å tilegne eller hellige full til den eller den, og denne tankegang er den opprinnelige og forklarer det sakramentale ved skikken.

Uttrykkene gi og hellige (gefa og helga) går om hverandre. Ved at tingen ble gitt og helliget til en høyere makt, i dette tilfelle til den avdøde, var den hans eiendom, og ved å drikke av den fikk de deltagende del og samfunn med ham. Samtidig ga de ham noe av sitt, sin kjørlighet, sin sympati, for "å skaffe ham et godt herberge".

Man drakk med den avdøde og æret ham / henne som venn og forbunnsfelle, samtidig som de avdøde ga de drikkende av sin heil og kraft. Dette gjensidighetsforhold er noe av det mest fremtredende ved drikkingen av det religiøse beger.

Det samme forhold må også forutsettes å ha eksistert for gudemaktene. Man drakk gudenes velsignelse i seg. At drikken fremkalte beruselse var sikkert med i beregningen. Det var noe av religionen selv som realiserte seg i beruselsens oppløftede stemning. Og at denne lettvinte og for de gamle hedninger så tiltalende omgang med de høyere makter hadde en særskilt dragning, sier seg selv.

I den selskapelige omgang, og i skikker med å drikke en til, har vi den samme gjensidighet som med minnedrikken. Man drikker på gjestens eller vertens, på de nærværendes eller fraværendes velgående.

På samme måte som det var skikk å drikke mye eller tømme et visst kvantum for å vise sin kjørlighet til den avdøde, har det også i den folkelige drikkeskikk vært ansett som en ubeskåret hjertelighet og velvilje å tømme glasset til bunns (drikke ut) for den man drikker til. Slik sett er derfor mye i de gamle religiøse skikkene som går igjen i folkelivet.

Vi vet ikke så mye om formen for den religiøse skåldrikking, men fra en innvielse av kong Olavs beger i en gildeforsamling fra det 14.de århundre har vi antakelig nokså alminnelig form for føremælet:

"Det ærefulle minne til kong Olav den hellige er oppskjenket og båret inn. Det skal vi drikke med glede og gammen og den gode konges yndest. Befatt eder ikke med slagsmål eller slett og ussel dårskap, ap verken etter hissige utfordringer eller skråling, fordi den høyverdige herre, kong Olav, er hersker over landene."

Vi kan vi tenke oss at føremælet besto i en presentasjon og navns nevnelse, samt oppfordring til å drikke vedkommendes minne og ønske alt godt for ham. Deretter har verten drukket med fremsigelse av en bestemt formel som for eks. Jeg drikker deg til N. N.. Eller en hilseformel som en av de følgende bevarte i litteraturen:
Far lykkelig Bessi (Farit hæilir Bessi). Vær lykkelig konge! (Verit hæiligkonunga). Kom heil og sæl fostre! (Kom heill og sæll fostri). Hell deg Jon! (Heill du Jon).

Deretter har man sendt hornet eller skålen videre, og hver enkelt av deltagerne har uttalt sitt ønske før han drakk. Vi vet det også hørte visse bevegelser til. I Valdres ble det så sent som i 1600-årene holdt et vårgilde hvor det fortelles som følger: "De gjorde der et måltid, drakk så hverandre til, og hver gang skålen gikk omkring leste de hos seg selv, rakte skålen høyt i været, likeså maten som de holdt i den andre hånden."

En slik løfting av begeret opp i været viser en respektfull og høytidelig holdning. Vi kan derfor godt forstå at forsamlingen var spent og deltok med stor oppmerksomhet og iver i denne handling.

Det har også hørt kvad til, diktet for anledningen til dødsfesten, likeså oppregning av slektsforbindelser og gjenfortelling av gammel tradisjon. Dette hørte lenge med til underholdningen i sammenkomstene i mange bygder og særlig i gildene, der hvor de fortsatte det gamle folkeliv i den kristne æra. Når det sies at arveølet ble feiret med kraft, så betydde det som regel at det ble drukket med kraft.

I den gamle religionen var det ingen hemning for en overstadig beruselse. Av gudemytologien sees at i gudelagene drakk man også både øl og mjød, og etter hvert gikk det også der lystig for seg.

Med arveølet, som samtidig var avslutningen av den rituelle begravelsen, og som må under synspunktet nåberging, var ritualet fullbyrdet i den perioden som vi har behandlet her, nemlig vikingtiden og århundrene etter kristendommens innførselse.

