Broa- / Osebergstilen

Fra ca år 750 til ca år 840.

Først funnet nær Tønsberg i Vestfold og på Gotland.



Borrestilen

Fra ca år 835 til ca år 970.

Først funnet i Borre i Vestfold.


Jellingestilen

Fra ca år 880 til ca år 1000.

Først funnet i Jellinge i Danmark.


Mammenstilen


Fra ca år 950 til ca år 1060.

Først funnet på Jylland, Danmark.



Ringerikestilen

Fra ca år 980 til ca år 1080.

Først funnet på Ringerike i Buskerud.




Urnesstilen

Fra ca år 1035 til ca år 1150.

Først funnet i Luster i Sogn og Fjordane.


SMEDEN
Jernutvinningen har vært vanlig overalt hvor det fantes jernholdige myrer innen rimelig avstand fra tilgang til trevirke. Malmen fant man i et tynt lag 20-50 cm under myroverflaten. Av konsistens likner den grus, og - i hvert fall i senere tid - fant man forekomstene ved å prøve seg frem med lange staker som en stakk ned i myren. Malmen ble så gravd opp tørket og knust.

Fordi jernet har et noe høyere smeltepunkt enn de andre stoffene i malmen, kan en få skilt jernet fra slaggen ved oppvarming. Ved bortimot 1200° C. smelter slaggen mens jernet bare blir mykt, ikke flytende, og kan samles i en klump for seg.

For å oppnå en slik hete, var det nødvendig å bruke trekull som ble brent i en primitiv kullmile. Malm og kull ble så lagt i blesteren (ordet "blester" kommer av verbet å blåse), en gryteliknende grop i jorden foret med stein og leire. Varmen fikk en opp ved å trå en svær blåsebelg som lå på bakken. Det var viktig i passe nøye på når slaggen smeltet. Forskjellen mellom slaggens og jernets smeltepunkt er så liten at marginen mellom nok og for meget varme var farlig tynn. Jernet kunne lett bli ødelagt ved gal temperatur.

Den glødende bløte jernklumpen ble så forsiktig løftet ut av blesteren og lagt på en flat stein. Og med en slegge hamret smeden ut flytende slagg som var blitt liggende i "lommer" i klumpen. Siden ble råjernet brakt til smien hvor det ble grundig renset og bearbeidet.

Enkelte steder er det funnet rester etter så stor produksjon av jern fra myrmalm, at det kan være fristene å tro at det er snakk om en organisert produksjon - også for eksport.

Det ser ut til at noen håndverkere var reisende i sitt fag, spesielt smeder. Dette kan vi tydelig se av forskjellige funn i Sverige og Danmark. Et eksempel er funnet i fra Tjele, 40 gjenstander i alt, hvorav bl. a. to smedtenger, en platesaks, verktøy til å strekke gull- og sølvtråder med til forskjellige tykkelser, et par mindre ambolter, en fil, to smeltedigler osv. Eieren kunne med dette verktøyet både smi jern og edle metaller. Det er ingen tvil om at dette funnet representerer verktøy som eieren reiste rundt med og utførte reparasjoner og lignende på gårder som ikke hadde egen smed.

Smeden hadde sannsynligvis høy status, og det var ingen hindring for at stormenn utøvet smedkunsten, som for eksempel far til Egil Skallagrimsson som var en god smed. Han fikk sågar smedverktøyet med i graven.

Smeden hadde en rekke spesialverktøy. Til spiker brukte han et "nagleøe", som er et passe jernstykke med ett eller flere hull. Smeden har smidd ut naglestammen av litt grovere jern og kappet den med litt gods til hodet, varmet opp hodeendene, satt emnet i nagleøet, og hamret ut hodet med noen få sikre slag. For klinking leverte smeden firkantede plater, klinkroer eller rør, med et lite hull i midten. Til Osebergskipet leverte smeden 5500 spiker og nagler, naglene med en gjennomsnittlig vekt på 10 gram. Totalt gikk det med over 25 kg jern - nok jern til 20 - 30 økser.

Smedene behersket essesveising. Ved essesveising må jernet varmes opp til det blir deigaktig og klebrig, hvitglødende og ca. 1200° C. varmt. Da kan to stykker jern smies sammen, og skjøten kan bli like sterk som usveiset jern. De var også i stand til behandle tynne plater, som for eksempel slik vi ser det i jerngrytene i fra Osebergskipet.

KAMMAKEREN
En spesialist i vikingtidens håndverksliv var kammakeren. Råmaterialet hans var bein og hardt horn fra elg, hjort og reinsdyr. Kammene ble satt sammen av små plater som ble lagt inn mellom to lange skinner. Det hele ble klinket sammen med små nagler av jern eller kobber, og hvert enkelt tannmellomrom ble møysommelig skåret ut med et redskap som bare få håndverkere hadde i vikingtiden - en sag.

I middelalderbyene kan vi se at kammakeren også laget andre ting, som verktøyskaft, spillebrikker, prener osv. Dette gjaldt sikkert også i vikingtiden, slik at det antakelig var materialet som kammakeren var spesialist i å jobbe med, og ut i fra dette laget gjenstander som egnet seg til å bli formet i bein, horn og elfenben (les hvalrosstenner).

