VOLVENE

I vikingtiden var kvinner, eller en volve som de ble kalt, de fremste religionsfortolkerne og volvene drev med spådom og seid. Det mest kjente eksempelet på en volves spådom er Eddadiktet Voluspå - som betyr volvens spådom. En volve var oftest en eldre kvinne som var løsrevet fra den strenge familietilknytningen som normalt definerte kvinnenes plass i ættesamfunnet. Volven var omreisende, og hun kunne tilkalles i krisesituasjoner. Ofte ble hun fulgt av en flokk unge mennesker når hun var ute i seidærend. Hun hadde stor autoritet og tok seg godt betalt for sine tjenester.

En kan si at seid er en samlebetegnelse på kunnskaper og teknikker som ligger i grenselandet mellom religion og magi. I magien er det teknikkene selv som er virkekraftige - det dreier seg om handlinger som i seg selv er så kraftfulle at de virker uten gudenes hjelp. Det er tale om en svært kraftig kunnskap som kunne gi et menneske makt over liv og død. Den som seidet kunne ta vettet fra folk og påføre dem alle slags ulykker. Men kunnskapene kunne også anvendes positivt. Den seidende kunne se alt som var skjult, i fortid og framtid, stille sjø og storm og finne tapte gjenstander. Det sier seg at denne formen for kunnskap gjorde et menneske både fryktet og respektert.

En mann kunne også drive med seid, men han nøt ikke den respekt som volven. Seid ble primært regnet som kvinnelig aktivitet. En seidmann ble beskyldt for egri, det vil si mannlig homoseksualitet, noe vikingen mente var svært skammelig. Sagaen forteller at en av Harald Hårfagres sønner med samekvinnen Snøfrid, var seidmann. Kongen lot ham brenne inne på Hadeland, sammen med en hel flokk seidmenn. Likevel lærte Odin seg seid av vanegudinnen Freia. Dette viser at Odin var en guddom som sprengte alle grenser, også de strengeste sosiale normene.

I Eirik Raudes saga hvor handlingen er lagt til 1000-årne, finner vi en beskrivelse av en trollkone - volven Torbjørg. Hun holdt til sydligst i Austerbygden på Grønland, hvor hun om vinteren pleide å dra omkring på gårdene og spå skjebnen til folk eller forutsi årveien. Så kom det et stort uår på Grønland; det ble lite fiske og fangst, og noen kom ikke tilbake. Storbonden på Herjolfsnes kalte da volven til seg. Det ble beredt et høysete for henne, og hun fikk puter stoppet med hønsefjær å sitte på.

Hun hadde på seg en mørkeblå kappe til å snøre i halsen, den var pyntet med steiner fra øverst til nederst, om halsen hadde hun perler av glass, på hodet en svart lammeskinnslue innvendig foret med hvitt katteskinn. I hånden holdt hun en stav hvorpå det var en knapp av messing, og omkring den var det innfelt steiner. Om livet hadde hun et knusk-belte, og i det hang det en stor pung hvor hun hadde de hekse redskaper hun trengte til sin spådom. På bena hadde hun lodne kalveskinnssko med lange snørebånd som endte i store tinnknapper. På hendene hadde hun katteskinnshansker som innvendig var hvite og lodne.

Hun blir hilst med ærefrykt og ført til bords av Torkel og det var kokt graut av kje-melk og en rett av alle hjerter fra alle slags dyr som var på gården. Volven hadde en messingskje og en kniv med tannskaft og dobbelt holk av kobber, spissen var brukket av.

Volven skulle sove på gården om natten, og først neste dag kunne selve seidseansen ta til. Til dette trengte hun forskjellige remedier. Først plasserte hun seg på en seidhjell, en slags oppbygd forhøyning, og en flokk unge kvinner slo ring rundt henne. Disse fremførte spesielle sanger som lokket maktene til huset som volven ønsket å komme i kontakt med.

Videre ber volven om bistand for å få trolldommen i stand, hun trenger en som kan ordene på et kvad som heter Vardlokur, for det hørte med til seiden. Det viser seg at den vakre Gudrid kan dette kvadet, og enda hun er kristen, går hun med på å framsi kvadet. Volven får nå kraft til å se hemmelige ting, hun spår at uåret vil være forbi når våren kommer og at den farsott som har gått i bygden, vil gi seg fortere enn man tror.

Et annet eksempel fra litteraturen er da Tor etter en kamp hadde fått en brynestein i hode som satt fast. Volven Groa, Ørvandel den kjekkes hustru, sang da trollsanger for å få brynesteinen til å løsne i fra Tors hode.

Seiden har mange trekk som minner om sjamanisme. Volvene kunne også bruke tromme, noe som bl.a. er kjent fra den samiske sjamanismen med bruken av runebommen. Som den samiske joiken er sangen som tidligere er nevnt i fra seansen fra Grønland et av elementene for å oppnå ekstase, som er nødvendig for at sjelen skal kunne dra ut på reiser og få rede på ting som ellers er skjult. I det norrøne mytologien kalles denne type sang galder. Det heter å gale galder - hvor et av virkemidlene er gjentagelsen, bestemte formler og vendinger som repeteres slik at sangen får en suggererende virkning.


Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002