De klagene som den Kirken reiste mot germanernes gravskikker i Mellom-Europa, et par hundre år før religionsskiftet i Norge, var overdreven lystighet ved gravferd, usømmelig moro med hyl og skrik, umåtelig eting og drikking, ofring til de døde, måltid på graven, minnebeger for de døde, sang og besvergelse, helligholdelse av 3., 7. og 30. dagen, samt årsdagen etter en persons død.

De fleste av disse foreteelser har vi i det foregående også kunnet følge i de norske forfedreskikker.

Årtid
Årtid kaltes den første offentlige samling for den avdøde. Den artet seg stort sett som arveølet med unntagelse av arveskiftet og de rettsbindende forhold. Minne ble igjen drukket og slektens tradisjoner oppfrisket. Man feiret ikke de levendes fødselsdager, men de dødes dødsdager.

I den kristne tid overtok den katolske kirke både 30. dagen og årtidsdagen som kirkelige anledninger og tilbød seg å lese sjelemesse for de avdøde. Siden dette falt inn det gamle formål om "å hjelpe dem til et godt herberge", festet den gamle og nye tolkning seg på en særdeles kraftig måte i folketanken.

Hos folk med en hinsidighetstro som forutsetter lang reise og lang likbehandling, blir sørgetiden og begravelsen først avsluttet etter ett eller to år. Det er derfor ikke usannsynlig at årtiden (ártidardag) er et minne fra en eldre tid da begravelsen og dødsfesten først ble avsluttet med denne termin.

TRODDE VIKINGEN PÅ EN "SJEL"?
De skikkene som er skildret over, går tilbake til 500 - og 600-tallet e. Kr., og viser en betraktningen av de døde og deres oppholdssted, som i høy grad er materialistisk preget. Noen dyp religiøsitet kan vi ikke spore, men det røper vikingenes syn på seg selv og tilværelsen. På mange måter tenkte og følte de som de moderne europeere, de hadde passert den mytiske periode og var blitt realister. De stolte på sin egen kraft og styrke og var lite anlagt for virkelig innadvendt tenkning og grubling.

Styrke, kraftprøver, kamp og forakt for farer eller overmakt var idealet. Den personlige ære og andres omdømme ble satt så høyt at de kunne selge sitt og slektens velvære for dens skyld. Tiden beruste med sine fremskritt, og teknikken på land og hav ga en selvtillit og selvfølelse som vi må fram til våre dager for å finne maken til.

Gudene eksisterte vel for mange som usynlige makter, men sto ikke i forbindelse med moral eller høyere åndsliv. Det hinsidige var et tåket område eller oppdelt i mange deler. Noen tenkte på et dødsrike i nord, andre på et Hel under jorden, de fleste på gravhaugen, men også mange på rommelige opphold i dødsfjell, noen på Valhall. Noen sjel, ånd eller noe høyere jeg som gikk over i det hinsidige, hører vi ikke om. Det totale individ, med kroppen og hugen, dannet den nåe (dødning) som levde videre.

Fylgja
Fylgja er antakelig en arv fra en tidligere tid. Som navnet røper, betyr det fø1ge, ledsager. Det blir derfor også brukt om skytsånden, f. eks. kynfylgia og ættarfylgja, men samtidig var den kjent som noe i forbindelse med selve mennesket, noe som kunne skilles ut og vise seg for andre. Den kobles som regel sammen med hamskifte, og fylgja opptrer derfor i dyresikkelse.

I drømmesyner får den gjerne kjempedimensjoner. Gunnar fra Lidarendes fylgje viste seg som en bjørn. Hans venns fylgje som en hund. Tord som var gjest hos Njål på Bergtorskvål, så sin egen fylgje som en blodig bukk. Olav Trygvesons fylgje viste seg i en kjempeskikkelse osv.

I drømme kunne fylgja forlate kroppen, som da lå uvirksom igjen, men en skade på fylgja ville også skade legemet. Det var derfor sterke tilknytningspunkter mellom fylgja og legemet. Da Olav Trygveson lot sin hund Vige drepe Tore Hjort, viste den døde seg i en hjorts skikkelse, og fortellerne lot hunden også drepe hjorten. Denne siste versjon røper den samme materialistiske oppfatning av fylgja som av nåen.

Tankegangen er typisk for vikingtiden, og man kan skjønne at forestillingene om fylgja ikke hadde full hjemmel i oppfatningen av menneskets vesen. I en fortelling om Magnus den godes fylgje forekommer en "liten gyllen fisk" som kom ut av munnen på kongen i dødsøyeblikket, fisken forsøkte å nå tilbake, men den kunne ikke. Døden inntrådte derfor.