Kammakerne har arbeidet med det materialet som var enklest å få tak i. Der kammer og avfallsmateriale er blitt analysert, er norske kammer av reinhorn, kammer i fra Birka i Sverige er det mest elghorn, mens i Hedby i Slesvig er det stort sett horn i fra kronhjort som har gitt materialet.

Kuhorn er for mykt, og er stort sett brukt som drikkehorn.

Bilde av kammer
Bilde av kammer

SKOMAKEREN
Kunsten å garve er gammel, og det har vært brukt forskjellige metoder for å gjøre dyrehuder brukbare til ymse formål. Vanligvis skilles det mellom bereding - hvor man beholder pelshårene og som foregår uten kjemiske prosesser - og garving som er en behandling med kjemiske prosesser som gjør huden myk og mer varig, men hårlaget forsvinner.

De fleste gamle garvemetoder bruker garvesyre, som man trekker ut av bark, og resultatet bli lær. Skinn kan også garves med fett, semsking, eller hvitgarves med salt og alun. Læret kan smøres med fett for å bli vanntett og syes til klær eller sko.

Sko som er funnet i Osebergskipet er sydd av to hoveddeler, såle og overlær. De er vendsydd, det vil si at skomakeren har sydd sammen overlær og såle på vrangen og så vrengt skoen etterpå. Overlæret er i ett stykke. På det ene paret er overlæret sydd sammen med en søm på langs av vristen. Det andre paret har loddrett søm på innsiden av ankelen, slik det var vanlig på middelaldersko. I tillegg er det sydd en pyntesøm langs vristen der det første paret har ekte søm.

MALERI
Vikingene bedrev også figurmaling. På billedsteiner finnes rester av maling på figurene og ornamentene, og ofte var de uthogde runene på runesteinene malt røde. I litteraturen er det også beskrevet at treskurden kunne være malt med farger. Det finnes skaldekvad om det episke innhold av billedtepper og malte figurscener, da særlig på skjold. Ingen slike skjold er bevart, men i Brage den gamles Ragnarsdråpa er et slikt malt skjold beskrevet. På skjoldet var malt Hjassingesagnet, Gjukungesagnet og Tors kamp med Midgardsormen. Når et enkelt skjold på omlag en meters tverrmål (som Gokstadfunnet viser) kunne inneholde en slik motivrikdom, forutsetter det nesten som en nødvendighet at billedflaten var inndelt i horisontale adskilte felter over hverandre på lignende måte som vi ser på billedsteinene.

En enkelt gang hører vi om at hallen kunne ha andre former for utsmykning enn den tekstile. I Laksdøla saga fortelles det at Olav På lot bygge et nytt ildhus på Hjardarholt, større og bedre enn folk hadde sett før. Der var malt navngjetne sagaer på veggene og i røstet og det var så godt gjort at det syntes mer staseligere når veggteppene ikke var hengt opp. Litt senere fortelles det at ble holdt bryllup der og at skalden Ulv Uggeson skildret i et kvad de sagn som var gjengitt på veggene: Balders bålfred, Tors fiske, Brisingemenet og Tors og Heimdalls kamp på Singastein. Av kvadet som heter Husdråpa er det bare bevart et par strofer som dessverre ikke inneholder meget.

Opplysninger om hvordan vikingene lagde maling, har vi dessverre ikke, men analyser av fargerester på funn i Osebergskipet og de malte skjoldene i Gokstadskipet er gjort. Det er mulig å se spor av rødt og rødbrunt, sort, gult og gråhvitt.

I følge analysen skulle den gråhvite fargen inneholde sinkhvitt, men dette kan ikke stemme, i følge Arne Emil Christensen, da sink som rent metall ikke ble fremstilt før på 1700-tallet, og sinkhvitt ble oppfunnet på slutten av 1700-tallet.

Arne Emil Christensen regner med at den sorte fargen er sot, de røde og rødbrune nyansene er jernforbindelser og den gule fargen er oker eller svovelforbindelsen orpiment. Orpiment er brukt på de gule skjoldene i Gokstadskipet.

Hvilke metoder malerne brukte som bindemiddel er vanskelig å si noe sikkert om, men en metode som kan ha vært brukt, er å bruke avkok av kokt fiskeskinn som lim eller bindemiddel for fargestoffer. Men dette er ikke dokumentert fra vikingtiden.

TREARBEID
Vikingene var dyktige som tømmermenn og i treskjæring. Dette viser funn som Osebergskipet. Treskurdsmedene var mest sannsynlig blant stilskaperne i tiden med sin eminente kunnskap og teknikk.
Jeg viser videre til dine egne framtidige studier av Osebergskipet og dets innhold.

Her vises nordportalen til Urnes stavkirke.
Denne stilen har gitt navnet til den såkalte Urnesstilen.

Hesten du ser nederst på venstre side av portalen, pryder den nye 50 øren.


SIDEN ER IKKE FERDIG ENNÅ !