Vord
Et annet uttrykk var vord (uttales.vór), av oldnorsk. vorðr - dvs. vokter. Den ble betraktet som et dobbelt-jeg og dekker fylgjas vesen, for den opptrer også i dyreskikkelse.

I den senere tid ble vord og vardøger gjerne slått sammen. I eldre tid spilte sikkert vorden en fremtredende rolle fordi den ble satt i forbindelse med sjelslivet. Vordstolen, vordlaus var å være fra seg, å ha mistet forstanden. Lik fylgja kunne vorden forlate sitt legeme, men sto i mer intim forhold til menneskets indre enn fylgja.

I den gamle litteraturen hører vi om vordlokking, og den kloke volven kaller det for sin tiende evne i rekken, å lokke tilbake "lekende luftfarer til sin egen hug og ham". (Strofe 155 i Håvamål). Slike vordkyndige personer må medisinmennene og sjamanene også være i dag blant naturfolk rundt omkring i verden. Ved sykdom og skranting er gjerne forklaringen at "sjelen" eller den "lille bror" har forlatt sitt legeme og ikke finner veien tilbake igjen. Den kan også overfalles og fanges av usynlige fiender.

Men verken fylgja eller vorden kan vi se har spilt noen rolle i vikingenes syn på det hinsidige menneske. Selv om det ikke direkte påpekes, må begrepene allikevel ha ligget bakom det syn som tidens gravkultur og dødsliv hadde.

Hugen
Mange har ment at hugen nærmest må oversettes med sjel, men ved nærmere ettersyn viser det seg at utrykket samler alt det i mennesket som vi betegner med intellekt og sjeleliv. Det kan derfor ikke anvendes som navn på et vesen som lever etter døden.

I litteraturen finner vi at hugen sier, hugen snur seg, hugen går en annen i møte, hugen prøver, hugen har lyst etc. Den begjærer, forbitres, beslutter, forestiller seg, betenker seg osv. Dette kan aldri sies om fylgja eller vorden.

Hugen minner om personligheten, selvet, det høyeste i mennesket, og dette tok den døde med seg, men ikke i form av fylgja - det annet jeg. Fylgja var altfor mye innvevd med hamskiftetroen, og bar på en fremmed arv fra en enda eldre periode.

Hamingja
Hamingja har visse ting til felles med fylgja og har vært betraktet som et tillegg til individet, noe som individet hadde med seg og kunne disponere over. Her skiller det seg også fra fylgja, som alltid opptrer helt suverent, men kun ved farer og store begivenheter.

Hamingja har ingen ting med hugen å gjøre, hamingja tenker ikke, føler ikke. Av ordets sammensetning ligger det nær å slutte at det skriver seg fra gammel tid og har forbindelse med hám. Og den hám som hefter ved hamingja, viser seg å være ens lykke. I moderne islandsk betyr ordet "lykke" og brukes sammensatt med "ønske", rett og slett som "lykkønskning".

I sagatiden utba kongelige sendemenn seg kongelig hamingja for at reisen skulle lykkes. En slekt mente å kunne spare opp hamingja til etterkommernes beste. Det kan derfor ikke være riktig å oppfatte hamingja som sjel.

Hamingja er med på å bestemme en persons skjebne, men den er ikke nødvendig for livets beståen eller for det normale livs funksjoner. Den røper et svakt og kollektivt personbegrep og synes derfor å skrive seg fra steinaldertidens jakt- og fiskerfolk.

Den moderne "fiskelykke" kan man med stor rett kalle for "fiskehamingja".

UNDER KONSTRUKSJON!

Les også om Vikingene og døden.

Artikkelen bygger på følgende litteratur:

Birkeli, Emil
Fedrekult i Norge.
Et forsøk på en systematisk og deskribtiv behandling.
Oslo 1938

Birkeli, Emil
Fedrekult
Fra norsk folkeliv i hedensk tid.
Dreyer, Oslo 1943

Birkeli, Emil
Huskult og Hinsidighetstro.
Nye studier over fedrekult i Norge.
Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, 1944

Grønvik, Ottar
Artikkel i Mål og Minne nr. 2, 1997, side 129-148

Leiro, Anders
Skikkar og truar ved ølbryggjing
Voss Folkeminnenemd, 1965

Lid, Nils
Nordisk kultur XIX
Folketru (Bind 19 av et samleverk i 30 bind)
Albert Bonnier, H. Aschehoug, J.H. Schultz. 1935

Steinsland, Gro
Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi
Solum Forlag 1991
ISBN 82-560-0764-8

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002